Bokelskere.no

Anbefales! En litt sår, men veldig god bok om alenemor med tenåringssønn. Lett å kjenne seg igjen i følelsen av å prøve å møte ungdom på deres bane. Godt språk, mye mellom linjene her.

Mitt forslag er Intet nytt fra Vestfronten av Erich Maria Remarque. Denne verdensberømte klassikeren ble første gang utgitt i Tyskland i 1929.

Jeg ble først kjent med forfatteren i fjor høst, da en vennlig sjel hadde lagt igjen hans Tre kamerater i vår ferieleilighet. Boken gikk rett til hjertet på meg. For en evne til å fortelle om menneskers vanskelige liv med dybde, humor og varme. En sekser på terningen og rett inn på min eksklusive favorittliste. Remarque skal jeg lese mer av.

I begrunnelsen for «Intet nytt fra Vestfronten» tillater jeg meg å sakse fra Bjørg L (takk Bjørg :-))

«Remarque får fram krigens grusomhet og meningsløshet på en veldig troverdig og antakelig realistisk måte. Det gjør også sterkt inntrykk hvordan Paul reflekterer rundt fremtidsutsiktene for de overlevende som ble sendt i krigen før de rakk å etablere familie eller å få et yrke. De som var eldre hadde etablert et liv de kunne komme tilbake til, og de yngre som slapp å tjenestegjøre ville glemme krigen og skyve ham og hans jevnaldrende til side. Hvilket liv ville de da få etterpå?»

Det er tre av disse mennene vi møter i «Tre kamerater».

Og videre fra Bjørg:
«I bokas etterord skriver Haagen Ringnes at boka ikke begrenser seg til å si noe om første verdenskrig, men sier noe om krigens vesen. Beskrivelsene i denne artikkelen i Aftenposten fra en norsk sanitetsoffiser i FN-tjeneste i Bosnia, har mange likhetstrekk med episoder i Remarques bok, synes jeg. Rammene er forskjellige, men krigens grusomhet er den samme.»

Tusen takk, Hilda!

Mesterlig om det gode og det onde

Olav Duun tar oss til en bygd på Trøndelagskysten tidlig på 1900-tallet. Her lever menneskene tett på hverandre; relasjonene mellom dem er sterke, både gode og konfliktfylte.

På gården Stavsund turer gamlefar Didrik Dale frem. En sta, hensynsløs og utspekulert kar, besatt av å få det han mener tilkommer han: «Eg må ha retten min, retten min!». Men jeg øyner i han også et ensomt og ulykkelig menneske: «Nå var han da bra åleine, han kjente seg isande einslig under himmelen.» Didrik og sønnen, Håkon ligger i stadig strid om hvordan gården og det tilhørende møllebruket skal utvikles. Sønnen synes veik og tafatt, kuet av faren. Kona hans, Ragnhild er et bilde på det gode, rettskafne og uredde. Ragnhild gjør sitt beste for å mekle mellom ektemannen og svigerfaren. Odelsgutten Johannes har dratt sin vei, ansvaret for gården hviler på Håkon og Ragnhild. Didriks kone, Tale er en sterk personlighet. Hun er redd mannen sin og ikke uten grunn. Men hun er en kvinne med sine meningers mot, står oppreist og tar igjen med brodd og ironi. Når Didrik truer med å henge seg, tilbyr hun han hosebåndene sine å henge i; de bør være sterke nok, hun har vevd dem selv. Selv når den store konflikten kulminerer på dramatisk vis og alt raser sammen rundt henne, står Tale stødig; går i fjøset og lager mat.

Duun beskriver sine personer innsiktsfullt og skarpt. De er komplekse mennesker med sterke og svake sider, gode og dårlige. De handler ut fra det de oppfatter som riktig og logisk sett fra deres side. Duun skildrer på mesterlig vis relasjonene mellom dem, hvordan deres tanker og gjerninger griper i hverandre og driver handlingen fremover. Personene fremstår som levende og troverdige, og jeg får en forståelse og godhet for dem, samme hvor «galt» de kan oppføre seg. Duun feller ingen dommer; han lar leseren gjøre seg sine egne tanker om de moralske spørsmålene han reiser.

Bygdas folk lever tett på naturen og er avhengig av den, av jorda og sjøen. Jeg leser – og ser for meg hav og himmel, luft og skyer, alltid i bevegelse. Vi følger naturen, lyset og været gjennom døgnene og årstidene, nesten så det kjennes på kroppen.

Duun skriver på sin dialekt, en nordtrøndersk kystdialekt. Uvant, men relativt enkelt å komme inn i. Om jeg ikke forsto hvert ord, kom meningen frem. Et herlig, friskt og presist språk med saftige replikker og underfundig humor.

Et par eksempler:
«– Å ja, arme Didrik, sa Tale, – han får det da vel heitt nok dit han kjem. Når eg tenker på det, da må eg vera god med han – lat meg smikke på dingsen hans og lunke ein kaffekopp til han! Ho reiste seg og sette kjelen på omnen. – Ikke for det, småsnakka ho, eg trur han kjem til å trivast der nede; han finn mange og bitast med der.»

«Han (Didrik) såg på henne, litt sømntung i auga. Svara gjorde han ikkje. Lea gjekk fram og sette seg, la eine kneet over det andre og sat og stirde han beint i andlete. Det var hardt arbeid, for faren tok til og såg ut hjelpelaus no, og hjelpeløysa var leiaste syne ho såg, verre enn utsvelta naut på båsen.»

Dag Solstad har uttalt at Olav Duun er utdatert, at han føles fremmed og likegyldig for ham. Duun kjeder ham. Medmenneske er skrevet for nærmere hundre år siden (1929). Jeg vil si at den er tankevekkende, gripende og velskrevet. En i aller høyeste grad lesverdig bok for dagens lesere.

I Kjells lesesirkel leste vi Medmenneske i januar 2020. Denne lenken fører til alle innleggene.

Så bra!
Jeg er langt på vei i "Ragnhild" og vil som deg fullføre trilogien. Gled deg!
Så fikk jeg hele Juvikfolket i bursdagsgave; det blir min ferielektyre om ikke så lenge.
For mange år siden leste jeg "Menneskene og maktene" og skjønner ikke hvorfor jeg ikke har fulgt opp Duun. Noterer meg herved en ny favoritt-forfatter.

Denne boka synes jeg er vanskelig å omtale, for på den ene siden er den velskrevet og original, men på den andre siden ble den litt for stillferdig og handlingstom etter min smak. Renberg er en absolutt favoritt hos meg, men denne lignet ingenting annet han har skrevet og falt litt igjennom for meg.

Jeg har skrevet om Didrik Dale i andre innlegg og er enig med deg i synet på han. En av bokens sterke sider er nettopp at menneskene er komplekse, levende mennesker med gode og dårlige sider, styrker og svakheter.

Et sentralt spørsmål er, som du sier, spørsmålet om det gode og det onde. Hvor står Håkon, Didriks sønn i dette? Han kan oppfattes som veik og feig. Men når kona hans, Ragnhild innrømmer å ha drept svigerfaren, lar han ingen nåde gå for rett. Han presser Ragnhild til å melde seg for lensmannen og ta den straffen samfunnet har bestemt.

En samtale mellom Håkon og moren, Tale gir innblikk i hvordan Håkon tenker:
« – Jaså, du Håkon, du dømte a Ragnhild til tukthuset du (Tale).
– Du kan kalla det for det ja.
– Ja, ja. - - - Eg har aldri skjønna stort av deg. No skjønnar eg ingenting.
– Endelig ein gong må eg ta eit tak ja, sa han. – Eg gjorde det eg burde gjera. Ein får gjerast det som rettast somtid, og eg vil halde meg til det her etter.»
(…)
«– Eg har sett det all tida, at gjer ein rett år ein kant, så gjer ein gale åt ein annan. Det lærte eg av ‘n far; han som aldri såg år meir enn ein kant, – han visste ikkje det fanns meir enn ein, han! Og der stod eg. Der har eg stått til no. Stått og tviglåmt bort i hjulverket. Det var hardt. Men hardare blir det her etter. No når eg skaal gå beint fram.» (s 140)

Håkon tar et oppgjør med seg selv. Slik jeg leser dette, har Håkon lenge innsett at det å handle rett for noen, kan bli galt for andre. Men heretter vil han gjøre det han mener er riktig og gå «beint frem», nær sagt koste hva det koste vil. Følgen blir at Ragnhild må sone i tukthuset, barnet, Hallvard mister moren sin og gården en sterk kvinne.

Duun overlater spørsmålet om riktig og galt til leseren.

PS: At Dag Solstad mener at Duun er utdatert og uinteressant for dagens lesere, sier vel mer om Solstad enn om Duun.

Jeg har veldig sansen for Tove Braathen og denne boka synes jeg også var veldig god.

En herlig bok som inneholdt både humor, alvor og flotte refleksjoner rundt det å være menneske.

Takk for svaret! Da gir jo terningkastet ditt mening.

Hei Harald,
Du beskriver boken som velskrevet, informativ og aktuell - og gir den fire på terningen. Hvorfor?

I forordet til min utgave skriver Rolv Thesen:

«Da Duun skreiv Medmenneske (1929), var det boka om Didrik Dale han ville skrive. Først tenkte han å kalle boka «Retten år», seinere tenkte han på «Eit medmenneske», for di denne titelen høvde så godt på Didrik Dale. Duun har i skildringa av den vonde Didrik streka sterkt under at han ikkje er som andre menneske. Didrik har i grunnen mist sambandet med det eigenlege menneskesamfunn; …»

Det å være et medmenneske er ikke et entydig begrep. På østnorsk har det gjerne en positiv valør. Medmennesker er mennesker som er til stede for hverandre og stiller opp for hverandre. Men i bunn og grunn er vi alle medmennesker. Mennesket er et sosialt dyr, og vi kan ikke leve uten hverandre. Tittelen er tankevekkende og god; Didrik er et menneske som bryter med samfunnets normer og moralske retningslinjer. I manges øyne har han stilt seg utenfor samfunnet, men han er like fullt en del av det. Didrik Dale er et medmenneske.

Selv ser han slik på det:
«Didrik hadde aldri halde seg for ein utanom dei andre. Folk var medmenneske, han hadde dem ikring seg og likte seg ved det; dei var så ymse og så mangt, han kjente varme gode mengda av dem. Stundom kløkte (rørte) dei han, for dei var bedre enn han. Enda kunde han ikkje rekne dem for menneske heit ut, somme tider; dei tok han fri for det. Dei såg ikkje retten som ein annan hadde, dei gjekk og trødde på den.» (side 47)

Jeg mener at tittelen, Medmenneske kan henspille både på mennesket Didrik og på det lille kystsamfunnet der handlingen utspiller seg.

He, he ... men i dag melder Aftenposten at Didrik var mindre dramatisk enn fryktet :-)

Ellers - et mesterverk av en bok og en fin runde i lesesirkelen. Tusen takk til alle og en ekstra takk til forsvarstilleren (Torill?)! Jeg er i gang med resten av trilogien og ønsker meg Juvikfolket i bursdagsgave.

Det lyder temmelig tabloid i mine ører - og får stå for forlagets regning. Didrik er langt mer sammensatt enn som så (som hele persongalleriet er).

Lest ut boken

Menneskene i denne romanen er komplekse, levende mennesker. De handler ut hva fra de oppfatter som riktig og logisk sett fra deres side– og klarer likevel ikke å leve i fred med hverandre. En erkjennelse Håkon kommer frem til mot historiens slutt: «– Eg har set det all tida, at gjer ein rett åt ein kant, så gjer ein gale åt ein annen.» (s. 140)

Didrik og Tale lever i et dødt ekteskap. Jeg er enig i mye av det som er skrevet om Didrik, en grådig, egenrådig, kynisk, utspekulert og nok også litt stormannsgal og paranoid mann. Ikke til hans unnskyldning, men jeg oppfatter at han innerst inne føler seg ensom, ulykkelig og misforstått. Verden går han imot, uten at han evner, eller vil, se sitt eget ansvar for de situasjonene han havner i.

Tale er redd for mannen sin, ikke uten grunn. Men til tross for at Didrik behandler henne dårlig, står hun oppreist. Hun tar igjen med brodd og ironi - og hun flirer. Om fliringen er for å skjule sin egen usikkerhet eller for å sette Didrik i forlegenhet, er ikke godt å si. Når Didrik truer med å henge seg, tilbyr hun han hosebåndene sine å henge i; de bør være sterke nok, hun har vevd dem selv. Selv når alt raser sammen rundt henne, står hun stødig; går i fjøset og lager mat. Et interessant spørsmål er hvordan disse to påvirker og driver hverandre.

Hvordan har det vært å vokse opp hos disse foreldre. Odelsgutten, Johannes har dratt fra gården, uten at vi får vite mye om det. Broren, Håkon må bli. Han har planer for å utvikle bruket, men faren motarbeider han. Håkon kommer også i skvis mellom faren og kona, den sterke og rettskafne Ragnhild. Jeg oppfatter at kampen mellom det riktige og det gale, det gode og det onde er et sentralt tema i boken. I Håkon kommer dette tydelig til syne.

«Igjen isa det gjennom henne (Ragnhild), at Håkon var tyngre å berge enn ho hadde trudd, og at var meir verd enn nokon kunde ane. Han er ikkje berre eit lidande menneske, som ho hadde halde han for, ein som ser verda frå to kantar og kjenner det som et sverd gjennom seg for kver gong. Nei, inst inne er han, ho vilde kalle det eit rasande menneske. Han elskar så høgt at han er farlig, han elsker far sin så han trur han kjem til å tyne han; og han hatar han for det same, for han veit at just derfor må han gi seg – kven annen skulde gi seg?» (s. 100)

Til og med kapittel 4

Spenningen og dramatikken stiger. Konfliktene som ligger og ulmer, blir skarpere. Menneskene har mange sider i seg og er ikke alltid like lette å forstå. Det skjer stadig mye usagt og tvetydig mellom dem.

Ragnhild funderer en kveld tidlig i fortellingen:
«Det var så underleg å vita: under taket her budde den og den, ein heil ulykke med folk. Kva kunde her ikkje skje? Hit hadde ho komme. God natt da, alle i hop, dårar og kloke menneske, de er alle like, amen.» (30)

Ragnhild er den gode. Hun har en sterk rettferdighetssans, er uredd og vil det beste for alle. Hun prøver som best hun kan å mekle mellom Håkon, ektemannen, og Didrik, svigerfaren. Håkon kan synes veik, men er han egentlig det? Han oppsøker i hvert fall Karl Albert og tar på egen hånd en beslutning som kan få store følger for dem alle.

Didrik kjører på med sitt, koste hva det koste vil – «ein vond og ulykkelig skapning». Og et annet sted: «Nå var han da bra åleine, han kjente seg isande einslig under himmelen.» Hvem er Didrik innerst inne, og hva driver han? En følelse av ensomhet og å bli urettferdig behandlet?

Og Tale, kona til Didrik, hvilken rolle spiller hun? Jeg får inntrykk av at ikke bare Didrik, men flere på gården ikke helt vet hvor de har henne. Hun blir hundset og bedratt av mannen sin, men har også en styrke og en skarp tunge.

«– Å ja, arme Didrik, sa Tale, – han får det da vel heitt nok dit han kjem. Når eg tenker på det, da må eg vera god med han – lat meg smikke på dingsen hans og lunke ein kaffekopp til han! Ho reiste seg og sette kjelen på omnen. – Ikke for det, småsnakka ho, eg trur han kjem til å trivast der nede; han finn mange og bitast med der.» (s. 76).

Eller når hun går fra Didrik i kammerset etter at han fått rundjuling:
«Men ho kunde ikkje anna, ho småflirte da ho gjekk ut att: – Er det vondt å vera devel, he? God natt da, gullbosten min.» (s. 79)

Hvilket inntrykk dere andre har av disse menneskene, og det som foregår mellom dem?