Superkrefter. Kjekt å ha eller er det en forbannelse?

Har nettopp avsluttet tredje og siste bok i triologien "Darkest Powers" av Kelley Armstrong og sitter igjen med en skuffende opplevelse. Grunnen er at den første boka i serien startet jo så bra, den andre var sånn passe, mens den tredje ødela alt på en måte. Det gikk bare nedover.

Chloe og de andre ungdommene med superkrefter rømmer fremdeles fra Lyle Huset og Edison Group. Edison Group eller Edison Gruppen som jeg velger å kalle dem, er folka som skapte superkreftene til disse ungdommene. Vil Chloe og de andre klare å rømme fra dem for godt eller er det helt umulig?

Det er alltid vanskelig å skrive om den tredje og den siste boka i triologien Darkest Powers fordi jeg vil ikke røpe for mye. Dermed blir omtalen veldig kortfattet. Jeg vil ikke gi ut for mye informasjon til de som ikke har lest serien ennå og som kanskje har lyst til å lese den. Vil ikke ødelegge "moroa" og "spenningen" for andre ...

Uansett, de siste bøkene i en bokserie er jeg alltid skeptisk til. Enten så er disse bøkene avslutningsvis meget bra ellers går det rett til helvete. Det er sjeldent det er noen mellomting. Denne gangen endte det med det sistnevnte. Det gikk rett til helvete. Den første boka var jo så bra og så avsluttes alt med dette våset? Så skuffende! Grunnen til at The Reckoning ikke falt i smak for meg er at den var veldig repeterende. Det var nesten som å lese bok to på nytt igjen. Jeg blir ikke godt nok kjent med karakterene. De blir for overflatiske for meg, nærmest pappfigurer. Og spenningen som første bok og som andre bok også hadde noe av, var helt borte i den tredje. Syntes at alt gikk tregt og hele opplegget ble for forutsigbart for min del. Vi skjønner hvordan det vil gå med Chloe og vi vet hvem hun liker så godt. Jeg er heller ikke fan av umiddelbar, hemmelig kjærlighet som oppstår i nesten hver bidige ungdomsbok nå for tiden. Det er på tide med noe nytt. Disse Twilight greiene angående umiddelbar kjærlighet begynner å bli kjedelig og oppbrukt. Savnet å få vite mer om Edison Gruppen, altså folkene som skapte disse ungdommene med uvanlige superkrefter og som prøver å fine dem igjen siden ungdommene rømte da de skjønte at noe var galt. Men Edison Gruppen dukker ikke opp før nesten i slutten av boka og heller ikke da vet jeg ikke helt hva slags folk som tilhører den gruppen. Skjønner jo at de er onde og alt det der, men skulle gjerne ha blitt bedre kjent med dem og forholdet deres til jobben. Men det får jeg dessverre ikke vite.

The Reckoning ble en skuffende avslutning på en lovende start. Skulle ønske at den første boka, The Summoning, var enkeltstående og ikke en del av en serie. Det hadde vært så mye bedre. Men, men, jeg er likevel glad for å ha lest den tredje og siste boka. Får i hvert fall ikke dårlig samvittighet for ikke å ha lest hele serien.

Anbefaler Darkest Powers - triologien for kun spesielt interesserte. De andre kan bare styre unna med god samvittighet. Dere går ikke glipp av noe.

Horst sin nye serie for barn er utrolig bra! Leste Operasjon mørkemann i dag for min niåring, og dette var spennende! Horst har klart å skrive på en slik måte at det ikke var vanskelige ord for barna, og det er bare å leve seg inn i handlingen for store og små.

Boka er passe lang, i underkant av 100 sider, noe som gjør den veldig overkommelig for barn som leser selv. Illustrasjonene er veldig fine, og supplerer teksten veldig fint. Kartet først og sist i boka er greit å slå opp på av og til for å se hvor handlingen utspiller seg.

Det er godt gjort av en forfatter å klare å skrive så utrolig godt både for voksne, ungdom og barn! Det står det stor respekt av! Selv om jeg ikke er i direkte målgruppen for barne- og ungdomsseriene til Horst, så har jeg stor glede av bøkene, både alene og sammen med ungene jeg leser for eller hører på lydbøkene med.

Flott prosjekt da!

Om glede, søskenkjærlighet og om å leve på lånt tid

I januar 2012 fikk fire år gamle Natalia bløtdelskreft. I månedene forut hadde moren hennes Monika vært overbevist om at det var noe galt med datteren, som lenge hadde hatt vondt i den ene armen. Hun opplevde at hun ikke ble tatt på alvor tidsnok, og da diagnosen ble satt i januar 2012, lå det i kortene at dette var for sent. Datteren kom til å dø. Spørsmålet var bare når.

Natalias 14 år gamle søster Emilia bestemte seg i juni 2012 for å opprette en blogg. Egentlig kom dette som et resultat av at familien fikk så mange henvendelser at det tok uforholdsmessig mye tid å svare på samtlige tekstmeldinger o.l. Lite ante Emilia hvilke konsekvenser hennes blogging skulle få ...

Emilia bestemmer seg for å gi sin døende søster den beste sommeren i hennes liv. Da dette kommer på trykk i Aftenposten Si ;D-spalte, vil responsen nesten ingen ende ta. Bloggen hennes tar helt av, og plutselig vil "alle" ha tak i henne. Hun blir intervjuet av den ene avisen etter den andre, kommer på TV og blir så kjent at hun etter hvert skulle bli årets navn i VG, bli nevnt i kongens nyttårstale, bli utnevnt som årets sogning og jeg vet ikke hva. Etter hvert ble familien også neddynget av gaver og reiser - alt som kunne bidra til å gjøre sommeren enda mer fantastisk for den hardt rammede familien, som opprinnelig kommer fra Polen. En historie som til slutt også skulle bli bok ...

Dette er en historie om en fantastisk storesøster som ga alt for sin søster, men som etter hvert også opplevde all responsen som så overveldende at den etter hvert truet med å ta fokuset bort fra det som tross alt var hennes mål: nemlig å gi lillesøsteren masse god oppmerksomhet den siste tiden hun hadde igjen å leve. Samtidig som vi får høre om alt det positive ved oppmerksomheten, kommer det mellom linjene også frem at det kunne være belastende - ikke bare på grunn av mengden av oppmerksomhet, men også i form av plumpe og nærgående spørsmål og et evig mas om mer, mer, mer i en tid hvor Emilia hadde mer enn nok med å takle sin egen hverdag. Og det var nok her mamma Monika etter hvert måtte overta noe av styringen.

Boka inneholder et utdrag av de viktigste blogginnleggene og en hel del av responsene fra omverdenen, ispedd hendelser som kongens tale, VGs kåring av årets navn, ferier familien ble påspandert, innlegg fra enkeltmennesker rundt familien og ikke minst morens dagboknotater om utviklingen av datterens sykdom. Og tatt i betraktning at dette tross alt er en bok som aller mest er skrevet på 14 åringens premisser, må jeg si at det er en fin bok - svært rørende i formen, fra virkeligheten som den tross alt er. Denne gangen avstår jeg fra å gi terningkast fordi jeg opplever at det vil være nokså irrelevant å bedømme bokas litterære kvaliteter. Dette er og blir en åpenhjertig og nærgående dokumentar om hvordan det oppleves å miste et familiemedlem i kreftsykdom - et familiemedlem som bare rakk å bli fem år ... Og om hvordan det har vært å være storesøster og den som skulle holde verden sammen når alt var i ferd med å rakne ... En skjønn og sår bok på alle måter!

(Jeg har mottatt leseeksemplar fra forlaget)

Om Stockholms åndsliv på slutten av 1870-tallet

August Strindberg (f. 1849 d. 1912) skrev romanen "Det røde rommet" i 1879, dvs. i en alder av 30 år. Boka, hvis tittel refererer til det røde rommet i Berns salonger (som eksisterer i beste velgående selv den dag i dag - nå bedre kjent som Berns hotel), sjokkerte da den kom ut. Den førte like fullt til Strindbergs litterære gjennombrudd og er også senere betegnet som den første svenske moderne roman.

Selv om handlingen i romanen til dels er nokså usammenhengende og fragmentarisk, og aller mest kan minne om en samling av løsrevne historier, er det i alle fall én rød tråd som går igjen gjennom hele boka, nemlig Arvid Falk - en figur som er ansett for å være Strindbergs alterego. Arvid Falk er 23 år og temmelig fattig fordi han har valgt å forlate embetsverket for å bli journalist. Dvs. egentlig ønsker han å bli forfatter. Han har fremdeles sine idealer i behold, noe som etter hvert skal koste ham dyrt. For dersom man er ung og vil opp og frem her i verden, nytter det ikke å ha idealer. Det er nemlig kun penga som rår - den gangen som nå.

Innledningsvis i boka beskrives et udugelig embetsverk, der ingen egentlig gjør noe, men bare later som. Dette er personifisert gjennom Kollegiet for Utbetalinger av Embetsmannslønninger, som fremstilles så lattervekkende at det bare er å gi seg ende over. Som da Falk blir vist rundt og de kommer forbi direktørens kontor, og får beskjed om å være ekstra stille. Hvorpå Falk utbryter "Sover han?"

Strindberg avleverer den ene bitende sarkastiske personskildringen etter den andre - med så mye snert og beskhet at dersom det ikke hadde vært for humoren som hele tiden ligger på lur, kunne det fort bikket over. Særlig når man som tidligere nevnt vet at Arvid Falk er forfatterens eget alterego ...

"Falks inntreden hadde hatt en annen virkning på de to filosofene. De hadde i Falk straks oppdaget en "som hadde studert", og de la ham for hat, for at han kunne berøve dem deres prestisje innenfor det lille samfunnet. De vekslet megetsigende blikk, som straks ble oppdaget av Sellén, som derfor ble fristet til å vise sine venner deres fulle glans og om mulig få til en trefning. Han fant snart sitt stridseple, siktet, kastet og traff." (side 33)

Det er ikke uten grunn at romanen har blitt omtalt som et strindbergs lystmord, for den som ikke får gjennomgå i boka, finnes knapt. Forfatterens overordnede mål med boka må åpenbart ha vært å avsløre det spillet som finner sted blant samfunnstoppene på slutten av 1800-tallet, og dette gjør han på en slik måte at det nesten er noe fullstendig tidløst over alle de dramaer som etter hvert utspiller seg mellom permene. Og er det noen som virkelig får gjennomgå, så er det faktisk Arvid Falks bror Carl Nicolaus Falk. Han beskrives til de grader ondskapsfull i sin lengsel etter makt og penger.

"Sitt! kommanderte broren.

Det var alltid hans vane å be folk sitte når han skulle ta fatt på dem, for da hadde han dem under seg og kunne lettere knuse dem - om det var nødvendig." (side 22)

Handlingen i romanen foregår altså i Stockholm, nærmere bestemt i Gamla Stan, og stemningen som beskrives skal være meget tidstypisk for slutten av 1800-tallet. Datidens opprørere - eller kanskje mer treffende de revolusjonære - møttes i det røde rommet på Berns, og der satt de og kritiserte det bestående. Ordene som blir lagt i munnen på Arvid Falk viser at han er en mann som er kritisk til alt og alle, og som er nokså opprørsk av natur. Hans idealisme koster imidlertid dyrt, særlig når han nekter å påta seg journalistiske oppdrag som kunne gitt klingende mynt i kassen - sårt tiltrengt for den fattige og stadig blakke Arvid Falk. Så er spørsmålet hvor lenge han har råd til å la idealene komme i veien for hardt tiltrengte inntekter ...

"Det var så mye løgn, så mye falskhet i luften at Falk følte seg beklemt og lengtet ut. Han så hvordan disse menneskene, som helt sikkert var hederlige og aktverdige, liksom gikk i en usynlig lenke, som de fra tid til annen bet i med halvkvalt raseri - ja, kaptein Gyllenborst behandlet jo verden med åpen, men enn skjemtsom forakt. Han tente sigaren i salongen, inntok passende stillinger og lot som om han ikke så damene. Han spyttet på kakkelovnsstenene, anmeldte ubarmhjertig oljetrykkene på veggene og uttalte sin forakt for mahognymøbler. De øvrige herrene inntok en indifferent holdning som passet deres verdighet, og så ut til å være på arbeid." (side 221)

Boka flommer bokstavelig talt over av skarpsindige psykologiske iakttagelser av et rikholdig persongalleri, noe som i seg selv gjør boka vel verdt å lese. Så får det heller være at boka som sådan mangler en sammenhengende rød tråd med en handling som skrider frem og ender i et slags klimaks. I den grad man kan si at denne boka ender i noe som helst, så må det være et antiklimaks, for til slutt gir Arvid Falk på mange måter avkall på sine idealer for å innordne seg embetsmannsverket igjen ...

Min utgave av boka inneholder et etterord ved Anne Heith, og jeg avslutter med et sitat fra side 281:

"Det røde rommet, utgitt i 1879, er Strindbergs første roman. Det har vært ulike meninger om hva slags tekst dette er, blant annet fordi man ikke finner en entydig hensikt. Det røde rommet er en flerstemt tekst som spiller ulike språk og perspektiver ut mot hverandre. I svenske litteraturhistorier har Det røde rommet markert innledningen til den moderne, realistiske diktningen. Dickens´ samfunnskritiske romaner så vel som Balzacs desillusjonsromaner har vært blant Strindbergs inspirasjonskilder. Dessuten er det forbindelser til den eldre pikareskromanen med en omvandrende helt, en picario, i sentrum, og til dannelsesromanen og til sensasjonsromanen. Fortellertekniske grep og skrivemåter fra ulike romantyper er benyttet. Resultatet er en tekst som kan oppfattes som forfatterens lek med innslag fra romansjangeren. Da Det røde rommet utkom, ble den oppfattet som nyskapende. Det er den også, samtidig som Strindberg bruker elementer fra forskjellige romantyper. Det nye ligger i den vitale, vekslende prosastilen."

"Det røde rommet" har ikke vært den enkleste romanen å lese, og heller ikke å skrive om. For å få fullt utbytte av boka er det sikkert lurt å lese den minst to ganger - alternativt å lese den meget rolig og fokusert, slik jeg kunne lese på nettsiden Nationell.nu - i en artikkel om romanen datert 7. september 2012. Jeg er ingen Strindberg-kjenner, men føler for å ta for meg flere av hans bøker etter hvert. Det er særlig det dyptgripende psykologiske ved hans bøker som fascinerer meg. Og for meg har det vært ekstra morsomt å lese denne boka siden jeg har bodd på Berns Hotel for sånn ca. 10 år siden. Skjønt det skal sies at Berns og det røde rommet egentlig ikke kan sies å ha noen sentral betydning i boka.

Jeg synes boka fortjener terningkast fem - helt på grensen til en sekser.

Ja, jeg har ingen grunn til å si hæ lenger. Tusen takk for tipset.

Utrolig avslutning av trilogien Traktaten! Hongset kan virkelig det han skriver om! Dette er spennende og herlig!

Som jeg har skrevet til de to første bøkene i trilogien, er det helt utrolig hvor slepphendte norske politikere er med de enorme mulighetene vi har fra Nordsjøen. Oljeselskapene styrer det meste, og påvirker politikerne slik at de får det som de vil. De bruker, ganske sikkert også i virkeligheten, både lovlige og mindre lovlige midler. I og med at det er pengene som rår, settes alle virkemidler inn for at løsningene skal bli best mulig for oljeselskapene, ikke minst de utenlandske.

Norge har vært veldig heldig med grenselinjen i Nordsjøen, og det gir oss store muligheter. Det er veldig synd at vi ikke utnytter dette godt nok. Stortinget har enda ikke kommet med gassmeldingen, som de selv bestilte for mange år siden. Tre fire statsråder har kommet og gått, uten at noe skjer. Ola Borten Moe, som var med og bestilte dette for mange år siden, er nå den sittende ministeren med ansvaret for dette, men arbeidet med meldingen er fortsatt ikke kommet i gang! Utrolig!

Norges olje- og gasseventyr er spennende lesning, og veldig interessant. Det er flere forfattere som har skrevet krim- og spenningsromaner fra dette området, og det er helt klart at det har skjedd mye opp igjennom årene som ikke burde skjedd. Hongset beskriver dette veldig bra, og klarer å lage flotte spenningsbøker om dette, med både virkelige og oppdiktede personer. En herlig blanding, som virkelig gjør at jeg tror det kan ha skjedd på denne måten.

Det er ikke så mange som følger disse tre bøkene fra Hongset, og de aner ikke hva de går glipp av! Dette er virkelig noe å få med seg for alle som liker krim og spenning, og som synes det er spennende med Norges olje- og gassaventyr.

Bøkene er vanskelig å legge i fra seg, og må nesten leses i ett fra perm til perm. Det er veldig viktig, synes jeg, at disse tre bøkene leses i kronologisk rekkefølge. Skal en forstå alt i den siste boka, må en ha med seg historikken fra de to første. Alt henger sammen, og det er egentlig en sammenhengende historie.

Nå har du fått meg interessert i essays, også. Jeg må jo sjekke ut disse her. Tusen takk. Jeg husker Søbyes bok veldig godt.

Trives med å være innesnødd med bøkene uten sport på tv:) Det gjør ikke noe om det snør en hel del nå for har da underholdning i bøtter og spann. Går ikke tom for bøker med det første:)

Det har blitt mye hundegreier i helgen, med utstilling på lørdag og lang tur på fjellet med fire hunder i dag, men innimellom har jeg rukket å le meg ihjel av Thank You, Jeeves. P.G. Wodehouse skuffer aldri.

"I was a shade perturbed. Nothing to signify, really, but still just a spot concerned. As I sat in the old flat, idly touching the strings of my banjolele, an instrument to which I had become greatly addicted of late, you couldn't have said that the brow was actually furrowed, and yet, on the other hand, you couldn't have stated absolutely that it wasn't. Perhaps the word 'pensive' about covers it. It seemed to me that a situation fraught with embarrassing potentialities had arisen."

Fra Thank You, Jeeves av P.G. Wodehouse.

Jeg vet jeg har lest noen essay-samlinger opp gjennom årene, da i forbindelse med studier (og det har alltid vært nyttig, lærerik lesing), og jeg finner kanskje noen i bokhyllene...men sånn umiddelbart kommer jeg ikke på annet enn en av Hølmebakk som jeg leste for et par år siden

Tusen takk for gode tips, jeg skal formidle det videre, og kanskje ta en titt selv også, mens jeg er i gang. God søndag!

Spennende. Er den bra?

Norske essayister. Det er lenge siden jeg leste essay, sist var vel Bjørneboe for mange år siden. Men personen som spurte meg er ikke norsk, og var nysgjerrig på hvorfor det ikke fantes nyere norske. Collett og Holberg regner jeg med er bra, men kanskje ikke så moderne, akkurat?

Finnes det gode norske essaysamlinger? Jeg fikk det spørsmålet for noen dager siden og det begavede svar var: Hæ?
Noen som kan si noe mer fornuftig enn akkurat det?

Jeg går ut ifra du mener siste filmversjon fra 2012 - den har jeg ikke sett...ellers er det vel laget mange filmer basert på romanen. Kjenner til de gamle fra 1914, 1927, 1935, 1948 og 1997. Har sett noen av dem...de er ganske ulike. Den fra 1935 med Greta Garbo er vel blitt regnet som den store klassikeren. Alltid interessant å se filmatisering av romaner man har lest.Krig og fred er også filmatisert med et par storfilmer, og en TV serie fra 1972 med Antony Hopkins.
(Krig og Fred, fra 1956)