Bokelskere.no

Mange av oss frykter å bli gamle, men er det virkelig så ille?

Er det så ille å bli gammel?
Det mange frykter angående alderdom, er sykdom hjelpeløshet og bli værende, kanskje liggende på sykehjem, uten å være i stand til å gjøre stort. Det er nok en felles frykt, og for de fleste av oss er det ingen vei utenom. Ingen vet hva livet bringer, hvor lenge vi kommer til å leve, og om vi klarer å holde oss spreke eller ikke. Av og til er det best å leve i uvitenhet. I hvert fall når det gjelder vår egen alderdom, og heller ta ting som det kommer.

Det er nettopp det denne boka dreier seg om også. Man vet aldri hva livet bringer, og man må bare dagene som de kommer, og ikke tenke på hvordan man kommer til å være som gammel, eller tenke altfor langt fremover i det hele tatt. Det viktigste er her og nå.

Heim handler mye av dette, hvordan livet utarter seg i tid. I Heim blir vi kjent med Jørgen Heim som blir observert på sykehjem, og gjennom hans øyne og tanker, blir vi brakt frem og tilbake i nåtid, og fortid. Må gi ros til Johan B. Mjønes siden han gjør det på en nydelig og elegant måte. Man blir nesten rørt av måten han gjør det på. Men tilbake til hovedkarakteren Jørgen Heim som ligger på sykehjem og blir obeservert. Vi får et innblikk i sykejournalen hans underveis, noe gir boka et mer ekte preg. Vi får vite om familietragedien for flere år siden da broren hans døde i en ulykke, som var odelsgutt og Jørgen blir da en erstatter, men hverken han eller familien føler det er det samme, selv om de ikke sier det høyt. Ting blir heller ikke bedre da Jørgen bestemmer seg for å ta en utdannelse, for han mener han trenger det hvis han skal kunne bidra til enda mer på gården, men faren vil ikke at han skal reise for å ta utdanning, og ignorerer ham idet han reiser. Klarer han å la være å sammenligne seg selv med sin bror til slutt? Vil de rundt ham også slutte å sammenligne Jørgen med broren? Boka vandrer veldig mye frem og tilbake fra Jørgen og broren hans er i live, hvor mye han ser opp til broren, Jørgen som voksen og familiv, og sin tid i sykesengen.

Glimrende veksling på fortid og nåtid
Det var ikke historien i seg selv som imponerer noe voldsomt, selv om den gir inntrykk, men her var det fortellerstemmen og vinklingene som leverer. Det er veldig flytende og det er nesten som å være i boka selv blant familien Heim for det er nesten som å ta og føle på stemningen, og de tingene de går gjennom. Vi blir godt kjent med både hovedpersonen og de andre familiemedlemmene, selv om ikke alle får like stor rolle. Man merker godt hvordan familebåndet er over tid, også når modernismen inntreffer, og reaksjonene på det.

Andre bøker jeg har lest av Johan B. Mjønes er; Blodspor i Klondike, som er en ungdomsroman. Disse to bøkene kan ikke sammenlignes, da de er i forskjellige målgrupper, men etter å ha lest disse bøkene, har jeg lyst til å lese mer av Johan B. Mjønes, fordi jeg har sansen for måten han bruker språket på.

Fra min blogg: I Bokhylla

Kinderwhore er en roman som har fått mye oppmerksomhet i det siste, og det med god grunn.

Fordi det er en sterk bok med sterke karakterer, som serverer veldig mørk og sarkastisk humor, på grensen til spydig. En type humor jeg liker, spesielt sarkasme, så hvorfor likte jeg ikke Kinderwhore?

Å distansere seg selv fra problemer
Men først litt om bokas handling, som er om Charlotte. Hun er veldig uheldig med oppveksten. Hun bor i en leilighet sammen med en fraværende mor. En mor som tar piller, som tilbringer mesteparten av tiden i sengen, og som ofte tar med seg forskjellige menn hjem. Ingen barn burde ha det sånn, men det skjer dessverre altfor ofte. Charlotte er en lesehest, og gjemmer seg i bøkenes verden. Livet hennes blir kaotisk da en av kjærestene til moren hennes kommer inn på rommet hennes, og barndommen hennes blir frarøvet. Siden da distanserer Charlotte seg fra sitt eget hode og kropp. Gjør alt for å unnslippe smerte og komme andre i forkjøpet. Ingenting er det samme, og hun havner i en malstrøm som er omtrent umulig å komme seg ut av. Hun bruker sin mørke humor som en av forsvarsmekanismene. Vil hun noen gang åpne seg for noen, og fortelle hvordan hun egentlig har det, og om traumene hennes? Vil hun noen gang våge å la noen kjenne den virkelige Charlotte og gi livet en ny sjanse? Er hun tøff nok til å ta igjen de indre demonene og satse på rettferdighet, istedet for å komme andre i forkjøpet ved å skade seg selv og være sarkastisk?

Dette virker kanskje som en spesiell roman, og det er det også. Trodde jeg ville like den da jeg liker både mørk, sarkastisk og spydig humor selv. Likevel var ikke denne boka for meg, selv om budskapet er god, og viktig tema tas opp; at man bør aldri være redd for å be om hjelp og åpne seg opp for noen, uansett hvor vanskelig teamet er. Det største problemet jeg hadde her var selve skrivemåten jeg ikke hadde helt sansen for, til tross for humoren. Fleste sider består av korte avsnitt. Og noen sider er det hele sider. Det største problemet mitt angående denne boka var at det blir veldig ensformig i lengden, uansett hvor synd man synes i hovedpersonen, selv om hun ikke vil ha noen sympati. Det blir litt "masete", selv om ingen fortjener å gå gjennom det hun opplvede.

Forskjell på dårlig/ikke like en bok
Så, misforstå meg ikke. Med tanke på den svake karakteren jeg gir, betyr det ikke denne gang at det er en dårlig bok, ikke denne gang, det er det ikke, og jeg er heller ikke helt følelseskald, men det var ingen bok for meg. Vet hvor godt den er likt av mange andre, og vil bare ikke at noen skal bli opprørte på grunn av at jeg ikke likte den. Man er forskjellig, og ingen fasit er riktig når det gjelder hva den ene og den andre liker av bøker. Det er viktig å huske på. Sterk lesing, men ikke min type bok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det er lenge siden en thriller har sjokkert og overrasket meg. Det gjør heller ikke denne.

Det er altfor lenge siden en thriller har sjokkert meg med sine avslutninger. Det er et savn, og jeg leter fremdeles etter en slik type avslutning. La meg ikke huske var ikke en sjokkerende thriller for min del. Avslutningen ble for forutsigbar, men en stødig, engasjerende og humoristisk thriller var det.

Hva eller hvem er fellesnevneren?
Tre mekige menn er fanget inne et ukjent sted og de ankommer ikke dit samtidig. De vet ikke hvorfor de er der, hvem eller hvordan de har havnet der, og må leve av lite mat. Det går ut over fysikken, og også psyken. Noen av dem går ikke overens, og det er begrenset med plass. De forsøker å gå overens, og lister seg nesten på tå rundt hverandre. Hvor lenge kommer de til å være der? Kommer de til å være innestengte til de dør, og hvem står bak?

Samtidig strever en kvinne i begynnelsen av førtiårene med hukommelsestap. Hun husker ikke noe fra den siste tiden fordi hun nettopp har vært i en alvorlig trafikkulykke. Denne kvinnen heter Nina Berger og er klimaforsker. De andre vil at hun skal ta det med ro og la hukommelsen komme tilbake på en naturlig måte, men Nina har ikke tid. Det er noe som uroer henne. En av grunnene er at hun kommer hjem til en rotete leilighet. Var det et tilfeldig eller et planlagt innbrudd? Og hvorfor er politiet så ivrig etter å snakke med henne? Er det på grunn av innbruddet, eller er det noe annet?

Fascinerende persongalleri
La meg ikke huske er svært engasjerende lesestoff, selv om det var noe forutsigbar for min del. Følte ikke det gjorde noe da karakterene i seg selv var spennende å lese om. Er heller ikke spesielt glad i kvinnelige hovedroller av en eller annen grunn, men synes Nina var litt vittig. Hun er også en sterk karakter som ikke gir seg så lett. Hun er ikke den som overtales av andre. Syntes det var mest spennende å lese om de innestengte mannfolka, som gradvis blir rarere og rarere, og rådville av hele situasjonen. Man bare venter på at en av dem skal klikke, eller at noe forferdelig skal skje. Det er nesten som å liste seg på tå sammen med dem, og føle på den klaustrofobien.

Boka har en god og lett flyt. Det veksles som nevnt mellom Nina Berger, og de innestengte karene. Mennene får etter hvert en mystisk film som de setter på. Det gir dem en slags pekepinn på at de må bli flinkere til å sette seg inn i jobbene deres, og vite hvem og hva de jobber for, og vite om eventuelle konsekvenser. Disse mennene består også av sterke personligheter, og det kan bli trangt på de få kvadratmeterne de er innestengt i. Man bare venter på hvem som knekker sammen først av dem.

Som sagt, La meg ikke huske er hverken sjokkerende eller original, men underholdende. En thriller med viktig tema og tempo.

Fra min blogg: I Bokhylla

Filmen er nok bedre kjent enn selve boka, selv om boka og filmen er svært forskjellige.

Filmen ble produsert i 2002 med Richard Gere i hovedrollen. Filmen er delvis basert på boka som ble utgitt i 1975. Forfatteren av boka, John A. Keel var som sagt journalist, som døde i 2009. Han var journalist, men ingen vanlig journalist. Han skrev mye om blant annet ufoer, og han var en av de først som kom med begrepet "Men in black".

Også basert på virkelige hendelser
I denne boka tar han for seg the mothman, altså møllmannen på norsk, også kalt dødens budbringer. Den ble ofte observert mellom 1966 og 1967 i Point Pleasant. Point Pleasant ligger i Vest-Virginia, og en kjent ulykke skjedde der i 1967. En bru kalt Silver Bridge kollapset og 46 personer omkom i ulykken, i tidsperioden da the mothman ofte var observert av forskjellige vitner. The Mothman har et rykte på seg å være en slags dødsbudringer/dødsengel, og dukker opp like før noe tragisk skjer. Ikke alltid, men ofte. Den beskrives som en fugl på to ben som er i samme høyde som en mann. Han ser ut som en blanding av en mann, fugl, ugle, flaggermus og har røde øyne. (Prøv å forestille deg hvordan mothman ser ut, om du kan ... ). Den ble ofte sett langs veiene, flyvende over biler og andre steder. Folk fikk også ofte en ubehagelig følelse av at noen så på dem uten at de så eller oppdaget noe merkelig

Hvem er vel ikke interessert i mystiske fenomener?
Selv tror jeg ikke på The Mothman, Rake Man, Slender Man, Bigfoot, og slike såkalte fenomener, men spennende er det uansett, og det skader ikke å prøve og ha et åpent sinn, heller. Synes slike ting er spennende å lese om og se dokumentarer om. Det er en slags guilty pleasure, og det må jo være lov. Alle, eller i hvert fall de fleste, har en fascinasjon når det gjelder mystiske fenomener. Det er alltid noe spennende med det ukjente, samme hva man tror på, eller ikke.

The Mothman Prophecies er om journalisten John Keel som selv undersøker det som skjer i Point Pleasant i sekstiårene, da fenomenene var på sitt mest aktive. Han kommer dit på grunn av ufomysteriene og rare lys på himmelen. Mens han er der i ett år, får han høre rare historier om blant annet the mothman og andre hendelser. Folk har også fått mystiske og underlige telefonoppringninger. Han blir oppsøkt av vitner, som diskuterer underlige og litt creepy hendelser. Keel oppsøker også steder der vitner hevder de har opplevd det ene og det andre, for å se om han kommer til å legge merke til noe spesielt eller ikke. Han nevner også at mothman er blitt "observert" i Sverige. Skal man tro på det?

Det er ikke mye jeg kan skrive om boka siden jeg ikke vil røpe noe, og boka er svært repetetiv, så det blir heller ikke all verdens å skrive om, dessverre, selv om fenomenet er interessant i seg selv. Både handling, beskrivelser og hendelser er svært repetive, og det dreper det meste av atmosfære. Noe som er synd, fordi dette fenomenet hadde fortjent å bli presentert på en mer skremmende måte.

Fra min blogg: I Bokhylla

Har prøvd å skrive denne anmeldelsen opptil flere ganger, men det bare låser seg. Fordi dette er en veldig sterk og dyster bok. Enkelte bøker er nesten umulig å beskrive på en ærbar måte.

Tett på forfatteren
Slik er det med The Bell Jar av Sylvia Plath som ble utgitt i 1963 under navnet Victoria Lucas. Boka er ingen biografi, men ganske nære. The Bell Jar er som kjent om depresjon og om tanker om at livet virker meningsløst. Hovedpersonen Esther Greenwood, strever med å finne mening med tilværelsen, og betrakter verden gjennom en slags glassvegg, og føler seg fanget i seg selv. Det er som sagt ingen biografi, men det kan oppfattes som det, da man finner flere likhetstrekk mellom hovedpersonen Esther, og Sylvia Plath.

The Bell Jar er om en helt annen tid enn vår tid. Vi er tilbake i tidlig i 1950 årene, da fleste kvinner ikke var yrkeskvinner, men husmødre, og mennene var "sjefen" i huset. Kvinner skulle vaske, og mennene jobbe, lese aviser og få middagen servert til bestemt tid. Men på den tiden fantes det også kvinner som tok utdanning og som ville ha et annet liv, blant annet Esther Greenwood. Hun befinner seg i New York sammen med andre "herskapelige" jevnaldrende jenter. Hun er fra Massachusetts, og er i New York sammen med noen andre jenter for å jobbe for et jkvinnemagasin i en liten periode. Sjefen hennes er veldig krevende og dominerede, og miljøet minner nesten om filmenThe Devil Wears Prada med Meryl Streep og Anne Hathaway. Denne muligheten, stedet, byen, burde være en opplevelse for livet, men istedet føler Esther seg noe malplassert. Hun klarer på en måte å ikke nyte det. Det er det jeg fanger opp. Tilbake i Boston får hun vite at hun ikke er kommet inn på skrivekurset hun søkte på, og blir boende hjemme hos sin mor utenfor Boston resten av den sommeren. Den samme følelsen som hun hadde i New York, kommer smygende tilbake, da hun føler at alt er håpløst Hun slutter gradvis å gjøre noe som helst. Det ender med at hun går til deres familielege, og derfra blir tilværelsen stadig mørkere og utfordrende. Hun har bare hatt mislykkede forhold og har ingen sikre fremtidsplaner, hverken når det gjelder karriere eller kjærlighet. Vil hun få den rette hjelpen, og komme seg ut av den onde sirkelen?

Stort tema å forholde seg til
Ikke meningen at det skulle bli et så langt handlingsreferat, men dette er en liten bok, med stort tema og mye som skjer. Det er vanskelig å "sortere" ut kun det viktigste, og samtidig ikke avsløre noe. Som sagt er dette er en svært dyster bok, og kanskje ikke en bok for hvem som helst, da den kan være litt heavy. Jeg liker ikke feelgood bøker, så personlig har jeg ikke noe i mot mørke og dystre bøker. Av og til har man godt av det for å få litt perspektiv på ting, og jeg liker å tenke på bøkene jeg har lest lenge etter at jeg er ferdig med dem, og dette er en slik type bok. En man tygger på lenge etterpå.

Dette er en såkalt nøkkelroman. En nøkkelroman er noen virkelige personer som blir brukt i en roman, bare at det brukes andre navn. Og det er mange likheter mellom Ester og Sylvia, noe som jeg ikke skal gå så veldig nære innpå. Grunnen er at jeg kjente ikke til Sylvia Plath noe særlig før jeg leste The Bell Jar. Har lest litt om henne etter å ha lest boka, for jeg ble litt nysgjerrig, men føler ikke at jeg kjenner godt nok til livet hennes til å sammenligne henne og Esther noe særlig. Jeg har bare fanget opp noen likhetstrekk her og der, blant annet at Sylvia Plath selv jobbet for et magasin i New York, og at hun også slet med depresjon. Så har ikke tenkt å utdype flere likhetstrekk mellom Esther og Sylva, da jeg er ingen Sylvia Plath ekspert.

Mørk og dyster, men ikke sjokkerende
Dette er heller ikke en stor bok. Den er så vidt over tohundre sider, så det er begrenset hva man kan skrive om den uten å avsløre for mye, og det er heller en bok man bør lese istedet for å lese om. Det er en av de mørkeste og dystreste bøkene jeg har lest på lenge, så som sagt er den ikke for alle av den grunn. Selv har jeg lest mange dystre bøker før, så har på en måte blitt vant til det, men likevel var det en hard bok å komme seg gjennom. Det blir som å kjenne på håpløsheten til Esther, selv om man ikke er deprimert selv.

Det er selvfølgelig mye mer jeg kunne ha sagt omThe Bell Jar, men les den heller. Man får større utbytte av den da. Som sagt er den hard og vanskelig å komme seg gjennom, men vel verdt det. Boka er et bevis på hvor skjøre mennesker kan være, og hvor vanskelig det kan være å tre inn i voksenverdenen. Om det å ikke passe inn og hvorfor føle at man er så forskjellig fra andre. Det stiller spørsmålet: Hva er egentlig et vellykket menneske?

Boka ble filmatisert i 1979, som jeg også gjerne vil få med meg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Familien Fear er ikke som andre familier.

Familien Fear forfulgt av tragedier eller er det forbannelser?
De har en lang historie bestående av ulykker og tragedier. Boka er i begynnelsen i tidsperioden mellom 1922 og 1924, der sjalusi hersker mellom søstrene Ruth Ann og Rebecca. De har aldri vært spesielt nære, og den ene søsteren har sitt eget skjulested. Oppe på loftet er det flere antikke bøker med forskjellige spådommer og andre hemmeligheter. Hun er usikker på om foreldrene vet om disse bøkene eller ikke, eller om det er hennes egen lille hemmelighet. Uansett så er det hennes favorittrom, og dit hun går når hun er frustrert og lei seg. Søsteren hennes gjør noe som gjør Ruth Ann opprørt, og på selve bryllupsdagen skjer det noe katastrofalt som det snakkes om i slekta i flere år senere.

Over nitti år senere, er det en annen familie fra samme slekt med samme etternavn som bor i det samme huset, og de mystiske antikke bøkene står der de alltid står, på loftet. Søstrene som bor der nå er heller ikke spesielt nære. Harmony er litt misunnelig på Marissa som har bedre utseende, godt likt av andre, mens Harmony lever som en skygge og driver med sitt. Attpåtil skal søsteren hennes gifte seg og Harmony bestemmer seg for å ha det litt gøy med noen spådommer som en hemmelighet for seg selv, og for å sjokkere bryllupsgjestene litt. Til og med Harmony blir dypt sjokkert da hverken hun eller andre finner Marissa noe sted på selve bryllupsdagen. Hva har skjedd og vil de noen gang finne henne? Er det på grunn av at det hviler en forbannelse over familien hennes, hvor andre tragiske ting har skjedd tidligere, eller er det noe mer bak?

Return to Fear Street er en slags reboot av originale Fear Street av R.L. Stine, som også er forfatteren av fenomenet Grøsserne, altså Goosebumps. Jeg rakk å lese noen av Fear Street bøkene på den tiden, men mest Grøsserne da jeg var stor fan av den serien, og Fear Street ble ikke utgitt lenge i Norge av en eller annen grunn, til min store skuffelse, siden jeg var stor fan av R.L. Stine. For jeg ville gjerne ha med meg de bøkene også. Selv om dette ikke tilhører originale Fear Street bøkene, gjør det ikke noe.

Gale påfunn
Jeg var som sagt stor fan av Grøsserne som yngre leser, og selv om jeg har lest noen enkeltstående bøker av R.L. Stine i voksen alder som jeg ikke har likt, så føler jeg her den samme nostalgien som da jeg leste Grøsserne. Fear Street består også av snodige og gale karakterer og skremmende påfunn. Disse bøkene er litt skrudde, som også er meningen å være, så det føles som å ha gode R.L. Stine tilbake. Man blir veldig nostalgisk av det, og You May Now Kill the Bride var svært underholdende, selv om jeg er for gammel for målgruppen.

You May Now Kill the Bride er en bok med veldig mørk atmosfære, gale og levende karakterer, kreativ handling, og byr på stor dose underholdning. Den er ikke spesielt original, men det gjør ikke noe. Man skal bare lese litt, så litt til, og til slutt sitter man fast i boka. Det er den effekten boka har, og det var nesten som i gamle dager, da man ble forelsket i en ny serie.

Fra min blogg: I Bokhylla

Å være den nye er ingen spøk ...

En stor dag
Alle, i hvert fall de fleste av oss husker vel glimt av vår første skoledag, og hvor nervepirrende det var å starte en ny fase i livet. Spenningen, forventningene og alt som hører med før dagen starter. For Kelvin Klosmo er det hele noen hakk verre. Ikke er det bare hans første dag på en annen skole, men han er den eneste nye, og skolen ligger i verdensrommet. Både han, foreldrene og lillesøsteren må tilpasse seg de nye omstendighetene. Kelvin vil møte opp på første skoledag uten foreldrene. Han er et megageni og tror han klarer seg fint alene, men første skoledag med fremmede medelever byr på mange utfordringer. Medelevene er forskjellige vesener med forskjellige personligheter som Kelvin og vi mennesker. Kommer Kelvin til å passe inn eller vil han bli behandlet som en nerd? Det tar ikke lang tid før han må samarbeide med andre, for det viser seg at noen har onde planer og destruktive planer som kommer til å gå utover alle. Vil Kelvin og de andre stoppe ham, eller er det for sent?

Er det en ting mange har til felles, er det å faile. Å ikke duge til noe. Det er noe Kelvin også får kjenne på da han begynner på en ny skole. Vil han bli likt og passe inn? Er han bra nok for skolen i det hele tatt? Mange av oss kjenner vel seg igjen i det, ikke bare angående første skoledag, men når man kommer et nytt sted generelt.

Rotete og uengasjerende
Sci-Fi ungdomsskolen minner om tegneseriebok selv om det ikke er det. Det er en blanding av ren tekst og tegneseriestriper, en slags veksling mellom det. Det ble for rotete for meg. Enten skulle det ha vært tekst med illustrasjoner eller bare tegneseriestriper, ikke sånn litt av alt her og der. Det ødelegger både flyt og interesse. Det har heller ikke noe med målgruppen å gjøre. Selv om jeg er for voksen for barnebøker, har jeg lest noen barnebøker i det siste som jeg virkelig har likt. Å ikke like en bok bare fordi man ikke er i målgruppa, er ingen unnskyldning. Jeg ble bare ikke engasjert i hverken historien eller illustrasjonene. Synes karakterene ofte var masete, nærmest slitsomme enn morsom, og historien ble for merkelig i grunn. Den fenget meg ikke. Syntes heller ikke at humoren fungerte noe særlig. Liker tørr humor, men denne gang ble det for tørt.

Kanskje en morsom bok for den rette målgruppen, men for min del ble dette for kjedelig og slitsomt. En bok man er lettet over å bli ferdig med for ingenting med Sci-Fi ungdomsskolen fungerte for meg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Konrad Sejer er fremdeles Karin Fossums etterforsker, men i denne boka er han mer i bakgrunnen.

Sjokkerende sak
Konrad Sejer dukker opp i bok nummer fjorten i Karin Fossums krimserie som man ikke trenger å lese i kronologisk rekkefølge. Det er alltid en ny sak. Denne gang om et lite barn som dør i en stygg ulykke. Hvem har skylda? Moren eller faren? Var det en ulykke? Kommer en av foreldrene til å bli spist opp av skyldfølelse og tilstå hele greia, eller vil det forbli en uløst sak?

Dette er kanskje ikke en bok for foreldre å lese med tanke på at dødsulykken (eller var det en ulykke?), gjelder et lite barn. Selv vi som er barnløse har forståelse for tapet av et barn. Vi er ikke helt uvitende og kalde, bare for å understreke det. Dette er en sårbar bok for både lesere og de som er involverte i historien, selv om det bare er fiksjon.

Karin Fossum kan det å beskrive mennesker, spesielt de som befinner seg utenfor samfunnet, outsidere som ikke hører til noe sted. Men hun er også god til å beskrive enhver menneske hun plotter inn i konseptene sine, fordi hun har god psykologisk innsikt. Det fikk man greie på ganske tidlig i bøkene hennes. Jeg har ikke lest alle, men de fleste.

Ensporet krim
Selv om denne boka er sårbar i sin helhet, har den ingen gnist eller brytninger som i Fossums tidligere bøker. Denne føltes for enveiskjørt og hadde for lite utfordringer. Noen kommer kanskje til å bli overrasket over slutten, men for min del ble det dessverre for forutsigbart. Likevel er slutten noe "sjokkerende", men på en annen måte. Ikke sjokkerende fordi den lurer meg, for det gjør den ikke, men sjokkerende på en måte jeg ikke kan utdype meg om for ikke å avsløre noe, og jeg vil ikke avsløre noe som helst. Men leser man boka vil man skjønne hva jeg hinter til. Jeg liker ikke å være diffus, men man må være det noen ganger.

Det er litt skuffende at Konrad Sejer ikke er så fremtredende i Formørkelsen fordi det er en varm og menneskelig etterforsker. Han lar ikke noen være offer eller la en situasjon dømme andre. Han ser på et menneske som et menneske og ikke noe annet enn det. Istedet for å gjette og dømme, vil han vite sannheten uansett hvor lang tid det vil ta ham å finne ut av ting. Det har jeg sansen for. Han gjør ikke ting på en brutal måte. Han er ikke alkoholiker som de fleste andre etterforskere og jages ikke av indre demoner som er typisk for politietterforskere i dagens krimverdenen. Istedet er han gammeldags, saklig og veldig nøktern. En godt likt type.

Formørkelsen er dessverre ikke Karin Fossums sterkeste kriminalroman. Min favoritt er fremdeles Djevelen holder lyset. Men jeg leser gjerne flere bøker med Konrad Sejer. Han er en god grunn i seg selv å lese bøkene av Karin Fossum. For min del ble denne boka for forutsigbar og manglet dybde.

Fra min blogg: I Bokhylla

Lasaruseffekten er en varm, interessant og humoristisk thriller med temaet om sjelen. Lever den videre etter vår død? Vent litt. Jeg må bare sjekke om jeg har sjel først ...

Nei da, jeg bare tuller ... eller gjør jeg det? Siden Tom Egeland kom ut med ny bok tidligere i høst, ville jeg lese hans forrige bok først, nemlig Lasaruseffekten. Jeg er ikke så pertentlig nøye på å lese bøker i kronologisk rekkefølge hele tiden, men siden jeg allerede hadde Lasaruseffekten liggende, var det en grei løsning å lese den først.

Lekende "lett"
Lasaruseffekten virker som en tung bok, ikke bare på grunn av sideantall, men også temaet. Overraskende nok var det ikke det. Egeland skriver lett og flytende. Man blir godt kjent med Bjørn Beltø. En usikker mann med masse selvironi som er lett å like. Han vet om sine sterke sider, også sine svakheter. Han får et oppdrag om å finne De dødes bok. Mange andre har vært på jakt etter manuskriptet før ham, og hvorfor vil oppdragsgiveren holdes utenfor offentligheten? Underveis i oppdraget får Bjørn tilsendt anonyme avisartikler om savnede barn. Hvem er de barna? Har de noe til felles? Hva er det den anonyme senderen prøver å fortelle ham? Flere ting oppstår. Blant annet kommer han kontakt med en mystisk kvinne som er veldig gåtefull, som han blir meget betatt av. Hun har en datter, Winona som er et spesielt barn. Bjørn blir informert om et medisinsk institutt hvor de forsker på hva som skjer når man dør, og om man vil huske tidligere liv. Finnes det et gen i kroppen vår som gjør til at noen av oss kan huske våre tidligere liv? Forskningsskremmeriet kaller de Lasaruseffekten. Vil Bjørn Beltø tro dem, på hans mystiske kvinne, eller er alt bare humbug og kanari? Og vil Bjørn Beltø gjøre alt for å redde den mystiske kvinnen og den like mystiske datteren hennes?

Har man lest bøker av Tom Egeland før, vet man omtrent hva man får, men det gjør ikke noe da de fleste av bøkene hans er underholdende, og det var denne også. Plottet er drivende god, karakterene er spennende å lese om, og det er umulig å ikke bli glad i Bjørn Beltø. Enkelte partier er forutsigbart, og man synes ikke boka er et stort mysterium sånn egentlig, men det er skrevet med intensitet. Man må bare lese noen sider likevel for å se om man har rett. Det er en slik type bok.

Tung, men interessant filosofering
Boka er delt opp i flere deler, og det var den tredje delen jeg slet mest med. Det er for filosofisk for min del. Jeg liker å filosofere om alt og intenting selv, men å lese om det kan bli noe tørt i lengden, så slet akkurat litt med den delen. Tror man på et liv etter døden selv? Lever sjelen og tankene videre selv om kroppen råtner opp og forsvinner? Jeg er både døpt og konfirmert, men er jeg religiøs? Ikke i det hele tatt. Jeg konfirmerte meg på grunn av tradisjon og ikke noe annet. Føler meg mer som ateist enn kristen, hvis jeg skal være ærlig. Selv om man ikke tror på dette "sprøytet", så er det interessant lesing, selv om det er noe småtørt og hinsides. Men det setter i gang en tankeprosess, og filosofering om alt og ingenting er av og til gøy, for man vet ikke hvor filosoferingen fører til. Det er bare morsomt å teste seg selv å tenke på både dype og latterlige ting. Ikke alt trenger å være så alvorlig hele tiden. Det er det man har spenningsbøker til. For å underholdes, filosofere og la seg rive med enten man tror på temaene man leser om, eller ikke.

Hva man tror på eller ikke ... fascinerende thriller er det uansett.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hun ville bare gi søsteren sin en fin førtiårsgave, men ikke alt går som planlagt hele tiden ...

Å nyte utsikten fra en varmluftballong høres ut som en fristende og rolig affære, men er det det? Det får ikke menneskene i åpningen av Sharon Boltons Dødsdømt erfare, snarere det motsatte. De blir vitner til noe helt forferdelig. De ser en mann drepe noen, og når han oppdager dem i varmluftballongen, har han bare en mission, og det er å ta dem alle siden de har sett ham. Utfallet blir tragisk, og Jessica har et mål; å overleve. Hun har sett hvordan morderen ser ut, og han har sett henne. Ingen skal få ødelegge for ham, koste hva det koste vil. Boka er også mer kompleks enn som så. Ved siden av jaktingen får man et innblikk i Jessicas tidligere år, nemlig forholdet med søsteren hennes.

Bedre utvikling
Jeg har lest noen bøker av Sharon Bolton tidligere, De utvalgte og Livredd, og synes bøkene hennes har vært veldig varierende. Dette er helt klart den beste jeg har lest av henne så langt. Kanskje det hjalp at jeg ikke hadde hørt om boka tidligere, og ikke visste så mye om den på forhånd? Selv om man har sett denne type katt og mus lek mange ganger før på film, så hadde denne historien en slags friskhet over seg. Vet ikke om det var varmluftballongen, persongalleriet eller noe annet, men denne boka opplevdes ikke så traurig som mange andre krimbøker. Jeg liker krim ennå og leser mye av det, men har opplevd sjangeren som meget ukreativ og tungtrødd i det siste. Denne var ikke voldsom kreativ, men likevel hadde den en friskhet over seg som er vanskelig å forklare. Den hadde en intensitet som mange krimbøker har manglet den siste tiden.

Endelig en hovedkarakter man liker
Katt og mus - leken er like oppbrukt som Tom & Jerry, men underholdende er det likevel. Selv om man har sett lignende filmer der morderen gjør alt for å finne vitnet før, så var det skrevet på en god måte, og Sharon Bolton bidro med realistiske og gode personbeskrivelser. Man vet hvem man skal heie på, og av og til føles det ut som om man flykter sammen med Jessica, fordi man blir litt knyttet til henne. Man vil at hun skal riste av seg etter disse galningene som er ute etter henne, og som bare vil henne vondt.

Det er mye som kunne skrives om Dødsdømt, men det er mer underholdende å lese den enn å lese om den. Det er i hvert fall en av de bedre krimbøkene jeg har lest i det siste, og Sharon Bolton har vist sin styrkhet i denne boka som er; intensitet og undertoner. Håper hun beholder denne skrivestilen fremover.

Fra min blogg: I Bokhylla

Aller først er det viktig å understreke at dette er en sterk historie skrevet av en modig kvinne. Likevel vurderer jeg denne boka på samme måte som med andre bøker, gjennom ærlighet, uansett hvor vond denne historien var å lese.

Veronica Kristoffersen beretter en historie hun opplevde for noen år siden og som utspinner seg i tid. I boka forteller hun at hun er skilt og har tre barn. Hun har utført gode utdannselser og har en jobb hun trives i, og hun trives også med tilværelsen. Hun har mange venner på Facebook som hun har kontakt med over hele verden, og er med i en MC-profil/side, for de som er opptatt av motorsykler, noe hun er. Det er der hun møter Bill fra Hellas. De får en fin kontakt sammen og de bestemmer seg for å møtes. Det ender opp med at hun inviterer ham hjem til seg, og han tilbringer noen få dager der. Til tross for litt nervøsitet, finner de fort tonen også i virkeligheten og alt er bare dans på roser. De blir veldig avhengig og sterkt knyttet til hverandre. Etter litt pendling frem og tilbake, bestemmer de seg for at Bill flytter til Norge, hjem til henne. Han ofrer jobben sin og alt for å være sammen med henne. De har fremdeles en god tone og er oppslukte av hverandre. Men etter hvert som tiden går, og forskjellige utfordringer oppstår, merker både Veronica og barna hennes nye sider av Bill. Noen mørkere sider, og når Veronica er alene med ham, får hun kjenne på en stor angst som utvikler seg til skrekk. Det viser seg for at hun er voldelig og sjalu, og hun må passe på hva hun enn gjør for å ikke gjøre ham sint. Er forholdet til å holde ut? Kan kjærligheten overvinne alt?

Kan ikke skjønne alt
Man blir oppgitt over å høre om kvinner som tar tilbake menn som er voldelige, fordi det ligger en dyp kjærlighet der som vi utenfor ikke klarer å forstå. Det blir nesten som Stockholm - syndromet der gisselet forelsker seg i gisseltakeren. Det henger ikke på greip. Men som mange andre kvinner, prøver Veronica Kristoffersen å huske på de gode stundene med Bill, og derfor ønsker hun mange ganger å redde forholdet. Noe som blir bare verre da Bill setter ut dårlige rykter om henne til vennene hennes på Facebook, i sosiale omkretser og i nabolaget hennes. Det går så langt at han gjør alt for at hun skal føle seg mer og mer maktesløs og isolert. Det hjelper heller ikke at de har gjort det slutt og ikke lenger bor med hverandre. Selv under besøksforbud finner han ut måter å terrorisere henne på mens hun må leve med en frykt som sliter henne fullstendig ut.

Det er nettopp det Jeg er fremdeles her går ut på. Hvordan være glad i en person i begynnelsen for så å gå over i hat og vold. Ofte hører vi i media om partnerdrap og ekteskapdrap, også her i Norge. Her får vi et innblikk i hvorfor noen går tilbake til sin voldelige kjæreste, og samtidig beskrive redselen, og hvordan man hardt prøver å stå i mot å gå tilbake til de voldelige ekskjærestene sine. Det er modig av Veronica Kristoffersen å skrive en slik åpen og ærlig bok om alt hun har gjennomgått, og beskriver denne boka som en terapi for henne. Hun følte hun fikk terapi av å skrive om hendelsene for å gi henne klarhet i ting. Det er fint at man finner ting som hjelper at en føler seg sterkere og gå videre på, og hun er et eksemplar på det.

Fortellerstemmen treffer ikke
Problemet for meg angående boka var at skrivestilen ble et irritasjonsmoment for meg. Noe som er slemt å si, kanskje, men som sagt, jeg ønsker å være ærlig. Det er ikke for å være et nettroll, for det er jeg virkelig ikke. Det er forskjell på å stille spørsmål og gi konstruktiv kritikk, og det å gå ut mot andre bare for å starte drama. En slik person er jeg ikke og ønsker ikke å være, heller ikke i anmeldelsene mine. Grunnen til at jeg ikke likte skrivestilen noe særlig var på grunn av at kapitlene er altfor korte, og det er masse avsnitt. Det som "irriterte" meg mest var unødvendig bruk av utropstegn der det ikke trengs. Både oppsett og skrivestil føles litt bloggaktig. Det høres ut som jeg går i mot meg selv nå siden jeg er en blogger selv, en bokblogger, men det er stor forskjell på blogg og bokformat. Så sånn sett kunne jeg ha tenkt meg at historien hennes ble skrevet noen av andre. Noen skriver personlig beretning selv, andre lar noen gjøre det for seg når man gir ut bøker innen denne sjangeren. Det varierer veldig, har jeg sett. Denne gang fikk jeg ikke noen connection med boka, og det er trist å si med tanke på et så alvorlig tema. Jeg er heller ingen kald person, så misforstå meg ikke. Men noen bøker går man rett og slett ikke overens med, samme hva temaet er, om det er fiction eller noe fra virkeligheten. Sånn er det.

Uansett, selv om det ikke var en bok for meg, er det likevel modig av henne å dele sin historie, og at hun beviser at mennesker kan være sterke når det gjelder. Den kommer også til å hjelpe andre som er i samme situasjon eller har vært i samme situasjon som henne. Hun er modig som deler denne historien med andre, både muntlig og skriftlig.

Fra min blogg: I Bokhylla

Etter å ha mistet sin aller beste venninne i en dramatisk og mystisk drukningsulykke, er ingenting som før.

Man kan ikke bare flykte fra fortiden...
Når en slik hendelse skjer, kan snakking lett oppstå og det gjør til at Brynna (også kalt Bryn), og foreldrene hennes flytter til et annet sted for å begynne et nytt liv. En måte å komme seg "videre" på, men Bryn sliter. Hun har slitt med alkoholisme for å døyve smerten over tapet på bestevenninnen sin. Hun føler det hele er hennes skyld at hun druknet, og forsvant under en utfordring. Hun prøver å få sitt "nye" liv til å fungere og synes det er deilig at ingen på den nye skolen kjenner til hennes historie. Likevel er skyldfølelsen like stor. Det hjelper heller ikke når hun plutselig en dag ser en tweet fra bestevenninnens Twitterkonto. Etter det skjer det rare ting, og ofte tror hun at hun får et glimt av bestevenninnen hennes overalt, men er ikke hun død? Sakte, men sikkert kjenner Brynna at det rabler for henne. Er det noen som kødder med henne og vil henne noe vondt, eller prøver omgivelsene bare å fortelle henne noe?

Siden det nærmer seg Halloweensesong trenger man litt ekstra med lesestoff fra thriller og horrorsjangeren, og da bryr jeg meg ikke om det er litteratur for voksne eller ungdom. Jeg er svak for mørk litteratur, men dette ble en dårlig start, for denne boka er syltynn på mange måter, og da snakker jeg ikke om sideantall. Det jeg mener er at denne historien er for tynn til å være med i en bokformat i det hele tatt.

Gjennomsiktig konsept
Det er ikke bare det at historien er syltynn, men mye annet også. Selve hovedpersonen, Bryn, er utrolig irriterende å lese om. Man skjønner at hun har vært gjennom en tøff periode, som hun fremdeles jobber med og bærer på tung skyldsfølelse. Likevel blir man mest irritert på henne istedet for å føle sympati, for synes hun dramatiserer stort for hver minste hendelse. Det blir noe dramadronningaktig over det. Det er også typisk i ungdomsbøker når jenter flytter til et annet sted, får de nye venner og kjæreste nesten med en gang. Ikke helt troverdig ... Har heller ikke særlig sansen for instalove (at man blir sammen før man rekker å bli kjent med hverandre). Det er i hvert fall ikke troverdig, og hva er greia med det i dagens ungdomsbøker? Jeg bare spør ...

Selve historien var ikke så like boka og filmatiseringen I Know What You Did Last Summer, men selve stemningen, og jenta som ikke blir trodd på det hun ser og hører konseptet. Bryn føler seg alene med alt som skjer rundt henne, for hvem vil vel tro henne at noen fra de døde (om hun er død), har kommet tilbake bare for å skremme henne? Hvem rundt henne vil tro på noe sånt? Lyder konseptet kjent? ...

Savner virkelig thrillere med mer intensitet istedet for drama og intriger. Det er spennende det også, men når jeg leser thrillere vil jeg ha action, litt creepy elementer og gjerne en intentistet med undertoner. Thrillere var flinkere til sånt før i tiden. Nå ligner thrillersjangeren mer og mer på drama. Jeg liker noen thrillere enda og har heller ikke gitt opp sjangeren, men det tar tid før man finner perlene.The Dare var dessverre langt i fra en perle.

Fra min blogg: I Bokhylla

Klimakrisen er en evig diskusjon.

Er klimakrisen menneskeskapt eller ikke?
Leif Linge som er forsker, enn så lenge, blir satt på prøve da han gjennom en algoritme mister all troverdighet, spesielt av vitenskapsmenn, som igjen fører til at han blir arbeidsledig en god stund. Samtidig har han en bror som han alltid uroer seg for. En bror som sliter med psykisk sykdom, og som vandrer rundt omkring uten mål og mening. Han føler et visst ansvar for ham siden de er brødre. Gjennom en tilfeldighet møter også Leif sin gamle flamme, Carina og gamle flammer gjenoppsår, men er det gjensidig? Klarer han å redde sitt eget rykte, få broren på rett spor igjen og få kjærligheten til å fungere, eller blir det for mye ansvar på en gang?

Forfatter Petter Fergestad debuterte med denne boka som forfatter i syttiårene. Det er beundringsverdig og han er et bevis på at det er aldri for sent å gjøre det man drømmer om. Hvorfor skal man nøle? Han har også kommet med en litt annerledes krim med tunge og relevante temaer. Så hvorfor likte jeg ikke boka?

For mye om gamle følelser
For min del er jeg hverken interessert i matematikk eller religion, men ville lese boka likevel. For det første var det omslaget som fristet, for den har frisk atmosfære over seg, samtidig mørkt og dystert. Derfor ville jeg gi boka en sjanse. Men for min del ble det for mange irritasjonsmomenter til at jeg kunne like boka. Grunnen var for det meste persongalleriet. Jeg klarte ikke å like noen. Når man ikke klarer å føle connection med noen i persongalleriet, blir man fort likegyldig, også til plottet. Slik er det for min del, og den delen som irriterte meg mest var kjærlighetsdelen mellom Leif og Carina, som møtes igjen etter mange år, og gamle følelser vekkes til live igjen. Det var for standard, og syntes det overdøvde selve sakene jeg heller ville lese mer om. Hvis jeg ville lese om "romantiske følelser", ville jeg ha tatt en bok fra romantikksjangeren istedet. Leser romantikk en gang i blant også, men når jeg skal lese krim, vil jeg lese "ordentlig" krim, ikke en "følelsesbok".

Dette blir en kort anmeldelse enn til vanlig grunnet det er ikke så mye mer å si uten at jeg gjentar meg selv. Det er det ikke noe vits i. Armageddon-algoritmen hadde et godt utgangspunkt med originalt tema, men her var det persongalleriet som ødela veldig mye for meg, og avslutningen ble altfor forutsigbar.

Fra min blogg: I Bokhylla

Heldigvis er Tv-serien mye bedre, før de begynte med reboot. =)

Henry Rinnan var på sin tid, spesielt i voksen alder, en fryktet og respektert mann. Nå i moderne tid, har han og Rinnanbanden blitt til en slags intern vits for oss trøndere.

Så det er rart hvordan tiden sakte, men sikkert forandrer seg. De fleste vet hvem eller fått med seg hvem Henry Rinnan var. En fyr som ble både mobbet og hersjet med som liten, på grunn av sin korte vekst. Han kom fra fattige kår og følte et ansvar for lillebroren sin. Innvendig higet Rinnan etter status, makt og respekt. Sette folk på plass. Han får jobb gjennom onkelen, og føler han tjener lite i forhold til jobben han gjør, for ingen jobber hardere enn ham. Han drømmer om et bedre liv og få gjøre det andre gjør. Gå på kafé og ha fine vaner. Det er heller ingen damer som ser i hans retning. Ting forandrer seg som voksen da han forandrer side.

Vanskelig tid å snakke om
Simon Stranger visste ikke at hans kone bodde i noen år i huset til Henry Rinnan etter hans tid, før han tilfeldigvis fikk vite om det og fikk blod på tann. Selv er ikke hans kone så begeistret over å snakke om det, eller nevne det i det hele tatt. Likevel ble det en bok om det, og Simon Stranger har skrevet denne boka på en fascinerende måte.

Innholdet er som tittelen sier, leksikon blandet med roman. Titlene er delt opp etter alfabetet. Teksten oppleves noen ganger noe stakkato og tidvis irriterende. For når man først leser et spennende og interessant parti, bryter forfatteren inn med ting med samme bokstav som det i kapittel etter alfabetet. Det er morsomt og kreativt i begynnelsen, men følte det ble et irritasjonsmoment i lengden, for selv foretrekker jeg hele tekster, ikke "stykkevis og delt" metoden.

Drastisk forandring
Det mest spennende med boka var å lese om Henry Rinnan selv, både oppveksten og hvordan livet utvikler seg. Han har mange likhetstrekk med seriemordere som blir mobbet under oppveksten. Mange og de fleste blir mobbet under oppveksten av en eller annen grunn, men ikke alle forandrer seg til å bli seriemordere eller til noe annet drastisk. Det var spesielt interessant å lese om utviklingen fra å være en liten gutt som ungikk guttegjenger som stadig mobbet ham, til å bli en mann med makt og fordeler. En som ikke viste hemninger når det gjaldt å få det han ville ha. Alt han var opptatt av, var status. Han brydde seg ikke en gang om hans egen kone som avskrev ham stadig mer og mer.

Leksikon om lys og mørke er en bok jeg ikke likte så godt som mange andre gjorde, men den var spennende og interessant å få med seg. Rinnan har alltid vært en fascinerende figur å lære om, for hva er det som gjør til at noen velger den gale siden? Bare det er en spennende tanke i seg selv.

Fra min blogg: I Bokhylla

Å miste noen man er glad i er alltid vanskelig, både når det gjelder dyr og mennesker.

For Long Litt Woon var det en helt vanlig dag, inntil hun fikk en telefon fra mannens jobb. Han kommer ikke hjem igjen fordi han døde brått og uventet. Det kommer som et sjokk for alle for han var ung, og hadde heller ikke noen form for sykdom. Eiolf og Long Litt Wonn hadde vært sammen lenge. Hvordan går man videre med et så stort tomrom?

Ikke en selvhjelpsbok
Trodde først ikke dette var noen bok for meg. Tittelen høres nesten litt selvhjelpsaktig ut, og hva er egentlig interessant med sopp? Selv liker jeg sopp, spesielt kantarell og sjampinjong, men er ingen sopplukker. Derfor lærte jeg mye gjennom denne boka som jeg ikke har tenkt på tidligere, og da tenker jeg ikke på hva som er giftg eller ikke, men selve soppmiljøet. At det er interne konkurranser mellom sopplukkerne og hemmelighetsskremmerier angående de beste soppstedene. Jeg som trodde at sopplukkere var fredelige. Stort sett er de det. Men de beste soppstedene vil de visst gjerne holde for seg selv. Det er også morsomt å lese om historiene angående soppforgiftning. Hvordan mennesker reagerer så forskjellig på det, og hva som er forskjellen på meget gift og giftig. Trodde heller ikke det var noen forskjell på det. Det var mye nytt å lære.

Gjennom boka veksler hun på privatlivet og hennes nye hobby og glede. Privatlivet hennes skriver hun med brunoransje skrift og soppgleden med svart skrift og kapitlene er delt opp med grønne sider. En skikkelig gjennomført høstbok, noe som også sikkert er meningen. En sakprosa som er gjort på en litt annerledes og kreativ måte, som både passer til årstiden og soppsesongen.

Hva uventet glede kan gi
Long Litt Woon er et eksempel på at man kan komme styrket gjennom sorg og tøff periode ved å finne en helt uventet hobby som gir mye glede. Hennes fortellerstemme er både ekte og engasjerende, speseielt soppdelen. Den er veldig engasjerende å lese om. Når det gjelder uventet hobby lurer man selv på hvilken hobby man selv ville ha blitt så positivt overrasket over. Det ville ha vært en utrolig opplevelse å finne ut av. Husker jeg så forfatteren for en god stund siden på God Morgen, Norge. hvor hun ble intervjuet av Vår Staude. Det var det som ga meg lyst til å lese boka.

Stien tilbake til livet (Om sopp og sorg) er en godvond bok om når livet tar brutal og uventet vending. Hva gjør man for å overkomme ensomhet, og gå videre etter å ha mistet noen kjær? En åpen og ærlig bok om personlig sorg, og finne en glede og fascinasjon over noe fra uventet hold.

Fra min blogg: I Bokhylla

De fleste kjenner til den originale historien om de tre bukkene bruse som skulle til seters for å gjøre seg fete.

Denne versjonen er noe annerledes. Denne gang drar de på badeland av alle steder. Hvordan vil det gå? Hvem kan forestille seg bukker på badeland?

Kreativ nyversjon
Det hele starter med at en av bukkene spør den største bukken, som har ansvaret for de minste, om de kan dra på badeland istedet for Setra til en forandring. Den største bukken Bruse nøler, men går til slutt med på det. Det er tydelig at det er et sted de ikke er vant til å være, for de vet blant annet ikke at de må dusje før de går i bassenget, og at de ikke kan bade nakne. Men det kommer seg, og de lærer seg reglene etter hvert. Til deres store forskrekkelse får de se et kjent vesen; trollet de er vant til å se under brua, ankommer også badeland. Er han kun ute etter bråk, eller er han der for å slappe av?

Har hørt mye om denne boka de siste årene. Første utgave kom ut i 2009, nå er det bekreftet at boka også blir film. En animasjonsfilm som vil bli produsert i Sør-Korea. Ganske kult egentlig, og sier mye om hvor mye makt bøker kan ha. Noen blir til teaterstykker og film, og andre bøker blir til og med begge deler. Bukkene Bruse på Badeland ble også omgjort til et teaterstykke for noen år siden. Så Bukkene Bruse på Badeland har truffet et stort publikum.

Passer også som høytlesing
Bukkene Bruse på Badeland er en fin bok for hele familien, og passer også som høytlesning for de som ønsker det. Barn blir nok heftig og begeistret over denne og le godt av den. For min del som er langt over målgruppen, synes også den var litt morsom, men mest forutsigbar. Kjenner man til eventyrbegrepet, vet man sånn omtrent hva man får. Likevel har boka full av sjarm, og jeg liker måten Rørvik får frem brekingen i teksten på. Det gjør historien mer levende, og illustrasjonene er nok det beste med hele boka. Jeg liker de barnslige illustrasjonene veldig godt, fordi det er veldig levende og fargerikt og løfter historien betraktelig opp.

En morsom idé og utførelse, men selv foretrekker jeg personlig originalen, som alltid. Originaler innen litteratur, film og musikk er ofte det beste. Men for all del en fin og artig bok å få med seg, spesielt for den rette målgruppen. De vil nok fryde seg over denne. En femmer for illustrasjonene og en treer for historien.

Fra min blogg: I Bokhylla

Å være pasient er ikke bare, bare. I hvert fall ikke når man sliter med usynlig sykdom.

Det er noe jeg kjenner godt til, for har selv slitt med kronisk utmattelse sykdommer i de siste seks årene. Det høres kanskje ikke så lenge ut, men det føles veldig lenge, spesielt når man helst vil ha et liv med en jobb å gå til, men så har man ikke en kropp man kan kontrollere bestandig. Vi med kroniske sykdommer kan også lett misforstås. Andre tror vi bare er ute etter offerrollen, men sånn er det ikke. I hvert fall ikke for alle. Det handler bare om å være ærlig og prøve å forklare hvordan det er. Det er en forskjell på det og den såkalte offerrollen. Offerolle er det verste uttrykket jeg hører, for føler det er et veldig misforstått uttrykk. Det er en stor forskjell på å forklare hvordan ting er, og det å fiske etter sympati. Er heller ikke fan av at andre skal diagnotisere meg eller eventuelt andre, bare fordi man kjenner seg igjen i det ene og det andre. Jeg lar bare leger og spesialister få gi meg diagnoser, for det mange ikke er klar over, er at at det finnes mange navn og sykdommer som ligner på hverandre. Det finnes mange typer og nivåer innenfor forskjellige sykdommer også, som man kanskje ikke en gang har hørt om. Så det å slenge symptomer ogen diagnose på hverandre gjennom Internett eller det virkelige liv er ufint. Noen har kanskje gode hensikter med det, men det lønner seg ikke. Det har visst blitt en greie i dagens samfunn, noe som er synd. Jeg lar de som har myndighet til å gjøre det, få styre med diagnoser. Jeg stoler ikke alltid på dem heller, men de har i hvert fall papir på det de driver med.

Misbrukt uttrykk
Det er nettopp det denne boka dreier seg om. Hvordan det er å være syk med usynlig/kronisk sykdom. Man kan se pigg og fresh ut, men føle seg helt ødelagt, noe mange sliter med å forstå når sykdommen ikke vises utenpå. Det er til og med vanskelig for oss selv som er rammet å forstå også. Energi og andre symptomer eller ikke, så prøver vi å få gjort det vi skal av plikter og andre ting, selv om vi trenger lenger tid enn andre å utføre det på grunn av mangel på energi, og nei, vi er ikke bare late. Å være hjemme uten å ha skole eller jobb å gå til er ingen ønskelig situasjon, og sykdom er heller ikke noe man bestiller. Hvem som helst kan bli rammet av en eller annen sykdom og bli satt ut av det. Det er en del av livet og noen blir fortere frisk enn andre og andre må leve med det. Det er bare vanskeligere med usynlige sykdommer fordi mange udnersøkelser blir gjort for å bekrefte at det ikker andre ting som står på. Det er veldig mye frem og tilbake.

Jeg leser heller ikke såkalte selvhjelpsbøker i håp om at det skal forandre på alt eller noe i det hele tatt. Av og til leser jeg dem for å lære mer om et emne og finne ut mer om emner jeg interesserer meg for. Andre ganger leser jeg slike bøker for det angår meg, og kanskje det vil bidra til at man føler seg mindre alene.

Alvorlige temaer med lystig tone
Forfatter Ilana Jaqueline sliter også med kronisk utmattelse og hun har også bloggen som heter Let's Feel Better. Kanskje ikke en troverdig tittel, men hun driver den bloggen for at andre skal føle seg mindre alene når man sliter med usynlig sykdom, akkurat som med boka. I boka beskriver hun hvordan hun mestrer dagene på godt og vondt, og hvordan man kan komme seg gjennom diverse situasjoner. Noen dager har man mer energi enn andre. Selv om man er syk, bør man også prøve å holde kontakten med andre, og møte andre selv om man ikke føler for det når man gjør avtaler. Det beste er bare å hive seg ut i det. Hun skriver også tips til hvordan håndtere skolegang og jobb med sykdom, men vet ikke hvor stor forskjell det er på det i USA og her til lands. Om det fungerer like godt i begge landene, for i Norge er det for eksempel ikke så veldig mange organisasjoner som blant annet i USA? Hun gir også tips til datinglivet. Om man bør fortelle om sykdom til andre med en gang eller vente, og andre tips. Hun skriver både med nøktern og humoristisk tone. Selv om hun bruker seg selv mye som eksempel i boka, så overdriver hun ikke eller overtar hele historien helt slik som fleste forfattere i sykdomsbøker har en tendens til å gjøre. Det hun skriver om er mye å kjenne seg igjen i, spesielt at det kan oppstå en ensomhetsfølelse av å være syk. Man blir isolert av det. Men vil understreke at det som fungerer for henne, ikke nødvendigvis fungerer for alle, da folk med utmattelses sykdommer reagerer forskjellig og har forskjellige funskjonsnivå. Synes det står litt lite om nettopp det.

Selv om ikke alle tipsene angår meg, er dette likevel en fin bok å få med seg og bruke som et slags oppslagsverk når man kanskje føler at man har en liten nedtur. Det er lett å tro at andre ikke har de samme symtomene og sykdommene som man selv har, og å lese en slik bok er en vekker på at mange sliter med det samme, og at man har forskjellige måter å takle ting på. Forfatteren får også et pluss for å bruke humor.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg fikk denne boka av forfatteren mot en ærlig anmeldelse. Jeg er alltid ærlig, men det er ikke bestandig like lett. Tro meg ...

Men ærlighet varer jo alltids lengst. Det er den filosofien jeg går etter.

Avisen Søkelyset får det travelt
Høstmørke er journalistkrim hvor avisen Søkelyset får uventet sak rett opp i hendene før alle de andre konkurrentene, og det helt tilfeldig. En av journalistene fra Søkelyset befinner seg nemlig i nabohytta til en svært kjent politiker som har seg en hyrdestund med sin elskerinne. Men et uforklarlig og brutalt drap skjer og elskerinnen søker tilflukt hos nabohytta, hvor Aslak Hoel befinner seg. Han får saken mildt sagt rett opp i hendene. Det gjør ham til den nye stjerna i Søkelyset, noe Thomas og Eva, som også er ansatte i samme avis, irriterte. De liker ikke hvordan avisen eller hvordan Hoel fremstiller saken på. Likevel er det ikke de som styrer hvordan ting blir fremstilt, og de har sine egne saker å jobbe med. Thomas blir kjent med Sara da han er på et oppdrag. Han møter Sara som haiker i veikanten. Han synes synd på jenta og gir henne skyss hele veien til Oslo. Ved en tilfeldighet møtes de igjen og bestemmer seg for å gi jenta et husrom siden hun ikke har med seg så mye penger, og hun har rømt hjemmefra. Hun får bo der mot at han gjør husarbeid og at de to deler på å lage middag. De går godt overens selv om både hun og Thomas er like mystiske og veldig forskjellige.

Dette er en krim med mange forskjellige perspektiver og aspekter. Jeg liker forskjellige perspektiver, og aspekter, men her ble det litt for mange aspekter, og ikke alle delene av boka var interessant å lese om. Syntes også at selve krimsaken ble for vanlig og noe man har lest om mange ganger før. Jeg krever heller ikke noe nyskapende hele tiden, men syntes alt i alt at denne boka ble for tungtrødd for meg, til tross for at den har et veldig flytende språk. Problemet for meg var at hverken plottet eller karakterene engasjerte meg noe særlig.

Tung og uengasjerende lesing
Det var ikke mye som fenget med boka, egentlig. Slet veldig med å komme meg gjennom den, for det ble for mye om hemmelig forelskelse mellom Thomas og denne arbeidskollegaen Eva, og interne konflikter blant flere kollegaer. Følte det var veldig lite om selve krimsakene. Det var i hvert fall den oppfatningen jeg fikk. Det føltes mer ut som å lese en roman enn enn krim. Spenningsmomentene uteble, dessverre.

Selv om jeg ikke likte Høstmørke, betyr det ikke at det er en dårlig bok. Det var bare ikke en bok for meg, og har sett den har fått mye ros, men det var bare ikke boka for meg denne gang. Det ble for mye om avstandsforelskelse og følelser for min smak. Jeg liker mer hardbarket og mørk krim. Jo mørkere, jo bedre.

Fra min blogg: I Bokhylla

Utrolig flaut å ha hatt denne boka i hylla i så mange år, ulest, spesielt siden jeg er den horrorfreaken jeg er, men bedre sent enn aldri.

Flaut at jeg ikke har lest boka tidligere
Har dog sett mange filmatiseringer, men aldri lest boka, før nå. Boka var overraskende lett å lese til en klassiker å være, og bød på en veldig interessant historie. Selv om jeg hadde sett mange filmatiseringer, synes jeg ikke det ødela å lese boka senere. Foretrekker å lese boka først og se filmatiseringer senere, men det er ikke alltid det blir i den rekkefølgen. Denne gang følte jeg ikke at det gjorde noe, for boka ga meg en veldig god leseopplevelse likevel.

Frankenstein er en kjent tittel for de fleste, men hva med selve historien? Mange tror for eksempel det er monstert som heter Frankenstein. Litt morsomt at mange tar så feil ...

Boka er om Victor Frankenstein som av en eller annen grunn er besatt av tanken på å bringe døden tilbake i live. En dag lykkes han nettopp med det ved å sette sammen døde kroppsdeler, og the Creature blir satt til livs. Skapningen er skummel og stygg. Det setter Victor på prøve og gjør til at han rømmer fra leiligheten. Skapningen flykter etter hvert også, og i tiden som kommer må han leve med sin egen elendighet. Stygg og skummel. Skapningen er ikke bare stygg og skummel, men intelligent også. På egenhånd lærer han seg språk og vil leve som andre, men han blir utstøtt på grunn av at andre forhåndsdømmer ham. Ingen gir ham en sjanse og tror det verste om ham med en gang. Alt dette fører ham til både selvforakt og at han blir selvdestruktiv. Han vet hvem det er som har skapt ham, og han ønsker hevn ...

Morsomme sammentreff
En moderne bok som minner meg om Frankenstein av Mary Shelley er Pet Sematary av Stephen King. Om en familie som bor i nærheten av en dyrekirkegård som er bygget på en hjemsøkt indianergravplass. Dyrene som blir begravd der, kommer tilbake i live igjen, og spørsmålet da er vil det også skje om man begraver mennesker der? Vil de også stå opp fra de døde? Pet Sematary er forresten min favoritbok, men har dessverre ikke skrevet om den, fordi jeg leste den lenge før jeg begynte å blogge om bøker. Hadde ikke en gang tenkt på den sammenligningen før nå. Boka minner meg også litt om Edward Scissorhands. Filmen med Johnny Depp og Winona Ryder. Om en oppfinner (horrorskuespilleren Vincent Price) som lager et menneske, og dette "mennesket" har sakser istedet for hender. Oppfinneren vil gi "mennesket" hender, men dør før han rekker å gi "mennesket" hender som erstatning for saksehåndene. Dette mennesket er dømt til å leve et liv i ensomhet helt til noen tilfeldigvis finner ham, og prøver å gi ham et liv i samfunnet. Frankenstein ga meg også en annen underlig sammenligning, nemlig filmen The Rocky Horror Picture Show. Da min favorittskuespiller Tim Curry, lager en mann, en elsker fra scratch.

Selv om denne boka er stemplet som en slags horrorbok, så er den på ingen som helst måte skremmende, men det gjør ikke noe. Historien i seg selv er både god og fascinerende. Likte brevvekslingene veldig godt og det fine språket på den tiden. Hadde jeg skrevet brev og brukt gammeldags språk attpåtil hadde jeg nok aldri blitt ferdig for det hadde vært for fint for meg. Så det er morsomt å se hvor dannet og prektige folk var før i tiden i forhold til det vi er nå. Dagens samfunn har en mer avslappende væremåte og klesstil i motsetning til den tiden.

Ung forfatter
Det er imponerende at Mary Shelley begynte å skrive Frankenstein i en alder av 18 år. Ikke nok med det. Hun klarte å skrive en klassiker også. En bok som blir lest av flere generasjoner. Det er også godt gjort å skrive en så enkel historie som stadig vekk blir filmatisert. Av og til er det enkle ofte det beste ...

Frankenstein er like relevant i dag som for to hundre år siden. Den tar opp blant annet temaet outsidere. Om å bli utfryst på grunn av at man ikke har vanlig utseende og hvor forhåndsdømmende folk kan være før man blir kjent med noen. Hvor vanskelig det er å få aksept av andre. Det setter også spørsmål rundt hva teknologi og andre ting er i stand å gjøre. Det jeg har lært av å lese både Frankenstein og Pet Sematary, er at man tukler ikke med naturloven.

Fra min blogg: I Bokhylla