Bokelskere.no

Både dårlig oversettelse og skrivefeil irriterer meg, men ikke nok til å ødelegge selve leseopplevelsen. Jeg ser etter et bra og unikt plott. At boka fenger meg og har dybde er noe jeg setter større pris på. Men leser for det meste på engelsk enn norsk. Det har jeg nesten alltid gjort, i hvert fall i det siste. Det har bare blitt sånn.

Har slitt med formen i hele ¨r. Var sykmeldt de to første månedene tidligere i år og etter en lang sommerferie med fire uker ble jeg sykmeldt igjen i fire uker. I mellomtiden har jeg jobbet både 50 og 60%. Jobbet 100% i fjor og jobbet en god del overtid. Så hele året har vært en skikkelig nedtur. Og er dermed lei av å trø hjemme av mange grunner. Jeg blir ikke bedre av den grunn:) Jeg liker som du sier å være til nytte og gjøre noe fornuftig og heller lese om kveldene når jeg har gjort en god jobb. Jeg liker ikke å leve som en slask som jeg gjør nå:)

Men, men, som du sier jeg må bare være tålmodig og prøve å gjøre det beste av det. Jeg trøster meg med at det er allerede høst (den fineste årstiden!) og at det blir mange lesekvelder fremover nå som kveldene endelig er mørke. Da trenger man ikke å ha god samvittighet for å daffe på sofaen om kveldene med en god bok og drikke kaffe/te til:)

Akkurat nå lengter jeg tilbake til hverdagen. Jeg liker dager med litt struktur best, men jeg får holde ut noen uker til og trøste meg med at jeg rekker i det minste å lese The hunger games, den første boka i trilogien før jeg eventuelt blir delvis friskmeldt igjen:)

Gled deg til I den skogen. Den er vanskelig å legge fra seg. Leste den på engelsk for noen år siden og den er min favoritt av Harlan Coben. Anbefaler også Hold tight (Hold tett) av samme forfatter. Meget spennende bøker!

Jeg kom ikke på at det var helg før nå. Sånn er det når man er sykmledt og går hjemme om dagene. Gleder meg til denne måneden er over og komme tilbake på jobb igjen i september. Jeg liker bedre å være til nytte enn å trø hjemme hele dagen. Det er ikke noe for meg. Det er i alle fall sikkert.

Lesingen denne uka har dessverre gått litt trått. I fire dager dalte leselysten betraktelig ned uten grunn og det har ikke skjedd før i år. Men i dag fikk jeg leselysten endelig tilbake igjen. Så jeg leser fremdeles i Historien om Pi av Yann Martel og Død i morgen av Peter James, akkurat som forrige helg, men har bare kommet litt lengre. Og i dag har jeg fått lest mye i Historien om Pi etter at leselysten kom tilbake.

Blir det tid til overs denne uka skal jeg begynne på The hunger games av Suzanne Collins. Det føles ut som om jeg er den eneste i verden som ikke har lest den ennå. Dessuten så har den stått så lenge ulest i hylla nå at det er på tide å lese den. Får bare dårlig samvittighet over å ha bøker som jeg ikke har lest, og dem er det mange av. Så jeg prøver å ikke lese bare "nye" bøker hele tiden. Blander heller litt nytt med litt gammelt.

Ellers har det vært oppholds siden onsdag. Fra søndag og tirsdag regnet det i bøtter og spann. Torsdag var det værandadag. Så det går opp og ned med været akkurat som formen min:)

Innekos er rett og slett ikke verst. I alle fall ikke på denne årstiden. Høsten er min favorittårstid, og det har endelig blitt mørke kvelder igjen. Da er det godt å være inne og lese bøker med en god kopp kaffe/te til:)

God helg!:)

Eg las Lavendelhagen rett etter parfymehagen, og bøkene er såpass like i oppbygginga at eg allereie er i ferd med å blanda dei! Begge bøkene har nemleg ein hovudperson i notid, og ein parallell historie i krigstider. Lavendelhagen var betre enn parfymehagen.

Parfymehagen hadde noko voldsom dramatikk på slutten som heilt øydela for resten av boka. Men historien frå krigen i Lavendelhagen var ganske god. (Fotografar som var med i kampane under den spanske borgarkrigen.) Og fortid og notid var sjølvsagt bunde saman på ein underfundig "aha"-måte. Slik det ofte er i desse bøkene.

Lavendelhagen var jamt over betre. Mange "aha"-opplevingar, spanande spion-verksemd under krigen, og mystisk kjærleiksdrama i notid.

Begge bøkene hamnar i kategorien dameromanar i mitt hyllesystem. Ganske underhaldane og svært lettleste.

Jeg avbrøt noen få bøker da jeg var yngre, men det har jeg sluttet med. Det gir meg bare dårlig samvittighet så nå fullfører jeg bøkene uansett om det tar meg 3-5 måneder eller 1 år å lese ferdig. Jeg liker ikke å ha halvspiste bøker liggende så derfor velger jeg heller å lese dem.. Bruker de fleste bøkene på noen få dager, spesielt de som er meget spennende og bøker som ikke fenger noe særlig bruker jeg lengre tid på. Men det er greit det. Jeg har det ikke noe travelt.

PS: Jeg syns også at Flink pike var veldig kjedelig. Fullførte både Flink pike og Mørke rom av samme forfatter. Syns G.Flynn er temmelig oppskrytt. Syns de psykologiske thrillerne hennes er kjedelige enn mange andre psykologiske thrillere jeg har lest.

Momo, eller kampen om tiden handler om den fattige, lille jenta Momo, som bor alene i en amfiteaterruin i utkanten av byen. Med litt hjelp av fra sine venner i byen, klarer Momo seg fint alene. Ja, spør du henne om hvor hun helst vil bo, er svaret nettopp amfiteateret. Ikke under noen omstendigheter vil hun på barnehjem. Momo har mange venner. Barna kommer ofte og leker med henne, de voksne kommer for å prate. Momo er nemlig en eksepsjonelt god lytter i tillegg til å være et oppfinnsomt og lekent barn, og livet hennes er i begynnelsen av boka fullt av eventyr, lek og moro. Men så en dag blir idyllen plutselig truet. I byen dukker det opp en grå skare. Sigarførende menn i grå dresser lurer menneskene til å opprette kontoer i tidssparekassen. Ved å effektivisere hverdagen, sparer de tid og tjener masse penger. Det de ikke vet, er at de grå mennene stjeler all den tiden de sparer. Konsekvensen er at ingen lenger har tid til noe som helst, heller ikke til Momo. Momo skal imidlertid snart vise seg å bli et problem for tidssparekassen. Ikke bare klarer hun å overtale vennene sine til å begynne å bruke tid på henne igjen, hun avslører også tidssparekassens svindelvirksomhet. Dermed blir hun en risiko for de grå, som ikke skyr noen midler for å få henne ryddet av veien…

Fordi historiens overførte betydning er så åpenbar, er Momo, eller kampen om tiden en allegori i like høy grad som en fantasyfortelling. Boka er en kritikk av det gjennomregulerte, moderne samfunnet, og den setter blant annet spørsmålstegn ved hvordan vi bruker tiden vår. Folk arbeider stadig mer, de har ikke lenger tid til det som er viktig: til fortellinger, til lek, til dialog, til hverandre. Tid er penger. Dette temaet har ikke mistet sin aktualitet. Momo, eller kampen om tiden er dessverre like aktuell i dag som da den ble utgitt for 40 år siden.

Jeg leste Momo som lydbok på bilferie sammen med familien min i sommer, og alle likte boka veldig godt. Helt i begynnelsen var det en passasje om bruk av fantasi i lek som jeg synes ble litt langdryg, men etter det tok spenninga seg voldsomt opp. Både store og små lyttet med andakt til Momos kamp mot de iskalde tidstyvene, som lever på stjålet tid. Det jeg likte best med boka, var selve underteksten, kritikken av det moderne samfunnet. Spesielt festlig var beskrivelsen av Momos lek med dukken som stadig vil ha flere ting. Her fikk Barbie gjennomgå. De yngste leserne får nok ikke med seg tekstens dobbeltbunn, men de lar seg fascinere av den nervepirrende historien. Momo, eller kampen om tiden er nemlig ikke bare aktuell og viktig, den har også meget spennende. Passer for barn mellom åtte og åtti.

: http://karisbokprat.wordpress.com/2013/08/14/michael-ende-momo-eller-kampen-om-tiden/

Denne type bøker går visst aldri ut av mote ...

Det er litt vanskelig å omtale en bok på bare 99 sider, men jeg gjør et forsøk likevel. Jeg fikk denne som leseeksemplar av Cappelen Damm sammen med to andre bøker fra Marg&Bein-serien. Røper ikke hvilke bøker det er akkurat nå.

Dødens ansikt er en av mange bøker i Marg&Bein - serien som skrives av forskjellige forfattere. Innholdet i Dødens ansikt er en ganske mørkt og handler om apokalyptisk undergang, så og si ... Seks ungdommer befinner seg i en by som er bombet og fullstendig knust. Er resten av verden bombet sønder og sammen også? De seks ungdommene må etter hvert ut av bunkersen de er i. De må tross alt ha mat og vann. Forhåpentligvis finne andre overlevende der ute, hvis det er noen og komme seg vekk fra elendigheten på en eller annen måte. For å klare dette må de stå sammen om dette. Kan de stole nok på hverandre for å overleve?

Marg&Bein minner meg litt på bokserien Grøsserne (org.tittel: Goosebumps) som jeg leste på 90-tallet, og som jeg var fullstendig hekta på og som gjorde meg til en ivrig leser. Det var også en serie bestående av tynne grøssende bøker. I likhet med Marg&Bein bøkene var det bøker man ikke trengte å lese i kronologisk rekkefølge. For hver bok besto av en ny historie og med nye personer hele tiden. De hadde ikke noe sammenheng med hverandre. Det eneste forksjellen som jeg kan tenkte ut nå mellom Grøsserne og Marg&Bein er at bøkene til Marg&Bein bøkene er skrevet av forskjellige forfattere, og bøkene i Grøsserne var skrevet av bare en forfatter og han skrev nesten 70(!) bøker i serien. Jeg leste alle og tror jeg har alle, i alle fall nesten alle i hylla nå. Det er bøker jeg nekter å kvitte meg med. Noen bøker betyr mer for meg enn andre. Sånn er det bare.

Måten Dødens ansikt ble skrevet på og oppsettet minte meg veldig mye på Ti små negerbarn av Agatha Christie der noen rimevers i med makabert innhold i hvert kapittel blir brukt. Det er en fiffig måte å avslutte hvert kapittel på, men ikke originalt, bare lite brukt. Jeg er også glad i å lese bøker der settingen befinner seg i en dystopisk/apokalyptisk verden. Det er kreativt og spennende. Det har blitt en trend å skrive om i ungdomsbøker, virker det som og noen bøker for den voksne målgruppen, også. En sjanger som virkelig selger. Men det negative med den type setting i Dødens ansikt er at 99 sider blir alt for kort til å bygge opp en så voldsom og dramatisk spenning. Historien trenger bedre tid til å vokse og utfolde seg, både når det gjelder plottet og karakterene. Vi som leser, i hvert fall ikke denne leseren, rekker ikke å sette seg godt nok inn i situasjonen eller den verdenen som her Jon Ewo skapte til å virkelig boltre seg inn i handlingen. På den måten blir boka for kort. Jeg er sikker på at handlingen i seg selv hadde blitt mye bedre hvis boka var fetere eller en del av en trilogi. Samtidig så vet jegogså at det er meningen at bøkene skal være korte for å vekke leselysten blant de unge, men likevel savnet jeg litt mer dybde på mange plan.

Alt i alt var det grei lesing, men dessverre ikke noe minnerikt.

Når man leser mye fra samme sjanger, er det lett å forvente noe mer ...

Ungdomsbøker har eksplodert de siste årene, spesielt bøker blandet med fantasy, horror og overnaturligheter. Og det virker som om den ene ungdomsboka etter den andre blir filmatisert. Dette er ingen bok som skal bli filmatisert, og er kanskje noe litt ukjent, men passer inn i popularitetslitteratur som ungdom leser i dag. Jeg leser bøker både for voksne og ungdom. Jatakk, begge deler, men foretrekker nok bøker for voksne. Det gjorde jeg vel også da jeg selv var ungdom. Jeg ville da gjerne lese grøss og krim som var beregnet for den voksne målgruppen.

Nå leser jeg både fra forskjellige målgrupper og sjangre for å utfordre meg selv og få litt varisjon i tillegg. Og horror (grøss) er noe jeg alltid har vært svak for. Jeg ser alle skrekkfilmene jeg kommer over og leser alle skrekkbøkene jeg kommer over. Derfor måtte jeg prøve meg på Unrest av Michelle Harrison. Hvordan jeg fikk vite om denne boka,husker jeg ikke. Ikke gjennom youtube i hvert fall, men kom over boka rent tilfeldig og måtte bare lese den!

Den tar jo for seg interessante temaer som søvnparalyse og ut av kroppen - opplevelse, selv om denne boka er ficton. Om 17 år gamle Elliott, som er død i to minutter etter i en dramatisk ulykke. Helt siden ulykken har han følt seg annerledes. Han sliter med å sove, og når han først endelig sovner, blir han ofte paralysert i søvne, ser mørke skygger og oppdager at han er på et helt annet sted i rommet mens kroppen hans ligger igjen i senga. Det høres helt jævlig ut, ikke sant? Samtidig så spøker det i leigheten som han deler med faren. En kvinne skal ha tatt livet sitt på badet deres mange år før de flyttet inn. Kan Elliott bruke disse merkelige egenskapene hans til noe nyttig, eller blir han aldri seg selv igjen? Må han slite med denne gaven/forbannelsen resten av livet?

Høres ganske spennede og dramatisk ut, ikke sant? Jeg hadde i alle fall store forhåpninger til boka, men store forhåpninger er som kjent, kan ødelegge alt. Jeg så og si slet meg gjennom boka istedet for å fryde meg over den. For det første så irriterte jeg meg over skrivemåten, og for det andre så irriterte jeg meg grønn over hovedpersonen, Elliott. Jeg irriterte meg over skrivemåten for det var stor mangel på innlevelse. Det var for meg både platt, langdrygt og lite med spenning. Jeg satt hele tiden og ventet på at det skulle skje noe, og da det endelig skjedde noe, tenkte jeg, var det alt? De dramatiske og de spennende scenene ble på en måte litt traurige og langdryge Forutsigbare. Og hovedpersonen Elliott, ble jeg fort mett av på mange måter. Han sliter med å sove, han er redd for å sove, han må finne ut hvorfor ting er som de er og mas, mas, mas. Det var på en måte bare meg, meg og stakkars meg gjennom hele boka. Jeg ble alvorlig talt lei av å lese om ham. Og de andre hovedpersonene brydde jeg meg ikke stort om heller. Bare pappfigurer hele gjengen. Jeg vet at dette er en kort bok på bare 375 sider, men likevel håpet jeg på noe mer ut av både handlingen og personene. Men alt i alt var innholdet meget tynt.

Unrest er dessverre ingen bok å skryte av og en bok som fort blir glemt. Jeg hadde håpet på noe mer enn dette siden den hadde lovende potensiale. Boka blir kanskje bedre likt for nybgegynner i denne sjangeren, men for meg ble det for mye av det samme som jeg har lest tidligere. Ikke noe nytt.

Takk for det:) Ja, det er kjedelig når kroppen ikke fungerer som den skal, og jeg liker ikke å være ubrukelig. Vil heller være på jobb. Jeg får bare ta tiden til hjelp.

God helg:)

Jeg får forte meg å lese boka for å se filmen:) Har hørt flere som har sagt at filmen er bedre enn boka, noe som er sjeldent:)

Hei. Jeg som hadde gledet meg til den grå hverdag etter en lang og unødvendig ferie er ironisk nok sykmeldt resten av måneden. Det ble bare en dag etter første arbeidsdag og en liten halvtime dagen etter før jeg bare måtte dra hjem. Så jeg må slite med noen lange uker til. Lei av å trø hjemme nå, altså, men ikke noe å gjøre med det. Jeg får vel bare lese for å holde humøret oppe:)

I natt ble jeg ferdig med Unrest av Michelle Harrison. Kjedelig ungdomsfantasy som jeg er glad jeg er ferdig med. Har lest bedre bøker innenfor den sjangeren.

I helgen har jeg tenkt å bli ferdig med Marg&Bein: Dødens ansikt av Jon Ewo. Den er bare på 99 sider og burde ha lest den ferdig for lenge siden, men formen min er som en jo-jo. Denne uka har ikke vært like effektiv som de ukene har gått.

Jeg skal også lese videre i Historien om Pi av Yann Martel. Den er litt langdryg, men håper det tar seg opp. Har så lyst til å se filmen, men bok først.

Blir det tid til overs på søndagskvelden skal jeg begynne med Død i morgen av Peter James. Lenge siden jeg har lest noe av ham nå, og vanlig krim generelt.

Kos deg videre på verandaen, og ha en riktig god helg:)

Man skal ikke tro alt det man leser, men ...

Forfatteren er tidligere fallskjermjeger. Ingen trodde på at han ville klare det, men han hadde viljestyrke og tro nok på seg selv til å oppfylle drømmen. Grunnen? Det er bare å styrke seg opp, mentalt. Å pushe seg selv til det optimale. Det er det hele boka dreier seg om.

Denne leseren er ikke heftig og begeistret over selvhjelps/selvutviklingbøker. Det meste fra den sjangeren virker for meg å være bare humbug, men likevel er det noen få av disse bøkene som gjør meg nysgjerrig. Ikke fordi disse bøkene bokstavelig talt angår meg, men jeg er interessert i psykologi generelt. Jeg elsker å lese psykologiske thrillere, grøss og krim. Fordi det er interessant å vite hvordan mordere og vanlige mennesker (både i fiction - sjangeren og basert på sann historie - sjangeren) å vite hva de tenker og hvorfor de gjør som de gjør i enkelte situasjoner. Men denne boka handler ikke om mordere eller ekstreme situasjoner, men hvordan vi tenker og hvordan vi kan få tankene våre på rett spor. Jeg syns det er et interessant tema. Tankemønster er noe jeg syns er veldig fascinerende, og ja, jeg vet, jeg har interesse for mange sære temaer. Jeg kan ikke noe for det.

Erik Bertrand Larssen er mentaltrener. Han forteller ikke kundene sine hva de skal tenke, og det er heller ikke snakk om overføring av tanker, men her er det snakk om å være fokusert! Målet hans er å provosere folk han jobber med til å finne de beste sidene av seg selv. Hjelpe dem til å finne ut hva de vil endre på angående livssituasjoner de er i. Hva vil jeg endre på, skal jeg nøye meg med å være middelmådig med det jeg jobber med eller skal jeg bli best? Er det noe mer jeg ønsker ut av livet eller er jeg fornøyd med ting som de er nå? Hvis man vil satse på noe nytt eller et meget høyt mål, så legger boka vekt på å være tålmodig. Å nå målene sine, små eller store er noe som ikke skjer over natta, men over i en lengre periode. Jobbe jevnlig mot målet litt etter litt hver dag. Følge gutsen og gi blaffen i hva andre mener om måleneman har bestemt seg for. Det er det som legges vekt på i boka. Det er om å ta de riktige valgene og jobbe videre derfra. Det er det som er hele grunnlaget for å få til en bedre utgave av seg selv.

Bli best med mental trening er ikke en bok jeg ble helt overbegeistret av, men syns den ga gode og ærlige råd underveis om hvordan vi skal være tålmodige, ha guts til å nå det vi drømmer om uten å bry oss om hva andre måtte mene om det, og bare satse alt for å bli best. Det handler om hvor mye vi tåler. Nedturer gjør oss bare sterkere. Alt som trengs er bare å finne mental styrke. Utfordre seg selv. For her er det snakk om å få det meste ut av livet og utnytte tiden best mulig. Ingen vil vel angre for resten av livet på noe de ikke tok sjansen på? Det er ingen tvil om at Erik Bertrand Larssen har god innsikt, og jeg skulle ønske jeg var bare så halvparten så positiv og modig som ham.

Ja takk til flere seriøse ungdomsfantasybøker.

I forrige uke var jeg oppslukt av en murstein. En ungdomsfantasy på over 500 sider som bergtok meg på mange måter. For en gangs skyld var det ikke amerikansk ungdomsfantasy, men svensk. Endelig legges det vekt på skandinaviske fantasybøker og tidligere i år fikk jeg to norske fantasybøker som jeg skal omtale neste måned. Jeg gleder meg!

Denne boka fikk jeg av bokbloggeren Mari tidlig i fjor (Unnskyld, unnskyld, unnskyld!) for at jeg ikke leste den før nå. For det første ville jeg ikke lese boka mens "alle andre" leste den, (jeg er allergisk mot å følge strømmen), og i ettertid var det flere bøker som fristet mer. Men ... bedre sent enn aldri! Tusen takk igjen for boka, Mari. Jeg har i det minste lest Night School av C.J. Daugherty og den leste jeg vel nesten med en gang. Jeg fikk den samtidig som jeg fikk Sirkelen. Men nå er jeg veldig glad for at jeg endelig fikk somlet meg til å lese Sirkelen for den var vanskelig å legge i fra seg. Nå får dere vite hvorfor!

En gruppe ungdommer fra samme videregående som ikke har noe annet til felles eller egentlig ikke har noe med hverandre å gjøre, opplever plutselig rare ting sammen. Uforklarlige ting, men de er sikre på en ting: Det er de som forårsaker disse merkelige tingene. Hvorfor, og hva er deres oppgave? Samtdig dør noen studenter på skolen, en etter en. Er det en selvmordspakt som media hevder som er årsaken eller er det noe annet som foregår? Og hva kan de gjøre for å stoppe det?

Boka virket for meg veldig spennende, men samtidig var jeg meget skeptisk. Jeg var meget skeptisk fordi jeg alltid tar avstand til bøker som får veldig mye oppmerksomhet, både av media og lesere. Da velger jeg heller å vente med disse bøkene til hysteriet har lagt seg eller ikke lese den i det hele tatt. Sånn har det alltid vært for meg. Men i dette tilfellet er jeg glad for at jeg valgte å lese den. Det er lenge siden en fantasybok for ungdom har holdt meg som limt til boka. Selv om plottet i seg selv ikke var det mest originale jeg har lest, var det mange av karakterene som var en fryd å lese om og bli bedre kjent med. Vi blir godt kjent med dem både som seg selv, blant sammen med de andre og hvordan det er på hjemmefronten. De var spennende å lese om på hver sin måte.

Syns det er feil av baksiden å sammenligne denne boka/trilogien med Twilight og Fucking Åmål. Syns ikke de har noe til felles og jeg var usikker på om jeg ville like boka så godt som jeg gjorde for jeg liker hverken Twilight eller Fucking Åmål. Likevel tok jeg sjansen på å lese Sirkelen og det er jeg glad for at jeg gjorde! Gleder meg til å lese neste bok i serien, Ild, og følge disse ungdommene videre. Det blir spennende!

Det er vel ikke noe spesielt med dukker, eller?

Claire er en ødelagt, voksen kvinne som forsøker å komme seg videre etter tapet av barnet hennes. Jenta hennes ble kidnappet for sju år siden da hun syklet like utenfor huset deres. Siden da har både livet hennes og ekteskapet blitt ødelagt. Claire prøver å være sterk og leve et normalt liv, men hun innbiller seg at hun ser den forsvunnede datteren, Ruby overalt, men selvsagt er det bare noe hun innbiller seg. Hun må lære seg å akseptere at hun aldri får se jenta si igjen og må leve med uvissheten om hva som skjedde med henne. Eksmannen hennes Dave sliter også. Han har fått sparken som politimann, og lever nå som privatetterforsker og sliter med alkohol. Livene til Claire og Dave blir aldri det samme igjen etter den tragiske hendelsen. Men da Claire en dag sammen med sin søster oppdager en butikk i hjemstedet New Orleans, får hun sjokk. Det er en butikk for spesiallagde dukker og i utstillingsvinduet sitter det en dukke som er prikk lik datteren hennes som forsvant for sju år siden. Er det en tilfeldighet eller har dukkemakeren noe med forsvinningssaken å gjøre? Hun kontakter eksmannen hennes for bistand, men vil han hjelpe henne med saken eller vil han bare tro at hun er gal?

Dukkemakeren er en bok som jeg har vært nysgjerrig på i noen år nå, spesielt etter at jeg så boktraileren som var ganske creepy. Og dukker syns jeg er veldig creepy i seg selv. Jeg har aldri vært noen dukkejente. Prøvde å leke med barbier da jeg var lita, men de ble fort bare "støvet ned" eller lagret bort i bua i kjelleren. Jeg var aldri interessert, og porselensdukker eller litt fine og dyre dukker som det beskrives om i boka her, kan jeg ikke fordra. Grunnen? Jeg tåler ikke øynene deres. De er ekle og det føles ut som om de stirrer på meg uansett hvor jeg går. De har et veldig dødt blikk som likevel virker levenede. Det er uhyggelig. Derfor liker ikke jeg dukker. Noen liker ikke klovner. Jeg liker ikke dukker. Noen skrekk i livet må man jo ha. Derfor tenkte jeg at det kanskje ville bli ekstra uhyggelig å lese denne boka siden jeg ikke er noen fan av dukker.

Til tross for lovende og uhyggelig plott, følte jeg dessverre ikke at boka levde opp til forventningene mine, og det er jo typisk. Plottet i seg selv hadde lovende potensiale, men jeg følte at Amanda Stevens på en måte kastet det bort. Jeg liker absurde og groteske bøker, så det er ikke det som er problemet. Jeg har lest mange slike bøker oppgjennom årene, men det var noe med skrivemåten til Amanda Stevens som jeg ikke falt for. Jeg vet ikke hva eller hvordan jeg skal forklare det. Men savnet mer innlevelse i handlingene og dybde i karakterene. Jeg følte ingen connection med noen av karakterene i det hele tatt. Jeg brydde meg på en måte ikke hva som ville skje med dem. Om de kom til å løse ledetrådene eller ikke og hvordan de ville klare seg under søkene etter svar. Jeg ble ikke med inn i selve handlingen, og det er et savn. Jeg liker å være med selv helt inn i handlingen når jeg leser i en bok. Glemme at man leser, men at man er med i boka selv på en måte. Jeg savnet den følelsen.

Jeg bestilte meg en bok av Amanda Stevens før jeg leste Dukkemakeren, for bøkene hennes virket til å være i min kategori, men nå har jeg dessverre ikke så stort håp for den. Men selvfølgelig skal jeg lese den selv om jeg ikke likte Dukkemakeren. Boka jeg bestilte og som jeg snakker om nå er Djevelens fotspor. Hvis jeg ikke liker den boka noe særlig heller av samme forfatter, kommer jeg kanskje til å gi opp å lese noe mer av Amanda Stevens. Jeg syns å "dømme" en forfatter ut i fra en bok blir for tynt. Jeg må lese i alle fall to-tre bøker for å gjøre meg opp en mening om jeg skal lese noe mer av den og den forfatteren for forfattere kan ha sine oppturer og nedturer de også.

Dukkemakeren var helt ærlig en treg leseopplevelse. Den hadde ikke den intense uhyggeligheten denne leseren hungret etter og slutten var like forutsigbar som en såpeserie. Men det var en grei "underholdningsbok" å kvele late sommerdager med. En perfekt bok for lesere som er på utkikk etter lettbeint spenning i denne kvelende sommervarmen.

Jeg som hadde nedtelling til ferien skulle være over (kan ikke fordra lange ferier har jeg funnet ut) og gledet meg tilbake til den grå hverdag, begynte på jobb denne uka. Ironisk nok ble det bare en arbeidsdag. Rakk så vidt å møte opp på jobb dagen etter (tirsdag), men måtte bare dra hjem igjen pga omgangssyken. Så er sykmeldt resten av denne uka. Lei av sykdom nå, men opp i all elendigheten har jeg fått lest litt likevel.

Tidligere denne uka leste jeg ferdig Dukkemakeren av Amanda Stevens. Den boka hadde et lovende plot, men den ga meg ikke den uhyggen som boka lovte og jeg fikk ikke helt sansen for forfatterens skrivestil. Jeg vet ikke hvorfor, men ... syns det hele ble veldig forutsigbart for min del. En grei lettbeint underholdning, men ikke noe annet....

Og i går ble jeg ferdig med Sirkelen av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren. Den første boka i en svensk trilogi, fantasy for ungdom. Hadde ikke store forventninger til den boka, men jeg likte den overraskende godt. Og endelig en ungdomsbok med voksent og levende språk. Fengende! Skal definitivt lese bok to Ild når den tid kommer:)

I helga skal jeg lese ferdig Bli best med mental trening av Erik Bertrand Larssen. Jeg er ingen fan når det gjelder selvhjelpsbøker, og har heller ikke den store "trua" på disse bøkene, men jeg har alltid vært interessert i psykologi, så hvorfor ikke? Den er spennende og skulle ønske jeg var like positiv som denne mentaltreneren.

Tror neppe jeg blir ferdig med denne boka i løpet av helga, men jeg skal også lese videre i Unrest av Michelle Harrison. Fantasy/grøss for ungdom. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg leser visst både en god del ungdomsbøker og voksenbøker. Jeg liker å variere både når det gjelder sjanger og målgrupper.

Var ikke meningen at dette innlegget skulle bli så langt. Typisk meg det:)
Kos deg fortsatt på verandaen med lesestoff og ha en riktig god helg:)

Vurderte sterkt å møte opp på jobb etter bare tre dager, men da har jeg sikkert fått sparken hihi:) så torde ikke å ta sjansen, men det var hardt å være hjemme og ha ferie i fire uker strekk.. Det er lenge, spesielt når man ikke har noe prosjekt på gang. Så gruer meg litt til å bli pensjonist. Hva i all verden skal jeg fylle tiden med da?:) denne uka har det vært fint vær. Oppholds og meget varmt. Jeg er som deg. Jeg tåler ikke altfor mye varme. Syns et sted mellom 10-15 er passe varmt. Sola trenger ikke å overdrive;) så nå får jeg prøve å overleve siste feriedag og komme til live igjen når jeg er tilbake til den grå hverdag igjen på mandag. Det skal bli godt. Er lei av denne følelsen av å "råtne opp".
Kos deg med verandaen så lenge. Det er herlig å sitte ute på verandaen å lese, spesielt på kveldstid. Det har sin sjarm:)

Da er fire av fire uker med ferie snart unnagjort! Jippi! Det har vært en drøy ferie for meg som fikk nok av ferie etter bare tre dager ...Jeg var et mye bedre feriemenneske en gang før i tiden. Så gleder meg til dagligdagse rutiner igjen neste uke. Lei av å ha følelsen av at man nesten råtner opp ...

Jeg leser som alltid to bøker "samtidig". Det blir litt hundepassing på meg i helga så jeg får ikke lest så mye som ellers, men jeg får vel lest litt, tenker jeg.

Så denne helgen leser jeg: Dukkemakeren av Amanda Stevens. En litt annerledes krimbok om en kvinne som mistet datteren sin for syv år siden. Hun ble kidnappet og aldri funnet igjen. En dag går hun forbi et butikkvindu hvor hun oppdager en dukke som er prikk like datteren hennes som forsvant. Litt creepy. Men så er jeg svak for creepy litteratur også da.

Og den andre boken jeg leser i er: Sirkelen av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren. Den første boka i en svensk ungdomstrilogi. Handler om noen ungdommer fra samme skole som sammen opplever merkelige ting. Har de noe til felles og hva er det som drar dem sammen? En spennende bok med overnaturlige elementer, som jeg er svak for...Plottet er ikke så originalt, men spennende skrevet likevel.

Ellers i uka har jeg lest ferdig Det søte i bunnen av kaken av Alan Bradley som var litt småskuffende og Shiver av Maggie Stiefvater som jeg ble positivt overrasket over. Trodde ikke det var helt min type bok, men likte mye av elementene som var med i konseptet.

Det har vært sol og varmt hele uka i motsetning til resten av ferien. Håper det blir regn snart for det blir for varmt for meg. Har aldri vært og kommer aldri til å bli noen sommermenneske:)

Kos deg på feriestedet du er nå og ha riktig god helg:)

Det er ikke alltid like lett å være en liten jente i en stor verden ...

11 år gamle Flavia de Luce er en kvikk, rask, oppegående og meget smart jentunge. Hver dag blir hun "terrorisert" av søstrene hennes som stadig "torturerer" henne med sine rare påfunn. Men Flavia lar seg ikke knekke av den grunn. Hun har sine sære interesser å dyrke, blant annet kjemi. Hun har et kjemisett hjemme på herregården som hun stadig eksperimenterer med. Faren deres ser hun eller søstrene nesten aldri. Han sitter stadig inne på kontoret sitt og studerer frimerkesamlingen sin. Hele tilværelsen til denne familien blir snudd på hodet da de en dag oppdager en død fugl på trappen utenfor døra med et frimerke spiddet gjennom nebbet. Ikke lenge etterpå blir også en mann funnet død i hagen deres. Hva er det som skjer? Som den eventyrlystne jenta Flavia er, ser hun på hele dette mysteriet som et stort eventyr, og hun vil være med på å finne den skyldige!

Jeg har vært nysgjerrig på Det søte i bunnen av kaken helt siden den ble lansert i Norge i 2010. Siden da har jeg vurdert å lese den, men var litt usikker på om det var noe for meg. Jeg vet ikke hva som holdt meg tilbake, men muligens fordi jeg vurderte om det virkelig var en bok for meg? Jeg liker krim. Det er en sjanger som jeg har lest mye av og som jeg har vært oppvokst med. Som liten leste jeg krimbøker både de som var skrevet for barn og voksne, Likte krim skrevet for de voksne best for det var mye action og på en måte mørkere litteratur. Jeg har alltid vært svak for mørk litteratur. Men som liten leste jeg jo også veldig mye Nancy Drew, Hardy-guttene, Bobseybarna og flere lignende serier ... Så denne boka brakte meg litt tilbake til barndommen på en måte.

Det mest fengende med boka var helt klart hovedpersonen Flavia. Hun fargelegger hele konseptet, for konseptet syns jeg var litt platt generelt. Jeg savnet litt mer energi og driv. Jeg likte godt at konseptet var satt tilbake i tid. England på 50-tallet og en gammel herregård. Det slår jo aldri feil i en kriminalroman, men syns selve konseptet ble likevel litt for lett, forutsigbart og manglet litt magi eller hva jeg skal kalle det. Noe ekstra. Det lille ekstra for å piffe det hele opp, men jeg vet ikke hva.

På bokomslaget beskriver Bergens Tidende Flavia som en krysning av Hercule Poirot og Miss Marple. Jeg mener at Flavia heller er en krysning av Nancy Drew og Miss Marple. En herlig miks!

Det søte i bunnen av kaken var dessverre ikke så fengende som jeg hadde håpet på. Starten er god og hovedpersonen er kvikk og utspekulert, men ellers ble plottet på en måte kjedelig og småtraurig for min del. Denne leseren savnet mer dybde, action og ledespor. Dette ble for lettvint, men alt i alt en småunderholdende bok på langdryge sommerdager hvis man vil ha noe lett å lese. Om dette blir min første og siste Flavia de Luce kriminalroman vet jeg ikke. Vi får se. Det er ihvert fall planlagt seks bøker i serien allerede for dere som er interessert.

Ulv, ulv!

Som ungjente overlever Grace et ulveangrep. Hun er omringet av en ulveflokk, men en ulv i flokken skiller seg ut. Han redder henne med sin bestemte væremåte, og hun glemmer aldri øynene hans. Gule og dype. Helt siden den dagen har hun hatt et godt øye med skogen rundt huset hennes hvor hun stadig vekk får et glimt av denne ulven som reddet livet hennes. De har en slags connection som ikke kan beskrives med ord. Det Grace ikke vet om denne ulven er at han er ingen vanlig ulv. Om sommeren forvandler han seg til et menneske og forvandler seg tilbake som ulv når vinteren kommer for fullt. Som tenåringsjente får Grace vite at en gutt fra skolen hennes har nettopp blitt angrepet og drept av ulvene i nærområdet. Klarer hun å beskytte ulven som en gang reddet livet hennes fra å bli skutt, eller må den bøte med livet fordi ulver alltid har hatt et dårlig rykte?

Dette er en bok som jeg har hørt mye om de siste årene, men tenkte at det kanskje ikke var noe for meg? Jeg leser en del ungdomsbøker og jeg liker det, i alle fall det meste, men syns at mye av ungdomsbøkene i fantasysjangeren begynner å bli mye av det samme. Det er ikke mye nytt lenger. Stadig går dette konseptet igjen: Jente forelsker seg i en gutt med overnaturlige egenskaper og øyeblikkelig kjærlighet oppstår ... Det er vel på tide med noe nytt? Selv om jeg sier i mot meg litt nå syns jeg at det konseptet passet fint i denne boka, selv om jeg ikke er noen fan av å lese om øyeblikkelig kjærlighet. Grunnen til at jeg ville lese Shiver var av en god grunn. Nemlig ulver. Det er fascinerende og mystiske dyr. Dessuten er det litt godt å lese en ungdomsbok som ikke inneholder vampyrer. Misforstå meg ikke, jeg liker vampyrer, men av og til kan det bli nok og som ivrig leser trenger man variasjon.

Denne leseren var skeptisk til Shiver i utganspunktet og tenkte at dette var ikke noe nytt. Det var det forsåvidt heller ikke, og hadde ikke særlig høye forhåpninger før jeg begynte å lese boka. Men det var noen elementer i konseptet som ga denne sjangeren og selve boka et lite friskt pust likevel og holdt leseren fast. Kjærlighetskonseptet i disse bøkene er jeg lei av. Det er ingen hemmelighet. Men jeg liker at ulvene har hovedrollen og at man får på en måte et annet syn på dem når man har lest ferdig boka. Trenger vi egentlig å være redd for ulv? Er det ikke redde og folkeskye dyr? Og jeg liker forvandlingen av menneske til dyr og omvendt. Varulvkonseptet er ikke mye jeg har lest av tidligere, men sett en del på film, og det er noe helt annet å lese om det. Jeg mener, hvordan ville det egentlig ha vært å leve på den måten? Prøve å være et helt vanlig menneske og plutselig bli forvandlet til en ulv hver vinter. Jeg syns det er et fengslende konsept i grunn.

Det som plaget meg mest gjennom boka var hovedpersonene Grace og Sam. Grace skal alltid være den rolige, ansvarsfulle, sårbare og rasjonelle, mens Sam er på en måte hjelpesløs, lengtende og nesten alltid tankefull. Grace ble for meg litt kjedelig i lengden. Jeg savner litt mer liv i henne. Hun er stort sett stiv som en stokk gjennom hele boka. Litt for innelukket på en måte og jeg følte at jeg ble ikke ordentlig kjent med henne. Og Sam likte jeg bedre som ulv enn som menneske i grunn. Jeg vet ikke hvorfor. Syns han ble på en måte litt skuffende som menneske. Helt ærlig syntes jeg at gjengen til Sam, ulvene han vanket med på vinterstid, var mer interessante enn selve hovedpersonene. Så håper jeg får vite mer om dem etter hvert.

Shiver er ikke en godt skrevet ungdomsbok innen fantasy/paranormal romance - sjangeren. Det er ikke skrivemåten til Maggie Stiefvater som gir høyt terningkast, men diverse elementer hun legger inn i handlingen angående ulver/varulver som jeg gjerne vil lese mer om. Shiver er et godt grunnlag i The Wolves of Mercy Woves - trilogien, og selv om slutten ikke var hyperspennende, er bok nummer to allerede bestillt. Jeg vil gjerne lese mer om denne spesielle ulveflokken.