Bokelskere.no

Årets sterkeste roman, denne vil aldri slippe meg

Jeg har sett den, jeg også. Enig i dine og Lailas vurderinger. En absolutt severdig film.

Det er så lenge siden jeg leste Hvis en reisende en vinternatt at jeg ikke hadde husket å legge den inn på Bokelskere, men jeg husker den ikke som vanskelig, og likte den veldig godt.

Grunnen til at jeg prøver meg på den nå, er at Italo Calvino visstnok skriver et spesielt vakkert italiensk, så har lenge hatt lyst til å lese den på originalspråket. Blir det for tungt, får jeg legge den bort igjen :-)

Vanskelig bok å sjangerbetegne, og den passende betegnelsen dokumentardiktroman plukket jeg opp i en anmeldelse av boka i Dagsavisen. Forfatteren har altså intervjuet innbyggerne i osebol, så sånn sett er boka dokumentarisk. Videre har hun skrevet en svært poetisk historie som utgjøres av stemmene til de ulike intervjuobjektene.

Politikrim med samfunnsengasjement og fokus på mellommenneskelige utfordringer

En navnløs mann går rundt i Kristiania og sulter. Han har pantsatt så og si alt han har, men de penger han får går til både dette og hint, og så er det tomt, og sulten gnager. Sulten sliter også på psyken. Humøret er ustabilt; i det ene øyeblikket glad, i det neste rasende.

En fascinerende historie om en mann i den ytterste nød. Boken regnes som Hamsuns litterære gjennombrudd.

Valgt som månedens bok i Trondheim leser utfordring der tema er FNs bærekraftsmål 2, utrydde sult.

Ja, tiden flyr!

Holder som vanlig på med flere bøker, men i helgen skal jeg lese videre i dokumentardiktromanen Osebol fra 2019 av den svenske debutanten Marit Kapla. Den er spesiell og poetisk, og ofte er det bare noen få setninger på hver side. Handlingen er hentet fra Osebol på glesbygda i Värmland. Kapla har intervjuet innbyggerne, og de mange stemmene utgjør sammen historien. Er omtrent halvveis og synes den er utrolig god.

Har også så vidt kommet i gang med den nye romanen til Vetle Lid Larssen, Lucias siste reise. Virker spennende og interessant, så har store forventninger til denne.

Ellers har jeg startet på en ny italiensk bok – Se una notte d'inverno un viaggiatore / If On a Winter's Night A Traveler av Italo Calvino.

Kanskje blir det tid til en novelle i Kjærlighet i Minnesota av Mathias Haven også.

Riktig god helg!

Veldig fin kunstbok med dikt og fotografier

SPOILER

Ang. barmhjertighetsdrap – det er ikke drapet på presten Gregorius jeg har i tankene. Det er mulig jeg er på villspor, men jeg tenker på barnet til en av kvinnene som ba doktor Glas om abort. Doktoren kommer på sykebesøk til familien (side 72 i Bokvennens klassikeres utgave).

Doktoren noterer: «Jeg ble ført bort til en liten seng. Det var ikke den lille vakre gutten som lå i den. Det var en annen, et monstrum. Enorme apekjever, sammenpresset kranium, små onde og slu øyne. En idiot, det var klart ved første øyekast. (….) Så det var altså den førstefødte. Det var ham hun bar under sitt hjerte den gangen. Det livsfrøet hun på sine knær tigget meg om å befri henne fra; og jeg svarte henne med plikten. Liv, jeg forstår deg ikke.»

I det videre tenker doktoren at moren nå ikke ønsker annet enn å bli kvitt dette barnet. Men likevel sender hun, «i sin feighet» (hva vet doktor Glas om det?) bud etter legen. … «for at jeg skal drive bort den gode og barmhjertige døden og holde misfosteret i live. Og i min like store feighet gjør jeg «min plikt» -- gjør den nå som jeg gjorde den da.»

Det er i disse avsnittene jeg mener spørsmålet om barmhjertighetsdrap reises. Skal den sterkt misdannete gutten få behandling for sin sykdom, eller skal han dø ubehandlet? Altså en form for passiv dødshjelp eller barmhjertighetsdrap.

Det er for øvrig et fælt menneskesyn som kommer frem i disse linjene. Bare dette med sammenhengen mellom misdannelser og ondskap («små onde og slu øyne»). Dette er ikke bare doktor Glas’ syn, men holdninger representative sin tid.
Til doktor Glas' forsvar taler kanskje hans gjentatte utsagn om at han ikke forstår livet.

Ellers tusen takk for interessant informasjon om Hjalmar Söderberg! En forfatter jeg har lyst til å lese mer av.

Andre bok om Torsdagsmordklubben.

Elizabeth, Ron, Joyce og Ibrahim, får nok en sak å bryne seg på. Eksmannen til Elizabeth, Douglas, har havnet i trøbbel, og holdes skjult i Coopers Chase av MI5. Trøbbelet inneholder stjålne diamanter, og identiteten til Douglas er avslørt av menn som dreper først, og spør etterpå.
Som vanlig dukker det opp lik der man minst venter det, og den kaldblodige morderen, er også farlig for de fire pensjonistene. Forhåpentlig klarer de å avsløre ham og finne diamantene før det er for sent.

Lettbent, snill, og humoristisk krim.

I min svenske utgave står det:

När Doktor Glas kom ut 1905 orsakade den moralpanik i Sverige, romanen ansågs som ”anfrätt”, ”maskstungen” och ”farlig”. Albert Engström formulerade stämningarna i en skämtsam parodi i tidningen Strix: ”Nu kommer alla Stockholmsläkare att bli överlupna av damer som vill bli av med sina män på ett lättvindigt sätt."

For å finne ut mer om forfatteren Hjalmar Söderberg, gikk jeg til Store norske leksikon. Der står det ikke mye, men ett sitat fant jeg, som jeg synes passer for «vår» doktor Glas:

«I sin stilistisk utsøkte kunst, som forener ironi med melankoli, gir Söderberg uttrykk for en illusjonsløs skeptisisme – et livssyn han oppsummerte i de berømte ord:
Jag tror på köttets lust och själens obotliga ensamhet».

Om forholdet mellom forfatter og romanfigur, sakser jeg fra bokomtalen til Rossa99:
«Doktor Glas ble møtt med avsky og sjokk da den ble utgitt i 1905. (..). Forfatteren selv ble i alle fall mistenkt for å sympatisere med sin romanfigur, og måtte gang på gang forsikre om at han selv ikke kunne ha begått et slikt mord, ikke på vilkår! Like fullt ble han langt på vei identifisert med sin romanfigur, kan jeg lese på Wikipedia.»

Er du klar for å fornye kunnskapene dine om hva abort faktisk er? Denne boken er lettlest og poengtert, og absolutt et "must" hvis du følger debatten

Clare Mackintosh er ikke en forfatter jeg gleder meg aller mest til å lese bøker av, men noen ganger gir hun ut bøker som frister. Gissel hadde et cover og en baksidetekst som jeg bare måtte få med meg i leseåret 2021. Liker thrillere som har transport i fokus, men kommer dessverre sjeldent over slike bøker, så det var på tide.

En spesiell og viktig jobb
Mina, som egentlig heter Amina, opplever mye turbulens, både på bakken og senere i lufta. Grunnen er at hun og Adam er for tiden separert for han har gjort noen dumheter i det siste. Det nærmer seg jul og uka før jul, pleier de å ha fri fra jobben og tilbringe tid til sammen, men Mina får oppleve noe historisk gjennom jobben,World Airlines. Hun er en av de utvalgte flyvertinnene, kabinpersonale, eller hva man foretrekker å kalle dem, til å være med på den første direkteturen fra London til Sydney. Flyet rommer 353 passasjerer og denne turen har blitt planlagt i mange år. Det må jo gå knirkefritt?

Alle vet jo hva som skjedde med Titanic, som også var en jomfrutur, og ofte forbinder man jomfruturer med katastrofe. Ofte når det gjelder lange distanser tenker man det verste. Har selv ikke flyskrekk for er avslappet til det meste, men skjønner godt hvorfor noen kan ha det, og hvordan det muligens oppleves. Den planlagte turen i boka fra London til Sydney, skal ta tjue timer, hvis alt går etter planen, og det er sjeldent at ting går etter planen. Det er lett å tenke på tekniske problemer, men noen problemer kan også være menneskapte, som i Gissel av Clare Mackintosh.

Hva er man villig til å redde?
I tillegg til ekteskapsproblemene, har Mina og Adam adoptivdatteren, Sophia. Hun kan være krevende siden hun har tilknytningsproblemer. Noe man ikke blir kvitt over natten, men de er glade i henne og gjør alt de kan for at hun skal stole på dem, være trygg. Mina får dårlig samvittighet for å reise bort like før jul, men lover å komme tilbake. Det hun ikke vet er at denne turen blir ikke bare historisk, men også truende. Da hun rydder oppdager hun en konvolutt med navnet hennes på og inni konvolutten, finner hun instruksjoner hun er nødt til å gjøre så anonymt som mulig, hvis ikke, finner hun diverse hint i flyet om hennes kjære Sophia, at noe vil skje med henne. Er Clare villig til å sette andres liv i fare for å redde sine nærmeste?

Liker filosofien i boka og spørsmålet forfatteren stiller. Hvem vil man redde? De nærmeste, eller en gjeng med fremmede? Går jobben foran alt? Er det en kaprer eller flere, og hva er eventuelt deres hjertesak?

Denne thrilleren skifter perspektiv, både gjennom Adam, Mina og noen av passasjererne. Boka minner meg litt om Kjære Edward av Ann Napolitano. Der også blir man kjent med noen av passasjerene gjennom deres perspektiv, men det er også eneste likheten mellom Gissel og Kjære Edward. Hadde vært stas om passasjerernes perspektiv fikk større plass, for de fleste av dem var fascinerende å lese om. De røper blant annet hvorfor de drar hele veien til Australia, og hva de eventuelt flykter fra. Syntes det ga boka mer suspense.

Ikke alltid man liker hovedkarakter best
Mina har en stor rolle, men likte bedre å lese om Adam. Adam er i politiet, og han er i trøbbel både på hjemmebane og på jobb, han også. Han er ingen rollemodell og er kanskje ikke verdens tålmodigste mann, syntes han hadde mer lag en Mina, og var derfor mer interessant å lese om. Det er ikke besteandig hovedkarakteren er den man foretrekker å lese om.

Synes at Gissel hadde mange gode elementer og aspekter, men det blir litt vel for mange dødpunkter til en gisselthriller å være. Hadde ikke sagt nei til mer spenst og uhygge. Noen av vendingene historien tar blir litt for typiske retninger man har sett på film før, og det blir litt vel mye amerikansk tankegang. Om de på flyet som tenker på de hjemme, og som venter det verste. Det tok for mye plass og ble overforklart. Man skjønner jo at det er utenkelig det passasjererne og de ansatte går gjennom.

Boka var god, helt til man fikk vite hvorfor flyet er kapret og deres mål, samt slutten. Boka og det kapreren eller eventuelt flere av dem, står for er noe dumt, fordi det er ikke det man forbinder terrorister med uansett hvor aktuelt hjertesaken deres er. Det blir ikke helt troverdig, og slutten på boka, ble en smule barnslig. Barnslig er kanskje ikke det rette ordet, men det nærmeste ordet jeg kan komme på.

Det som ødela aller mest var at det var for lett å gjette seg frem til hvem passasjer 1G var, og slutten som var både svært urealistisk og som føltes noe malplassert i det hele. Til tross for sine svakheter, var Gissel underholdende å lese og passer godt som kosethriller, fremfor hardbarket thriller. Det er sikkert ikke noe som heter kosethriller, men dere skjønner sikkert hva jeg mener?

Fra min blogg: I Bokhylla

Denne boka er lettlest og spennende. Godt oppbygd historie med et sammensatt galleri av troverdige personer, og der mellommenneskelige forhold skildres på en troverdig måte.. Særlig likte jeg godt at mennenskenes svakheter blir framstilt usentimentalt og med en lun undertone. Også godt med en krim der etterforskeren ikke har et privatliv som kommer i altfor stor konflikt med jobben: rett nok er det passasjer med Sejer og hunden som ikke er helt frisk, men dette tar ikke overhånd.

Jeg liker denne serien! Litt mange navn å holde styr på i denne, men sånn er det.