Jeg gleder meg! Alltid spennende å møte en ny forfatter, og spesielt en jeg ofte har hørt om, men vet lite om. Renhetens pris ligger klar :-)

En lettelse å se at du godtok mitt sammendrag. (Og særlig stas er det når det kommer fra selveste FORFATTEREN.) Jeg har nemlig fått tilbakemeldinger fra andre som irriterer seg over at jeg slik publiserer hele innholdet i boka (også hvordan det går til slutt). Min grunn for å gjøre slik er at når man leser mange bøker, er det lett å glemme eller blande sammen innholdet fra forskjellige bøker. Da er det greit å lese noe kortfattet som minner en på det en eventuelt har glemt. Jeg antar at det også fins andre som har det som meg. Derfor legger jeg ut på dette vis alt jeg for tiden leser.

En bok som ikke berørte meg

Birger Emanuelsen (f. 1982) debuterte som forfatter i 2012 med novellesamlingen "For riket er ditt". Selv har jeg ikke lest noe av denne forfatteren tidligere, men jeg har hatt "Historien om et godt menneske" (2015) liggende på vent en god stund. Det ble imidlertid slik at jeg fikk lest den aller siste boka hans - "Anna og kjærligheten" - først.

Anna er jordmor og i boka kommer vi tett innpå hennes arbeidshverdag på sykehuset der hun jobber. Hun har passert 60 år, og kan se tilbake på en god og trygg karriere. Nå er hun den eldste av arbeidskollegaene på avdelingen.

Underveis får vi vite at hun er enke etter Malvin, og at hennes store sorg her i livet er at hun mistet et barn mens han fremdeles var ganske liten. Siden kom det ikke flere barn.

En dag Anna er på vakt, kommer det inn en kvinne som skal føde tvillinger. Egentlig burde Anna ha blitt hjemme, for hun har feber og kan knapt stå på beina. Men hun har aldri vært syk, og føler et stort ansvar for jobben sin. Så går det nesten galt ... Og da faren til tvillingene truer med å sende inn en klage, ønsker sykehuset å dysse ned saken og fremtvinge at Anna går av med tidligpensjon. Disse to forholdene står opp mot hverandre: savnet av hennes eget barn og denne fødselen der det holder på å gå galt ... Historien er dessuten krydret med noen flere lag. Som vennskapet mellom Anna og den vesentlig yngre kollegaen Ida, og forbudt lesbisk kjærlighet. Fortid og nåtid, gammel og ung, egen og andres sorg, et ekteskap som ikke var helt slik man kanskje skulle tro ...

Det har ikke unngått min oppmerksomhet at dette er en bok som har fått store ovasjoner fra nær sagt alle de profesjonelle anmelderene og også en hel del bloggere. Så hvorfor ble jeg likevel ikke grepet selv? Kanskje hadde det noe å gjøre med at jeg valgte lydbokutgaven hvor forfatteren selv leser? (Jeg har også hatt papirutgaven tilgjengelig, og kunne ha valgt å lese boka selv.) Underveis ble jeg lettere irritert over måten ordene og setningene ble betont, fordi jeg opplevde fortellingen som noe naivistisk. Dessuten ble jeg irritert pga. måten Anna ble beskrevet. Samtidig som det dveles alt for lenge med å avsløre de enkleste og mest opplagte ting i Annas liv, noe som kan gi et inntrykk av at her er det mye undertekst, opplevde jeg at det meste blir overforklart.

Jeg tror ikke på det! Og jeg ble ikke grepet. Underveis tenkte jeg at slik skriver man for barn og ungdom - ikke for voksne lesere. Det hele ble for meg for banalt og enkelt. Forfatterens egen opplesning forsterket følelsen av stor avstand mellom fortelleren og hovedpersonene i boka. Noen av tankene Anna gjør seg - denne godt over middels intelligente kvinnen som har levd et langt liv - står heller ikke til troende. Som da hun, etter å ha sluppet et ungt par forbi og ser at de har flettet fingrene sine forelsket sammen, tenker: "Tenk, fremdeles fantes det land hvor mennesker ikke fikk leie slik på gaten." I denne konteksten fullstendig uinteressant og malplassert, synes jeg ... For ikke å si banalt.

Nei, dette var virkelig ikke boka for meg. Ikke dermed sagt at jeg mener at alle som liker den, tar feil. Jeg skjønner bare ikke hva de snakker om når boka løftes frem som varm, troverdig, forløsning i overført betydning og jeg vet ikke hva. Emanuelsen skriver utvilsomt godt, kanskje litt "for flinkt" (?), men jeg klarte altså ikke å kjenne stemningene han utvilsomt forsøker å formidle. Jeg tror at det har noe med fortellergrepet å gjøre - at fortelleren beskriver bokas hovedpersoner nærmest sett ovenfra. Dermed kom jeg aldri ordentlig i berøring med personene. Det kan selvsagt være jeg som bommer, at jeg ikke klarer å se bokas eminente sider ... Det kan også tenkes at forfatterens egen høytlesning ble feil for meg og at jeg ville ha fått et bedre inntrykk av boka dersom jeg hadde lest den selv. (Og enda har jeg ikke turt å si høyt at jeg kjedet meg underveis ... Og at jeg kanskje ikke hadde orket å høre den ferdig dersom den hadde vært særlig mye lenger enn 4 1/2 time ... )

Her kan du lese resten av min bokanmeldelse.

Om eksilets pris og savnet av en fengslet far

Libyske Hisham Matar (f. 1970) debuterte som forfatter med boka "In the Country of Men" i 2006 ("Ingen i verden" på norsk i 2007). Boka kom på kortlisten for Man Booker Prize samme år. "Anatomy of a Disappearance" utkom i 2011 ("Forsvinningens anatomi" på norsk i 2011). Jeg har omtalt begge bøker på bloggen min.

Onsdag 24. august i år besøkte forfatteren Litteraturhuset i Oslo i forbindelse med lanseringen av sin tredje bok - "Hjemkomsten" ("The Return"). Jeg var der, og skal skrive om dette i et blogginnlegg i løpet av få dager.

Hisham Matar´s far Jaballa Matar var politisk dissident i Libya, og hadde for lengst flyktet fra Gadaffis terrorregime sammen med sin familie da han i 1990 ble kidnappet i Kairo. Det var Gadaffis sikkerhetspoliti som sto bak, og som brakte faren tilbake til Libya, hvor han endte i fengsel. Etter dette var det ingen som noen gang så noe mer til ham. Det lyktes likevel faren å få smuglet ut noen brev og et lydbånd til familien, og dermed visste de i det minste at han var i live. Etter 1996 hørte ingen mer fra ham. Levde faren eller var han død? Det kunne ingen vite sikkert. Håpet om at han fremdeles var i live, levde uansett videre hos Hisham, moren og broren hans, som bodde i London. Hele livet deres ble etter hvert preget av at de aldri helt ga opp håpet.

Hisham Matar skriver godt og engasjerende, og det har vært spennende å lese om hans families skjebne. Samtidig som "Hjemkomsten" handler om jakten på sannheten om det som skjedd med faren hans, handler den også om å komme hjem. Hvordan er det å leve i eksil når man aldri kan være helt sikker på at man er trygg, selv om man lever i et demokratisk land langt unna landet man flyktet fra? Og hvordan er det å vokse opp med vissheten om at faren er et annet sted, høyst ufrivillig, og neppe har det særlig bra? En far som har hatt mot nok til å sette seg opp mot et diktatorisk regime, og hvis far igjen hadde en viktig rolle i krigen mot italienerne ...

Jeg satt med en følelse av at jakten på sannheten om farens forsvinning ble fortalt bakover, samtidig som nåtidsfortellingen - reisen tilbake til Libya - ble fortalt fremover. Noen ganger var dette litt forvirrende. Etter å ha møtt forfatteren på Litteraturhuset skjønner jeg at dette har vært en krevende bok å skrive. Så kanskje måtte den bare bli slik? Tematikken er i alle fall svært interessant og dagsaktuell. Selv har jeg et umettelig behov for mer kunnskap om den arabiske våren og hva som egentlig skjedde. Her får jeg inn enda et nytt perspektiv inn i det lappverket som den arabiske våren tross alt består av.

Jeg synes det er forunderlig at boka ikke er anmeldt av noen profesjonelle anmeldere enda.

Dette er en viktig bok i vår tid! Les den!

Her kan du lese resten av min bokanmeldelse.

Dette er en bok der mysteriet har en ganske oppsiktsvekkende løsning. Det hele starter på en heller rolig og oversiktlig måte selv om handlingen pendler mellom to ulike år, 2010 og 2014. Hovedhandlingen er lagt til det siste året. I lang tid er det bare noen korte, spredte kapitler som antyder at noe skal ha skjedd fire år tidligere og at dette har betydning for hendelsene på nåtidsplanet. Handlingsarenaene er en avisredaksjon (Haugesund Avis) og Haugesund Politikammer. Underveis i handlingen er det mange personer som avlives. Bak det hele står det en ganske så gal massemorder Han kaller seg selv Maestro, og av og til får vi noen glimt inn i hans tankegang. Slutten på boka forekommer meg å være noe vel innfløkt og heseblesende. Leseren tror man har funnet den skyldige, men aller siste øyeblikk kastes det hele om.

Hovedpersonen i boka må sies å være journalisten Viljar Ravn Gudmundsson (opprinnelig en islending). Sommeren 2010 har han gjort et virkelig scoop. Han har avslørt at landets samferdselsminister har hatt sex med mindreårige gutter. Haugesund Avis er først ute med denne avsløringen, og alle tror at det kommer som resultat av gravende arbeid, mens sannheten er at Vidjar har kommet lett til opplysningene sine. Da han i tillegg grunnet slendrian begår en utilgivelig tabbe, får dette fryktelige konsekvenser for en av de impliserte, nemlig gutten Jonas, som er sønn av predikanten André Ferkingstad i menigheten Abraham. Jonas er homofil og har en jevnaldrende kjæreste, Fredric. Dette er noe den strenge faren Jonas er homofil og har en jevnaldrende kjæreste, Fredric. Dette er noe den strenge faren absolutt ikke må få vite. De to guttene er medlem av Senterpartiet, og i sin naivitet tror de at de har sjanse til å gjøre karriere i partiet dersom de gir etter for Samferdselsministerens tilnærmelser. Men de blir lurt og hevner seg bl.a. ved å gå til avisen. Konsekvensene for Jonas er så hårreisende at leseren har vanskeligheter med å tro at disse sammentreffene kan være mulige. Faren får naturligvis rede på sammenhengen. Far og sønn møtes i hver sin bil på en smal gårdsvei. Bilen som Jonas sitter i, forsøker å passere, men treffer guttens lillesøster som i samme øyeblikk kommer ut av den andre bilen. Hun dør momentant. Jonas som er breddfull av skyldfølelse, ønsker et siste møte med moren for å be om tilgivelse. Men tilgivelse får han ikke, i stedet dytter moren sønnen utfor en bro og slik tar livet av ham. Faren (André Ferkingstad) sitter nå alene igjen, med begge barna døde og kona i fengsel. Lenge lar forfatteren oss tro at det er dette som er massemorderen, både motiv og personlighet synes å stemme, men slik er det ikke.

I 2010 møtte vi en stolt og selvsikker Vidjar Ravn Gudmundsson. Fire år senere er han pga. Jonassaken blitt en nedbrutt mann som knapt er i stand til å utføre set arbeidet han er satt til. Nå får han noen merkelige e-poster. De varsler nært forestående mord Offeret er en person som er blitt frikjent for en begått forbrytelse. Den første som blir drept er en av byens prostituerte. Neste er en familiefar. Han blir drept i et scenario der barna hans er de første som oppdager liket. E-postene blir en ekstra belastning for Vidjar. Og enda verre blir det da det tredje offeret viser seg å være Ranveig Børve, Vidjars kollega og kanskje eneste trofaste venn. Aller verst blir det fordi det er ham selv som oppdager det opphengte liket, utkledd som ”fallende engel”. Flere ekstra nord må til før morderen endelig avsløres.

Hos politiet er det først og fremst overbetjent Lotte Skeisvoll som har ansvaret for etterforskningen. Kripos sender også sin representant, Olav Scheldrup Hansen, til Haugesund for å bistå oppklaringen. Sterk uenighet mellom disse to personene gjør at etterforskningen ikke skrider fram i det tempoet en skulle forvente. I tillegg har overbetjent Lotte private problemer å stri med i form av en narkoman søster som er ille ute. Mot slutten av boka er Lotte blitt neste tiltenkte offer fra morderens side, men han mislykkes for en gang skyld og må ty til plan-B, nemlig Lottes søster, Anne.

Nå viser det eg at morderen underveis har gitt mange hint om det som skal skje. I slutten av hver e-post står bl.a. to bokstaver og etterfølgende tall, for eksempel UL 7-1, JN 3-5, GS 8-1. Det blir bibliotekaren, Øystein Vindheim, som gjør politiet oppmerksom på sammenhengen. Det henvises til kjente norske kriminalromaner. De to bokstavene er forfatterens initialer og tallene hvilken bok i rekka det gjelder. Det som ligger bak hvert av mordene er altså at gjerningsmannen har villet kopiere et spektakulært mord fra kriminallitteraturen. Men det stopper ikke med dette. Først da en forlagssjef tar kontakt med politiet, går hele sammenhengen opp for dem. Hele scenariet er beskrevet i et manuskript som hans forlag (i likhet med andre forlag) har refusert. Som hevn har morderen ønsket å gjenskape sin egen bok. Og personen bak, altså massemorderen, viser seg å være ingen ringere enn bibliotekaren Øystein Vindheim.

Vi kan utvilsomt si at dette er en snodig tenkt løsning på boka, men samtidig er det noe oppkonstruert og lite troverdig ved handlingen. At noe slikt ville kunne skje i virkeligheten, er vel heller svært tvilsomt. En annen ting er at personene liksom ikke er framstilt som ordentlig levende mennesker, men mer som brikker i et innfløkt spill.

Jeg har bare håpet at noen skulle ta initiativ til en ny felleslesing av Ibsen; Peer får et absolutt ja fra meg. Jeg kan vel ikke godt si nei til Markens grøde heller, så det blir ja tusen takk, her også.

Likte du Ketil Bjørnstads "Sekstitallet"? Da kommer du til å like "Syttitallet" enda bedre!

Det er alltid knyttet stor spenning til Ketil Bjørnstads bokutgivelser. Ekstraordinært spennende er det at han har ambisjoner om å utgi seks bøker, hvor han tar for seg hvert ti-år av sitt liv. Som undertittelen indikerer, skriver han ikke bare om sitt eget liv, men også om den tiden han har levd i. En anmelder kalte dette i sin tid "å ta en Knausgård", men jeg vil på det sterkeste understreke at det er tale om vidt forskjellige bøker. Der Knausgård i Min kamp-serien riktignok tar utgangspunkt i sitt eget liv, men samtidig gjør beskrivelsen av dette til noe universelt som alle kan kjenne seg igjen i - der tar Bjørnstad utgangspunkt i sitt eget kunstnerliv som er alt annet enn universelt, og så løfter han dette inn i den samtiden han har levd i og forteller samtidig historien om norsk musikkliv fra innsiden. Akkurat dette har gjort at jeg har gledet meg ekstraordinært mye nettopp til "Syttitallet", fordi det skjedde så mye spennende på 1970-tallet.

Kjente kulturpersonligheter dukker opp i "Syttitallet". Vi møter blant annet Jon Eberson, Arild Andersen, Radka Toneff, Erik Bye... alle kulturpersonlighetene som satte sitt bestemte preg på 1970-tallet, og som vanket på Club 7. Og jammen dukker ikke også Jens Bjørneboe opp mens Ketil sitter barnevakt for Ole Paus og hans kone Henny Moan. Scenen som beskrives gir meg flashback til Bjørnstads bok "Barnevakt, en bok jeg har lest et par ganger og også har omtalt på bloggen min. I denne romanen er det riktignok en kvinne som sitter barnevakt, men scenene som utspiller seg er lett gjenkjennelige når man kjenner det som må ha vært inspirasjonskilden. Det handler om et fortettet nattlig møte mellom en lærer og en tidligere elev. Beskrivelsen av det kyniske musikermiljøet, der utroskapen florerer, kjenner jeg også igjen fra romanen "Ensomheten".

Og tenke seg til at Ketil Bjørnstads aller vakreste sangtekst og melodi - "En sommernatt ved fjorden" - var nær ved å ende i søppelbøtta ...

Etter å ha lest "Syttitallet" kan jeg konkludere med at jeg ikke ble skuffet. Boka innfridde mine forventninger og vel så det! Jeg opplevde dette andre bindet i serien som enda bedre enn "Sekstitallet", og tror at årsaken er svært sammensatt. Fordi jeg selv var eldre på 1970-tallet, ga dette meg økt grad av gjenkjennelse i teksten. Og kanskje handler det ikke rent lite om at jeg fra før av er veldig fascinert av den norske jazzmusikken fra denne tiden. Jeg hadde dessuten glede av den gjenkjennelsen som jeg opplevde i parallellene mellom forfatterens eget liv og de romanene han har skrevet, og som jeg gjennom flere år har hatt så stor interesse for. Jeg liker også Ketil Bjørnstads fortellerstemme svært godt, og synes han skriver veldig lett og ledig. Kanskje er det også noe i det som redaktør Vinding prediket overfor den litteraturdebuterende forfatteren - at jeg som leser har veldig sans for forfatteren og føler at jeg har tilbrakt et helt liv sammen med bøkene hans? Det er nok noe der! Nettopp derfor opplever jeg heller ikke at det blir for mye med nesten 800 sider om hans "Syttitallet". Tvert imot kunne det godt ha vært mer, for det ble i snaueste laget om de siste årene av 1970-tallet.

Jeg anbefaler også denne boka på det aller varmeste, og gleder med veldig til "Åttitallet"!

Her kan du lese resten av min bokanmeldelse.

Historien om en dysfunksjonell familie

Irske Anne Enright (f. 1962) debuterte som forfatter i 1995. Den mest kjente romanen hennes er "The Gathering" ("Sammenkomsten"), som hun vant Man Booker Prize for i 2007. "Veien ved Boolavaun" ("The Green Road") kom ut på norsk tidligere i år, og dette er den tredje av forfatterens seks romaner som er utgitt på norsk. Boka ble nominert til Man Booker Prize 2015, og er kåret til Irish Novel of the Year samme år. Bøkene hennes tar ofte opp temaer rundt familieforhold, kjærlighet og sex, samt Irlands vanskelige forhold, kan jeg lese på Wikipedia. Enright er ansett som en av de fremste irske samtidsforfatterne i dag, og hun er svært prisbelønt.

I "Veien ved Boolavaun" møter vi søsknene Dan, Hanna, Emmet og Constance og deres mor Rosalind. Vi følger dem fra 1980 til 2005.

I bokas åpningsscene har eldstemann Dan bestemt seg for å bli katolsk prest, og dette fører til at moren i protest legger seg til sengs og ikke står opp igjen før etter mange dager. Hun protesterer med hele seg mot sønnens valg, og kalkulerer med at han skal ombestemme seg dersom hun bare holder ut lengst. Barna er vant til at moren setter sine egne følelser og behov foran dem, og akkurat dette særtrekket ved henne virker mot sin hensikt. Mens moren ønsker å knytte barna tettere til seg og styre deres valg, gjør de det stikk motsatte. I stedet flytter de så langt hjemmefra som de kan komme. Dvs. alle unntatt Constance, som blir værende hjemme og som tar seg av moren etter at hun blir enke. Fellesnevneren for samtlige er at de har et hat-kjærlighetsforhold til moren. Det verste som har skjedd Rosalind er at barna klarer seg uten henne, og hun synes ute av stand til å fatte at det er hun selv som støter dem fra seg.

"Veien til Boolavaun" virker ved første øyekast som en nokså lett og enkel roman, men er det faktisk ikke. Det er mange lag i denne romanen, som i tillegg til å beskrive en nokså trist familie, også er morsom. I alle fall dersom man klarer å se det tragikomiske i skjebnene som er blitt barna til del, og i hvordan dette påvirker relasjonene mellom dem. Det er blitt sagt om denne romanen at den også beskriver det typisk irske, og at det er en del symbolikk særlig knyttet til morens erke-irske navn Rosalind. Min oppfatning er at selv om mye av dette går under radaren hos de fleste av oss, reduserer ikke dette leseropplevelsen.

Det er noe allmenngyldig og svært gjenkjennelig ved typiske dysfunksjonelle familier med en sterk og sentral matriark. Selve "plottet" - at alle barna kommer hjem til jul og at dette fører til at en haug med gamle skjeletter ramler ut av alle skapene - er i seg selv ikke så originalt. Jonathan Franzens roman Korrigeringer har noe av den samme tematikken, men der slutter også det meste av likheten. For der Franzen er kjent for sin satiriske tilnærming, der fremstår Enright som mer jordnær og realistisk. Begge har imidlertid med et barn som har homofil legning, og begge har med barn som ikke har fått det til i livet. Jeg opplever imidlertid persongalleriet i Franzens romaner som nokså "skrudde" og noen ganger også karikerte, mens dette aldri slo meg under lesningen av "Veien til Boolavaun". Det familiære dramaet i denne romanen er dessuten nokså lavmælt, og dermed meget troverdig.

Jeg opplevde romanen som godt skrevet, og satte pris på Enright´s presise beskrivelse av persongalleriet, som er kjemisk fritt for klisjéer og stereotypier. Dette var en bok som fikk meg til å tenke, også lenge etter at siste side var lest. Jeg anbefaler den varmt!

Her kan du lese resten av min bokanmeldelse.

Pst! Jomfruen fra Norge. ..

Helt enig, den beste av bøkene til nå, leste denne i rekordfart:-)

I sommer leste jeg en reportasje i lokalavisen om Fadnes og det siste bokprosjektet som hun og Leira har gitt ut.
Jeg hadde hørt om prosjektet deres tidligere, og nu bestemte jeg meg for å kjøpe boka.
Jeg er 63 år, og jeg strever veldig med ballansen - fysisk. Jeg er STERKT hørselshemma og anatomien i øret mitt er forandret en god del via diverse operasjoner. Dette er kanskje med på å gjøre noe med min egen ballanse.
Jeg var derfor veldig spent på hva boka ville gi meg.
Boka prøver å få fram hvilken sentral plass hendene har i forhold til ballanse, og den fokuserer veldig på samarbeid hender - hjerne. Kroppslig ballanse - mental kontroll.
Ifølge Fadnes er ballansetrening "ferskvare" og må utføres kontinuerlig hvis den skal ha mening.
I boka får vi 10 verktøy som vi kan trene på for å styrke ballansen.
Jeg har nu begynt å lese boka for 2 gang. Den var faktisk så "teknisk" at jeg klarte ikke å få med alt i første lesing.
Det bringer meg til tanker om HVEM boka er beregnet for.
Jeg leser ganske mye, men jeg syntes boka var tung språklig.
Ville instruksjonene til de 10 verktøyene fungert bedre dersom de var satt opp mere punktvis?
Jeg tror det.
Tankene i boka er spennende, og jeg skal prøve meg mye mere på verktøyene.
Jeg skal ikke gi opp.

Denne går dessverre ikke an å få kjøpt lenger og det er synd for det er en liten perle av en bok. Alle de fire skjærgårdsbøkene til Kærup Bjørneboe er fantastiske små skildringer og filosofiske betraktninger som jeg tror mange kan like. Her mye til ettertanke.

Hele coveret til boka er jo faktisk designet etter filmplakaten til To tårn. Med tårnet på samme sted. Og jenta står i samme positur som Liv Tyler. Kjente at jeg fikk lyst til å slå hodet i bordet nå.

Jeg bare hever tråden og heier på lesesirkelen!

Håper på riktig mange deltakere - både gamle og nye!

Måtte sjekke coveret på Ormeøyet nå. Du har døtte meg rett, så utrolig kleint!!! Vær litt originale'a, plis!

Flott anmeldelse av deg. Synes Flatland skriver helt fantastisk , hun har en utrolig innsikt i hvordan depresjon og angst arter seg, hun må ha opplevd eller sett det på nært hold føles det som. Hun setter jo fingeren på noe sentralt ved psykologbehandlinen, et løp følges og når dette er gjennomført overlates du til deg selv, er dette så heldig? Lite konkret hjelp til hovedpersonen om hvordan hverdagen skal takles, for mye selvsentrering er ikke av det gode, hemmer å komme videre. Skjønner at samboer gikk lei, man må også ha tanker for andre selv om ting er vanskelige. Ikke lett for pårørende til den deprimerte , synes Flatland får dette godt frem. Rett og slett imponert over Flatland atter en gang.Gleder meg virkelig til å følge denne dama videre i hennes forfatterskap.

Enig!

Enig med deg - jeg så også for meg noen tunge leseøkter med denne, men tok skammelig feil. Flott litteratur dette!