Bokelskere.no

B.A. Paris er mest kjent for sin debutbok Bak lukkede dører som ble utgitt i 2016, og er en av bøkene som var med i voldelig thrillere bølgen, som ble mer og mer populært med årene. Jeg liker noen av dem, men føler de blir for åpenbare og synes at Bak lukkede dører ble for platt og gjennomsiktig.

B.A. Paris er for meg som Ruth Ware. De er ingen favoritter, men noen ganger trenger man lett underholding.

Ta meg tilbake er B.A. Paris tredje bok som ble utgitt på norsk i fjor, og bøkene hennes er stort sett godt synlige. De får også svært blandede tilbakemeldinger.

Å leve i uvisshet
Denne thrilleren er om Finn og Layla som er på vei hjem til England etter en liten kjøretur i Frankrike. Men på vei hjem må Finn ta et lite stopp for å gjøre et ærend. På baksideteksten står det at de svinger innom en bensinstasjon, og når Finn kommer tilbake til bilen, er Layla borte. Men i innholdet stopper de innom en rasteplass når Layla forsvinner, og Finn kjører innom nærmeste bensinstasjon for å be om hjelp. Ikke meningen å være pirkete, altså ...

Tolv år senere er Layla fremdeles ikke funnet, og Finn har blitt sammen med søsteren hennes. De er to helt forskjellige personer, men sorg binder folk sammen. Finn blir mer reservert og holder hemmeligheter for hans daværende partner, Ellen, søsteren, når han får hint og spekulasjoner om at Layla muligens er i live. Er det noen som leker med ham, eller er hun virkelig i live? Og har han fremdeles mer følelser for henne enn Ellen?

Er mannen alltid den skyldige?
Ofte i forsvinningssaker og drapssaker, er det gjerne kjæresten/partneren/ektemannen som gjerne får skylden til det motsatte er bevisst. Er det sånn i denne thrilleren også? I denne boka blir Finn grillet, men slipper han unna? Og hvis han blir frikjent, er det lett for andre å dømme fremdeles. Folk som husker. Til tross for at det er trist når noen forsvinner, fikk jeg ingen medfølelse for Finn. Han virker egoistisk og noe småslu. Han virker også noe småkald mot Ellen av og til. Godt mulig fordi han må leve i uvisshet til hva som skjedde med Layla den natten hun forsvant.

Ta meg tilbake var ingen medrivende psykologisk thriller for min del. Snarere tungtrødd og på grensen til det kjedelige. Boka var heller ikke sjokkerende eller overraskende på noen måte. Det ble som man tenkte det ble. Likte skiftingen av perspektiv, men likevel manglet det dybde i karakterene. De ble ikke helt levende. Syntes heller ikke at selve saken var spesielt original eller avhengighetsskapende. En helt grei tidsfordriv, men ikke noe mer enn det.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hittebarnet er en utrolig spennende historisk roman. Den maler et bilde av London på 1700-tallet, med klesdrakter, oppførsel og ikke minst det enorme gapet mellom fattig og rik. Jeg så for meg de rikes parykker og klær opp mot de fattiges få eiendeler og harde kamp for tilværelsen. Stacy Halls skriver veldig godt og selve historien er til tider helt ulidelig spennende. For selv om en kanskje gjetter seg til noen ting, er det andre ting som er så gjemt i historien at en ikke forstår hvordan forfatteren har tenkt å få det til å henge sammen. Slutten på boken er veldig god, den har en bedre slutt enn jeg tenkte meg. Eller kanskje det var min fantasi som ikke strakk til.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Jack Ketchum, som egentlig heter Dallas William Mayr, døde i 2018. Han døde av kreft, men usikker på hvilken krefttype det var. Uansett er det et trist tap, for han var kjent for å skrive provoserende bøker, og Red er en av dem.

En sann dyrevenn
Red ble for første gang utgitt i 1995, og filmatisert i 2008. Dessverre er hverken boka eller filmen så veldig kjent, men som fortjener mer oppmerksomhet. Den tar for seg et viktig tema. Nemlig verdien av et dyreliv. Ketchum var selv en sann dyrevenn, og dedikerte boka til alle kjæledyrene han har hatt. Han fikk også inspirasjon til å skrive boka etter å ha hørt en bartender fortelle om tre gutter som drepte hunden til en mann uten grunn. En historie han hadde sett på nyhetene.

Red er navnet på hunden til Avery Ludlow. Ludlow er 67 år gammel og han har hatt Red siden han var 53, som gave fra kona. Så hunden begynner å dra på åra også. Han er en god, snill og lojal følgesvenn. Ludlow bor alene med hunden etter en familietragedie jeg ikke skal nevne her, for vil ikke røpe noe av boka, men han har kontakt med datteren som bor et stykke unna. En dag er han ved elva og fisker med hunden. Det er en rolig dag inntil de blir oppsøkt av tre gutter. Ikke akkurat gutter, da, men i alderen rundt 17/18 års - alderen. Han får dårlig vibber av dem, spesielt den ene som er bevæpnet og som virker noe slesk. Han er visst lederen av gruppa. Etter noe vanlig "hverdagssnakk", forandrer stemningen seg drastisk. Spesielt når de prøver å robbe ham og han ikke har "nok". For "moro" skyld skyter den ene hunden hans, og de går sin vei som om ingenting har skjedd. Ludlow har mistet alt. Han bor i et lite sted i Maine og har som håp å finne ut hvem disse gutta er og få dem til å innse at det de gjorde var galt. Kanskje få dem til å be om unnskyldning og i det minste føle empati for hunden han har mistet, men vil det være forgjeves når to av guttene kommer fra en rik familie og rettsystemet har sine mange mangler, spesielt når det gjelder dyresaker ...

Hardt mot hardt
Som mange kan skjønne, er dette en bok om en viss form for hevn, så den inneholder noe grafisk vold for å advare om det, siden noen er tander for slike ting, men det er ikke mye av det, og det er en noe utfordrende bok for oss dyrevenner å lese. Men det er vel verdt det, for selv om boka begynner å bli noe gammel, er den like akutell i dag. Rapporterte saker om dyr som mennesker gjør vondt, eller og dreper, blir ofte henlagt, dessverre. De sakene blir ikke like prioritert som andre saker, og det er synd. Det er nesten som om et dyreliv ikke er verdt noe.

Dette er ikke bare en bok om dyrs rettigheter og mangel på sådan, men også om maktkamp og klasseskille. Ludlow er en enkel mann, mens to av guttene som var med på å skyte hunden hans, er fra en rik familie, og for dem er det lett å gjemme seg bak andre, og har også evnen til å lyve uten å blunke. De er den type folk som gjør alt for å slippe unna. Synes at Ketchum er god på å frem alt dette på bare få sider. Han er også fordømt god på å provosere og la leseren leve seg gjennom det hovedpersonen føler. Han er veldig overbevisende i måten han skriver på.

Dette er en bok som er god til å provosere, og den er veldig dyster, men av og til trenger man en slik bok.

Fra min blogg: I Bokhylla

The Midnight Library av Matt Haig handler om Nora. Hun har opplevd mange skuffelser i livet og er deprimert. Etter at hun mister jobben og kontakten med de to menneskene som betyr mest for henne, tar hun en overdose medisiner. Men istedenfor å våkne i mørke, så våkner hun i et uendelig bibliotek. Bibliotekaren fra barneskolen, Mrs Elm er der og forklarer henne at bøkene er ulike muligheter for hvordan livet hennes kunne ha blitt. Mrs Elm gir henne en bok som inneholder alle avgjørelser hun har angret på gjennom livet og ber henne velge en. Når hun velger får hun også oppleve hvordan livet hadde blitt hvis hun hadde tatt et annet valg i den situasjonen. Målet er at hun skal velge ett av livene hun får prøve.

Mer enn noe annet er dette en knakende god bok for å drømme seg vekk for en stund. Den er kanskje ikke stor litteratur, men den er godt skrevet og inneholder akkurat det som skal til for at det blir en historie man husker.

Jeg har skrevet noen få ord her: Betraktninger

Jeg har lest The Dispossessed av Ursula K. Le Guin som januarbok #elidas1001lesesirkel

The Dispossessed handler om forskeren Shevek som drar fra månen Anarres til moderplaneten Urras. Folkene på de to planetene skilte lag for 750 år siden da en stor gruppe anarkister valgte å flytte til Anarres. Mye av boken følger tankene til Shevek rundt oppvekst og voksenliv hos anarkistene, og besøket hos det kapitalistiske samfunnet til landet A-Io på Urras.

Dette er en science fiction som inneholder mye politisk filosofi og det er ikke min favoritt. Likevel likte jeg å lese om livet til anarkistene. På en måte føltes det like utopisk som livet på en fremmed planet er i utgangspunktet. Shevek prøver virkelig å forene to folk, men det er mer usikkert om de to ønsker å bli forent.

Dette er ikke den beste 1001-boka jeg har lest. Men den hadde sine lyspunkt.

Passenger to Frankfurt er kanskje den rareste boken jeg har lest av alle Agatha Christies bøker. Den er ikke en krim, og kan vel kalles en thriller. Men kunne nesten også kalles en dystopi/sci-fi. I forordet kaller Christe den en fantasi, og det er det jammen.

Den handler om verden på 70-tallet og om en ungdomsbevegelse som drives av mektige krefter. De bygger på ideer om den ariske rase og ender opp med å styre flere land i Sør-Amerika.Men de finnes også i Europa og USA. I England er det en gruppe diplomater og viktige menn (politikere og adel) som prøver å sloss mot dette "ungdomsoppgjøret" og det er først og fremst deres kamp vi følger.

Opp i dette havner diplomaten sir Stafford Nye. En mann med humor som menn i "høyere kretser" er litt usikker på. Han treffer på spionen Mary Ann på en flyplass og ender opp med å kjempe sammen med henne. Men på hvilken side?

Alt er veldig ullent og uklart helt frem til slutten av boken. Ingen vet egentlig hva de sloss mot eller hva som egentlig skjer. Mot midten hadde jeg nesten gitt opp hvis det ikke var for prosjektet med å lese alle Christies bøker. Rar var boken hvert fall, men også for uklar. En vet på en måte ikke hva det er en leser eller hva man leser om, så dette var ikke en bok etter min smak. Det dreide seg for mye om politikk og spionering, uten resultat. Med andre ord, absolutt ikke blant mine favoritter.

Veldig spennende krim! Ganske mørk grunntone med trangt småbyliv, kvinneforakt, dårlige oppvekster i fleng og generell mistenksomhet, men en supertøff hovedperson som sloss seg gjennom det meste.

Ja, det er helt sant. De fleste liker jo boka, men den er tydeligvis ikke for meg. Sånn er det noen ganger.

I fjor leste jeg to bøker av Harlan Coben. Det var Den fremmede og Datter savnet, og må si jeg likte Datter savnet bedre.

Coben beskriver ofte sin egen skriveprosessen som en slags, graviditet for han utgir bøker omtrent hver niende måned. Han sliter sannsynligvis ikke med skrivesperre og godt er det. Det er enten hit eller miss med hans bøker. Enten er de veldig gode, eller meget skuffende. Uansett er det bøker som er veldig lettleste og som man fort lever seg inn i.

Nok en Netflix serie
Den fremmede er en av hans mest kjente bøker siden den er blitt produsert som serie på Netflix. Har ikke sett den selv siden jeg ikke har Netflix. Boka ble første gang utgitt i 2015, og min utgave ble utgitt i fjor, omtrent samme tid som serien var populær, hvis jeg ikke tar feil. Jeg kom over denne i en dagligvarebutikk, og tenkte jeg måtte få den med meg. Ikke bare fordi den er blitt produsert som en serie, men fordi den er av Harlan Coben. Som sagt, ikke alt han har skrevet, har vært like medrivende og godt skrevet, men det meste. Jeg liker spesielt godt sarkasmen hans.

I denne boka er om en helt vanlig amerikansk familie som bor i et pent og trygt strøk, og som lever et vanlig hverdagsliv. Adam Price er gift med kvinnen i sitt liv, Corinne, og sammen har de to sønner. En dag blir han av ukjent og ingen grunn, oppsøkt av en fremmed mann som forteller noe om Adams kone. Han konfronterer så sin kone om det, og senere forsvinner hun. Er hun kidnappet eller har hun forsvunnet av fri vilje? Og hvordan i all verden skal han forklare alt dette til sønnene sine? Samtidig er han bekymret for sin kone som aldri svarer på hans henvendelser, og ikke en gang vet hvor hun er. Han vet heller ikke hvem den fremmede er, eller hva han egentlig er ute etter. Det føles ut som om familien og hans trygge grunnlag går sakte opp i oppløsning. Gjør denne fremmede dette med bare Adam, eller har han andre ofre også? Hvordan skal han bli kvitt ham og finne sin kone?

Er du sikker på hvem det er du bor med?
Dette er en slags hvor godt kjenner du dine nærmeste thriller og bør du egentlig stole på hva fremmde sier? Om mennesker som blir satt på prøve og føle at de på en mister en viktig del av livet sitt. Det verste som kan skje noen, er jo å miste noen av sine nærmeste på grunn av løgner, og føle at alt de har bygget opp sammen, har vært bortkastet. Coben spiller på den frykten veldig godt, og bøkene hans handler ofte om familiebånd.

Forfatteren er vanligvis god på å bygge opp mystikk og undring, men syntes begge deler ble noe fraværende i Den fremmede. Man er engasjert og lurer på om Adam vil få sin vanlige hverdag tilbake igjen, og om man får vite hvem denne fremmede er, eller ikke. Man kjeder seg heller ikke, men savnet noe av Cobens intensitet og kreativitet. En god spenningsbok der og da, men Coben kan være mer utspekulert enn dette.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette er ei gladbok! Olivia bor annenhver uke hos mamma og pappa og synes det er supert. Hos pappa og kona er det orden og rutiner. Reint og ryddig, mat til faste tider og alle har god tid. Når det nesten begynner å bli litt kjedelig, skal hun til mamma og Bjørn. Der er også Bjørns fire sønner, hunden, Pølsa, to fisker og to fugler og alltid masse støy og gøy. Hurra! Og når det nesten begynner å bli litt slitsomt, skal hun til pappa og være midtpunkt igjen. Bra ordning, hva? Olivia trives i klassen også, hun er ikke superpopulær, men har funnet sin plass. Så hun har kanskje ikke det beste utgangspunktet sett fra et voksent synspunkt, men hun klarer seg utmerket.

Så må noe gå galt, selvfølgelig, rein harmoni gir ingen fortelling. Jeg nøyer meg med å si at balansen i klassen blir forrykka og at det blir aktuelt å tenke over om hel-, halv- og stesøsken kan være like gode. Olivia må møte sin egen mer kjipe side også.

Men dette er ei skikkelig god bok! En relevant historie fortalt med mye varme og humor og jeg smiler fortsatt når jeg tenker på den. Jeg hørte lydboka lest av Ina Charlotte Fjellhøy, og det kan anbefales.

Jeg må innrømme at jeg ikke hadde trua på denne, hadde den ikke vært prisnominert, ville jeg ikke plukka den opp. Ikke kan jeg noe om sjakk. Og Magnus Carlsen, lissom? Er det ikke i overkant mye melking av merkevaren å putte ham inn i ei barnebok? Men jeg tok skammelig feil. Dette er kjempeartig! Det er en seriemorder løs i Oslo og ofrene blir funnet med sjakkbrikker i hånden. Carlsen kalles inn og skjønner at dette er et spill om liv og død.

Det er mye å humre over i både tekst og tegninger, og jammen blir det ikke spennende også. Det er mulig noen svært fintfølende lesere lar seg sjokkere av for eksempel nærbildet av den døde biskopen, men det får bare være. Jeg lo.

Riktig underholdende tegneserie der, altså. Den fungerer utmerket for folk som ikke bryr seg det minste om sjakk, men er nok enda morsommere for dem som har interessen.

17 år gamle Lena flytter med familien til Oslo for å få en ny start. Der skal hun begynne på videregående og hvilken klasse er det hun havner i? Den med de kongelige tvillingene! Her er det høy merkeklær- og festfaktor, sosiale medier må kontrolleres strengt og vakter og sjåfører sirkler alltid i bakgrunnen. Men det hindrer ikke at kronprins Karl-Johan og Lena faller pladask for hverandre. Det er ikke problemfritt, for ikke bare har Lena en fortid som skandalemaker på Instagram, hun har også en ett år gammel sønn. Hvordan vil den nye klassen ta det? Lena bestemmer seg for å holde alt hemmelig.

Til å begynne med syntes jeg dette var ganske traurige greier. Lena juger og synes synd på seg selv, de andre er utapå-kule, det hele minner mest om Se og hør i bokform med rimelig flate karakterer. Men når ting begynner å gå galt (det MÅ det, jo!), tar det seg opp. Da viser personene begynnende selvinnsikt og utvikler seg. Dette er en stor hit hos målgruppa, og jeg ser godt hvorfor. Det er jeg som voksen som har lest for mye til å like starten. Så denne kan godt anbefales, synes jeg.

Dette er ikke bare en fascinerende bok hvis du ønsker å lære om Fortsettelseskrigen gjennom øynene til en finsk infanterist, den er også en veldig bra skrevet og vel verdt å lese selv om du er mer interessert konsekvensene av krig enn krigen i seg selv. Den kan leses om hvis du liker militærhistorie og kanskje hvis du ikke liker det og. Jeg er vel nærmest det en kan kalle en pasifist, men historien om soldatene rørte meg, det var interessant å lese om livet deres mens de var i krig.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Disse bøkene er blant mine absolutte fantasy favoritter, sammen med bl.a. Sagaen om Belgarion. Jeg har nettopp lest dem for tredje gang, og det blir nok ikke den siste. Dette er enkle bøker, men med en enorm evne til å fange deg inn i historien. Når jeg av en eller annen grunn sliter med leselysten er det disse to seriene jeg drar frem.

Begynnelsen av året er en fin tid å ta igjen det man ikke rakk å lese året før, og Alle fugler små, er en av dem.

Alle fugler små, er skrevet av debutant Hanne Gellein, og har lenge vært på min leseliste siden handlingen er lagt til i Trondheim. Det er en kort bok på bare 319 sider, men den føltes tyngre mens man leste den. Grunnen er at den er noe langdryg, og mye som skjer, føltes ikke helt troverdig. Men hva handler denne boka om?

To kvinner som lever seg inn i jobbene sine
Man følger på en måte to historier. Den ene er om Silje. Hun har vært gjennom noe grusomt og flytter til Trondheim i håp om en fresh start. Hun er patolog, og som ny på jobb får hun god oppfølging av sjefen. Hun brenner for jobben, spesielt da hun må obdusere et barnelik. Da flere barn forsvinner og blir funnet døde, aner hun en sammenheng. Særlig når det gjelder et funn i obduseringene, men hva betyr det? Hjertet hennes blør for disse barna og hun vil ha rettferdighet, men vil noen høre på henne som er ny?

Den andre hovedpersonen er Ingeborg, som sliter både på jobb og i privatlivet. For noen år siden omkom hennes unge datter, og hun vil for alltid bære på sorgen. Siden da har ikke forholdet til hennes mann vært særlig bra, heller. Det hjelper heller ikke at hun er forelsket i en annen. Hun er dommer og jobber for tiden med en vanskelig sak som preger henne mye. Hun føler seg ikke trygg når hun føler seg observert hjemme hos seg selv, og spesielt ikke når hun får en spesiell pakke på jobb. Hun vet ikke om hun bør ta det som et varsel.

Det er morsomt at også Byneset blir nevnt. Et sted jeg kjenner godt til, og det var også festlig å se for seg gatene og bygningene i Trondeim som blir nevnt. Det er lettere å se for seg steder hvor man ofte har vært mens man leser enn andre steder.

Sterke personligheter, men dårlig dømmekraft
Begge kvinnene er sterke personligheter som virker å ha for vane å ha dårlig dømmekraft av og til. Begge er spennende å lese om, men likte best å lese om Silje. En outsider som ikke bryr seg om at hun er det, og som prøver å gjøre sitt beste.

Handlingen tar en mørkere vending enn det man kanskje først forventer. Skulle gjerne ha likt å lese mer om den mørke bakgrunnen deres som man ikke nevne hva det er, for at ingenting skal røpes. Synes at de som drar i snorene i denne handligen får for lite plass, og det hadde vært svært spennende å lese mer om dem. Det blir for lite i en så kort bok. Det hadde vært fint å lese mer om deres bakgrunn. Om deres dystre syn på verden, og hva som gir dem rett til å gjøre det de gjør.

Fint å lese en bok om en by man har vandret mye i, men risikoen er at når en bok handler om en by man kjenner godt til, blir det noe hjemmekoselig over det uansett hvordan handlingen er, og det blir lite troverdig. Kriminelle ting skjer jo i enhver by, men likevel er det vanskelig å forestille seg alt dette i en rolig og nesten søvnig by.

Advarer om at boka kan være vanskelig og sårbar å lese for noen med tanke på unge mennesker som blir utsatt for fare.

Fra min blogg: I Bokhylla

17 år gamle Fredrik spiller på Mjøndalen da han får tilbud om internasjonal kontrakt. Og hvem sier nei til sånt? Men det er ikke noe fartsfylt luksusliv som venter en unggutt aleine i Berlin. Han sliter med å finne sin plass blant de andre spillerne, ensomheten er tung, forholdet til Line hjemme i Trondheim lugger og alt er visst ikke som det skal med agent og penger. Det hjelper ikke at mamma er skuffa og pappa fraværende både fysisk og mentalt.

Dette er både ei spennende, opplysende og underholdende bok. Jeg liker at profftilværelsen ikke skildres som et glansbilde, men antagelig er mye nærmere virkeligheten. Det er jammen ikke bare bare for en ungdom å klare seg aleine i så konkurranseprega situasjon. Det er ikke mange å stole på. Stilson lar oss komme inn i livet til Fredrik, være med på opp- og nedturer. Og han er en troverdig figur, han er smart, dum, umoden, talentfull, irrasjonell og full av langsiktige planer. Akkurat som ungdommer er. Jeg liker speilet godt at han får lov å være følsom, savne mamma og kjæresten og sloss med gråten når de voksne lagkameratene herser med ham. Fotballstjerner trenger ikke være laget av stål.

Jeg hørte lydbokversjonen, og Scott Maurstad gjør en utmerket jobb som oppleser. Han er akkurat så nær stoffet at det blir troverdig, men uten at det bikker over i enmanns radioteater. Jeg har ikke lest bok en om Fredrik, Bare spille ball, men det gjorde ikke noe. Det var enkelt å komme inn i universet. En viss fotballinteresse er nok en fordel, men jeg tror ikke det er et absolutt krav for å ha utbytte av boka, heller.

Etter en noe skuffende bok nummer to, er jeg glad for å ha fått meg tredje og siste bok i Hekseknuten trilogien. Det er litt vemodig, for det er en av de bedre trilogiene jeg har lest i det siste, og jeg bryr meg ikke om at jeg ikke er i målgruppa.

Bøkene kan også leses frittstående
Først og fremst vil jeg nevne at selv om bøkene er stemplet som trilogi, er det ikke strengt nødvendig å lese bøkene i kronologisk rekkefølge. Man blir godt kjent med karakterene, og det er nye hendelser i hver bok.

Igjen møter man Sebastian, også kalt Sebbe, og de gode vennene hans, Max og Manda som møtte hverandre i første bok; Gjenferdets stemme, og har vært nære venner siden da. Akkurat som Sebastian, er Max kjendissønn. Faren hans er en typisk skuespiller som har høye tanker om seg selv, og han har tildigere spilt inn film sammen med Sebastians mor. Manda er ingen kjendisdatter, men barneskuespiller, selv om hun hater uttrykket. Hun har også tidligere spilt inn film med Sebastians mor, og nå for tiden er hun med i et teaterstykke som heter Frankensteins monster.

En luring som vil ha leiligheten for seg selv
For tiden er det påskeferie i Svergie, og moren til Sebastian drar bort for å spille inn ny film. Han later som han skal overnatte hos noen andre, men istedet blir han værende i leiligheten helt for seg selv. Det er bare et problem. I det siste har han vært svært redd for mørket og hatt den samme drømmen om igjen. Noe som jager ham. Ting blir ikke bedre da hans gode venn Åke, som er leder av trylleklubben han er medlem i, forsvinner, og Sebastian frykter det verste. Han har oppført seg litt rart i det siste. Kommer han til å få hjelp av Max og Manda og finne ham før det er for sent?

Skyggenes øy er en morsom og av og til en gyselig avslutning på en kreativ og fin skrekktrilogi for unge lesere som kanskje har lyst til å prøve seg på sjangeren, eller som gjerne vil ha mer grøssende lesestoff. Den er ikke spesielt uhyggelig, eller skremmende, men svært underholdende, har noen gyselige partier, god humor, og et godt vennskapsbånd. De stiller opp for hverandre, og de er nære venner til tross for at de egentlig er svært forskjellige.

Dette er en fin og spennende avslutning om redsler, lojalitet og familie. Har virkelig sansen for Rundbergs fortellerstemme, og håper han kommer ut med flere bøker etter denne trilogien.

Fra min blogg: I Bokhylla

G.G. Musso skriver virkelighetsnære romaner om kjærlighet, sorg og smerte men med et fantastisk innslag. I hans første bok i skikkelse av mennesker som visste når andre skulle dø, og i denne ved hjelp av en litterær karakter som kommer til den virkelige verden. En må godta disse litterære grepene for å virkelig falle for Musso sine romaner. Men sammen med de virkelige følelsene han beskriver ser jeg ikke det som så veldig vanskelig.
Jeg likte boken. Den inneholder blant annet historien om en bok det er veldig viktig å få tak i, og historiene om de ulike personene som kommer i kontakt med boken er et lite, men vellykket tilskudd til at denne boken er så god som den er. Papirpiken en fornøyelig og absolutt leseverdig bok, med en god, varm slutt.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Selv om du forstår hva noen av hemmelighetene er tidlig i boken, kommer den endelige oppklaringen som en overraskelse. Det har skjedd mer på slottet enn du hadde trodd. De ulike karakterenes skjebne veves sammen og personer en egentlig trodde var bi-karakterer har mer å si for livet til hovedpersonene enn en forsto.

Jeg likte godt de to tidligere bøkene til Morton, men ingen av dem kan måle seg med denne.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger