Bokelskere.no

Jeg prøvde meg på Gillian Flynns sine bøker: Flink pike og Mørke rom som var rost opp i skyene, men syntes de var kjedelige og platte. Så sånn sett er jeg som deg. Skeptisk til bøker som får mer oppmerksomhet enn nødvendig og blir mer glad i bøker som får litt lunkne omtaler og mindre publisitet. Sikkert bare jeg som er litt sær ...

God blanding av realisme og folketro, spennende og overraskende. Likte den godt. Litt usikker på om jeg får solgt den til gutter med det coveret, men verdt et forsøk. Trenger bøker i denne genren med guttehovedperson.

Bruk biblioteket! Jeg leser nesten bare bøker fra biblioteket, og da har jeg ihvertfall ikke dårlig samvittighet på at jeg har kastet bort penger på en bok jeg ikke liker.

Jeg tror du kommer til å like disse bøkene. Jeg synes alle de tre første har vært like gode, og er nå på side femti i Paradisoffer. Foreløbig har det vært mye tilbakeblikk på hovedpersonenes historier, så jeg synes at jeg allerede har hatt stort utbytte av å "kjenne" personene fra tidligere bøker.

"Hvem har rett til å ta liv", spør du. I det virkelige liv er det ingen, men i bøker er alt lov. Og når det ble legitimt å skrive tabuord i en hver bok? Nå! At du ikke liker det umoralske i boken er strengt tatt kun ditt problem, ikke Nesbøs. Jeg lurer også på hvor det er blitt av søs, sånn forresten.

Når jeg reiser ute og reiser med fly bruker jeg å ha med meg bare en 1 bok. Jeg bruker ikke å lese ute ei bok på en flytur med unntak av seriebøker. Ellers pakker jeg ikke masse bøker i bagasjen når jeg kan låne på biblioteket eller kan handle på bokhandel. Men det blir krise om jeg ikke har noe å lese i hele tatt. Jeg bruker å si å reise uten ei bok når du er ute på reise er som å reise uten visakortet eller mobilen.

Bonnie Jo Campbell serverar ei sterk historie på eit fint og malerisk bakteppe av natur og elv. Karakterane er for det meste interessante og truverdige. Hovudpersonen, Margo, møter mykje motgang, men ho ser ikkje på seg sjølv som offer. Ho er sterk og sjølvstendig med stor overlevelsesevne. Romanen har ein slutt som kanskje tyder på at det kan komme ein oppfølgjar...

Enig med deg her.....typisk Loe, om enn enda mer satt på spissen enn vanlig - men man tar jo poenget. Hovedpersonen trer også klart frem gjennom romanen - et godt eksempel på frustrert mislykkethet. (Terningkast 4 fra meg også)

I og med at vi følger hoverpersonene gjennom alle bøkene, og får presentert mer og mer av privatlivet til dem, så synes jeg det er viktig å lese bøkene i rekkefølge.

Det er jo ikke noe problem å hoppe rett på denne, men jeg føler jeg får større utbytte ved å ha hele forhistorie på plass, og da forstår jeg en del mer.

Children of the Jacaranda Tree følger flere personer over en tidsperiode fra 1983 til 2011. Romanen starter med en svært sterk skldring av Azar som skal føde sin første datter i fengsel. Neda, som datteren blir kalt, blir en positiv distraksjon for Azar og de andre kvinnene som sitter fengslet, men lykken skal ikke vare. I romanen stifter vi også bekjentskap med andre karakterer som hver på sitt vis blir påvirket av måten regimet i Iran behandler opposisjonelle, eller mennesker myndighetene anser som en trussel.

Delijani har skrevet en svært sterk og bevegende bok. Åpningsscenen sitter rett i magen, og hun skriver og skildrer med så sterke følelser at det er umulig ikke å bli grepet - ikke til å undres over egentlig, siden forfatteren har sagt at hun skriver om sin egen slekt. Skrivestilen er intens og tett. Det er mange sterke skjebner i denne boken, og det de opplever gir også et innblikk i måten regimet i Iran opererte på. Jeg leste ut boken på en dag, men den satt i meg en stund etterpå.

Det er flere temaer som behandles i romanen: det handler om hvordan urett kan påvirke og i visse tilfeller skade fremtidige generasjoner. Det handler om kjærlighet, mellom mann og kvinne og mellom barn og deres foreldre. Det handler om å ta farvel og hvor vanskelig dette kan være. Children of the Jacaranda Tree skildrer håpløshet og lengsel, men er samtidig en bok om å finne håp på de mørkeste steder. Delijani har også mange ord til ettertanke og refleksjon, noe hun deler med Khaled Hosseini. Det er flere sitater å merke seg i boken, som dette:

Hele anmeldelsen her

Jeg syns det er en av hans tammeste bøker. Men hver sin smak og behag. Det er det som gjør oss bokelskere så spennende. Anbefaler gjerne Pet Sematary, Salem's Lot og Misery av ham hvis du ikke har lest de?

Pet Semetary er boka jeg liker best av King. Liker atmosfæren så godt i den boka. Aner ikke hvorfor. Syns den er herlig.

Radioteateret er herlig! Det er gode innspillinger, som det er en fryd å høre på. Jeg hadde store forventninger til denne på forhånd, da jeg har hørt om mange som hørte dette da det gikk på radioen.

Det var veldig spennende, og gode skuespillerprestasjoner. Handlingen tok litt av og ble kanskje litt for utenkelig. Samtidig kan jo dette gå an, vi vet jo ikke alt som blir hemmeligholdt av myndighetene.

Lydnivået var til tider litt for høyt, og passet ikke helt inn synes jeg. Alt i alt en helt grei spenningsserie, og passe lengde med drøyt 2 timer spilletid.