Bokelskere.no

Jeg likte Apen godt! (OBS fare for spoilere)

Jeg leste Apen (etter Quijotes anvisninger, ha, ha) som et eventyr, ikke som en historie med klar tematikk. I den grad jeg fant et tema, må det være en hyllest til den sterke, unge kvinnen som ikke lar seg herse med.

Jeg ble fascinert av de to standhaftige jomfruene, den gamle og den unge, og av den unge mannen som, etter eget utsagn, nærmest dinglet hjelpeløst som en marionettdukke i trådene mellom dem. Jeg synes det var driv og spenning over fortellingen, gode personskildringer – og ikke minst flotte, billedskapende skildringer av landskap og naturkrefter.

Også i denne fortellingen dukker speil og scener (livet som en scene?) opp, uten at jeg går nærmere inn på det.

Stemmer det at apen er helt borte før den plutselig dukker opp mot slutten? Hva er det Boris møter under rittet tilbake til klosteret den stormfulle og uhyggelige natten:

«Idet han svingte inn den lange alleen som førte til klosteret, skinte vognlyktene plutselig i et par øyne. En bitteliten skygge løp tvers over veien og forsvant i de enda svartere skyggene i priorinnens busker.»

Et forvarsel? Hva som er symbolikken med apen, vet jeg ikke (har unnlatt å google noe som helst). Er den bare et gjennomgangselement som skal forsterke mystikken i fortellingen?

Den forunderlige slutten fant jeg egentlig komisk. Et pek til oss fra forfatteren! Og skjedde virkelig denne metamorfosen, eller var den et produkt av de to unges fantasi etter alt det andre uvirkelige de hadde gjennomlevd i løpet av ett døgns tid? Eller er det som du Kjell er inne på, en dypere forbindelse her?

Det er sjelden jeg leser spenningsromaner og/eller krim, men denne måtte jeg prøve meg på. Det er jeg glad for, når jeg nå akkurat lukket boka etter å ha lest siste side. Boka er absolutt spennende. Nerven bygger seg opp over tid, og jeg hadde problemer med å legge fra meg boka, særlig under siste tredjedel. Den er også velkomponert, ordrik, tidvis brutal, og også ganske fiffig. Noen av de mer essayistiske partiene kan kanskje være litt vanskelige å få grep om, men de er korte og gjør det aldri vanskelig å holde på den røde tråden. Anbefales!

Noen strøtanker ut fra den første fortellingen, Veiene omkring Pisa.

Allerede på første side ytrer August, fortellingens jeg-personen: «… vennene mine lo av meg fordi jeg hadde for vane å betrakte meg selv i alle speilene jeg gikk forbi, og jeg hadde mange speil hjemme i rommene mine. De mente det skyldtes forfengelighet, og at jeg hadde høye tanker om mitt eget utseende. Men det var ikke slik det hang sammen i det hele tatt. Jeg speilet meg for å få vite hvordan jeg så ut. Et speil – det sier oss jo sannheten om oss selv.»

Vel, det må i så fall være en sannhet med modifikasjoner. Høres ut som tankene til en svært umoden mann, nærmest i puberteten. Eller er dette ironi fra Blixens side?

Litt lenger ned på samme side fortsetter jeg-personen: «Det er jo slik (forvrengt som i et speilkabinett, min anm.) vårt vesen blir gjenspeilet i bevisstheten til ethvert menneske vi møter, og slik blir det alltid fordreid til en karikatur, som likevel aldri er helt uten likhet med vårt virkelige jeg, og som gir seg ut for å være sannheten om oss selv.»

Her snakker Blixen om identitet, hvordan den formes i samspillet med de menneskene vi møter. Hvordan vi leter etter oss selv (i et speil) og i andre menneskers sinn og uttrykk. Er August kanskje ikke så umoden likevel?

«Men sjelen til en sann venn som Karl,» fortsetter jeg-personen. «Den er et oppriktig speil, og der inne står vårt sanne bilde.» Tja, finnes det virkelig ett sant bilde av oss selv?

Fortellingen avsluttes med at August tar et lite speil opp av lommen. «Han holdt det i sin hule hånd og så tankefullt inn i det.» Det er nærliggende å tenke at August lurer på om alt det underlige som har skjedd, alle de spesielle menneskene han har møtt, har forandret han.

Refleksjoner over vår identitet, er vel det nærmeste jeg kommer «forfatterens idé» når det gjelder dette med alle speilene.
Andre synspunkter!

Referert fra wikipedia:

SitatGotisk roman (engelsk gothic novel) er en litterær sjanger som tilhører romantikken og har alltid stått sterkt i Storbritannia hvor den begynte med The Castle of Otranto (1764) av Horace Walpole.

SitatSjangerens etterfølger er moderne skrekklitteratur – såkalte «nygotiske romaner» – som har ført til at den nåværende betydning av ordet «gotisk» har kommet til å bety mørkt, forskrekkelig og gruoppvekkende.

SitatTypisk for en gotisk roman er trekk som mystikk, det overnaturlige, spøkelser, hjemsøkte bygninger, slott, dommedag, død, forfall, galskap, arvelige forbannelser og så videre. Bøkene tar for seg tilværelsens gode og onde krefter. De gotiske bøkenes helt(inn)er bekjemper tyranner og grusomme skurker og spøkelser.

SitatGotiske romaner kjennetegnes av en fascinasjon for alt mystisk, mytisk og middelaldersk. Bøkene tar for seg tilværelsens gode og onde krefter, mørke makter, det overnaturlige, og er henlagt til storslåtte slott og ruiner i ville, øde landskaper. De gotiske bøkenes helt(inn)er bekjemper tyranner og grusomme skurker og spøkelser.

SitatKarakteristiske trekk for denne type bøker er piskende regnvær på øde heder, torden og regn, mektige krefter og golde ruiner, stemmer i natten – og en ensom helt(inne) som står opp mot overmakten.

Når det er sagt: Både Jane Eyre og Rebecca regnes som gotiske romaner, uten at noe overnaturlig skjer i dem (det gjelder definitivt også andre bøker). Fellesnevneren her er settingen (slottet) og hemmelighetene - En stemning gjennom historien. Så gotisk trenger ikke å være fantastisk, som i overnaturlig, men det hender ofte.

Den gamle vandrende ridderen

Jeg elsker originale og talende metaforer. Hør på disse to!

«… da hun hadde fått ropt ut dette, inne i det blekblå budoaret, som var så velkjent for meg, en av disse silkepolstrete, duftende eskene der damer fra min tid med jevne mellomrom lukket ned skjønnheten og elegansen sin, som smykker i et smykkeskrin …» (side 65)

«Hun tok sine elskere som hun tok sine hindringer: De var hennes trofeer i kappløpet med den mannen hun elsket.» (side 67)

En veldig søt, artig og lettlest bok, men for meg ble den ikke så mye mer enn det.

Se også denne listen til Bjørg L med artig informasjon om vår bok!

Så artig med informasjonen om Karen Blixens Veiene omkring Pisa. Leste novellen i går kveld, som en del av lesesirkelen vår, og var ikke klar over at stykket Sannhetens hevn var Blixens eget. Artig også at hun selv omtaler den i novellen som "den mest fantastiske av alle marionettkomedier"! Humor har hun. Hjertelig takk!

Jeg leste den første fortellingen i går kveld - og min reaksjon er veldig lik din. En masse historier som tilsynelatende ikke henger sammen. Noterte meg, også som deg, at forfatteren bringer flere eksistensielle spørsmål på banen.

Og tenkte at denne novellen må jeg lese en gang tid, i håp om å fange Blixens idé med den. Som du vel sa i ditt første innlegg i denne tråden -- sannelig godt at vi har hverandre :-)

PS: Kom i tanker om Gösta Berlings sagas, som vel også besto av en rekke tilsynelatende løsrevne fortellinger flettet i hverandre?

Jeg holder på med å sette opp en liste over "mine" nobelprisvinnere.

Synes det er et tankekors at lille Norge har tre nobelprisvinnere (Bjørnson, Hamsun og Undset), men Henrik Ibsen er ikke blant dem. Jeg våger den påstand at Ibsen må være den største. Han er i hvert fall den som fortsatt leses og settes opp over hele verden.

Tusen takk for dine vennlige ord, Rolf. Ja, rett og galt – et evig tema for diskusjon. Overalt finner vi dem som mener å sitte inne med den eneste rette sannheten. Også i dette forumet. Verden er mer kompleks enn som så.

Absolutt en fin løsning!

Men, for jeg har et men her også …, da støter vi vel på det problemet at vi ikke kan lagre én bok i to forskjellige hyller. Dermed blir det rot i hyllene mine. Jeg vil gjerne ha hyllene «romaner, norske», «romaner utenlandske», «noveller» osv. komplette. Og hva skal jeg i så fall gjøre med Sjolokhov, har bare lest første bind av hans Stille flyter Don ....

Jeg tror jeg lander på løsningen med en liste over utvalgte enkeltverk av hver nobelprisvinner jeg har lest, kanskje …

Så artig at vi fikk en liten diskusjon omkring dette. Bra initiativ, Kristine Louise!

Dette er en oversikt over nobelprisvinnere jeg har lest. Jeg har valgt ut ett verk fra hver forfatter (med unntak av Sigrid Undsets trilogi om Kristin Lavransdatter). Noen av disse forfatterne har jeg lest en eller få bøker av, andre mange.

Blant disse nobelprisvinnerne finnes flere av mine favorittforfattere, for eksempel Sigrid Undseth, García Marques, John Steinbeck og José Saramago.

Ja nettopp :-))))

Et alternativ kan jo være å legge inn den boken vi liker best av den aktuelle forfatteren, ev. den Svenska Akademien utpeker. Så kan vi, hvis vi vil, føre opp hvilke andre bøker vi har lest av samme forfatter, i feltet til høyre for boken!!

Hamsuns Pan og Viktoria synes jeg kan passere :-)
Poenget er vel, som du sier, å få en oversikt over hvilke nobelprisvinnere vi har lest.
Teateroppsetninger er jeg mer usikker på ...

Jeg tente som sagt umiddelbart på ideen! Men så ble det plutselig en hel masse spørsmål å ta stilling til :-)

Hamsun, som du nevner, hadde vel neppe fått prisen om Markens grøde var hans eneste virkelig gode bok … er det ikke da lov å føre opp en annen?

Enkelte av vinnerne har jeg lest mange bøker av. Skal jeg legge inn alle sammen i listen (for eksempel 11 bøker av John Steinbeck og 8 av Jose Saramago)!

Flere av vinnernes bøker har vært dramatisert eller filmatisert. Men å føre dem opp fordi man har sett teateroppsetningen eller filmen blir vel juks …

Ha, ha, ja det er mangt man kan lage seg «problemer» av! Har du tenkt noe på hvordan du vil løse denne typen spørsmål?

Du gir, etter mitt syn, en gripende god beskrivelse av fortellerstemmen og språket i Britt Karin Larsens bøker! Tusen takk. Vil gjerne få tilføye Larsens menneskesyn – hvordan hun fremstiller oss mennesker, med gode og dårlige sider, styrke og svakheter. Med fare som å lyde som en klisje, som hele og sammensatte mennesker. I så henseende minner hun meg om Johan Falkberget. Det er nettopp disse kvalitetene jeg setter så høyt ved begge disse to forfatterne.

Jeg ligger litt etter deg. Har nettopp begynt på Det synger i lauvet.

Karen Blixen er en flott kandidat! Vil du fortelle hvilke syv fortellinger/noveller boken du foreslår, inneholder? Med hilsen og takk, Lillevi

En artig idé og en artig liste – som jeg kunne tenke meg å kopiere!

I den forbindelse vil jeg nevne at jeg nylig var i en diskusjon om Svenska Akademinen utdeler litteraturprisen for ett enkelt verk eller for et samlet forfatterskap. Akademiens egne nettsider tyder på at de ikke er hundre prosent konsekvente i dette spørsmålet (se Enstaka arbeten eller livsverk?)

Lykke til med den noble lesingen!

Denne avstemningsrunden kom litt brått på meg. I siste liten legger jeg inn Johan Bojers Den siste viking.

Rekker ikke å få utformet en begrunnelse, må bare nøye meg med å si at dette er en klassiker!