Enkelte steder har mye historie i seg.

West Hall er et lite sted i Vermont. Mon skulle tro det aldri skjedde noe der, men innbyggerne har lenge vært plaget av mystiske hendelser. Forskjellige innbyggere har forsvunnet og aldri blitt funnet igjen. Den mest kjente historien blant de innbyggerne var om mora Sarah som mister datteren sin i et dødsfall. Noen få måneder senere blir Sara funnet drept bak huset.

Ruthie flytter inn i det huset sammen med moren og lillesøsteren sin hundre år senere. En kveld Ruthie blir kjørt hjem av kjæresten sin, finner hun ikke moren noe sted i huset selv om lyset er på, men lillesøsteren er hjemme. Dagen etter er det fremdeles ingen tegn til moren deres. Dager går, og det er fremdeles ingen tegn til henne. Bør de ringe til politiet selv om moren hennes har mye i mot dem? De kan vel ikke klare seg alene? En mystisk gjest dukker opp hos dem, og de befinner seg straks i fare. Vil de komme til å finne ut hva som har hendt moren deres eller vil det bli en gåte for alltid?

Jeg har lest en bok av denne forfatteren, Jennifer McMahon før så hun var ikke helt ukjent for meg. Jeg leste da Girl in the woods en tid tilbake. Jeg var ikke særlig begeistret over den, men valgte å gi forfatteren en ny sjanse. Men dessverre likte jeg ikke denne boka noe bedre heller. Den var lettlest, hadde en del overnaturlige elementer i seg og fortid som møter nåtid. Men jeg synes mye ble for forutsigbart og kjedelig i lengden. Dessuten var det mange av karakterene som irriterte meg grundig. De var ikke troverdige og jeg irriterte meg ofte over forfatterens barnslige skrivemåte. Det opplevdes nesten mer som en barnebok enn en bok for voksne. Det var den følelsen jeg fikk i hvert fall.

Jeg liker gode spøkelseshistorier og nå er jo tiden inne for det. Men at man flytter inn i et gammelt hus, finner en dagbok der en kvinne påstår at hun kunne se døde mennesker, folk som forsvinner og stedet de flytter inn i består av mange legender. Det blir litt for typisk for min del. Her er det ingen fnugg av originalitet. Den er fraværende. Boka er lettlest, men ikke særlig spennende. Ganske tidlig i boka skjønner vi hva som kommer til å skje og jeg savnet mer undertoner og atmosfære. Det føltes ut som om hele handlingen og karakterene var laget av papp. Lite interessant. Det er ikke meningen å virke krass, men jeg hadde nok forventet meg noe mer. Jeg savnet mer dybde, originalitet, levende bilder, men hele handlingen var temmelig stivt. Og slutten var så banal at det ble nærmest latterlig. Jeg godtar det meste, men denne boka ble nesten som en komedie for meg istedet for grøss/thriller. Og det er så skuffende. Handlingen hadde et godt utgangspunkt, men gjennomføringen ble for stusslig og tamt. Historien ble for "vanlig".

Vinterfolket ble en real nedtur for meg, dessverre ... Jeg hadde forventet meg noe mer. Jeg forventet mer atmosfære og mer liv. Men hele fortellingen opplevdes som dødt og det var lite som skjedde. Da har jeg lett for å kjede meg og jeg mistet fort interessen underveis. Synd, for denne boka så jeg frem til å lese, men man kan ikke like alle bøkene man leser. Det er ikke menneskelig ...

En av høstens store høydepunkter!

Det er ikke så ofte det kommer belgiske bøker på det norske bokmarkedet. Ja, når leste jeg egentlig sist en belgisk bok? Saken er at jeg ikke kommer på en eneste en, og det er jo temmelig nedslående ... (Da har jeg vært innom nettsteder som Wikipedia, som har listet opp en rekke berømte belgiske forfattere på en side, og en annen liste med bortimot 200 visstnok kjente belgiske forfattere ... ) Desto mer interessant når det først kommer noen i alle fall!

Stefan Hertmans (f. 1951) er en flamsk belgisk forfatter som skriver på nederlandsk. Fra debuten i 1981 og frem til i dag har han i følge Wikipedia utgitt intet mindre enn 37 bøker; aller mest innenfor genrene poesi, essay og drama, men også skjønnlitteratur. "Krig og terpentin" ("Oorlog en terpentijn" på originalspråket) utkom på norsk i 2014, et år etter at originalen utkom i Amsterdam.

Forlaget har på sine nettsider opplyst at forfatteren fikk overrakt to gamle notatbøker fra sin morfar i 1980.Hertmans lot være å åpne disse bøkene i nesten 30 år, hovedsaklig fordi han trodde at han visste hva han ville finne. Det dukket imidlertid opp så mye, mye mer - bl.a. gamle familiehemmeligheter som det har vært smertefullt å grave frem. I "Krig og terpentin" forteller han i alle fall med egne ord hvordan morfarens liv fortonet seg gjennom en hel del år. I første rekke i årene før 1. verdenskrig, hvor de fleste av verdens mennesker levde i dyp fattigdom og hvor et menneskeliv ikke var særlig mye verdt. Dernest om hans år som soldat i skyttergravene under første verdenskrig, og til slutt om kjærligheten - eller aller helst fraværet av den ... og livet frem til hans død.

Forfatteren har studert notatbøkene etter morfaren og dessuten bildene han etterlot seg. Hertmans har også en hel del egne erindringer om morfaren, som er flettet inn i boka og som selvsagt preger hans tolkning av det han fant ut i forbindelse med sin research.

"Krig og terpentin" har ifølge forlaget fått strålende mottakelse i både Belgia og Nederland, og den regnes som et nytt gjennombrudd i Hertmans´forfatterskap. "Hertmans ble nylig tildelt Flemish Culture Award, og romanen er også nominert til de prestisjefulle prisene Den gyldne bokuglen og LIbris Literatuurprijs. Den er så langt solgt for utgivelse i 10 land, inkludert USA, England, Danmark og England."

Boka er delt i tre deler. Den første delen (side 9 - 135) omhandler årene før første verdenskrig, og her er det forfatteren selv som er bokas jeg-person og forteller. Den andre delen (side 137 - 221) omhandler første verdenskrig - mao. årene 1914 - 1918. Her er det morfaren selv som er fortelleren. I den siste delen (side 223 - 283) er forfatteren igjen fortellerstemmen, og her fortelles historien om alt som skjedde etter at morfaren kom hjem fra krigen.

For ubemidlede mennesker var livet hardt i begynnelsen av det 20. århundret. Man måtte være glad dersom man i det hele tatt hadde arbeid, og det gjaldt å holde ut uten å kny. Verken arbeidsmiljølov eller HMS var oppfunnet, og ble du skadet i arbeid slik at du ble ufør, var det ut med deg og inn med en ny. Mange arbeidsplasser innebar stor fare for liv og helse for de ansatte, og i den konteksten gjør det sterkt inntrykk å lese om 14-åringen som i en av sine første jobber holdt på å få svidd av seg beina da kokende jern kom flytende langs gulvet. Kun snarrådighet fra arbeidskameratene reddet ham fra å få ødelagt beina sine. Han ville i så fall ikke ha vært den første, for å si det sånn. For mange var de som gikk rundt med klumpføtter - føtter som rett og slett hadde smeltet pga. varmen ...

Med utsikter til en snarlig død om man ikke passet seg godt, var det kanskje ikke så rart at han valgte en karriere innenfor militæret etter hvert. Dette skulle bli skjebnesvangert, og hendelsene i skyttergravene skulle komme til å prege resten av hans liv.

"Barndommen min var overgrodd av historiene hans om første verdenskrig, evig og alltid krigen om igjen; ubestemmelige heltedåder på gjørmesletter under skur av bomber, smatrede geværskudd, skrikende skygger i mørket, ordrer brølt på fransk, det hele tolket fra gyngestolen hans, med stor sans for effekter - videre var det evig og alltid piggtråd, granatsplinter suste om ørene på oss, mitraljøser smatret, signallys tegnet en høy bue på det mørke firmamentet, bombekastere og haubitser fyrte løs, tusen bomber og granater, mens tantene satt der, nippet til teen og nikket salig og jeg selv ikke festet meg ved stort mer enn at bestefar måtte ha vært en helt i en tid som befant seg like fjernt fra meg som middelalderen jeg fikk høre om på skolen. Nå ja, en helt var han uansett allerede, han som lærte meg å fekte, slipte lommekniven min, lærte meg å tegne skyer ved å pusse forsiktig med viskelær på figurer man først laget med en bit forkullet ved fra peisen, eller hvordan man gjengir de utallige bladene på et tre uten faktisk i tegne dem alle sammen - kunstens sanne hemmelighet, som han sa." (side 14-15)

Ikke til å undres over at den voksne Stefan Hertmans kviet seg noe for å åpne notatbøkene etter bestefaren ...

Tidlig i august 1914 ble bestefaren - Urbain Joseph Emile Martien - beordret ut i krigen. Han var da 23 år gammel, hadde fått fire års opplæring på militærskolen og hadde tittelen korporal. Å være soldat var en ære, og å dø på "æresmarken" som en helt var noe opphøyet og stort. Lite visste han hvilket helvete det faktisk kom til å bli. Hvor mye død og fordervelse, hvor mye lidelse og lite ærefullt han skulle bli vitne til etter hvert ... Alle dem som ble liggende igjen på den såkalte æresmarken, lidende uten å få noen hjelp, i time etter time før smertene eller blodtapet til slutt tok livet av dem ... Scenene som beskrives i boka er grusomme, levende og autentiske. Hertmans skriver så levende at jeg kunne kjenne luktene og se bildende livaktig foran meg. Det er ikke voksne menn som ligger strødd på æresmarken - det er unge gutter. Det finnes ikke noe hollywoodsk over scenene - bare død, helvete og forråtnelse.

"Vinteren 1917-1918 er det nok en gang gutter som dør av nød, kulde, lungebetennelse, tyfus, sorg, magesyke, syfilis, fortvilelse, raseri og jeg vet ikke hva, men det mest grufulle vi får høre, kommer fra Passendale, i oktober og november det året. Vi sitter nedgravd, ser sykebærerne våre bli innkalt den ene etter den andre. Ordet Passendale er på alles lepper. Offiserene tier og ser i bakken når vi ber om forklaring. Granatilden i det fjerne er voldsommere enn alt vi har hørt noen gang før. Det brukes sennepsgass, historiene som når oss, er så grufulle at vi nesten er takknemlige for at vi får sitte her og råtne i gjørma, utlevert bare til forfrysninger, lumske mitraljøser og militær vilkårlighet. Brannsårene som sennepsgass forårsaker, er visst mer smertefulle enn alt man har sett hittil; det er visst heller ikke noen salve eller medikament tilgjengelig som kan lindre de brølende ofrenes lidelse. Moralen synker lavere enn temperaturen nattestid. Igjen er det skjulte selvmord - gutter som løper rett mot fiendtlig ild og hyler: Skyt da, drittsekker, skyt meg, da. Som regel får de det som de vil. På en eller annen måte havner det også stadig mer sprit i skyttergravene; det hviskes om at den militære ledelsen selv sørger for å få den hit. Skrålende, snøvlende soldater som uler mot stjernene halve natta og sovner utpå morgenkvisten, bedøvet og utmattet, og som tidlig om morgenen, da kulda er aller hissigst til å angripe oss, fryser ihjel." (side 218)

Det som på mange måter berger Urbain - både under og etter krigen - er hans kjærlighet til malerkunsten. Morfarens største bragder er likevel som kopist av andre kjente malere - som blant annet Rembrandt. Hans ultimate arbeid er portrettet Mann med gullhjelm, kopiert fra Rembrandts original. Uten at jeg skal spoile hele boka, kan jeg røpe så pass at kjærligheten og da særlig mangelen på denne, får en sentral plass i morfarens senere liv.

"Krig og terpentin" er en bemerkelsesverdig roman - fortettet og brutal i sitt uttrykk. Her er det lite eller ingenting som pakkes inn; aller minst krigen, men heller ikke morfarens malerkunst. Som bildet som i årevis har vært stuet bort på loftet, det av den nakne kvinnen som ser inn i et speil, med et ansikt som umiskjennelig ligner morfarens store kjærlighet ... Hvor mange tapte drømmer, hvor mye ikke-levd liv, hvor mye smerte ... Vi kan knapt forestille oss hvordan dette må ha fortonet seg - ikke bare for ham, men også for kvinnen han ble gift med ...

Det som bergtok meg mens jeg leste, var Hertmans evne til å gjøre bestefaren så levende at jeg kjente hans smerte på min egen kropp. Jeg må innrømme at jeg ble aller mest berørt av bokas andre del som omhandler skyttegravskrigen, med all den elendigheten som fulgte i kjølevannet av dette. Dessuten blir jeg alltid andektig når jeg leser om forhold i vår nære fortid, der individets drømmer og ønsker måtte vike for fellesskapets interesser. Rent konkret kostet dette Urbain en karriere som maler, det kostet ham kjærligheten og det kostet ham hans livs lykke. Alle ofrene er imidlertid fraværende når historien om ham fortelles. Ære, moral og plikt står i fokus hele veien, og er avgjørende for de valg som blir tatt.

Selv om jeg opplevde at det tok litt tid før jeg fikk skikkelig flyt i lesingen til å begynne med, kanskje fordi historien ble litt springende i bokas første del, mener jeg at Hertmans har lykkes i å skrive en helstøpt roman. Den blir sittende i kroppen lenge etter at siste side er vendt. Dette er en slik bok man med fordel kan lese flere ganger uten at det gjør noe. Det har å gjøre med at det er mange lag i historien, som det tar litt tid å få tak på. Så kan man selvsagt lure på hvor mye av historien som er morfarens egen og hvor mye forfatteren har lagt til for egen regning. I den grad dette handler om smertefulle avsløringer som ellers ville ha blitt liggende dersom morfaren selv hadde vært der og fått bestemme selv, synes jeg virkelig ikke dette gjør noe. Og i den grad dette innebærer at forfatteren har gjort teksten mer litterær, er vel det mest positivt. Det som i alle fall er sikkert er at det har kostet Hertmans mye å skrive denne boka, som ikke på noen måte kan sies å være en ren hyllest til av morfaren. Dette er så langt fra en feelgood-roman man kan komme! Alle detaljene i boka, alle historiene som er flettet inn - alt dette imponerte meg sterkt! Det skrives ikke mange bøker av dette kaliberet lenger, rett og slett. Jeg kan vanskelig se for meg at jeg kommer til å lese så mange bøker av dette kaliberet i høst.

Bør man snoke i fortiden?

I 1988 døde en ung jente i kjelleren på Gaustad Sykehus som på den tiden var et psykiatrisk sykehus eller et galehus som folk ofte omtalte det. Jenta var en datter av en av pasientene, og døde bare tolv år gammel i et uoppmerksomt øyeblikk. Saken blir tatt opp igjen nøyaktig 25 år senere At saken blir undersøkt på ny provoserer noen. Saken provoserer noen nok til å drepe andre på et kaldblodig vis og at denne morderen går rundt og dreper de involverte rundt Halloween-tider, gjør alt ekstra skremmende. Hva har den personen å skjule og hva var det som egentlig skjedde med jenta som døde i 1988?

Etter noen kjedelige krimbøker fra Unni Lindell (da tenker jeg spesielt på Djevelkysset, den var dørgende kjedelig), var det på tide at hun kom med Brudekisten. Det er ikke en av hennes beste, men det viser at hun er på sporet av sitt gamle jeg igjen. Syns hun har tapt seg litt med årene, og derfor gjorde det godt å lese Brudekisten. Som sagt er det ikke en av hennes beste, men hun bruker endelig atmosfæren som jeg kjenner meg igjen i en Lindellbok. Krypende og intens lesing. Selv om dette ikke er en favoritt så er det håp for Lindells vegne.

Likte godt at hun endelig prøver seg med overnaturlige elementer i krim. Det sier ikke jeg nei takk til! Overnaturligheter er alltid spennende, og hjemsøkte psykiatriske sykehus er jo bare lovende, men skulle ønske at Lindell utnyttet disse elementene litt mer. Det tok litt tid før det skjedde noe mer mystisk. Skulle ønske hun lekte seg litt mer med det i teksten for å løfte det mystiske mer opp. Og jeg liker heller ikke at Marian Dahle tar mer plass enn Cato Isaksen. Cato Isaksen er en mann jeg har lest om helt siden ungdomsskolen (over femten år), og har lenge fulgt hans oppturer og nedturer. Så han kjenner jeg godt. Marian Dahle har jeg ikke helt sansen for. Jeg vet at det er meningen at hun skal virke kald og tøff, men hun blir likevel for pappaktig for meg og irriterende. Jeg liker Cato Isaksens temperament bedre og hvor langt han er villig til å gå for å få viljen sin når han etterforsker en sak. Jeg har mer sansen for ham. Jeg skjønner jo at Lindell gjerne vil oppdikte/skape nye karakterer i bøkene sine, men jeg foretrekker å lese om mannlige etterforskere enn kvinnelige. Jeg aner ikke hvorfor. Jeg er vel bare gammeldags ...

Etter å ha lest noen skuffende bøker av Lindell de siste årene, var dette en mer oppløftende bok selv om den ikke nådde forventningene mine helt, men Lindell er i alle fall på rett spor. Og jeg skal selvfølgelig lese hennes fremtidige bøker. Jeg håper bare at bøkene hennes blir mer dystrere fremover.

Jeg mener at Drømmefangeren fremdeles er hennes beste. Håper hun kan få frem den samme intensiteten som i den boka igjen.

Hylende morsomt om manglende selvdisiplin og om veien til et bedre liv!

Har du fremdeles ikke hørt om Agnes Ravatn, sier du? Er det mulig? Hun som har vunnet bokbloggernes romanpris 2013 for "Fugletribunalet" nylig og gode greier! (Hun fikk også P2-lytternes romanpris 2013 for denne boka, og konkurrerte for en stor del mot de samme forfatterne der som hos bokbloggerne.)

Jeg sier det med det samme: i høst kommer det til å blåse en Ravatn-vind over bloggen min! For ikke bare har jeg lest hennes siste bok "Operasjon sjølvdisiplin" - hylende morsom, kan jeg allerede nå røpe - men jeg har også to til liggende på vent; "Veke 53" (roman som utkom i 2007) og "Folkelesnad" (essay fra 2011). Agnes Ravatn er nemlig en ny(oppdaget) stemme i det norske litterære miljøet i Norge - kanskje mest kjent for sin skarpe og vittige penn som essayist, men nå altså også som romanforfatter!

Agnes Ravatn (f. 1983) debuterte med romanen "Veke 53" i 2007. Siden har hun nesten hvert eneste år kommet ut med en ny bok. Essayet "Operasjon sjølvdisiplin" er den sjette bokutgivelsen i rekken. Og - bare for å ha nevnt det også - hun har fått flere priser enn antall bøker hun har utgitt. Bokbloggerprisen er nemlig den syvende i rekken i følge Wikipedia (som jeg tidligere i dag oppdaterte selv).

"Operasjon sjølvdisiplin" består av en artikkelserie som har vært trykket i dag og tid". For å sitere bokas baksidetekst:

"Sjå på oss! Klorande på smarttelefonane våre som svoltne rotter, konsentrasjonsevne under frysepunktet, uproduktive som aldri før, plaga med angst og liggesår, snart umyndiggjorte."

Dette er sjølvhjelpsboka for deg som ikkje kan fordra sjølvhjelpsbøker, men likevel innser at du treng hjelp."

Stikkordet i boka er selvdisiplin, som av forfatteren defineres på følgende måte:

"Det er evna til å motstå kortsiktige freistingar for å kunne oppnå langsiktige mål, og evna til å overvinne uønskte tankar, kjensler eller impulsar." (side 11)

Hvordan skal det gå med det moderne mennesket når vi ikke klarer å tenke ferdig en tankerekke, se et TV-program eller lese en artikkel på nett, uten at vi "må" sjekke Facebook, se hva som tikket inn på smartphonen akkurat, "multitaske" på minst tre medier samtidig osv.? Bare for å ha sagt det først som sist: begrepet multitasking har for lengst avgått med døden. Det er ikke mulig å multitaske! Ikke uten at det ikke blir noe som helst ut av det du driver med - med mindre en av tingene er automatisert.

Ravatn radbrekker det meste av det som er blitt presentert i selvhjelpslitteraturen de siste årene, og hun innfører et (for meg - og jeg har lest et helt arsenal med selvhjelpsbøker i mitt liv!) helt nytt begrep: viljestyrkemuskel-tretthet. Jada, man kan sikkert trene opp evnen til å treffe kloke beslutninger på løpende bånd, men det er en grunn til at f.eks. Barak Obama bare har to farger på dressene sine! Det er for å minimere antall beslutninger på ting som ikke betyr så mye. Og det er en grunn til at nordmenn - som bor i et av verdens rikeste land, blant dem med høyest utdannelse, og hvis befolkning leser mer (les: er mer intellektuelle) enn de fleste andre osv. - er storforbrukere av Grandiosa. På slutten av dagen er nemlig viljestyrkemuskelen så svekket at vi nærmest er ute av stand til å treffe fornuftige beslutninger, og hopper på det som synes mest kjent (og trygt?). Da er vi nemlig egoutladet!

På side 39 kommer Ravatn med et råd som kan snu opp-ned på de fleste tilværelser:

"Gåta er: Korleis spare på kreftene slik at dei held heile dagen gjennom? Eg klarer ikkje vente, og avslører svaret med ein gong: Trikset er altså å gjere krevjande handlingar om til vanar. Det vil seie automatiserte handlinger ein gjer utan først å måtte kjempe ein indre kamp: "Skal, skal ikkje?"

Planlegging er det andre saliggjørende - og kanskje kjedelige? - trikset. Sett av en planleggingsdag og vær klar med notatblokka! Det er noe med nedskrevne mål og arbeidsoppgaver. Det forplikter litt mer enn når planene bare svever uforpliktende rundt i et trøtt hode. Dessuten bør man kutte ned på antall avgjørelser. Spis det samme til frokost hver dag, heng klærne du skal ha på deg neste dag over en stolrygg. Osv. Hvis du i tillegg klarer å bestemme deg for at du ikke skal lese en eneste e-post før lunch, og utnytte den beste tiden du har på døgnet maksimalt, har du kommet langt!

Mange sliter med prokrastinering. Definisjonen på dette er følgende:

"Prokrastinering er ein mekanisme for å takle "angsten" som kjem når ein må begynne på eller avslutte ei eller anna oppgåve." (side 69)

Mange prokrastinører tror at grunnen til at de utsetter oppgavene er fordi de er så perfeksjonistiske. Det mener Ravatn bare er tull, og så snart man innser at prokrastinering ikke handler om perfeksjonisme, er det mulig å få gjort noe med sin egen aktive utsettelse. Prokrastinering handler derimot om svak disiplin, svak motivasjon og manglende impulskontroll. Egentlig er prokrastinering en mild form for angstrespons, men på et mildere trusselbilde enn fight-or-flight-responsen vanligvis utløses på. Ravatn har en hurtigguide for hvordan man kan unngå aktiv utsettelse. En oppgaveliste er blant virkemidlene, og her bør man bryte ned oppgaven i så mange små oppgaver som mulig. Deretter bør man bestemme seg for å jobbe i 25 minutters-bolker med 5 minutter pause mellom slagene. Hvis det er mulig - steng internett! Rydd pulten! Ikke vent på at du skal bli motivert - bare begynn med en gang! Gjem smarttelefonen din, og slå for all del av alle varslingssignaler om at ny e-post eller sms har ankommet. Aldri prøv på multitasking! Og unngå helvete heller-tankegangen - altså at et lite glipp gjør at du gir opp alt. Og kanskje sist, men ikke minst: ta deg skikkelig fri når du har fri, slik at du kan nyte fritiden 100 % og være ordentlig uthvilt til neste dag!

"Dersom ingenting av dette hjelper: Tenk på nokon som har døydd, og tenk kor urettferdig det er at den personen døydde, mens du fekk leve - og sjå kva du bruker livet ditt til! Kattevideoar!!" (side 75)

Ravatn er også innom den berømte marshmallow-testen, som alltid har blitt tolket slik at de barna som ikke spiser marshmallowen, men som klarer å vente i et kvarter og derfor blir belønnet med en til, er dem det kommer til å gå best med her i livet. Men hva om det er andre grunner enn manglende evne til behovsutsettelse som gjør at noen barn velger å spise marshmallowen umiddelbart? Manglende tillit til voksenpersonene man har rundt seg for eksempel? Derfor: ikke prøv denne testen på dine egne barn. Det kan hende at det eneste du avslører er at barna dine ser på deg som en løgnaktig og ustabil tulling!

Foruten at Ravatn er innom både IKEA-marerittet i kjøkkenavdelingen (der faren for viljestyrkemuskel-tretthet og ekteskapshavari er overhengende), kommer hun også inn på noe av det som går som en rød tråd gjennom det meste av selvhjelpslitteraturen, nemlig "optimalisering av selvet". Men hvor mye samfunnsengasjement og klimaengasjement kommer det ut av at alle sitter og mindfulnessmediterer dagen lang, og retter blikket innover seg selv? Ja, hun bare spør!

Dette og mere til får du servert i Agnes Ravatns hylende morsomme essay "Operasjon sjølvdisiplin"! En fornøyelig og fandenivoldsk bok om hvordan du kan klare å overleve i en verden full av fristelser, med så mange valg at selv den flinkeste blant oss kan gå seg fullstendig vill. Sjelden har jeg kost meg så til de grader med en bok som denne! Det sier kanskje mer om bøkene jeg vanligvis leser (om verdens alvor, om dysfunksjonelle familier, om kriger og elendighet, for ikke å glemme alle bøkene om hvordan bli en bedre utgave av seg selv ... osv.), men ikke alt! "For deg som ein gong hadde ei lys framtid, men som no er ein internettavhengig, nevrotisk, dvask og ulykkeleg tufs i tidsklemme" - løp og kjøp! Og er du i tvil - slå opp på side 101 i boka neste gang du er innom en bokhandel, og kjenn etter om noen av de 30 tipsene som er nevnt, treffer deg som et knyttneveslag i magen. Da vet du nemlig at du er i målgruppen for boka! Og dersom du er blant dem som tenker at summen av laster er konstant, så må du faktisk tenke om igjen. Det ene har nemlig en tendens til å dra det andre med seg. Dersom du derimot gjør noe med en av dine uvaner, vil dette ha gunstig effekt på samtlige andre uvaner. Gjenvinn din en gang så lysende fremtid! Svarene på hvordan, får du i denne lille boka!

Enig. Den kan ikke sammenlignes med "Ove" nei. Jeg ga den ikke så veldig positiv omtale i bloggen

Nei, vil ikke si det kommer frem slik i boken - den er da forholdsvis saklig og etterrettlig slik. Les selv og bedøm.

Philip Roths siste roman ...

Litt om forfatteren

Philip Roth (f. 1933) er en prisbelønt jødisk-amerikansk forfatter, som er oppvokst i Weequahic, Newark, i New Jersey - nettopp der hvor handlingen i hans siste roman "Nemesis" for en stor del finner sted.

Aller mest kjent er Philip Roth for sine bitende samfunnskritiske bøker, selv om det kanskje er "Portnoys besværlige liv" de fleste norske lesere forbinder ham med (?). Det var i alle fall den boka som for en mannsalder siden fikk meg til å bli oppmerksom på Philip Roth. Siden har han kommet ut med et vell av romaner, og det er med litt vemod jeg har fått med meg at Roth har erklært at "Nemesis" er hans siste bok. Skjønt han har rundet 80 år nå, så da så ...

Selv har jeg skrevet om Philip Roths romaner "Indignasjon" (2008), "Hvermann" (2000) og "Zuckerman" (1985) på bloggen min tidligere (linkene fører til mine omtaler av bøkene). Ellers vil jeg trekke frem et foredrag jeg var på for et par år siden på Jødisk museum, hvor Gabi Gleichmann snakket bl.a. om Philip Roth under overskriften "Hvorfor lese toraen når vi har Philip Roth?" (følg linken for å finne min "rapport" fra dette foredraget) - og hvor noe av det mest interessante ved hele foredraget var hans tanker rundt hva som spesifikt kjennetegner den typiske jødiske litteraturen.

Om "Nemesis"

"Det første poliotilfellet den sommeren inntraff i begynnelsen av juni, like etter Memorial Day, i en fattig italiensk bydel på motsatt side av byen fra der vi bodde. Hos oss i den jødiske bydelen Weequahic i byens sørvestre hjørne hørte vi ikke noe om det, og vi hørte heller ikke om de neste ti-tolv tilfellene som inntraff enkeltvis rundt om i Newark i nesten alle bydeler utenom vår. Ikke før 4. juli, da det allerede var registrert førti tilfeller i byen, kom det et oppslag på førstesiden av kveldsavisen med overskriften "Polioalarm: Helsedirektøren ber foreldre være på vakt", der lederen for byens helseråd, dr. William Kittell, oppfordret foreldre til å holde øye med barna og kontakte lege hvis et barn fikk feber eller andre symptomer, som hodepine, sår hals, kvalme, stiv nakke eller leddsmerter." (side 7)

Bokas forteller - skal vi etter hvert få vite - er Arnold Mesnikoff - en av guttene fra idrettsplassen på Chancellor, selv om hovedpersonen utvilsomt er Bucky Cantor, en ung mann som er fritidsleder på idrettsplassen sommeren 1944. Den gangen var polio en epidemisk sykdom som rammet fortrinnsvis unge mennesker, og som foruten å forårsake lammelser også kunne føre til død. Inntil det på 1950-tallet ble utviklet en vaksine, var polioepidemier fryktet i mange land hvert eneste år, og man antar at så mange som en halv million mennesker døde av sykdommen.

Den unge Cantor er altså fritidsleder på en idrettsplass i den jødiske bydelen Weequahic i 1944 da han blir vitne til at polio også dukker opp blant guttene hans. Rett før har noen italienske pøbelgutter oppsøkt deres bydel og etterlatt seg svære spyttklyser på fortauene - angivelig for å spre polio. I Europa raser andre verdenskrig, en krig Cantor har sluppet unna fordi han har for dårlig syn. Ikke å kunne delta i krigen er noe han forbinder med skam.

Før polioepidemien for alvor er et faktum i den jødiske bydelen, kommer vi tett inn på Cantor og hans familiebakgrunn. Han har aldri kjent sin far, en tyv som stort sett har sittet i fengsel, og har heller ingen erindringer om sin mor.

"Da han var liten, hadde besteforeldrene tatt ham med for å besøke morens grav hvert år for å minnes henne på fødselsdagen hennes i mai, men som barn hadde han ikke trodd noe på at hun lå under jorden. Opplevelsen av at han aldri hadde hatt en mor, at hun var oppdiktet, hadde aldri vært sterkere enn når han sto ved graven mellom de gråtende besteforeldrene og spilte med og lot som om hun faktisk hadde vært til. Men trass i at det årlige besøket opplevdes som en hul forestilling og var det rareste han ble bedt om å gjøre, nektet han aldri å bli med. Han gjorde det fordi det var en del av det å være en god sønn for en mor som han ikke hadde noen levende erindring om." (side 56)

Etter hvert som polioepidemien brer om seg, dukker det opp både jødehat og fordomsfulle holdninger. Er det ikke jødene som har skylden for det hele? Ja, noen går så langt som å mene at det beste hadde vært å brenne ned Weequahic med alle jødene, slik at man kunne kvitte seg med polioepidemien en gang for alle. Cantor sliter med samvittighetskvaler i forhold til om idrettsplassen burde stenges, om det er noe han gjør som utsetter guttene for fare osv. - samtidig som myndighetene forsøker å unngå panikktilstander. Hvordan kan Gud gjøre dette mot dem?

"Etter all denne tiden falt det ham med ett inn at Gud ikke bare hadde sluppet polioen løs i Weequahic-distriktet, men at det var Gud som for tjuetre år siden hadde latt moren dø i barselseng bare to år etter at hun gikk ut av high school og var yngre enn han var nå. Han hadde aldri tenkt på hennes død på den måten før. På grunn av besteforeldrenes kjærlige omsorg hadde det tidligere alltid slått ham at det var meningen at han skulle miste moren sin da han ble født, og at det var en naturlig følge av hennes død at han var blitt oppdratt av besteforeldrene. Også det at faren hadde vært en gambler og en tjuv var noe som hadde vært meningen og som ikke kunne ha vært annerledes." (side 87)

Panikken blir etter hvert til å ta og føle på, og så spørs det om Cantor til slutt lar seg overtale til å forlate Weequahic for å være sammen med forloveden Marcia på et trygt sted, langt unna polioepidemien ... Tillater samvittigheten ham å svikte guttene på idrettsplassen? Eller er det slik at det går en nemesis gjennom livet, som man faktisk ikke kan unnslippe uansett hvilke valg man tar?

Hva jeg tenker om boka

"Nemesis" er en tankevekkende bok med helt klare paralleller til Albert Camus´"Pesten". Begge bøker handler om epidemier, skjønt Camus´roman tar det hele atskillig lenger enn hva Roth gjør i "Nemesis" (fordi vi i "Pesten" møter en befolkning som settes i karantene for å forhindre smitte - så langt går det ikke i "Nemesis"). På den annen side handler "Nemesis" om en hel del mer enn "bare" en sykdomsepidemi. Vi møter nemlig en ung mann med mange stigma i en tid da man faktisk trodde at foreldrenes synder gikk i arv - så og si gjennom blodet. Da Cantor senere opplever at det oppstår en ny polioepidemi i hans nærhet, og at også han selv rammes av polio, tar han på seg all skyld og bruker resten av livet til å sone denne selvpålagte dommen, som om det var forutbestemt at dette skulle bli hans lodd i livet. Han skåner omverdenen fra å ha noe med ham selv å gjøre, sier nei til kjærligheten og går så til de grader opp i sin skjebne at han i bunn og grunn ikke har noe egentlig liv. Og han er fast bestemt på at sånn måtte det bare bli og at han har fått som fortjent. Kontrasten til fortellerens liv - også han poliorammet - kunne knapt vært større.

Philip Roths evne til å fortelle gode historier er uovertruffen, og i "Nemesis" briljerer han med sin umiskjennelige litterære stil. Man får ikke happy ending hos Philip Roth, men heller ikke sentimentale og/eller tåredryppende avslutninger. Her er det realisme for alle penga - både på det ytre og indre planet! Persongalleriet er helstøpt og troverdig, selv om Roth ofte opererer med noe karikerte figurer i sine romaner. I "Nemesis" er imidlertid Roths velkjente humor så godt som fraværende. Dette er først og fremst en alvorstung roman, som spiller på mollstemte strenger. Boka, som er nydelig oversatt, er for øvrig svært lettlest. Og jeg, som både er fan av Philip Roth, elsker jødisk litteratur og dessuten synes det er spennende å lese om en sykdomsepidemi i vår nære fortid, fikk mye ut av denne boka!

Jeg har sett de første episodene og er strålende fornøyd. Man blir litt engstelig når gode bøker skal filmes - det finnes nok av eksempler på hvor ille det kan bli, men denne ser lovende ut. Heldigvis!

Ja, akkurat - det hadde vært best om boken og alle dens variasjoner (lyd, e-bok, innbundet, heftet osv) hadde fått omtale og diskusjoner samlet under ett, (og ikke en tråd for hver av de)

Mangler du noen i livet ditt eller har du det fint som det er?

Mange vokser opp uten en far eller en mor. Det gjør blant annet 16 år gamle Una. Hver bursdag får hun et postkort av faren sin. Det er bare det at hun vet ikke hvem han er. Hun vet ikke en gang navnet hans. Hennes mor vil ikke snakke om ham. Hun blir i hvert fall ikke snakkesalig når Una nevner ham og vil vite noe om ham.

Etter hennes 16 - års dag våkner hun opp alene i huset, tror hun, helt til hun finner en ukjent gutt i huset etter gårsdagens fest. Hun husker ikke på ham eller alt som skjedde på festen. De to blir straks gode venner, og hun liker ham veldig godt. Det er bare en ting som plager henne: Hun har ikke fått postkort fra faren hennes. Han har alltid sendt henne et hver eneste bursdag. Hvorfor ikke i år? Har noe skjedd ham? Er han død? Sammen med hennes nye venn - som også skal bli filmstudent, lager de en dokumentar hvor de prøver å finne ut hvem faren hennes er og finne ut om noe eventuelt har skjedd ham. Una syns det er på tide å finne ut hvem faren hennes er.

Jeg hadde lyst til å lese boka fordi den tar opp et aktuelt tema. Temaet angår ikke meg siden jeg har vokst opp og har fremdeles begge foreldrene mine til stede, men synes det er interessant å prøve og sette seg selv i andres livssituasjon. Prøve å forestille meg hvordan det er. Ikke alle er like heldige å ha begge foreldrene sine i livet sitt av en eller annen grunn. Ikke alle vet hvem de "tilhører" eller hvor de "egentlig" kommer fra. Og mange blir opptatt på et eller annet tidspunkt i livet av å finne ut hvem man er enten man mangler en forelder eller ikke. Så mange vil nok kanskje kjenne seg igjen i denne boka selv om jeg ikke gjorde det.

Grunnen til at jeg misliker boka så sterkt er at den ga meg ingenting samme hvor mye jeg prøvde å forestille meg selv som Una og tenke hva om jeg hadde hennes liv, hva hadde jeg gjort da? Men dessverre synes jeg ikke at Una var på noen måte spennende eller interessant. Føler ikke man blir godt nok kjent med henne. Hun viser nesten ingen sider ved seg selv i likethet med de andre karakterene i boka. Alle blir for pappfiguraktig. De har bare "en" rolle og gir veldig lite av seg selv uansett hvilken situasjon de er i. Dessuten syns jeg at boka er platt og tvers gjennom kjedelig gjennomført. Det er ikke meningen å såre forfatteren eller lesere som kanskje likte og som kanskje kommer til å like boka, men selv synes jeg at alt ble for naivt, opplagt og ikke minst, monotont. Det var heller ingen spenningskurver. Og fra begynnelsen, allerede da, vet man hvordan denne boka vil ende. Boka byr dessverre på ingen overraskelser. Og når boka er så tynn, forventer man jo mer. Jeg forventet mer intensitet og innlevelse, både gjennom plot og karakteroppbyging. Men å lese denne boka var som å kjøre på en flat og endeløs vei. Ingenting skjer. Alt går bare en vei. Det er ingen svinger, oppover eller nedoverbakker. Jo da, både hovedpersonen og noen av de andre karakterene viser litt følelser nå og da, men det er ikke nok og det føles ikke ekte.

Ikke meningen å virke så krass, men jeg er bare ærlig. Selv om jeg mislikte Pappa er et postkort, er det sikkert yngre lesere som vil få glede av denne. Boka er tross alt lettlest og handler om et tema som mange sikkert vil kjenne seg igjen i, og selv om boka har et godt poeng, var den for min del dessverre innholdsløs ...

Ja, spennende var den - men er det en bok man vil huske lenge, lenge? Man hadde det i hvert fall hyggelig mens man leste eller lyttet den. Lenge siden den er lest, men jeg kom over kladd-notatene på den i dag, så fikk jeg repetert den, og omtalt den i bloggen
Det er et fåtall av bøkene jeg leser som jeg får tid til å blogge om, av og til kommer jeg over notater tatt under lesingen, og så blir det en blogg-post likevel, slik også med denne, lest for lenge siden. Det er ikke alt man leser man rekker å blogge på.

Pga. alt trøbbelet med bokelskere?

Jeg lette også etter denne, har den i lyd, men fant den ikke. Og flere andre fra 2014 har jeg lett etter.

Skal sjekkes ut. Takk for tipset:).

Ikke jeg. Jeg begynner å bli lei av å legge inn nesten alle titler jeg kunne tenke meg å lese:/. Håper at det begynner å bli bedre snart:)

Tre år etter 22.juli 2011 kommer Anders Behring Breiviks far med sin bok, og sitt tilskudd til mer kunnskap om og forståelse av ABB - (- og gjør den det? - jeg prøver å gi svar på det i min omtale)
Jeg har prøvd å få med meg det som er skrevet rundt ABB av bøker, derfor valgte jeg også å lese denne fra Juritzen forlag. En "grei" bok som har livets rett?

Skjønner man ikke er i form til å lese/skrive noe særlig av og til. Har lav energi selv og det er ikke gøy, men får knote til noen ord:

Tidligere i dag ble jeg ferdig med: Vær hos meg av Harlan Coben. Den var litt skuffende til Coben å være. Og etterpå nå skal jeg begynne på Pappa er et postkort av Ida Løkås.

Ved siden av leser jeg: Barfotdronningen av Ildefonso Falcones og skal begynne på The Jungle Books (to bøker i en) av Rudyard Kipling. Så her er det mye variert med andre ord, men variert lesestoff må man ha når man ikke har så mange andre hobbyer.

Og endelig har været begynt å bli høstaktig og håper at det forblir sånn. Lei av sommer og sol! Grrrr.

God helg til deg også:)

Skjuler du noe for dine nærmeste?

Megan kunne ikke ha bedt om noe bedre: Hun har en mann hun er glad i, to friske unger og bor i et trivelig hus. På utsiden virker Megan som en vanlig kvinne og mor, men det ingen vet, til og med ikke hennes egen familie er at hun har hatt en fortid som hun både savner og som hun gjerne vil fortrenge. Men da hun en dag får en uventet telefon, blir tilværelsen snudd opp ned, og hun må ta et valg. Skal hun bare glemme fortiden eller skal hun oppsøke den? Er hun nødt til å slå sprekker på den fine familieidyllen hennes eller trenger noen å vite noe som helst om fortiden hennes? Dette gjelder ikke bare henne, men også andre mennesker hun en gang kjente. Hva bør hun gjøre? Oppsøke fortiden eller bare la det være?

Harlan Coben er en av verdens mest kjente thrillerforfattere, og han har jeg lest mye av oppgjennom årene. Noen bøker har jeg likt bedre enn andre, og forfattere kan ha sine oppturer og nedturer som oss alle andre. Etter å ha lest en del bøker av ham, begynner jeg å kjenne til formelen hans og da vet jeg omtrent hva jeg får. Noe betryggende. Har lest mange bøker av ukjente forfattere de siste årene og av og til gjør det godt å lese bøker av forfattere man kjenner til også. (Ja takk, begge deler). Men når man også leser av kjente forfattere, forventer man at de også skal komme med noe nytt. Bryte formelen og ta en overraskende vending, men det virker som om Coben i de siste årene har kjørt seg fast i sin egen oppskrift.

Misforstå meg ikke. Jeg liker måten han skriver på. Han skriver på en måte få andre thrillerforfattere gjør: det er fart i setningene hans og bøkene er lettleste. De er ikke så langtekkelige som mange thrillerbøker fort blir. Man må bare lese videre uansett om man har på følelsen av hvordan dette vil gå. Men bortsett fra det skulle jeg ønske at han fornyet seg noen hakk. Gjøre hva som helst. Hans typiske varemerke er familiemedlemmer som skjuler noe for hverandre, men samtidig prøve å beskytte dem. Det er spennende det, men skulle bare ønske at noe overrasket meg som de tidligere bøkene hans gjorde. Nå blir det på en måte litt for opplagt. Og jeg synes også at han var flinkere til å bygge opp karakterer før i tiden. Karakterer som var spennende og engasjerende å lese om. I denne boka brydde jeg meg ikke noe særlig om hva som hendte med noen av dem.

Selv om både Seks år og Vær hos meg har skuffet meg litt, har jeg likevel ikke tenkt å gi opp Coben, i hvert fall ikke ennå. Jeg vet han kan å skrive og sjokkere. Han må bare finne sitt gamle jeg igjen. Da han hadde både magi og overraskelser på lur. Da bøkene hans var umulige å legge fra seg og man tenkte på bøkene lenge etter de var ferdiglest. Har savnet litt av den gnisten i bøkene hans nå.

Vær hos meg ble dessverre ingen hit for meg, men heller fort glemt. Det er en av de få bøkene man blir glad for å ha ferdiglest i motsetning av å nyte. Istedet for å ta og føle på spenningen, var den stort sett fraværende. Håper med dette at Harlan Coben kommer sterkere tilbake. Jeg vet han kan bedre enn dette!

Bøkene: The Woods (I den skogen) og Hold tight (Hold tight) er fremdeles hans beste.

Det er den samme myten:)