Bokelskere.no

Noen ganger når man er i ferd med å miste leselysten, noe som er vanlig når man leser mye, er det kjekt å ha noen uleste barnebøker i nærheten. Ikke fordi de er lettere å lese eller fordi det er snakk om korte bøker, men noen ganger frister de mer.

Og denne virket å være i min gate, både tittelen og coveret. Jeg har ikke lest noen tidligere bøker fra serien Edward Rubikons mysterier, men har lagt merke til den. Til tross for at det er en serie, kan denne boka fint leses som enkeltstående. Man får bakgrunnshistorier om hovedkarakterene, og regner med at det er ny mysterie i hver bok. Hadde ingen problemer å lese denne som enkeltstående uten at det ble hull i handlingen.

Hemmelig skattekammer for monsterjegere
Edward og hans to gode venner, Kasper og Nadira løser mysterier sammen, og de er de eneste som vet om det hemmelige rommet under Edwards hus. Der finnes det forskjellige ting som kan hjelpe dem til å løse mysterier og finne ting de eventuelt kan bruke mot diverse monstre.

Denne gang er det havet som er et stort mysterium. På bare en liten uke har det skjedd mange mystiske båtulykker. Det virker som folk for tiden holder seg unna både havet og brygga, bare for å slippe å være i nærheten av vannet. Under et besøk hos Kaspers besteforeldre, smuglåner de nøkkenlen til båten deres og legger ut på en liten båttur. De håper at de ikke blir tatt på fersken, men de har et mysterie å finne ut av. Men en tykk tåke tvinger dem til et ukjent sted, og nye farer dukker opp. Vil de komme helskinnet tilbake og uten at Kaspers besteforeldre legger merke til at båten deres har vært borte?

Kreativ og godt gjennomført mysteriebok
En intens bok med diverse sagn og folketro, som jeg alltid har vært interessert i. Den er en del spennende partier også for oss voksne, og synes forfatterne bruker en fin balanse mellom humor og grøss. Synes også at boka er veldig gjennomført siden deler av boka består av tekst og illustrasjoner (både med og uten farger), og tegneseriesider. Det gir en fin variasjon.

Dette er en ypperlig bok å lese en regnværsdag i denne årstiden, nå som det nærmer seg Halloween, eller om man er i den alderen når man begynnner å interessere seg for grøssere. Synes også at illustrasjonene er med på å løfte historien med sine detaljer og stemningsfulle uttrykk. Så Kirkwood Brown og Iversen er et godt team!

Fra min blogg: I Bokhylla

Horror og slashere er sjangre som har fascinert mange, også meg.

En sær interesse
Det begynte i svært ung alder. Jeg liker horror og slashere som e
r seriøse og de som er laget for å underholde. I begynnelsen var de sjokkerende og vanvittige, men jo eldre man blir, og flere horror og slasher filmer senere, ser man ikke på for å bli sjokkert, men for å bli underholdt. Disse sjangrene har også en viss sjarm som er vanskelig å forklare. Meningen er jo at det skal være både festlig og bedrøvende.

Det jeg og Grady Hendrix har til felles er at vi setter pris på disse sjangerene. Sammen med en annen fyr gir han ut Paperbacks from Hell. Vintage horror fra rundt 70/80 tallet som ikke lenger er i trykk, men som blir utgitt på nytt for å gi dem flere lesere. Noe som varmer mitt horrorhjerte. Hendrix har også selv gitt ut en del bøker selv allerede. Ofte ser jeg mange andre lese dem, og forfattere som er godt synlige, venter jeg alltid litt med til hysteriet har lagt seg, og dette er den første boka av ham som har fristet meg. For jeg liker Final Girls konseptet jeg også.

Final Girls er et uttrykk som ofte har blitt brukt i kjente filmserier innen horrorsjangeren oppgjennom årene. Final girl er den eneste overlevende jenta etter en massakre, og etter å ha vært vitne til mange urettferdige dødsfall. Hun har enten klart å drepe seriemorderen selv, eller seriemroderen har klart å forsvinne på et mystisk vis, for så å prøve og ta hevn mange år senere.

Unge jenter i hardt vær
I denne boka møter man seks final girls som er med i en fast gruppesamtale med Dr. Carol Elliot. Det har møttes fast rundt femten - seksten år, og snakker om alt og ingenting. Hovedpersonen er Lynnette. Hun er et godt eksempel på final girl. Final girls får sjeldent et normalt liv etter det de har opplevd og blir ofte satt i bås. De er også elsket og hatet av media. Lynnette lever et isolert liv i en topsikret leilighet, og bestevennen hennes er en plante som heter Fine. Hun forlater leiligheten kun når hun skal i gruppeterapi. Går hun andre steder, ser hun alltid etter en rømningsvei, og er på vakt for den minste ting. Hun må være klar til å flykte når det trengs. Man vet aldri. Da det skjer noe med en av de andre jentene, aner Lynnette ugler i mosen, og da det skjer noe fryktelig i leiligheten hennes, er det på tide å flykte. Men er tankegangen hennes rasjonell, eller flykter hun på grunn av en av sine mange overdrivelse? Det er jo ikke lett å være final girl ...

Svært lovende konsept i grunn, men det ble ikke helt boka for meg. Liker at jentene i gruppeterapien har opplevd hendelser i likhet med mange kjente horror og slasherfilmene. Jentene referer sine opplevelser til blant annet disse filmene: The Friday the 13th, Scream, The Texas Chainsaw Massacre, Halloween og diverse andre filmer, som er lett å kjenne igjen ut i fra situasjonene Hendrix beskriver når det gjelder jentenes bakgrunn. Vi som har sett disse filmene, kjenner igjen dem når jentene deler sin bakgrunn, bare at Grady Hendrix har forandret litt på titler og navn. Så det er på en måte hans hyllest til horror og slasher sjangrene. Han prøver på en måte å gjøre det Wes Craven gjorde med Scream filmene. Å ta sjangeren på kornet med sine vittigheter og stereotyper på en gjenkjennelig og smart måte, bare at Grady Hendrix mangler denne snerten Wes Craven klarte å formidle.

Mange slitsomme karakterer
Klarte dessverre ikke helt å like noen av disse karakterene, ikke Lynnette heller, men tror også det er meningen at man ikke skal like dem helt. Man mister en god del connection til en bok hvis det ikke er en eneste karakterer å like. Jeg trenger ikke alltid å lese om godt likte karakterer, for ofte liker jeg karakterer som andre ikke like,r for ofte er de mest fascinerende å lese om, men syntes denne gjengen var noe gjentakende og sutrete. Man forstår situasjonene deres, og hvorfor de er som de er, men et eller annet bånd til dem uteble.

The Final Girl Support Group er ikke forferdelig og heller ikke dårlig, den manglet bare en gnist og litt mer slasherscener, for det ble noe tamt i lengden. I stedet for at Hendrix refererer til kjente filmer, kunne jeg ha tenkt meg at han laget en egen versjon for det ble vel fanfictionaktig over det hele.

Noe som er synd for dette var en bok jeg gjerne ville ha som favoritt fordi den er så godt gjennomført. Før hver kapittel, er det satt inn et svart ark med trykk av en stol på, det er også svart papir i boka med anmeldelser av fiktive filmer, dokument av Dr. Carol Elliott, fiktive politidokument og diverse. Jeg liker det når en bok er gjennomført med design. Det gir en slags helhet.

Selv om dette ble en noe tam leseopplevelse for min del, er jeg fremdeles nysgjerrig på Grady Hendrix forfatterskap. Så ser ikke bort i fra at jeg kommer til å lese flere bøker av ham.

Jeg hører ikke på lydbøker selv. Liker hørespill, men når det gjelder ren opplesning, foretrekker jeg å lese selv. Men vil bare avslutte denne anmeldelsen med å si at hun som leser inn boka heter Adrienne King. Navnet er kanskje ikke så kjent, men hun var med i den første Friday the 13th filmen. Om hun er en final girl, kan jeg ikke avsløre, hvis noen ikke har sett den ennå ... Det går også rykter om at boka skal bli en Tv-serie. Får se om det blir noe av.

Likte Final Girls av Riley Sager (=Todd Ritter) bedre.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det tok sin tid å lese ut Når alle klokker har stanset av Ninni Schulman. Ikke fordi jeg kjedet meg, men det ble en del gjentakelser.

En vanskelig sak for politiet
Det er i Hagfors det skjer. Først forsvinner en kvinne like før premieren av et bygdeteater som hun har en rolle i, senere forsvinner det flere. Er alle med i bygdeteateret, eller er det forskjellige og tilfeldige ofre? Finnes det noen fellesnevner? Politiet får en tung og langtekkelig sak foran seg, og ting blir ikke bedre når de føler press fra journalister.

Samtidig følger man Petra Wilanders sønn, Hannes som jobber ved en campingplass. Moren hans har leid et hus etter foreldrenes skilsmisse. Der er det en gulvklokke som har stått stille inntil en dag Hannes blir vitne til at den plutselig slår. Vil moren hans tro ham, og virker den på grunn av tilfeldigheter, eller spøker det?

I mellomtiden følger man også Magdalena Hansson som er journalist, men føler ikke at hun bidrar det ytterste, og hun føler også at andre også merker det, selv om hun spiller med så godt hun kan. Både hjemme og på jobb føler hun seg bortreist, og at formen hangler. Hun vil aller helst være i fred i stedet for å være med sine nærmeste. Men hvor lenge kan hun late som og vil hun komme seg ut av denne "bobla"?

Detter er en krimbok blandet med litt overnaturlige elementer. Det var derfor jeg ville lese denne for ikke alt trenger å være realistisk hele tiden. Schulman skriver godt og engasjerende, men denne gang interesserte jeg meg mest for ungdommene enn de "eldre". Å lese om Hannes mor var ikke så intererssant. Nyskilt og lengter etter en mann som er på ferie. Var heller ikke så interessert i å lese om Christer Berglund og hans gravide Torun. Syntes ungdommene var mer hemmelighetsfulle og kryptiske å lese om, mens denne gang var det de voksne som oppførte seg mest som tenåringer med drama.

Intrigene blir noe kjedsommelige
Når alle klokker har stanset har sine småspennende øyeblikk, og har en fin balanse mellom hverdag, historie og voldsomme hendelser, men enkelte partier i boka er dessverre fylt av noen unødvendige intriger som prøver å være spennende, men mislykkes.

Selv kunne jeg ha tenkt meg at det overnaturlige fikk en noe større plass om de berømte klokkene som nevnes i handlingen. Hadde vært mer uhyggelig om de fikk større plass og historien om dem. Det kunne også kanskje ha gjort både krimsaken enda mer fengslende. Den blir noe platt til tross for sine sadistiske utførelser. For all del er dette en god bok som er verdt å lese, men den manglet det store drivet.

Fra min blogg: I Bokhylla

At voksne leser barnebøker, er ikke barnslig. Det synes ikke jeg.

Personlig foretrekker jeg og leser oftest bøker for voksne, men en gang i blant leser jeg barnebøker og ungdomsbøker, for jeg liker å holde meg oppdatert på hva som blir utgitt for alle målgrupper.

Småspennende konsept
Nelly Rapp og ånden i flasken er en del av en serie, men serien om Nelly Rapp kan leses som frittstående. Man får tilbakeblikk om skolen deres og hva de gjør der. I denne boka skal læreren deres pensjonere seg og det virker ikke som om hun gruer seg til all den tiden hun får til overs. Hun har nemlig et prosjekt og skal bruke den nye tilværelsen hennes til å dyrke ny drivstoff. Hun skal gjøre det for å "redde verden." Men først må Nelly og Valle gå opp på loftet for henne. De får beskjed om å ikke røre noe bortsett fra dampmaskinen de skal hente. Men som regel skjer det noe galt når man skal gjøre noe, også for Nelly. En flaske bekker over ende, og ut av doggen, kommer det en mann ut av flasken. Han er veldig lei seg og gråter. Han er lei seg for han ønsker å kunne skru tilbake tiden. Hvorfor og hvem er han? Skal de fortelle om ham til læreren, eller holde det for seg selv?

Dette er en svært kort bok på bare 92 sider, så da blir det også svært begrenset hva man kan fortelle uten å røpe noe. Man blir ikke så veldig godt kjent med karakterene på så få sider, men man rekker å få et slags inntrykk av dem, og det meste av boka er underholdende, humoristisk og småspennende, også for oss utenfor målgruppa boka er beregnet for. Men hva gjør vel det?

Underholdende også for voksne
For oss voksne blir nok denne boka småtung underveis på grunn av at den blir veldig forutsigbar, men syntes ikke det gjorde noe. Det er sjeldent at man leser en bok uten å møte på noen tungtrødde partier her og der. Men likevel er den lest på en dag, noen timer, for fonten er stor. Så denne boka egner seg ypperlig for barn som nettopp har lært seg å lese, eller som høytlesning for familien.

Til tross for sin forutsigbarhet, bød også denne boka på god underholdning og noen morsomme replikker. Synes at Nelly Rapp virker som en fin og vittig serie.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg lånte denne som lydbok på biblioteket i 2010 - synes nesten det er Murakamis beste - den tiltalte meg. - En underfundig roman om ensomhet og forelskelse og mennesker som svever som satellitter hvileløst i sin egen ensomme bane.... En vakker roman.

Mange stempler bøkene til Slaughter som god underholdning, men synes at bøkene hennes er mer enn som så. Synes hun er en av de bedre krimforfatterne som leverer uten å kjede i hjel denne leseren.

Krim er heldigvis ikke en døende sjanger
I mange år har jeg hatt et elsk/hatt forhold til krimsjangeren. I perioder leser jeg mye av det, og andre ganger må jeg ha en pause. Det skrives fremdeles god krim og det er krim som kjeder meg halvt i hjel. Det er enten eller. Jeg liker de fleste bøkene til Slaughter fordi de er svært mørke, har tempo, engasjerende saker og levende karakterer. Det er sjeldent at det er dødpunkter i bøkene hennes uansett hvor svære de er. Hun er en forfatter som engasjerer og jeg synes det er viktig.

Det som er spesielt med denne boka er fordi det er tredje bok i Will Trent serien, og Sara Linton fra Grant County serien dukker opp i en stor rolle. Hvorfor det er sånn har jeg ikke tenkt å begrunne i denne anmeldelsen, siden jeg ikke har lest Grant County.

Endelig en serie man vil følge videre med på
Will Trent serien for min del blir bare bedre og bedre. Det er troverdig, mørkt og har tempo. Jeg liker også Will Trent som person. Han er en underdog med dysleksi som han prøver å skjule så godt han kan for de andre han jobber med, og han er god på å fange opp detaljer når det gjelder åsteder. Sammen med sin makker Faith Mitchell, er det interessant å lese om dem. Det er heldigvis ingen kjærlighetsbånd eller noe mellom dem som har en tendens til å drepe andre krimbøker. Will er noe sosial klønete som gjør ham både morsom og sjarmerende, mens Faith Hill er kanskje noe bitchy og fåmælt. Det er en slags ubalanse mellom dem som skaper en fin balanse, hvis det gir noen mening?

Genesis er om Will Trent som allerede er på sykehus da en kvinne blir fraktet inn på akutten. Hun ble påkjørt av et eldre par, funnet naken og skadet. Ikke bare på grunn av bilulykken, men det virker som om hun har blitt torturert og flyktet fra noen før hun ble påkjørt. Kommer hun til å huske hva hun har blitt utsatt for? Will Trent og Faith Mitchell får større press på seg da kvinner i ulike perioder forsvinner, og det virker som om disse kvinnene har noe til felles. De har brune øyne og mørkt hår. I følge andre er de noe meggete, har ingen venner, og et svært godt yrke. Så hva er det denne personen vil med dette? Er det for å hevne kvinnene for noe? Ligger det noe religiøst bak? Kommer Will og Faith til å løse saken i det hele tatt?

Mørk og fengslende krimbok, hvor det er lett å lese noen sider ekstra enn det man først hadde tenkt. Stadig er det noe som skjer og boka tar mange forskjellige vendinger. Det ble ingen overraskelser for min del, men synes heller ikke det er det viktigste. Når en forfatter klarer å holde på interessen min hele veien, gjøre meg oppgitt og at den er noe grotesk, har en forfatter gjort en god jobb. Så jeg kjedet meg ikke med denne.

Det var også godt å se Will bli kjent med noen av sine mørkere sider. Det gjør ham mer ekte. Faith Mitchell har jeg ikke fått helt sansen for ennå. Synes hun er noe selvsentrert? Likevel gleder jeg meg til å følge denne duoen videre. De utfyller hverandre på en rar, men god måte.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det er aldri gøy å skrive noe negativt om bøker, men noen ganger skjer det. Ekstra kjedelig er det når det skjer med bøker som er høyt elsket av andre ...

En populær bok
Med dette mener jeg selvfølgelig ikke at selve boka er dårlig, men Hesteguttene var bare ikke en bok for meg, og skjønner godt hvorfor mange liker den. Selv tror jeg at jeg hadde likt den bedre hvis jeg leste den da jeg selv var yngre. Men det har også hendt seg at jeg har likt en ungdomsbok i voksen alder, også. Dette er ikke ren ungdomsbok, men en blanding av ungdomsbok og for unge voksne.

Jeg ville lese den på grunn av temaet, og synes også det er viktig å lese bøker man ikke vanligvis leser. Boka inneholder forskjellige tidslinjer. I 1926 møter man to unge gutter som befinner seg på barnehjem i datidens Tsjekkoslovakia, og trener turn sammen med en hest. De er uvanlig dyktige og de har en form for kommunikasjon og forståelse for hverandre som andre ikke skjønner. Men da den ene finner ut at han skal få besøk av et voksent par som kanskje vil adoptere ham, får han panikk for de kan ikke skille seg fra hverandre. Dermed bestemmer han seg for at de skal flykte sammen, men er det egentlig så lurt? Kan de klare seg alene, og vil de noen erkjenne hva de egentlig føler og betyr for hverandre?

I 2014 møter vi Anton fra Sverige som er i et nytt forhold til en mann. Han håper at forholdet skal være og at hans bestevenninne vil like ham. Selv om han er homofil, har aldri brydd seg om å komme ut av skapet offentlig. Etter videregående har han klart å skaffe seg jobb innenfor hjemmetjenesten. Han blir fascinert av en mann som han besøker jevnlig som bor i en rotete leilighet. Han vil bare oppholde seg på kjøkkenet og Anton prøver å rydde det som går an å rydde. Mannen er svært gammel og snakker ikke. De kommuniserer gjennom dunkingen mannen lager med stokken og små gester som Anton lærer seg å tyde etter hvert. En dag finner han fotgorafier og blir ekstra nysgjerrig på denne mannen, men hvordan skal han bli bedre kjent med ham, og finnne mer bakgrunnstoff om ham? Og har disse tidslinjene noe med hverandre å gjøre?

Gikk ikke overens med fortellerstemmen
Dette var en bok jeg gjerne ville like av mange grunner, men kom ikke helt overens med fortellerstemmen som var svært tungtrødd og som inneholdt lite utvikling. Syntes også handlingen ble for åpenbar. Leser man nøye, er det lett å få med seg små hint. Det uvanlige med denne boka er at fra side 365 til siste side, var det nesten som å lese en helt annen bok. Hvis forfatteren hadde skrevet med samme fortellerstemme, ville jeg ha likt resten av boka, også. Slutten fikk en helt annen stil over seg. Da mener jeg ikke sjokk eller noe sånt, men måten forfatteren formulerer siste delen av historien på. Jeg likte dog å lese delen om Anton og den gamle mannen. Syntes det var mer sjarmerende og fascinerende.

En bok om viktig tema, også i vår moderne tid, men klarte dessverre helt å komme meg inn i boka. Men er sikker på at mange andre vil like den bedre enn meg. Det har allerede skjedd.

Fra min blogg: I Bokhylla

Har kviet meg noe til å skrive denne anmeldelsen, for Fossum er en forfatter jeg respekter mye, siden hun er en av mine norske favorittforfattere. Men lenge siden jeg har irritert meg sånn over en bok.

Har likt det meste av Fossum tidligere
I flere år har jeg lest mange bøker av henne, både Konrad Sejer bøkene og de enkeltstående bøkene hennes, og flere ganger har hun imponert meg. Har ikke likt alle Konrad Sejer bøkene heller, men de fleste. Hun er god på å beskrive karakterer, spesielt outsidere, og dysfunksjonelle relasjoner. Var også skuffet over at Rivertonprisen ikke gikk til Bakom synger døden. Ikke bare fordi det var en avslutning på Konrad Sejers karriere i bokverdenen, men fordi boka var fascinerende på mange måter. Det eneste jeg ikke har lest av Fossum så langt er nok diktsamlingene hennes, og det er fordi jeg leser ikke dikt.

Drepende drage Angrende hund er en annerledes krim av Fossum. Det beskrives som en krim, men synes den virker mer som en psykologisk roman siden politifolk ikke dukker opp før langt uti boka. Den er om søskenparet Aksel og Ellinor som har levd et normalt liv i følge andre, men de andre visste ikke sannheten innenfor de fire veggene. Foreldrene deres var kanskje greie mot de utenfor familien, men ikke mot barna deres. I følge Ellinor og Aksel var de kalde og fraværende. Som å vokse opp hos fremmede. I nåtidens handling er faren deres død, men moren deres bor fortsatt i det samme huset, alene. Det er bare Aksel som holder kontakten med henne og hjelper henne med ærender, selv om han ikke har spesielt lyst. Ellinor har kuttet all kontakt med moren, men får ofte besøk av broren hennes. Ellinor er sykmeldt og bor for seg selv, mens Aksel jobber for en liten avis og er en veldig enstøing selv. Som en slags lek mellom bror og søster, planlegger de måter å drepe sin egen mor på.

Får de det som de vil ha det? At moren deres dør brått og uventet?

Hadde passet bedre som en novelle
Dette var en bok jeg gjerne ville lese og like siden den var skrevet av Fossum og det er også spennende at forfattere man leser mye av, også kommer med noe nytt. Er ikke helt begeistret for denne Feber ennå siden han fikk så liten rolle, og kjenner jeg ikke gleder meg voldsomt mye til neste bok i serien, men skal nok få den med meg. Syntes bare at denne boka var for seig til Fossum til å være, og nesten ingen av karakterene fascinerte eller provoserte uansett hvor mye de forsøkte. Det ble så mange gjentakelser i handling og samtaler, at denne historien kunne ha fungert bedre som en novelle istedet for en hel bok.

Dysfunksjonelle familier er ofte spennende og rart å lese om, men dette ble for langdrygt og en tålmodighetstest for min del. Hele greie ble for åpenbar og da gikk lesingen enda langsommere enn til vanlig, siden man ikke klarer å leve seg helt inn i handlingen. Så dette var nok ikke en bok for meg. Noe som er synd, med tanke på hvem den er skrevet av.

Er det lov å savne Konrad Sejer litt ekstra nå? ...

Fra min blogg: I Bokhylla

For forutsigbar, langtrukken innimellom og overdramatisk andre steder. Men en så god idé!

Trine - Lise Rygh debuterte med denne romanen i fjor, og den har ikke vært så synlig. Noen ganger er det befriende å lese bøker som man ikke ser "overalt".

Kort roman med mange tunge tanker
Hundedager er en smal roman på 157 sider. Det er ingen dramatisk roman, men veldig stille fortalt om fortid og fjerne bånd til tross for at de gjelder hovedpersonens nærmeste. Tess blir oppringt og fortalt at moren hennes er på sykehus. Hun ble funnet av en av naboene som fant henne i hagen. Hun skal ha fått slag. Moren har også en hund som trenger å bli passet på. Hun som ringer, er en av de andre naboene til moren, og Tess er ikke så glad for å passe på hunden inntil videre, siden hun ikke er hundemenneske. Men hun drar likevel til leiligheten hun vokste opp i og hun møter nabokvinnen som ringte henne og datteren hennes Ida. Deres forhold virker noe annerledes, og Tess kjenner seg igjen i relasjonen deres. Hun selv var oppvokst i et kaldt og fraværende hjem. Moren hennes var ikke noen som trøstet henne, eller som var støttende. Det virket nesten som om de bare bodde sammen. Noe som er trist.

Med denne boka prøver Rygh å fortelle om omsorgssvikt, og det er mer vanlig enn man tror. Hvor mye skal man blande seg inn som nabo, eller skal man bare late som ingenting?

Kanskje ikke en roman for alle?
Som nevnt er dette en liten og lettlest bok. Ikke lettlest når det gjelder tema, selvfølgelig, men passer bra hvis man vil ha en bok mellom noen tyngre bøker som avveksling. Har sett en del lovord om boka, men selv er jeg ikke helt der, dessverre, til tross for at det var en roman jeg gjerne ikke ville like. Karakterene er troverdige og forfatteren tar opp et viktig tema, men ble ikke helt fortrolig med språket. Ble ikke så engasjert som da jeg leste baksideteksten. Handlingen bød på gode kvaliteter som provosering som også er hensikten, troverdige karakterer og nedstemthet, men savnet vel mer historie. Det er jo begrenset hva man kan presse inn på få sider, og jeg er en leser som foretrekker store bøker med mange detaljer. Dette ble nok litt for "lite" etter min smak, kanskje? Skjønner godt hvorfor den er godt likt med tanke på sin troverdighet, men synd at jeg ikke ble så engasjert i selve historien.

Fra min blogg: I Bokhylla

Nettopp ferdig med denne - likte den ikke så godt, ustrukturert og rotete og ikke så interessant - ca 3 på terning av meg.

I 2019 hadde jeg en helt annen oppfatning av forfatterskapet til Minier. Da leste jeg Ikke slå av lyset som er tredje bok i Martin Servaz serien som var min første. Men likevel var det noe med fortellerstemmen hans som ga meg lyst til å lese en bok til av ham, for å se om det var noe for meg eller ikke. Det er ikke det dummeste jeg har gjort ...

Fascinerende krimserie
Konfirmanten er den sterkeste boka jeg har lest av ham så langt. Har ikke fått med meg de to første i serien, men det er bøker jeg skal få med meg, for Minier har endelig overtalt meg med sin skriveevne. Det jeg liker best med fortellerstemmen hans er at han klarer å dynke handlingene sine med en dysterhet og en tunghet som er fascinerende.

Denne gang møter man en ung Servaz som blir utsatt for en svært dyster og surrealistisk sak. Denne boka beveger seg fra hans unge år i politiet til en eldre utgave av Servaz. Det hopper litt i tid. Unge Servaz er ganske fersk i politiyrket og han er ikke spesielt populær fordi de andre tror han får særbehandlig, bare fordi han kjenner noen i politimiljøet. Men Servaz vil bevise at han har noe der å gjøre, han også. Ting blir kanskje for mye for politiet da en mann tilfeldigvis blir vitne til to døde kvinner fastbundet til hver deres trestamme. De er unge kvinner i begynnelsen av tyveårene. Da politiet gransker åstedet, oppdager de at den ene mer brutalt myrdet enn den andre. Hvorfor, og hvorfor har begge jentene på seg kjortler? De finner en forbindelse til forfatter Erik Lang som skriver mørke krimbøker. Hva er forbindelsen, og er det forfatteren som er bak det hele, eller en gal fan. Eller er det bare en rar tilfeldighet?

En annen hendelse skjer, slik at Servaz og forfatter Lang møtes igjen mange år senere ...

Denne saken virker muligens ganske åpenbar, men det er det ikke, for det flettes inn mange hendelser og retninger underveis. Hele tiden dukker det opp nye karakterer og mistenkte. Syntes ikke at boka var overraskende eller sjokkerede, men det prøver den heller ikke å være. Det er tross alt en forskjell på krim og psykologisk thriller. Minier skriver realistisk. Mange vil nok ikke være enig i det da sakene han skriver om kan være noe morbide, men morbide ting skjer jo i virkeligheten, også.

Herlig atmosfære
Liker dysterheten og naturen han bringer frem i handlingen. Både handlingen og omgivelsene er på grensen til deprimerende, og det er noe trykkende med bøkene hans. Det er derfor jeg har fått sansen for dem. Meningen er jo at krim skal påvirke på en eller annen måte. Liker også at en kriminalbetjent som er veldig oppegående og skarp ellers, men aldri har hørt om band som Guns N' Roses, U2 og Nirvana... Syntes det var litt morsomt.

Skal runde av denne anmeldelsen før jeg begynner å gjenta meg selv. Men Minier er fin å lese hvis man vil ha en kombinasjon av realisme, følelsen av tunghet og sære karakterer.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det er ikke ofte jeg leser bøker om rasisme, men det lønner seg, selv om man lever i en moderne tid.

Det er vel noe som aldri dør helt ut, dessverre. Bare se på Black Lives Matter bevegelsen. Boka er ikke basert på en sann historie eller noe, men tar for seg et tema som provoserer mange.

Sterke og svært forskjellige kvinner
Litt av en tid er om helt ulike kvinner. Den ene er Emira som er barnevakt mens hun ser etter noe annet å finne på. Hun er 25 år, og føler at andre har kommet lengre enn henne i livet, og hun drømmer om en jobb med helseforsikring. Problemet er at hun ikke vet hva hun vil gjøre. Så hun er barnevakt for barna til Alix Chamberlain imellomtiden. Hun har mest ansvaret for den største datteren, Briar. Alix er en selvstendig karriere kvinne som er gift med en eldre mann, og de har kanskje litt fine vaner.

Emira er nødt til å steppe inn sent på kvelden da hun er sammen med venner. Hun blir oppringt av Alix om at hun er nødt til å ta med Briar til nærmeste butikk, mens de ordner opp i en krise hjemme. Noe som har med mannens jobb å gjøre. Emira og en venninne henter Briar og tar henne med til en lokalbutikk. Mens den ene venninna drar, blir Emira kort tid etter kontaktet av en vekter som har fått en bekymringsmelding av en annen kunde. "Problemet" er at Emira er mørkhudet og Briar er hvit. Hvordan skal Emira få vekteren til å skjønne at hun er barnevakt som er på jobb uten å virke kriminell? Ting blir ikke bedre da hun blir filmet av noen andre. Klarer hun å få personen til å la være og legge videoen ut på Internett?

Ikke bare alvor
Boka er ikke bare full av alvor, men også noen komiske øyeblikk oppstår, for andre karakterer dukker opp, som kan føre til forskjellige dilemmaer for mange. Så dette er ikke snakk om en tørr roman til tross for tema. Det er en del underholdning, også.

Dette var en bok jeg gjerne ville like, og jeg likte den delvis også. Den er både engasjerende og kvikk, men det var tre ting som småirriterte. Selvfølgelig er det jo noe som irriterer ... Det ene var fortellerstemmen som minnet meg om chick-lit. Det blir litt for mange overdrivelser og overdramtatiseringer. Litt mye av alt. Dessuten fikk jeg ingen forhold til Alix og de såkalte venninnene hennes. Jeg mener: Hva er vitsen med å påpeke til sin venninne, Alix at hun har lagt på seg?

Alt i alt en roman med god begynnelse, men det blir dessverre noe vinglete og åpenbar underveis.

Fra min blogg: I Bokhylla

I januar leste jeg Skjebnesteinen og ble ikke altfor imponert dessverre, men liker å gi forfattere flere sjanser. Er fremdeles ikke i ekstase, har dog fått litt mer sansen for forfatterskapet hans.

En mann med mange baller i lufta
Skyldig er tredje bok om førstebetjent Harinder Singh. Han har datteren Savi og moren hennes er sammen med en annen mann og skal bli mamma igjen. Savi pendler litt frem og tilbake når det gjelder bosted. Singh selv er for tiden sykmeldt, og imellomtiden får han et oppdrag. Et forespørsel av noen om han er interessert i å ta en kikk på noen gamle beviser som gjelder en sak som skjedde for mange år siden. En såkalt cold case. Helene Waaler har sonet mange år i fengsel etter drapet på hennes mor og stefar, men har aldri innrømmet noe som helst. Hun skal ha dratt hjem etter en konsert med metalbandet sitt. Etter konserten skal hun ha kommet hjem på gården og drept moren og stefaren sin. På veien hjem skal det også ha oppstått en heftig krangel mellom henne og bandmedlemmene. Nå som hun er satt fri, og vanker i sitt kjente miljø, er det ikke alle som er like begeistret for det. Ikke alle tror hun er uskyldig og mange er usikre på henne og har sine meninger. Ting blir ikke bedre da et lik dukker opp ikke lenge etter hun har nytt friheten i kort tid. Vil hun noen gang få være i fred, og gidder Singh å grave i fortiden hennes?

Personlig syntes jeg at Skyldig hadde en bedre og en mer engasjerende sak enn det Skjebnesteienen. Skjebnesteinen for meg ble noe komedieaktig og for lett mot slutten. Det var ikke vanskelig å gjette seg frem i denne boka heller, men syntes den hadde en bedre og mer engasjerende sak. Det var lettere å leve seg inn i denne boka enn den forrige. Synes også at Singh har vokst som karakter og liker forholdet mellom ham og datteren Savi. Det er komplisert, men det er ikke typisk full opprør mellom datter og en far som jobber med krimsaker.

Endelig litt metal i krimverdenen
Liker også Helene Waaler en smule, for har alltid likt karakterer i bøker og filmer, som aldri påstår om de er skyldige eller ikke. Nesten som de leker katt og mus med både systemet og alle rundt seg. De har en uhygge ved seg som man aldri blir helt klok på. Det Næss også skal ha pluss for er at det endelig er skrevet en krimbok med metalband som bakgrunnsteppe. Norge er jo kjent for sin metalband historie, men det skrives altfor lite om det. En musikksjanger som er min favoritt og det hadde vært spennnende om det dukket opp i flere krimbøker med litt metal. Metalbandet har ikke stor fokus i boka. Det er mest småsnakk om Helene Waaler og bandet hun spilte i for mange år siden, så det er ingen historiske fakta eller metalband som eksisterer, så ikke forvent det. Men håper at noen følger etter å skriver inn litt mer metal i krimbøker, samme om det er virkelige band eller oppdiktet. Det hadde gledet meg.

Skyldig er ikke spesielt kreativ eller nyskapende, og det skal godt gjøres i krimsjangeren, men byr på realistisk krim, hvis man foretrekker det. Selv foretrekker jeg noe mørkere.

Fra min blogg: I Bokhylla