Bokelskere.no

Jeg må ærlig innrømme at jeg hadde forventet litt mer EVIL, men synes bok ble litt for søt for min smak.

Et maktvakum har oppstått etter første bok sin store finale. Og heldigvis står det nok av adelsmenn i kø for å sikre at andre bok ikke får et spenningsvakum.

Vår hovedperson Vin får derfor nok av utfordringer å bryne seg på, for ikke bare står et sammensurium av ufine karakterer klar for å hogge hodet av alle, i tillegg er ikke denne elektrolytt-kuren hun går på så lett å finne ut av.

Det nærmer seg altså hærer fra alle himmelretninger, og i blant de, er ikke noen av de veldig blå i huden? Og høye? Veldig høye? Sanderson går fra lett lek med elektrolytter i første bok til maksimum fantasy-sjanger i andre bok.

Samtidig som all denne krigingen foregår, ligger tåken enda tykkere, nå blir den heller ikke borte om dagen, det er noe fryktelig muffens på gang her folkens.

Ikke for å snakke stygt om Sanderson, Jeg har jo tross alt nettopp begynt å lese på han. Det er jo solid opplegg dette, episk på alle fronter omtrent, kanskje bortsett fra på terningen. Igjen blir det en vanlig solid 4-er på en vanlig D6.

Avstanden ligger i karakterene til Sanderson, som er gode. Bare ikke gode nok. Så får jeg fullføre trilogien før jeg triller alle rollespill-terningene, men jeg begynner å tvile på at jeg møter noe særlig til overraskelse.

Dette er ei regle fra André Bjerkes ABC. Min utgave er fra 1967.

En eller annen gang i fortiden, eller fremtiden, er det meste gått til helvete. Altså det regner aske, og om kvelden kommer tåken. Den går du ikke ut i.

Vistnok skal Sanderson ha fått ideen om denne verdenen av å lese Harry Potter, og se for seg hvordan det hadde sett ut om Voldemort hadde vunnet.

Er du heldig er du født inn i nobiliteten, og kan kose deg på ball, er du uheldig er du født utenfor og med mindre verdi en skosålen du sparkes ihel med.

Det er altså leie greier det her når vi blir presentert for Vin, en tyvejente i et ganske udugelig tyveguild. Det viser seg dog at Vin har såkalt utviklingspotensiale og blir raskt rekrutert videre av et mer profesjonalisert tyveguild som i motsetning til meg, også har sponsor.

Vin må videre gjennom et ganske krevende innrulleringprogram for nye rekrutter men består og blir premiert med å bli magnetisk. Dermed er alt tilrettelagt for en episk kamp mellom god og ond.

Det er kanskje ikke drager i denne boka, men ellers triller Sanderson 2 x 20 på magisk innhold. Jeg tror kanskje jeg triller lavere for den totale leseopplevelsen, men høyt nok til å vurdere å fullføre det som selvsagt er en serie på minimum 3 bøker.

Nå er det litt mye sakprosa i monitor her, men samtidig føler jeg at jeg burde fullføre denne serien med bøker om fattigdom med å lese Maria Lavik sin "Vi, de fattige". Den har tross alt ligget på leselisten lengre en JD Vance.

Vi som er så heldige i å tilfeldigvis befinne oss i den norske middelklassen slipper lett unna, som når Thomas Espedal skriver om kaffetrakteren som overdøver nyhetssaken om de druknede barna i middelhavet.

Desmond har tidligere skrevet om leiemarkedet i Michigan, eller litt bredere forstått, om hvordan det å være fanget i leiemarkedet forhindrer sosial mobilitet. Denne gang graver han dypere.

Kort oppsummert handler dette om fattigdom som resultat av en villet politikk. Ikke nødvendigvis at vi har fattige fordi vi vil, men fordi vi ikke vil gjøre noe med det.

Poverty, by America handler om at vi peker på de fattige og sier de har sugerør i statskassa, samtidig som det er den gruppen som henter ut minst, med ganske stor margin. Samtidig gjør vi ikke jobben ovenfor de med høyest inntekt.

Jeg klipper syv av ti slips for Desmonds siste, så får vi se da ...

Første del av tre bøker om Vernon Subutex, tidligere eier av platebutikk nå blakk og uten bostedsadresse.

Med seg i bagen sin får han med seg noen private videokassetter av sin avdøde kompis, tilfeldigvis også rockestjerne og nasjonalt ikon. Her er det altså en potensielt gullgruve, men kan han tillate seg selv å dele en kompis sin fortrolige siste hilsen med offentligheten?

Det får vi ikke vite i denne boka, men vi får møte et urimelig stort knippe andre karakter, alle som forfatter Despentes, må jeg innrømme, skriver skikkelig godt om.

Noe annet om Despentes. Her har Aune Sand møtt konkurranse, for her humpes det avgårde i øst og gevær. Hun virker jo helt besatt!

I det store og hele skrives det virkelig godt, men flyter litt mye mellom litt for mange karakterer som gjør meg usikker på om jeg gidder en eller to bøker til.

Jeg ender med å trille til terningkast fire for denne boka i krysningen mellom Sult og Jordbærmus.

Det trendes hardt for denne debutanten med en antageligvis meget ressurssterk markedsavdeling i ryggen.

På et påkostet eldresenter sitter fire pensjonister og koser seg med fersk bakst og krimgåter. Så har de flaks, senterets vaktmester blir klubbet til døde og endelig kan de vri de små grå rundt en virkelig sak.

Jeg tenker først, snakker vi Agatha Christie her? Bernard Borge kanskje? Kultiverte pensjonister som løser et mord over noen glass porter med ild i peisen og øye for detaljer?

Det viser seg at det vi får se, først og fremst setter forlagets markedsavdeling i et godt lys. For en jobb de har gjort. Reise dere opp. Ut i bakgården. Klapp! Klapp høyt for krim og kaprede markedsandeler!

Men la oss også se litt på det litterære. Tenk Agatha Christie, tenk Bernard Borge. Og så, tenk det motsatte, da har du dette. Høyt tempo som all krim på toppen av salgslistene har. Ingen evne eller interesse til å gjøre noe interessant ut av karakterene, og ikke minst, ting skjer, uten at hvordan eller hvorfor er viktig å si noe om.

Som Thomas Espedal sier, disse bøkene må vel leses disse også, kulturkuker (1).

Terningkast: Allerede glemt hva den handlet om, så det er vanskelig i si noe om.

1) Sitat fritt fra hukommelsen (2).

2) Hukommelse ikke min sterkeste side

Splitte mine bramseil! Jeg snublet over en bokserie om Horatio Hornblower. Ti bind om å gå over stag, reving av seil, flogging av rygg og ikke minst særdeles strenge regler for konversering jeg vet minst en instagramkokk vet å sette pris på.

Denne Horatio er ikke noen typisk forkjemper for relasjonsledelse. Det er mulig den ledelselsstilen hadde en dupp rundt napoleonskrigene. I ett av bindene vil eksempelvis ikke Hornblower nedlate seg til annet enn å harke til sine nestkommanderende. Det i seg selv er vel heller ikke ulovlig i dag og kanskje kan vi ha noe å lære av en mer direkte lederstil, selv om henging av korpsmusikkere som tar feil av notene kanskje bør diskuteres før det automatisk gjeninnføres. Eller?

Uansett, av suksesskriterie for god bok (nynorsk eller seilbåter) kan disse ti bøkene hake av for en av de, og det er da ikke annet å si at Hornblower-serien er en lesefest uten like.

Føler meg litt teit her, for jeg trodde først og fremst dette var et dataspill, som noen så hadde filmatisert, for videre å gi det ut i bokform for å melke suksessen fra spillet i det uendelige. Du vet, omtrent slik som med Jurassic Park.

Uansett, handlingen skal ligge en del tusen år frem i tid hvor en populær krydderblanding fører til en lang rekke forviklingar. Rett nok skal krydderblandingen ha en slags hallusinogen effekt, du vet, omtrent slik som med muskatnøtt.

Det er naturlig nok kamp om denne muskat-aktige krydderblandingen, ikke bare på kommunalt og nasjonalt nivå, nei her snakker vi interplanetarisk konfliktnivå. Heftige saker altså, du vet, litt slik som rockebandet We, et naturlig referansepunkt når en trekker frem hallusinogener og utenomjordiske reiser.

Boken starter med et oversiktskart, som nok må være noe av det mest uoversiktlige noengang forsøkt festet til et papir. Selv ikke når jeg var ferdig gav det særlig mening. De første kapitlene bidrar også godt til kaoset og gir pekere mot høyt konfliktnivå både i familie, kommune, stat, planet og univers. Heldigvis strammer den seg opp etter dette, og en begynner å se muligheter for å henge med i historien.

En må jo anerkjenne Herbert for høyt ambisjonsnivå, for til tross for relativt innfløkt opplegg er det en stram og lettfordøyelig historie han legger igjen. At en fjerdedel av boken også er vedlegg i form av essays og ordbok, vitner om at han legger til rette for spinoffs og ikke minst salg av store mengder merchandise.

Tenker at jeg i kveld kommer til å se ca fire sjettedeler av orginalfilmen, med innslag av litt frisbeegolf innimellom.

En av flere utgivelser denne høsten det er ganske vanskelig å si noe morsomt om. 304 dager er en roman, men en av historielinjene er tett opptil en virkelig historie om en norsk krigsveterans reise, først oppvekst, så afganistan, og så PTSD og Nav.

På motsatt side forteller Stranger om Armans oppvekst i Afganistan. Først oppvekst under Sovjets invasjon, så borgerkrig, Talibans inntog og ikke så valgfri innrullering i motstandskamp. Den forteller ikke noe om Armans eventuelle møter med kommunalt og statlige hjelpeorganer for behandling og stønader.

Samtidig nøster Stranger inn et historisk innblikk i Talibans fødsel og fremvekst, fra Israels invasjon av Palestina i 1948, og helt frem til august i år, noe som i seg selv er imponerende, da jeg trodde det tok betydelig lengre tid å ferdigstille en bok.

Når Stranger da også forteller på en skala fra medium bra til meget bra, så er det ikke mye igjen å vitse om. Hva med de greiene om hesteterapi da, tenker du kanskje? Men nei, ikke i dag. Orker ikke.

Jeg triller tre av tre terapautiske hester for Stranger sin virkelige gode bok om angst og hvor (eventuelt latterlig) utilstrekkelig hjelpeapparat vi har også her i Norge.

Noe sur for drapet på sin far, plasserer lille Gest øksa si i nakken på den lokale høvdingen. Kortvokst og bare tretten år gammel får han ingen oppfølging av den lokale BUP-avdelingen men lyses heller fredløs.

Jeg forstår, tenker du nå. Her har mange tiår med underfinansiering av psykiske helsetjenester krevet nok et offer, tenker du. Eller kanskje er det foretaksmodeller, NPM og privatisering du tenker er naturlige årsaker til at Gest, som kunde, eller bestiller, ikke får god individuell oppfølging.

I de fleste tilfeller ville du hatt rett, men her er handlingen lagt tusen år tilbake i tid, og dermed en stund før opprettelsen av velferdsstaten.

Uansett, Gest stikker av, og fortsetter med det stort sett resten av livet. Samtidig har han en uheldig evne til å blande seg inn i jarlene og storbondene liv og levnet. Ikke veldig rart at han stort sett blir funnet og må fortsette reisen.

Det er en ganske utypisk vikingsaga dette, for hver gang Gest får muligheten til å sloss litt så - "Nei jeg går heller litt bort her jeg og spikker litt". En slags omvendt knarresmed, eller baklengs Jack Reacher om du vil.

For en som kun har lest Roy Jacobsen når han skriver om sommerferie i Oslo på femtitallet, eller bind etter bind om å få barn til å vokse opp på en øy på Helgelandskysten, så er det kjekt med forandring, men mest spenstig er denne historien er fordi den er så ulik andre episke vikingsagaer. Ikke nødvendigvis bedre, men kjekk lell.

Historien forteller om lille Pelle og faren som ankommer et slavehandel-lignende marked i Danmark. Der blir de plukket sist og må ta til takke med en heller ussel fremtid.

Usselt fortsetter det også når Peller vokser opp og prøver seg som skomaker. Han går derfor inn i rollen som politisk agitator. Sterkt misfornøyd med mangel på regulering av arbeidslivet angriper han den personlige friheten, som riktignok er begrenset til å kunne velge mellom å dø av kulde eller av matmangel.

På mange måter er Pelle Erobreren det motsatte av Ayn Rands Atlas Shrugged. Sistnevnte har jeg blant annet ikke lest, som jo er rimelig motsatte av å lese en bok to ganger. Ulikhetene går også noe utover dette, og en kan jo undres hva det hadde blitt ut av Torbjørn Isaksen, Sylvi Listhaug og Siv Jensen om de hadde valgt å lese en annen bok i ungdomsårene.

Så mens en undrer seg over om Pelle Erobreren er en typisk terningkast fem eller terningkast seks bok, kan en stikke nedom garasjen og sette DeLorean-en til lading.