Elsker Scarlett Thomas, og det er virkelig synd hun ikke skriver krim mer. Lily Pascale er en utrolig sjarmerende karakter og spennende plot løser hun også. Kanskje jeg skal legge neste Storbritanniaferie til Devon? :-)

Ja, epilogen kunne han spart seg. Men ellers bra, ja! Godt gjort å overraske så ettertrykkelig og mange ganger! :-) Men topp tjue? Nei, ikke helt.

Denne boka er ikke typisk for ham, nei. Og hovedpersonene reiser slett ikke "alltid" til Norden. Jeg ble veldig fascinert av "Norwegian Wood", " Dans, dans, dans" og "Sauejakten" til å begynne med. Ellers er "Elskede Sputnik" vakker, og triologien "1Q84" er fin!

En spennende praktbok om Dovrefjell - innholdsrik og med flotte illustrasjoner. (Fin gavebok)
Mer om den i bloggen

Det var smart ja.

Interessant, takk for opplysningen.( Er dessverre ikke i Oslo på den tiden, er der i begynnelsen av måneden)

Tore Rem sin "Knut Hamsun - Reisen til Hitler", greier vel å slå fast en gang for alle Hamsuns ståsted når det gjelder Hitler, nazismen. Andre som har synspunkter på dette? Interessant lesing og utrolig mange spennende kilde-illustrasjoner. Har litt mer om den i bloggen

Sååå glad for at Marlena er tilbake! Litt smartere enn før, men så er hun snart sexten også. Hun får seg en smekk, men kommer sterkere tilbake. Fine greier. Men kjære forlag, hvorfor trykker dere en blurb på forsida om at dette også er for jenter som bare leser moteblader og blogger? Tror dere det for dem til å syde av leselyst? Eller at jenter som allerede leser bøker tror dette vil være noe for dem? Noen ganger gjør dere formidlingsjobben svært vanskelig...

Uhyggelig om Gaustad sykhus i Lindells siste krim-roman

Unni Lindell (f. 1957) hører med blant de mest folkekjære krimforfatterne vi har i Norge, og få norske forfattere har så mange bøker på samvittighet som henne. Nesten 50 bøker kom jeg til da jeg talte opp alle utgivelsene hennes på Wikipedia. Hun har ikke en gang holdt på i 30 år, så jeg er aldri så lite imponert. Selv om jeg ikke er noen krimelsker sånn egentlig, bare for å ha sagt det allerede nå ...

Jeg hadde ikke tenkt å lese "Brudekisten" i det hele tatt. Mange er dem som har jobbet med å overtale meg - fordi dette skulle være den beste boka hun har skrevet, fordi det er den 10. boka om Cato Isaksen, fordi handlingen er lagt til Gaustad osv. Til slutt ga jeg etter og valgte da lydbokutgaven. Jeg kan allerede nå røpe at jeg ikke ble hektet av historien - ikke slik jeg ser at andre bokbloggere som f.eks. Tine og Rita har blitt - og at jeg opplevde at det tok for lang tid før det egentlig skjedde noe veldig spennende. Og kanskje hadde jeg dessuten forventet at den skulle være mer enn "bare" spennende, inneholde noe mer og kanskje også nytt om Gaustad, dette myteomspunnede mentalsykehuset hvor de verst tenkelige overgrep mot psykiatriske pasienter en gang fant sted. Som lobotomi og seksuelle overgrep - og maktmisbruk generelt. Unni Lindell har spunnet videre på disse mytene i "Brudekisten", og man kan vel på mange måter si at det er nettopp dette denne boka handler om.

Fordi jeg i grunnen ikke kan si det bedre selv, har jeg sakset følgende fra forlagets presentasjon av boka:

"Tolv år gamle Maike Hagg, datteren til en psykiatrisk pasient, døde i kjelleren på Gaustad sykehus i Oslo i 1988. Politiet konkluderte med at det var en ulykke, at jenta falt fra en gardintrapp og slo hodet i steingulvet. Emmy Hammer og Aud Johnsen møtes tjuefem år senere for å snakke om det som egentlig skjedde den gangen. Foreldelsesfristen nærmer seg. Møtet blir farlig, for en av kvinnene vet for mye; angst og hat trigger en kaldblodig morder frem fra skyggene. Halloweenkvelden blir Aud Johnsen drept, og Cato Isaksen og Marian Dahle får saken. Miljøet på det Gaustad sykehus trer sakte frem - noe hviler i skyggen av noe annet. På slutten av 90-tallet skjedde det en politisk endring i psykiatrien; alle skulle ut i samfunnet igjen. De slottsaktige bygningene på Gaustad ble tømt. Men én flyttet aldri ut."

Og hvem er så den som aldri flyttet ut? Det skal jeg selvsagt ikke røpe - ikke annet enn at det var svært overraskende hvem dette faktisk var. Allerede i bokas åpningsscene følger vi tankene til den som aldri flyttet ut, den som skal få en avgjørende betydning for dramaet som utspinner seg i boka. Siden følger vi Cato Isaksen og Marian Dahles etterforskning, og hvor det - slik det alltid er innenfor krimmens verden - er dyktighet og tilfeldigheter som fører frem til løsningen til slutt.

Jeg har nok i mitt tidligere liv forlest meg både på seriemordere, splittede personligheter og gale drapsmenn (og kvinner), så det skal mye til for å gi meg følelsen av noe helt nytt. Den følelsen fikk jeg ikke nå heller, selv om jeg tror - og har hørt - at ihuga Unni Lindell-fans får det de vil ha og vel så det i denne tiende boka om Cato Isaksen. Mens jeg tenker at jeg nok ikke kommer til å lese mer krim på en lang, lang stund etter dette. Jeg er rett og slett ikke målgruppen for denne type bøker, så dere som er ute etter tips om god krimlitteratur - ikke hør på meg. Og bare for å ha sagt det: Oppleser Håkon Ramstads diksjon fungerte godt til denne boka!

Anmeldte boka tidligere i dag på bokelskere og anmeldelsen ligger også ut på bloggen min. Jeg likte ikke boka noe særlig godt. (Ga den terningkast 3). Likte heller ikke Eleanor & Park noe særlig, som jeg leste tidligere i år. Skjønner godt hvorfor bøkene hennes er populære. Hun beskriver situasjoner som er litt llett å kjenne seg igjen i og bøkene er småabsurde. Men dessverre er bøkene hennes litt for oppskrytte og ikke helt min sjanger. Det blir litt for jentete, Men hver sin smak og behag:)

Sterkt om et destruktivt kjærlighetsforhold

Ida Hegazi Høyer (f. 1981) er opprinnelig dansk-egyptisk med røtter i Lofoten og oppvokst i Oslo, kan jeg lese på forlagets nettsider. Hun debuterte med romanen "Under verden" i 2012, og hennes andre roman "Ut" kom i 2013. Hun fikk Bjørnsonstipendiet for disse to romanene tidligere i år. "Unnskyld" er hennes foreløpig siste roman. (Litt underlig at det ikke finnes noen opplysninger om henne på Wikipedia.)

Romanen "Unnskyld" har vært den store snakkisen i bokbloggermiljøet i det siste, og flere har allerede rukket å skrive om boka, se linker til disse i mitt blogginnlegg om boka. Da en av bloggerne som jeg fester stor lit til, uttalte at dette måtte være den beste norske utgivelsen i år, var jeg ikke sen om å springe av gårde og kjøpe boka. Jeg slapp dessuten alt jeg hadde i hendene og begynte å lese. Allerede nå kan jeg røpe at jeg ikke på noen måte ble skuffet!

"Unnskyld" handler om en pur ung kvinne og en fem år eldre mann og deres kjærlighetsforhold.

Hele første kapittel i boka fremstår som et frempek. Vi får forståelsen av at noe dramatisk har skjedd, men får ikke vite eksakt hva. Ikke annet enn at vi aner noe uhyggelig. Død. Gjennom dette virkemiddelet og flere frempek underveis, bygges det opp en spenning i teksten som er til å ta og føle på. Vi skjønner at bak den tilsynelatende idyllen som preger parets kjærlighetsforhold, er det noe annet, noe som fører rett inn i ... ja, hva da, egentlig?

"Jeg så deg og kledde av meg alt. Jeg så deg, og la det være sagt, jeg så deg først. Lenge så jeg på deg. Jeg sto med vannet opp til midt på leggen, det var kaldt, og du så ut som en varmere verden. Ikke fordi du var utenomjordisk pen eller faretruende rolig eller forstyrrende flørtende, du var ikke noe sånt i det hele tatt. Men du turte å være til stede uten å skulle ha noe som helst å gjøre med noen som helst annen. Du var så alene, du var det vakreste jeg hadde sett. Og da du så på meg, da du så på meg, må du ha sett meg like svart som hellig, som om du tok til deg og kasta vekk i ett og samme blikk. Imellom oss var alle menneskene. Imellom oss var skrik og sand og stein og stemmer. Og jeg tenkte ikke, hadde ikke en eneste tanke i hodet, så ikke alle øynene foran meg, jeg kledde bare av meg. For deg. Jeg reiv ut hårstrikken, dro av meg klærne, og jeg stilte meg opp, rett imot deg, mot denne herreløse verdenen imellom oss, og du reiste deg, kom imot meg, det var applaus i bølgene." (side 8-9)

Fortellergrepet - at den unge kvinnen og bokas navnløse jeg-person hele tiden snakker direkte til sin hjertets utkårede, betegner ham som "du" - skaper en intensitet i teksten, som holdt meg fast fra begynnelse til slutt. At det bygger seg opp til et altoppslukende forhold hvor det nesten ikke er plass til noen andre, skjønner vi allerede før de skilles for første gang. For mannen som kaller seg Sebastian, men som egentlig heter Daniel, gir henne en ring av fiskesnøre. Denne ringen blir et symbol på deres sterke kjærlighet, og selv ikke det faktum at dette fiskesnøret etter hvert graver seg inn i huden hennes og forårsaker en verkende infeksjon, får henne til å vurdere å fjerne den. De er ett - hun og Sebastian - og dette symboliseres ved ringen som hun aldri skal ta av seg, men som smelter sammen med kroppen hennes.

Etter hvert overtar det destruktive mer og mer, og ingenting er slik det tilsynelatende ser ut som ... Og når du tror at det ikke kan bli verre, så er det nettopp dét det kan - det kan alltid bli verre, mye verre! Her møtes det uskyldsrene og det utspekulerte, den ene mottakelig og naiv og den andre utnyttende inntil det psykopatiske. I vår lengsel etter kjærlighet blir vi uendelig sårbare - og for å løfte et forhold opp fra den ofte noe banale forelskelsen til et modent kjærlighetsforhold, må vi være villige til å gi mer enn vi kanskje får. Et perfekt offer for en som vet å utnytte dette ... Mer enn dette har jeg ikke tenkt å røpe av handlingen, fordi det kan komme til å ødelegge leseopplevelsen for andre som har lyst til å lese boka.

"Unnskyld" er glitrende skrevet, og romanen er så totalt annerledes alt annet jeg har lest. Og det på tross av at jeg opp gjennom årene har lest ikke helt få bøker om destruktive kjærlighetsforhold. Jeg tror at følelsen av annerledeshet og originalitet først og fremst skyldes måten historien er fortalt på; dette at jeg-personen hele tiden forteller historien til mannen i sitt liv, som omtales som "du". Det er et krevende fortellergrep, men Ida Hegazi Høyer behersker dette til fulle. I tillegg gir jo jeg-person-perspektivet oss en dyp innsikt i hva som faktisk skjer i kvinnens hode underveis, hvordan hun rasjonaliserer bort det som ville ha fått en hver annen til å fly sin vei mye tidligere. Ellers ønsker jeg å fremheve uhyggestemningen som hele tiden ligger der - fra første til siste side.

Noe av det mest interessante med romanen, er det psykologiske aspektet, tenker jeg. Det handler om hvordan vi mennesker egentlig ser hvordan ting er - i all sin galskap - men at hodet overstyrer magefølelsen, får oss til å lete etter normalitet. Dermed overser vi og skyver til side til og med det mest åpenbare, det som burde ha fått oss til å ta beina på nakken og kommet oss vekk så raskt som overhode mulig. Så er spørsmålet hvor langt det må gå før det åpenbare trenger seg så sterkt på at det ikke nytter å overse det lenger? Dette er på mange måter noe av essensen i "Unnskyld", slik jeg oppfatter dette. Forfatteren viser her en dyp psykologisk innsikt i menneskesinnet, og dette alene gjør at min interesse for hennes øvrige bøker for alvor er vekket. Det skal virkelig bli spennende å følge henne videre i forfatterskapet!

Forlaget har for øvrig på sin nettside om boka vist til Jan Askelunds anmeldelse i Stavanger Aftenblad, og jeg har lyst til å sitere dette:

"Med tre bøker er Ida Hegazi Høyer (1981, debut 2012) allerede på god vei til å etablere et bemerkelsesverdig forfatterskap, med bøker som skiller seg ut fra de gjengse romaner holdt i overflaterealisme ... Unnskyld er kjærlighetshistorien til et umake par, en skildring av besettelse og skepsis, et flerdimensjonalt portrett av en troløs elsker, en beskrivelsen av psykopatens diktatur over en mottakelig personlighet."

Med "Unnskyld" har Ida Hegazi Høyer åpnet opp øynene mine for sitt forfatterskap, og hun tilhører nå en av de mange jeg bare må få med meg når det kommer en ny roman!

Så hyggelig! Jeg syns Kaoshjerte var skikkelig bra og håper både du og barnebarnet er enig med meg.

Klarer du å gi slipp på noe betydningsfullt for å starte et nytt liv?

Tvillingsøstrene Cath og Wren har alltid hatt hverandre, og nå er tiden inne for å begynne på college. Wren vil ikke at de skal være romkamerater, men heller stå på "egne" ben. Prøve å leve litt adskilt. Cath blir "romvenninne" med ei som har helt motsatt personlighet enn henne. Romvennen er veldig rett på sak, er busende og vet hva hun vil, mens Cath er forsiktig, beskjeden og vil helst være for seg selv. I de siste årene har hun skrevet en fanfiction som har gitt henne tusenvis av lesere på nettet. Hun skriver fanfiction av favoritthelten hennes Simon Snow (som er en slags Harry Potter figur). Hun og tvillingsøsteren har hatt et tett forhold til Simon Snow bøkene, men tvillingsøsteren hennes har på en måte vokst fra det, og Cath vil ikke gi spill på hennes favoritthelt riktig ennå. Hun har lest alle bøkene og venter på den siste. I mellomtiden låner hun karakterene i favorittbokserien sin og skriver hennes egen versjon. Det er hennes måte å flykte fra virkeligheten på. Fordi moren deres forlot dem frivillig da de var veldig unge, hun er stadig bekymret for sin far som er dårlig til å ta vare på seg selv og det er uvant å ikke bo med tvillingsøsteren. Dessuten mistrives Cath på colleget, og hun blir aldri klok på hennes nye romvenninne, men kameraten til romvenninnen, Levi, blir Cath ufrivillig nysgjerrig på. Men er han en type for henne, og ingen vil vel fatte interesse for en nerd som Cath, eller?

Det meget spesielle forfatternavnet Rainbow Rowell er ikke et ukjent forfatternavn for meg - snarere tvert i mot. Bøkene hennes blir rost på youtbe (av booktubers), og hun får også mye ros av både utenlandske og norske bokbloggere. Jeg har lest en bok av henne tidligere, nemlig; Eleanor & Park som er like kjent som Fangirl. Jeg likte ikke Eleanor & Park likte godt som mange andre lesere, men av ren nysgjerrighet og at jeg vil ikke gi opp en forfatter før jeg har lest i hvert fall to bøker av samme forfatter, så valgte jeg å gi Rainbow Rowell en sjanse til. Og boka Fangirl har jo også fått like mye oppmerksomhet som Eleanor & Park., så jeg ville finne ut hvorfor bøkene hennes er så populære for tiden.

Jeg skjønner hvorfor så mange liker bøkene til Rowell, spesielt boka Fangirl. Personene har fargerike personligheter, situasjonene er småabsurde og noen av tingene er lett å kjenne seg igjen i. Så på en måte skjønner jeg godt hvorfor boka/bøkene til Rowell er så høyt elsket, men jeg har dessverre funnet ut at dette er ikke helt min sjanger. Det blir litt vel jentete for meg. Hvordan jeg skal forklare det på en enkel og logisk måte, vet jeg ikke, men boka blir til tider for hysterisk, og dramatisk. Det er sikkert slik vi jenter er. Men foretrekker å se slike situasjoner i tv-serieformat som Frustrerte fruer istedet for å oppleve hysteriske kvinnfolk i bokformat. Det ble bare så rart på en måte. Å lese denne boka var nesten som å lese en av disse fjortisbøkene som jeg fikk av TL-Klubben da jeg var medlem av den bokklubben for en god del år siden. Så tonen ble for meg litt for barnslig.

Fangirl var en vittig bok som beskrev en del situasjoner som var lett å kjenne seg igjen i, men dessverre ble skrivemåten/tonen litt i overkant for barnslig og jentete for min del. Boka besto dessverre ikke av min type humor, og ting ble veldig forutsigbart. Savnet mer overraskelser og mer bakgrunnshistorie på noen av karakterene. Selv om jeg ikke ble noen fan av boka, er jeg helt sikker på at den allerede har og vil få en hel fanskare uansett hva jeg mener om innholdet.

Lydboken er å foretrekke fremfor papirutgaven, jeg har brukt begge. Fant noen gamle kladd-notater og omtalte den i bloggen nå når filmen gjorde den aktuell igjen.

Ja, lydboken er fin. Fant mine kladd-notater på denne nå, i og med at filmen nettopp er lansert.
Har omtalt den i bloggen

Dette var bra! Ikke bare er boka morsom, den viser på en utmerket måte hvor utrolig snevre de sosiale rammene for unga er. Hvor håpløst det er å passe inn om du ikke er helt A4 og vel så det. Liker også at det faktisk er oppegående voksne i denne boka, for de finnes vel, de? Ikke alle lærere og foreldre er idioter? Litt klisjeprega mot slutten, men det tåler vi. Utmerket mellomtrinnsbok, tenker jeg.

Nja... Historien er god, og blir stadig bedre ettersom den tar uventede vendinger. Men er ikke begeistra for begynnelsen, hoppene i tid er forvirrende og er et hinder for å bli kjent med, og bry seg om, personene. Men mest er det manglende korrekturlesing som ødelegger for denne boka. Det er for mange hans/sin-type feil, "som" som viser tilbake på feil person osv. Det er både iriiterende og gjør boka tung å lese. Synd.