Viste seg å være mer kompleks enn jeg trodde når denne boka begynte å trekke på ting fra de to første. Fine greier.
Fint å lese om jordmoren Marta Kristine - Edvard Hoem har levendegjort sin tippoldemor i denne slektsromanen - og sannelig, hun er en kvinneskikkelse man bare må bøye seg i beundring for. Anbefaler denne gode lese-opplevelsen. Og stemningen blir spesielt god når man lytter denne med forfatteren selv som innleser.
Mer om denne i Reading Randi
Dette er den varianten hvor du selv velger hvor historien skal gå videre. Tar du sjansen på strykene eller vil du forsøke å nå sideelva? Det lugger litt her og der. Når den ene åra i en robåt brekker og den andre forsvinner, er det rart at det roes med to årer på neste side. Men moro er det! Ikke ante jeg at løsningen på zombieangrep er å tilby seg å reparere dem. Med nål og tråd. Og gugg. Stor litteratur er dette ikke, men utspekulerte skrekkelementer er riktig underholdende, synes jeg.
Og jeg dør og dør! Revet ihjel av zombier, spist av alligator og grilla som en kylling, dette har vært en begivenhetsrik dag!
Jeg likte tilbakeblikkene til hovedpersonens ungdomstid, men jeg syntes rett og slett ikke dette ble særlig spennende, og det er jo en nedtur i en thriller.
Herlig og fornøyelig bok om viktige verdier her i livet, forandringer, utfordringer, relasjoner, og sirkusliv. Kommer tett på hvordan sirkusfolket har det, er de en utdøende rase?
Minnet meg litt om En liste for livet.
Flott bok som var vanskelig å legge i fra seg. Ble lest ut på en nydelig sommerdag i august, i hengekøya ved et stille vann.
Elizabeth Barnabus er et forfriskende bekjentskap! I en verden hvor verden anno 2000-tallet likner veldig på den vi hadde for 200 år siden, er det ikke lett å være enslig kvinne. Så da kan en løsning være å framstå som sin egen bror. Og vi liker jo steampunk!
Litt av et storverk. Spennende når vi er så nært i tid - som de foregående bind er også denne lang, lang - men faktisk aldri kjedelig. Temaene er så mange, at det er vanskelig å gi denne en rettferdig omtale. Jeg har gjort et lite forsøk i Reading Randi
Hva gjør man når man får følelser for andre, og samtidig føle at man ikke strekker til?
Unormalt opptatt av forelskelse?
Det skjer med Caroline. Hun er en kvinne i midten av trettiårene, men når man leser boka, er det som om man leser om en fjortis. Fordi denne kvinnen er svært opptatt av forelskelse og nærhet. Hun er så opptatt av det, at det er nesten ubehagelig å lese om henne. Skjønner at nærhet er viktig for de fleste, men synes det tok for mye plass i boka.
Husbytte er en psyskologisk thriller om et par som forsøker å leve sammen på nytt etter et svik. Derfor lar de Carolines mor passe deres sønn, mens Caroline og Francis er på ferie alene en ukes tid. Ved den anledning, har de bestilt et hus gjennom en annonse Caroline kom over. De flytter inn i et hus på landet, mens eieren av det huset, låner byleiligheten deres i mellomtiden. Dette paret har nettopp hatt en krise i forholdet. Caroline har flørtet og vært sammen med en yngre mann, som også er hennes kollega. Hun har møtt ham i smug til tross for dårlig samvittighet, mens Francis har jobbet redusert på grunn av depresjon. De prøver å komme over denne kneika, og finne tilbake til hverandre igjen. Det har gått bedre i det siste, men det føles fremdeles anstrengt. Vil denne lille ferien sammen redde siste rest av forholdet, eller blir det bare forgjeves?
Kvelende følelser
Konseptet virket veldig interessant i begynnelsen. Det er ikke spesielt originalt eller forfriskende, men det er noe med konseptet som var forlokkende. Dessverre kveles det hele av følelser, nærhet og det å være trengende på en måte. Trenger man andre for å overleve, eller kan man leve alene? Hvis et forhold går over, er det mulig å komme seg videre? Finner man noen gang ut av hvem man virkelig elsker?
Boka skifter fra Carolines og Francis perspektiv hvordan de forsøker å nærme seg hverandre, og gli fra hverandre. Det er veldig mye frem og tilbake. Er kjærligheten sterk nok til å overleve alt? Det var morsomt å lese fra Francis perspektiv fordi han kommer med noen kommentarer som man nesten ler av. De er ikke ment å være morsomme, men er det likevel. Caroline blir man nesten sliten av å lese om i lengden for hun blir på en måte mye av alt. For mye å håndtere, og til slutt bryr man seg ikke så mye om henne. Man klarer ikke helt å synes synd i henne med tanke på hva hun har gjort. Man føler ikke særlig synd på henne når hun føler seg terroristert. I huset de leier for en uke, finner hun spor som minner henne på noe som er personlig. og det føles ut som det er noen som vil henne vondt. Hvorfor og hvem?
Nesten ingen connection
Dette kunne ha vært en spennende psykologisk thriller hvis det ikke hadde vært så mye om nærhet og begjær. Synes ikke det er så spennende å lese om når det gjelder godt voksne mennesker, og følte heller ikke at man ble godt nok kjent med dem. Man blir ikke godt nok kjent med dem til å skape en slags connection mens man leser, og da bryr man seg lite om både persongalleri og handling. Man klarer da ikke helt å leve seg inn i det som skjer. Man gir nærmest blaffen.
Noen spennende partier var det å lese om, men mye føltes ikke helt ekte. Det meste blir veldig søkt og tilfeldig. En grei bok å lese hvis man vil ha noe lett, men det er ikke en bok man klarer å ta på alvor. Noen ganger er det greit å lese noe, bare for å få litt underholdning. Ikke noe galt i det.
Fra min blogg: I Bokhylla
ritaoline siterer En grusom erkjennelse av Jeanette Semb
23:37, 25. august 2019 Ingen har det som favoritt.
Et langt liv har lært meg at vi mennesker har sterke drifter i oss. Og en av disse driftene er kjærlighet. Men kjærlighet kan også gjøre mennesker ulykkelige. Dersom mistro og sjalusi står i full blomst, kan det gjøre stor skade. Og man kan bli fylt av et raseri som gjør en i stand til å drepe, selv om vedkommende i utgangspunktet er et godt menneske.
Dette er veldig rart. Avantgardistisk metalitterær krim? Tror det er det. Og ble verken spesielt opphengt i handling, personer eller plott, men måtte liksom lese videre! Veldig, veldig rart...
Dette er skitskummelt! Hvem som helst kan synes det er ekkelt å være alene hjemme i et tomt hus, og det hjelper ikke når huset ligger avsides til og det er mørkt og regner. Og en attpåtil er sjuk! Og så kommer en fremmed mann inn i huset...
Litt slurvete språk, særlig setningsbygningen. Bruker unga i dag ord som "komedie"? "Omkommet"? Usikker.
Flotte illustrasjoner som understreker stemingen.
Herlig! Rot tegner. På alle arkene og på veggen og han tegner sinte øyne og skarpe tenner og det går skikkelig unna! Men så vil Bjørne tegne, og han setter seg ned med baksiden av et ark og tegner pent. Sånt blir det bråk av! Men gode venner ordner alltid opp til slutt.
Elsker energien og illustrasjonene. Og kontrasten mellom Rot og Bjørne, men at de kan være venner tross ulikhetene.
Jeg likte veldig godt historien om Wellwood-familien, og vennene deres. Men den stadige oppramsingen av hva som skjer i samfunnet rundt disse familiene blir til tider veldig kjedelig. Jeg kan likevel anbefale boken. Den er spennende og uventet innimellom alle faktaopplysningene, nok til å være verd det.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Hørte denne på lydbok, egna seg utmerket til det. Jeg liker hvordan historien tar form etter hvert som en får orden på tidsplanene. Og god slutt!
Fantasy bygd på russisk mytologi er fascinerende greier! Likte nok Uprooted av samme forfatter hakket bedre, men det er mye pent å si om denne også. Liker karakterene og miljøene og kanskje spesielt hvordan de ulike parallellfortellingene veves sammen.
Hvorfor har jeg ikke lest noe av James Patterson tidligere?
Mange husker kanskje ikke thrilleren Kiss the Girls som ble produsert i 1997, for filmen er ikke så veldig kjent. Det var en tid den ofte ble vist på Tv, og det er en god film med Morgan Freeman og Ashley Judd i hovedrollene. Synes thrillere var mer nøktern og realistiske før i tiden, enn det de fremstilles nå i filmverdenen, noe som er litt synd. Savner thrillere med en god historie, som denne.
Kiss the Girls er ikke den første boka av James Patterson om Alex Cross. Det er Along Came a Spider som også er filmatisert. Jeg foretrekker å lese bøker i kronologisk rekkefølge, men siden jeg alltid har hatt lyst til å lese noe av James Patterson, hoppet jeg over til hans mest kjente bok, som jeg også kjente historien til fra før av. Følte heller ikke at det gjorde noe at man ikke har lest den første boka fordi man blir såpass godt kjent med Alex Cross, både gjennom jobb og familielivet. Han er både politimann og psykolog.
Hvor langt går man for noen man er glad i?
En dag kommer han hjem og blir overrasket over den triste stemningen da noen slektninger har kommet for å gi ham en alvorlig beskjed. Hans niese er forsvunnet, og det er også mange andre kvinner. Har det en sammenheng? Selv om han og niesen bor langt i fra hverandre, har de et tett bånd. Broren hans døde av en alvorlig sykdom, og han føler derfor et ekstra ansvar for henne. Vil han finne henne før det er for sent? Jo mer han og hans makker jobber med saken, viser det seg ikke at de må jobbe mot en seriemorder, men to som er avhengige av hverandre. Saken viser seg å være langt alvorligere enn først antatt.
James Patterson skriver godt og skaper skikkelig dyster stemning. Dysterheten minner meg litt om Se7en som er en av mine favorittfilmer. Det er også kjent at det alltid er noen forskjeller når en bok blir til film, men her var det overraskende store forskjeller, men vil helst ikke gå så nærme innpå det, fordi vil ikke røpe noe. Men kan si så mye at boka er mye mørkere enn filmen.
*En thriller med tyngde*
Til tross for den tunge dysterheten både i handling og i noen av karakterene, så er boka overraskende lett å lese. Den har en fin flyt, inneholder mye spenning og gode beskrivelser. James Patterson skriver med stor innlevelse, og jeg blir nesten flau av å tenke på at jeg ikke har lest noe av ham tidligere. Lenge har jeg savnet å lese mørke og hardbarket krim og thrillere. Synes både krim og thrillere har blitt litt lettbente de siste årene, så det var godt å lese noe med tyngde igjen. Det eneste som ødelegger litt er en romanse som oppstår. Mellom hvem ønsker jeg ikke å si, for det er en såpass stor del av boka. Men bortsett fra det, ga det meg mersmak og lyst til å utforske dette forfatterskapet videre. Fikk også sansen for Alex Cross. Til tross for at han har sine indre demoner, er han veldig jordnær og virker rolig i enhver situasjon. Han er både varm og kald på en måte. Jeg liker den vekslingen.
Kiss the Girls overrasket ikke meg, men den byr på spenning, dyster atmosfære, god historie og fart. Boka inneholder noen grove scener og vold, så den er ikke for sarte sjeler. Selv liker jeg mørke og dystre bøker, og det gjør ikke meg noe at de er litt voldelige. Gleder meg til å bli bedre kjent med Alex Cross.
Fra min blogg: I Bokhylla
Jeg har ikke ord for hvor dårlig jeg synes denne boken er. Jeg er utslitt og drittlei av Arnau, og den edle, unge, ydmyke og fattige mannen, som til tross for voldsom motgang, blir en respektert borger og som gir sine vasaller fri. Som handler stikk i strid med sedvane, med sitt sinnelag 2000-tallet, med idéer om humanisme og likestilling. Usannsynlig og patetisk. Anbefales ikke. Virkelig ikke.
Astrid Terese Bjorland Skjeggerud om En halv gul sol av Chimamanda Ngozi Adichie:
14:23, 1. august 2019
Jeg er ikke helt sikker på om jeg likte boken. Delvis var den svært opplysende, for det jeg visste om Biafra var barna med de store magene. Og nå lærte jeg om årsakene til krigen og om grusomhetene under den. Det var også lærerikt det jeg lærte om middelklassen. Jeg visste ikke noe om den gruppen fra før. Egentlig har det meste jeg har lest fra og om Afrika handlet om stammer og landsbyer. Og lite om de intellektuelle ved universitetet i Nsukka. Delvis var den ganske tørr, med sine beskrivelser om dager som var like andre dager. Derfor har jeg også brukt lang tid på den og lest andre bøker underveis. Men det er en bok jeg er glad jeg har lest. Jeg tror det er en viktig bok, fordi den løfter frem en konflikt ikke mange vet noe om. Og viser frem at det er andre samfunn i Afrika enn dem vi ser for oss i vårt snevre verdenssyn.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Dette er en sterk bok som gjorde dypt inntrykk på meg. Men det kan ikke understrekes nok. Denne historien var så gripende, så mektig og full av sorg at jeg ikke kan glemme den. Tara kjemper for å få lov til å beholde familien sin selv om hun skaper seg et annet liv en de har. Hun prøver å få foreldrene til å se henne, men de kan ikke godta at hun ikke vil leve som dem. Hun må gjøre et valg mellom alt hun har lært, det samfunnet hun har funnet utenfor farens paranoia og det livet foreldrene lever. En blir veldig engasjert i dette valget, i livet til Tara og i håpet for fremtiden hennes. Samtidig som barndommen hennes gjør et utslettelig inntrykk og en lurer på hvor mange andre barn som må leve uten å være registrert noe sted. Denne boken må du lese, den er kort og godt fantastisk.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Sist sett
