Du får trøste deg med at du er i godt selskap, Marit :-) Seksere og femere har haglet over denne boken.

«Kanskje det nettopp var det jeg falt for: den nøkterne, distanserte fortellerstemmen, der tilbakeholdte følelser bare glimtvis kommer til overflata.»

Jeg ser poenget; det reddet likevel ikke boken for meg.

Under lesingen kom jeg i tanker om Den vidunderlige kjærlighetens historie av Carl-Johan Vallgren. Også en bejublet og prisbelønnet bok - som skuffet meg. Jeg sakser fra min egen omtale: «En bok som denne burde gjøre vondt langt inn i hjerterøttene. Det gjorde den ikke, ikke i mine i hvert fall. Historien er fortalt i en nøktern og litt distansert stil. Antakelig et tilsiktet grep fra forfatteren. Etter min mening fungerte den ikke etter hensikten.»

Det gjorde den heller ikke i vår lesesirkelbok, ikke etter min mening.

Nå har det skjedd for første gang. I år fikk jeg til jul en bok som jeg bare MÅ bytte. En forsiktig gjennomblaing og rask skumlesing bare styrket de bange anelsene. Storhaugs bok "Islam" har ingen plass i mine bokhyller. Naturligvis har alle mennesker rett til å mene og ytre hva de vil, men bøker med tankegods så langt fra mitt eget nekter jeg å bruke tid på. Menneskefiendtlighet og fryktmaksimering bør ikke spres. Min eneste bekymring er at boka som jeg leverer tilbake i butikken, vil kanskje bli kjøpt av en annen som vil sluke det som står der.
Søker råd: Hvilken bok (helst skjønnlitterær) bør jeg velge isteden?

Hele boken

Da er boken lest, og dere som vil lese videre i fred, upåvirket av min negative kritikk, er advart.

Jeg har mange ganger tenkt over hva som gjør at en bok griper meg, og en annen ikke. Jeg tror ikke det kun har å gjøre med at vi er forskjellige mennesker med ulike preferanser.

Middelsex burde ha alle ingredienser til å bli en slik gripende bok, «imponerende og medrivende» som det heter på vaskeseddelen. Her er dramatikk, storpolitikk, kjærlighet, familiebånd- og konflikter og ikke minste sjeldne og svært spesielle kjønnsvariasjoner. (min «stygge» antakelse er et det er nettopp dette siste som har gitt bokens dens berømmelse).

For meg lovet det da også godt – i del 1. Forholdene for den greske befolkningen i Tyrkia og hvordan de ble fordrevet der derfra, er etter min syn skrevet med hjerte og humor. Likeledes forholdet mellom Desdemona og Lefty. Jeg ble glad i dem og levde meg inn i deres kvaler.

Senere ble det verre. Jeg leste side opp og ned uten å bli hverken imponert eller revet med. Skal jeg være ekstra kritisk, fortonte svært mange av disse sidene seg som kjedelig fyllstoff. Boken tok seg opp omkring Calliopes pubertet, men kanskje mest fordi dette ga meg innblikk i temaer jeg hadde lite kjennskap. Calliopes historie, så vanskelig, til tider rå og brutal, grep meg ikke. Jeg hørte henne ikke, hørte ikke den såre, rasende stemmen til en unge pike som får hele sitt liv omkalfatret. Jeg led ikke med foreldrene i deres angst og fortvilelse. Jeg kom rett og slett ikke under huden på bokens sentrale personer.

Noen høydepunkter fant jeg, et par eksempler: Calliopes og «Gjenstandens» hemmelig utforskning av deres seksualitet, og Calliope/Cals gjensyn med bestemor Desdemona. Begge partier rørende og troverdig beskrevet. Språket er godt, men etter min smak, altfor ordrikt. Terningkast 4?

Og fortsatt klarer jeg ikke å besvare mitt eget spørsmål – hvorfor er denne boken så bejublet, også blant mange av dere – mens jeg sitter igjen med en stor skuffelse.

Nyutgivelse av nostalgisk klassiker!

Betty Smith (f. 1896 d. 1972) vokste opp i Williamsburg i Brooklyn, og var etterkommer av tyske immigranter. Hennes debutroman "A Tree Grows in Brooklyn" er basert på hennes egne opplevelser. Boka utkom i 1943, og siden skrev hun ytterligere tre romaner. "A Tree Grows In Brooklyn" er filmatisert. Det er også romanen "Joy in the Morning" (1963).

Tidligere i år kom Betty Smiths debutroman ut på norsk i en nyoversettelse med tittelen "Det vokser et tre i Brooklyn". Det er Gyldendal forlag som står bak utgivelsen av boka, som av The New York Public Library er kåret som en av de mest leserverdige romanene fra det 20. århundret. Romanen godt kjent blant norske lesere selv om det er en del år siden sist den ble utgitt.

Mange er de som har fortalt meg at "du må lese denne romanen på originalspråket! Boka er så poetisk, og du mister så mye av dette ved å lese den på norsk!" Jeg har likevel valgt å lese boka på norsk, og jeg skal senere i dette innlegget komme nærmere inn på hva jeg synes om den.

Sentralt i romanen står Frances Nolan (eller Francie som hun stort sett kalles), som i 1912 er 11 år gammel. Vi følger henne til hun er rundt 17 år. Hun og broren Neeley vokser opp med faren Johnny, en sjarmerende drukkenbolt, og moren Kathy, som har flere jobber for å få endene til møtes. Familien er altfor stolt til å be om veldedighet. De vil klare seg selv, uansett hvor ille det i perioder står til. Sånn er det bare.

Tross fattigdommen innhentes familien aldri av simpelhet eller vulgaritet. Selv når faren går på fylla, har han en viss stil. Både Kathy og Johnny har skjønt at veien ut av fattigdommen er utdannelse, og de gjør mye for å sikre at barna skal få skolegang. Hver kveld leses det enten fra Shakespears samlede eller fra Bibelen. Såpass kunnskap er det greit å ha med seg i livet.

Francie er ei jente helt for seg selv. Selv om hun er omgitt av mye kunnskapsløshet og til tross for at barn kan være riktig nådeløse mot hverandre, særlig overfor dem som trår litt utenfor de vante sporene, er hun meget bevisst på hva hun vil. Det handler ikke bare om å overleve, men om å "leve". Hun viser tidlig talenter innenfor skrivekunsten, et talent som dessverre blir svært dårlig ivaretatt av lærerinnen hennes. Hun skjønner nemlig ikke hvorfor Francie kaster bort talentet sitt på å skrive om det tarvelige. Nei, i hennes verden er det kun det vakre som har plass i litteraturen.

"Francie var ti år da hun begynte å skrive for å få utløp for fantasien sin. Det hun skrev, var av liten betydning. Det viktigste var at forsøket på å skrive historier gjorde henne i stand til å skille mellom virkelighet og fantasi.

Om hun ikke hadde begynt å skrive, kunne hun med tiden ha blitt en skrekkelig løgnhals." (side 212)

Francie observerer våkent det som skjer rundt henne, og der hun selv ikke er i stand til å trekke de store lærdommer ut av det som skjer, hjelper fortelleren oss til å tenke litt lenger. Vanligvis er dette noe som ville ha irritert meg (fordi det blir overtydelig), men ikke her. Fortellerstemmen hører nemlig med i historien, og man vender seg til at han/hun er med i bakgrunnen. Det handler om ungjenter som har havnet i "uløkka" og som hundses av de (ulykkelige og misunnelige) eldre kvinnene, det handler om overgrep som forties fordi man så nødig vil få sitt barn stigmatisert for all fremtid, det handler om mødre som elsker sønnene sine høyere enn døtrene og det handler om knuste drømmer. Likevel er det en rød tråd av håp her. Håp som handler om at alle kan få til det de vil bare de jobber hardt nok. Landene de kom fra inneholdt ingen slike håp, for en gang fattig betydde alltid fattig. Men ikke i Amerika ...

Faren jobber med å servere og synge, og han kommer i berøring av et annet liv et sted "der ute".

"Moren og faren satt på kjøkkenet. Der ville de bli sittende og prate til det lysnet av dag. Faren fortalte om kveldens jobb; alle menneskene han hadde sett, hvordan de så ut, og hvordan de snakket. Nolan-familien fikk liksom aldri nok av livet. De levde sitt eget liv til fulle, men det monnet ikke. De måtte fylle på med livet til alle de menneskene de kom i kontakt med." (side 57)

Tanten Sissy er et frivolt og samtidig elskelig menneske. Intet mindre enn tre ganger gifter hun seg, hele tiden med en lengsel etter å føde et barn som ikke allerede ved fødselen er dødt. Der moren ikke stiller opp for Francie, der er tanten 110%. Det handler om noen avgjørende øyeblikk i livet, som da vitnemålet skal deles ut ... På grunn av henne skjønner også Francie at det finnes ting i livet man ikke skal si nei til, selv om det kanskje ikke er det mest fornuftige der og da.

Francie vender stadig tilbake til treet, som vokser på tross at at noen har hugget det ned. Like fullt nekter det å gi opp og vokser opp igjen. Bokas tittel henspeiler også på nettopp dette treet. For meg ble dette et symbol på overlevelsesdriftene i mennesker. Løvetannen er også et slikt symbol. Boka er også en historie om den amerikanske drømmen og altså en klassereise. Uansett hvor ille det ser ut, kjemper Kathy, Francie og Neeley seg opp og frem her i livet, og selv om faren Johnny tilsynelatende ikke har så mye å bidra med, har han likevel noe. Blant annet et ukuelig humør og en optimisme som smitter over på resten av familien. Han drikker riktignok opp det meste av det han tjener, men de få dollarene han tross alt bidrar med, er forskjellen på å klare seg med et nødskrik eller å gå til grunne i bunnløs fattigdom ...

Jeg ble sterkt grepet av historien i "Det vokser et tre i Brooklyn", selv om historien som sådan både er naiv, melodramatisk og tidvis klisjéfylt. Kanskje er det nostalgien som likevel gjør at romanen blir stående som den klassikeren den faktisk anses som? Det er noe dypt rørende ved historien og som de fleste som har levd en stund, kan kjenne seg igjen i. Det å ha lite, å måtte nøye seg med å betrakte de flotteste leker fra vinduet ute på gaten, å bestemme seg for å jobbe hardt for å komme seg videre - lenger enn foreldrene klarte. Francie er på et vis et løvetannbarn, der hun vokser opp i et nabolag hvor kodeksen er beinhard. Dessuten har hun en mor som verdsetter broren atskillig høyere enn henne selv, men som etter hvert likevel anerkjenner det som bor i henne. Uten denne iboende sulten etter å få til noe annet med livet sitt, ville hun antakelig ha gitt opp for lengst.

Det er mulig at noe av det poetiske har gått tapt i oversettelsen, for selv sitter jeg igjen med at boka mangler en hel del på å være et litterært mesterstykke. Miljøskildringen og tidskoloritten er like fullt både unik og autentisk - så pass at jeg som leser kunne kjenne luktene og levende så for meg slumkvarterene i Williamsburg. Noen ganger ble enkelte scener nesten vel mye dickenske, men bare i kortere perioder. Som da lærerinnen Miss Garnder, som "ikke hadde annet her i verden enn en urokkelig tro på sin egen ufeilbarlighet" (side 375), ønsket sin elev Francie lykke til videre i verden, og ikke skjønte hvorfor hennes yndlingselev sluttet å levere inn stiler etter at hun selv hadde kritisert stilenes "tarvelige innhold". Ulykksaligvis gikk Francie hjem og brant opp alle stilene sine. Utvilsomt et minne fra forfatterens eget liv, dette ...

Min konklusjon er at dette er en nydelig oppvekstroman fra Williamsburg i Brooklyn, en gang et av de fattigste strøkene i New York. Selv om det var motsetninger mellom tyske, irske og jødiske immigranter, kom de helt greit ut av det med hverandre. Jeg ønsker også å trekke frem at språket i boka er rikt, levende og fargerikt.

Måtte riktig mange få øynene opp for denne romanen, som er både historisk interessant og riktig underholdende!

Den eneste boken jeg fikk til jul i år, hadde jeg kjøpt meg selv, Britt Karin Larsens Før snøen kommer.

Derimot fikk jeg og gemalen billetter til den nyskrevne balletten Anna Karenina, et samarbeid med Ballett Zurick, settes opp på Den norske opera og ballett i februar. Dette ser storveis ut!

Ja, for jeg går du fra at dere alle er enige i bøker er den eneste perfekte julegave. Det var dette jeg som barn aldri fikk verken foreldre, besteforeldre eller diverse tanter til å forstå. Derfor representerer gaveutdelingen for meg en endeløs skuffelse det jeg pakket opp gave etter gave med hekla kleshengere , broderte lommetørklær, hjemmestrikka strømper osv. Heldigvis ble det bedre siden. Men tilbake til spørsmålet. Hvilken bok kjøpte du i år til den personen du setter høyest her i verden?

Det har jeg prøvd, men min samme stygge skrivefeil i forfatternavnet dukker opp når jeg prøver å legge boken inn på nytt. Det virker som den opprinnelige teksten likevel finnes et sted dypt inne i systemet...

Si fra om noen finner en løsning (jeg hater skrivefeil)!

Tusen takk for gode, saklige og veldokumenterte innlegg fra deg, Strindin, Geir Sundet og flere. Dere har gjort en hederlig innsats for at Hege Storhaug ikke skal få slippe unna med sin billige og ufyselige retorikk.

Vi snakker her om sakprosa, og da er det betimelig å be om at sitater blir dokumentert, selv om man ikke har lest boken. Å henvise til boken for å dokumentere dens påstander, blir en merkelig og upålitelig sirkelargumentasjon.

Nok en bok der handlingen omfattes av to ulike historier. Om slikt skal bli vellykket eller ikke, er bl.a. avhengig av sannsynligheten i sammentreffet. Det vanlige er at fellespunktet for de to sakene avdekkes i slutten av boka. Da har gjerne den ene saken (den nåtidige) kastet nytt lys over den andre saken (den fra fortiden). Men hvor troverdig er det at den samme personen / de samme personene skal bli berørt av akkurat disse to sakene?
Oðinn er alenefar til ei elleve årig datter Rùn. En tid etter at forholdet mellom ham og kona hans Lara tok slutt, døde sistnevnte etter et fall ut av et vindu. Oðinn prøver så godt han kan å være en god far for Rùn, men han føler hele tida at han ikke strekker til. Det er hevet over tvil at Rùn har måttet fått et sjokk da mora hennes døde. Far og datter klarer ikke å snakke sammen om det som skjedde den gang. I stedet sender han henne til en psykolog, bl.a. fordi han ønsker at hun må bearbeide det underlige, anstrengte forholdet som jenta har til bestemoren sin, Aldis, Laras mor. Oðinn har nylig fått en ny jobb. Han skal skrive en rapport om Krokur, en barneverninstitusjon som er under etterforskning. Stedet ble drevet av det sterkt religiøse ekteparet Veigar og Lilia. Her ble det plassert gutter, unge lovbrytere som var for unge til å få fengselsstraff. Det som rettet mistankens lys mot spesielt Krokur, var en ulykke som skjedde der i 1974. To unge gutter ble funnet døde i en bil som sto på stedet med motoren i gang. Dødsårsaken var kullosforgiftning. Hadde snø tettet til eksosrøret? Man antok at guttenes plan var å bruke bilen til å komme sg vekk. Mn hvorfor satt da begge i baksetet?
På Krokur jobbet i 1974 ei ung tjenestejente, Aldis. Hun virker ensom og venneløs. Mora si har hun brutt med siden denne ikke tok dattera si i forsvar den gang moras samboer forgrep seg på henne. En ny gutt blir plassert på Krokur. Han heter Einar og virker langt eldre og mer moden enn de andre guttene. Hvorfor er han kommet hit? Undrer Aldisseg på. Også Einar fatter interesse for Aldis. Og etter en tid havner de i samleie, noe som påfører Aldis graviditet. Forholdene på Krokur er svært strenge. Guttene får ikke motta verken besøk eller brev hjemmefra. Dette er underlig siden det fra mange familier er blitt sendt brev. Så får Aldis nyss om at bestyreren Veigar har gjemt unna alle brevene som han oppbevarer i Kjelleren. En natt ser Aldis sitt snitt til å snike seg ned i kjelleren. Hun vil finne brev som kan fortelle henne noe mer om den mystiske Einar.Hun kommer over en bunke brev, skrevet til Einar fra ei jente som kaller seg Eialinn. Mens Aldis er der nede i kjelleren, hører hun noen komme. Hun gjemmer seg i et lite kott, men klarer å skimte silhuetten av ei ukjent ung jente som med kniv i handa går og mumler ukvemsord. Senere forteller Aldis Einar hva hun opplevde og får servert hele den tragiske historien. Jentas navn er Eialinn. Hun og Einar var en tid kjærester. Ealinn ble gravid. Da familien stelte til så mye bråk rundt dette, ble en ulovlig utført abort den eneste løsningen. De fikk vekk det døde fosteret, men Eialinn selv ble skadd av overgrepet. Lenge lå hun på sykehus, og da hun endelig kom hjem, hadde hun alvorlige hodeskader. Eialinns far er en mektig dommer. Han klarte å ordne det slik at det aldri ble reist noen tiltale. Men barnefaren burde naturligvis få sin straff, derfor ble Einar ureglementert plassert på Krokur. Fortellingen hans har gjort Aldis kvalm. Nå vil hun i hvert fall ikke fortelle Einar at hun selv er blitt gravid. Aldis vil snarest mulig komme seg vekk fra Krokur.
Også bestyrerparet er av samme mening. Derfor har Veigar allerede satt fram bilen på tunet. Aldis selv står i vinduet og ser Einar og en mindre gutt som prøver å gjemme seg for den strenge bestyreren. Redningen for dem blir å gjemme seg i bilen. Nå får Veigar øye på Eialinn. Flere kvelder har hun sneket seg rundt på området til bestyrerens store forbitrelse. Han fører henne bryskt med seg inn på kontoret, og da de kommer ut igjen, er dommeren, Eialinns strenge far, med. De går bort til bilen. Veigar stikker hodet inn, og Aldis, som ser det hele, kan konstatere at noe fryktelig må ha skjedd. En livløs kropp løftes ut av bilen og legges på snøen. Det er Einar. Så kommer den lille kameraten til. Begge er døde. Aldis ser også at Veigar plukker noe vekk fra bilens eksosrør og kaster det inn i skogen.
Oðinns etterforskning bringer på det rene at tjenestejenta på Krokur var ingen ringere enn Aldis, hans egen svigermor og bestemoren til dattera hans. Han konfronterer Aldis med dette og får vite at ganske riktig, Lara var datter av Einar, og Rùn var altså hans barnebarn. Og ikke nok med det. Nå kommer også hele historien om Laras død fram. Hun ble dyttet ut av vinduet, og den som gjorde det var Rùn etter at mora urettmessig hadde kjeftet på henne. Faren blir skremt. Han frykter for sin datters framtid. Kan hun leve med dette? Hva kan hun komme til å gjøre senere i livet? I desperasjon griper han til en flaske sovemedisin som han heller i drikken til Rùn. Han forteller Rùn at nå skal de besøke onkelen Baldur. De setter seg inn i bilen, men han kjører bare inn i den tomme garasjen til en død kollega. Kort tid etter konstaterer han at Rùns lille kropp er blitt helt livløs. Selv er han også fryktelig søvnig. Til alt hell bar det vitner til alt som skjedde, derfor nle Rùns liv berget i siste liten, men Oðinn selv døde. Rùn blir heretter oppfostret hjemme hos Baldur som hun forguder. Onkelen og hans kone, Sigge, har lenge ønsket seget barn. Rùn selv er svært fornøyd med denne ordningen. Det eneste er Sigge. Hadde ikke hun vært der, kunne Rùn hatt onkelen sin helt for seg selv.
Så tilbake til spørsmålet jeg stilte i starten. Er det troverdig at samme person, her Oðinn, som har opplevd drapet på sin ex-kone, ikke bare etterforsker, men er også personlig berørt av saken fra 1974? Ja, må man absolutt kunne svare her. Som det også betones i boka, er Island et lite land, og i motsetning til mange andre land er det trolig mindre oppblanding av nasjonaliteter her. Derfor er det nok ikke så rart at svigermora er involvert i saken han skal skrive rapport om.

Da høres det som du er godt rustet for julen! Hører gjerne hva du synes etter hvert. Det er jo alltid litt "skummelt" å anbefale.

Selv venter jeg på den fjerde av Finnskog-bøkene fra Haugen bok. De pleier å være raske, så jeg håper de rekker det denne gangen også, selv om jeg var i seneste laget med bestillingen :-)

Dette er en tynn bok, på bare om lag 150 sider. Språket er dagligdags og lettfattelig. Og innholdet omfatter situasjoner vi alle kjenner oss mer eller mindre igjen i. Altså kan vi tro at dette er en lettlest bok. Men her tar vi feil. Mye tankestoff skjuler seg bak de enkle linjene.
Bokas hovedperson er ei ung jente (19 år), oppvokst på Østlandet, trolig i Oslo. Hun har flere søsken, alle brødre. Mens hun lå i moras mage, mistet mor tvillingen hennes. Senere har hun tenkt mye på dette fosteret, særlig på hvilket kjønn det ville hatt. Den siste tida i hjembyen har hun bodd sammen med en kjæreste. Men nå forlater hun også ham. Hun reiser over fjellet til Bergen, og bestemmer at oppholdet her skal innebære en forandring. Meningen er at hun skal studere, med også jobbe. Imidlertid oppsøker hun aldri fakultetet og noen jobb får hun seg heller ikke. Hun tilbringer alle dager på hybelen, i senga, stirrende på klokka, samtidig som hun tenker tilbake på sen delen av livet som hun allerede har levd. Hun går ikke lenger ut og slutter å svare i telefonen.
En venninne har hun imidlertid fått, Julie. Alltid er det Julie som må ta initiativet til kontakt, og hun er standhaftig selv når hovedpersonen er avvisende. Samværet mellom de to er ofte preget av alkoholkonsum, gjerne altfor mye. Det går på helsa løs for hovedpersonen. Vi hører mye om håravfall, blod, oppkast osv. Julie kommer ut for en bilulykke og havner på sykehus. Venninnen besøker henne. Da Julie utskrives, hører vi for første og eneste gang at hovedpersonen smiler.

Når når velger neste bok som skal leses, hva er bestemmende da? Hvilke emner vil du helst at boka skal inneholde og hvilke avskyr du?

Har 3. verdenskrig kommet oss nærmere? Daglige meldinger om brutalitet rundt o i verden, og en situasjon i dagens Europa som mer og mer likner på 1930-tallet, fått dette spørsmålet til å lyde ikke helt urimelig. Kanskje er dette grunnen til at så mange av våre forfattere velger seg 1930-tallet som kulisse for sine fortellinger. Kim Leines bok er en tjukk roman, mer enn 600 sider. Sjelden har jeg skumlest noe så overfladisk som jeg gjorde med de første 100 sidene av denne boka, Og det passet riktig bra. På denne måten unngikk jeg alle de stinkende blodige detaljene av skildringen av krigen i Finland. Dette får bokas to hovedpersoner oppleve på kroppen da de melder seg som frivillige til den finske borgerkrigen for å slåss mot de russiske bolsjevikene.
Tvillingene, Kaj og Ib, avbryter studiene i henholdsvis teologi og medisin. Det de opplever i krigen, vil komme til å prege dem sterkt. Tilbake i Danmark er ikke livet lenger som før. Et irritasjonsmoment er fru Madsen, farens husholderske, som stadig får mer og mer plass i den gamle mannens liv etter konas død. En dag finner sønnene de to sovende ute, fordrukne og i en ganske så avkledd tilstand. Ib ender med å kaste seg over fru Madsen og drepe henne. Så sleper han liket ned til sjøen. Den eneste (i tillegg til den fordrukne faren) som later til å savne fru Madsen, er sønnen hennes, Erwin. Det virker ikke som om han tar det særlig tungt at moren hans er forsvunnet. Han retter mistanken mot brødrene Gotlieb, særlig mot Ib som han gjerne tar intim kontakt med i tiden som kommer.
Ib gjør unna legestudiene sine og blir ansatt på kommunehospitalet. Men etter noen tabber må han forlate stillingen. Senere får han jobb i psykiatrien. Ib fremholder at han trives godt blant de gale. Kaj derimot bruker lang tid på teologistudiene, men omsider får han seg jobb, ikke som prest , men som journalist. Kajs liv er fylt med damehistorier. Noen gifter han seg med, andre bare bor han sammen med. Han får barn med ulike kvinner. En av dem er den tyske jødinnen Josepha. Hun lever med sin mann (som senere går inn i Gestapo) i et særdeles liberalt ekteskap. Ib på sin side gifter seg med sin Elisabeth, kanskje for å dekke over sine homoseksuelle sider. En av mennene han kommer til å frekventere, er nettopp Erwin Madsen. Liket av fru Madsen blir omside funnet drivende o sjøen. På grunnlag av klærne klarer politiet å identifisere den døde. Erwin tar på seg skylden for drapet.
Ib ender opp som hypnotisør. Han reiser land og strand rundt med forestillinger der han vil helbrede folk for nevroser og vrangforestillinger. Kaj er i Tyskland. Jødinnen Josepha vil ha hans hjelp for å kunne flykte til Sør-Frankrike. Men de innhentes på toget av Gestapo som arresterer Josepha. Krigen kommer nærmere, og i Danmark. Brødrene slutter seg til motstandsbevegelsen. Kaj er medarbeider i en illegal avis. De blir utstyrt med dekknavn. Kaj går på sterke piller, Ib er svekket av hjertetrøbbel. Kaj arresteres av Gestapo. Erwin er med i Hilfspolizei. Kaj utsettes for tortur. Nazistene uttrykker: ”Det er ikke smerten i seg selv som får ofrene til å snakke, men angsten for smerten.”
I siste del av boka er vi igjen tilbake i borgerkrigen i Finland i 30-årene. Hvorfor denne oppbygningen? Forrige gang var det en mer generell skildring av krigen vi fikk. Denne gangen legges det mer vekt på det som hovedpersonene selv utrettet i krigen. Helt grunnløst skjøt også de folk. Ib for eksempel dreper uten videre kameraten sin, Mikke, og parterer liket. Med disse opplysningene i hodet virker skildringen av krigen på dansk jord annerledes enn før for leserne.

Joda, det er mye sex her. Skildringer som man godt kunne vært foruten. Men likevel ikke mer enn i mange andre bøker. Det jeg liker minst ved boka er all volden som blir beskrevet ned til den minste detalj. Det er motbydelig. Likevel, akkurat som deg, liker jeg boka godt - så urimelig som det enn kan høres.