Ps: Vil bare nevne at jeg er ferdig med Fjellets skygge av Gregory David Roberts og selv om jeg likte den godt så ga jeg den terningkast 3 fordi følte mye i boka var gjentagelser og kan på en måte ikke måle seg med Shantaram. Det ble på en måte en blek kopi. Jeg liker fremdeles karakteren Lin veldig godt og noen av hendelsene. Jeg ville så gjerne gi den en firer, men det ble bare en treer for følte at slutten ble veldig svak og boka hadde ikke samme magien som Shantaram. Men håper du gir denne boka en sjanse likevel og en lengre anmeldelse av Fjellets skygge kommer mye senere:) De 400 første sidene var bra men så dalte det nedover for det førte ikke noe nytt:/ Karakterene er like herlige, men ikke historien. Likevel håper jeg at du gir denne boka en sjanse:) Men ble bare så skuffet over de siste sidene og slutten og det ødela en del for meg:/ Jeg ble bare så skuffet over slutten og de 300 siste sidene, og det kan ødelegge mye:/

Godt å vite at jeg ikke kjeder dere i hjel:) Skal bestille boka og jeg får den nok ikke før neste uke,så skal begynne med den så fort den kommer i posten:)

Gjerne gi den en sjanse selv om den ikke var noe for meg. Jeg liker quirky humor, og sarkasme, men fant ikke noe av det i denne boka. Humoren de bruker i slike feel - good bøker treffer meg ikke uansett hvor hardt de prøver.
Den har fått gode vurderinger på goodreads også, men uansett hva andre måtte mene om boken så var den ikke noe for meg:) Spent på hva du synes. Meninger er interessante uansett om man er enige eller ikke. Synes delte meninger er mer interesssant enn når man er enig. Synes bare denne boka var altfor forutsigbar og selv om den er en lettlektyre så utfordrer den ikke og boka er for kort til at man bryr seg om karakterene.

Å leve livet i ensomhet kan være valgfritt for noen og en forbannelse for andre ...

Guylain lever et liv i ensomhet med sin gullfisk. Guylain er en ivrig leser, og hver morgen reiser han med 06.27 toget, og leser høyt for medpassasjererne. Om noen hører på eller ikke, bryr han seg ikke noe om. Han leser for dem likevel. En dag får han en uventet forespørsel av to kvinner som spør ham om å møte opp et sted hvor han kan lese for noen på et hjem for eldre. En dag finner han også en minnepinne på toget. På minnepinnen inneholder det en historie, skrevet av en fremmed kvinne som skriver om sitt traurige liv. Hun jobber som dovakt på et kjøpesenter. I manusskriptet drømmer hun om et bedre liv. Vi blir også kjent med en annen karakter i boka og vi følger de tre skjebnene som på en eller annen måte flettes sammen. Hva har de tre forskjellige livene til sammen?

Ingen humor eller varme
Det er to type bøker jeg alltid er skeptisk på og det er feel - good bøker, og chick-lit (damelitteratur). Disse sjangrene er ikke helt meg, men prøver å lese litt fra de sjangrene likevel. Grunnen til at jeg ikke liker disse sjangrene, spesielt ikke feel-good bøkene er at feel - good bøkene har som mål å være varme og humoristiske, men som regel mislykkes de med det totalt og da blir det bare kleint å lese dem. Det skjedde denne gangen også. Forfatteren prøver for hardt til å være morsom og jeg får heller ingen varme for karakterene. Jeg bryr meg ikke spesielt om dem mens jeg leser, og da er jeg revnende likegyldig til hva som skjer med dem. Det blir ingen "connection".

Ensomhet er et viktig tema
Det boka skal ha ros for er at den tar opp et viktig og aktuelt tema, nemlig ensomhet. Mange tar opp temaet ensomhet når det er jul og påske, men det mange har lett for å glemme er at mange er ensomme året rundt, samme om det er høytid eller ikke. Å leve livet i ensomhet kan være frivillig for noen, mens for andre kan det være en tvang. At de føler at de ikke passer inn noe sted og det belyser forfatteren fint på en noe vemodig måte. Og det er jo ikke bare gamle som ender opp med ensomme liv, det kan også skje med unge personer.

Men bortsett fra det består boka av lite handling, boka er så kort at man rekker ikke å bli ordentlig kjent med karakterene, og som sagt så blir man ikke helt rørt av historien. Den gir ingen spesiell inntrykk. Dette er ikke en bok som setter spor etter seg.

Det er egentlig ikke så mye å si om Høytleseren på 06.27 - toget siden det ikke er en bok som ga noen inntrykk. En feel - good roman skal som kjent være både humoristisk og varm, men for meg så funket det ikke. Det finnes sikkert noen gode feel-good romaner der ute, men dette er ikke en av dem, og jeg har ikke gitt opp sjangeren helt ennå. Alt i alt grei lesing, men ikke noe mer enn det. Feel-good romaner mangler guts til å utfordre leseren.

Tusen takk for fine ord, Rolf. Selv skjønner jeg ikke at folk orker å lese omtalene mine fordi jeg synes jeg skriver så kjedelig. Så hver gang jeg ser over korrekturfeil så kjeder jeg meg i hjel:)

Har hørt mye om boka Stoner og har veldig lyst til å lese den. Så jeg får bestille den og lese den i januar:) Så takk for at du påminnet meg om boken.

Ps: Du er ikke så verst til å skrive omtaler selv heller da:)

Har hatt lyst til å lese den lenge:)

Verdt tiden det tar å komme inn i den.

Denne var veldig, veldig spennende! Seriemorder i småby og de aktuelle mistenkte er klare nesten fra begynnelsen av. Mye fortelles via tre tiåringer og deres lærer og denne barnesynsvinkelen øker uhyggen betraktelig. Litt klisjeprega innimellom, men nesten ikke til å ta pause fra. Sånn flaks det er å dumpe borti gode forfattere!

Høres ut som en bok for meg så den er notert:) Så gjett om den skal bestilles:)

Jeg syntes først og fremst den var ubehagelig. Og samtidig magisk og nydelig og... skrudd. :-)

Tilbake til 60-tallet. Glimrende mimrebok - kunne kanskje vært komprimert noe, men jeg gikk med lydboken og det passet godt at den var lang. Mer om denne i bloggen

Er det en bok med snikende uhygge og har mange grøssende undertoner? Jeg håper det for denne har jeg hatt lyst til å lese i flere år:)

Så et sted at dette visstnok er Neil Gaimans favorittbok, og da måtte den jo leses. Og den er helt strålende! En lettere ustabil og utroverdig forteller gjør at jeg tror jeg må lese boka flere ganger. For her er det mye å lure på.

(Skulle vært student igjen og utsatt den for en skikkelig analyse, det hadde jeg hatt glede av. Men det får være være grenser...)

En av de viktigste norske bøkene som kom ut i 2015!

Heidi Linde (f. 1973) debuterte som barnebokforfatter med "Myggstikk" i 1998, og som romanforfatter i 2002 med "Under bordet". Siden har hun utgitt totalt syv barnebøker og seks voksenromaner. Selv har jeg bare lest "Agnes i senga" (2012) fra før av.

"Norsk sokkel" er utgitt som en roman, men kunne like godt ha vært plassert i sjangeren novellesamling. Men så er historiene i de seks delene av boka løslig knyttet til hverandre, og dermed oppstår det en forbindelse mellom hovedpersonene, som knytter det hele sammen. Uten at dette hadde vært nødvendig over hode ... Frode Grytten valgte til sammenligning det samme fortellergrepet i "Bikubesong".

Fem av de seks kapitlene i "Norsk Sokkel" har et kommunenavn som tittel, mens ett av dem har fått tittelen Platanias. Kommune- og stedsnavnene skal fortelle oss lesere hvor handlingen finner sted. Kapitlene innledes dessuten med politiske programerklæringer, forskrifter, utdrag fra Lovdata og Bioteknologinemnda - alt med sammenheng til det norske velferdssamfunnet. Det handler om barn med særlige hjelpebehov (f.eks. rusproblematikk), Folketrygdlovens formål, fosterhjemsplassering, verdig eldreomsorg, utviklingspolitikk og fosterdiagnostikk under svangerskapet. Dermed får vi som lesere en pekepinn om hva de ulike kapitlene handler om. Hvilket burde ha vært helt unødvendig, synes nå jeg ... Samtidig opplevde jeg nettopp dette som et forsøk på å knytte historiene opp til et slags overordnet prosjekt - den norske sokkel. Nei, vi snakker ikke om oljesektoren, men mer om det typisk norske, det som kjennetegner det norske samfunnet vårt. Sånn sett er det kanskje et paradoks at hovedpersonene i boka - alle som en - er etnisk norske. Men da er jeg kanskje vel kritisk ...

Den historien som gjorde sterkest inntrykk på meg, finner sted på Lillehammer. Ragnhild er gift med alkoholikeren Trond. I alle år har hun drømt om at han skal slutte å drikke - til ingen nytte.

"Så hadde han drukket og falt i trappa. Eller sovnet foran tv-en, så full at han verken hørte ulingen fra røykvarsleren eller ropene fra naboer og brannfolk som strømmet til litt senere ..." (side 34)

Nå har mannen hennes bestemt seg for å slutte å drikke. En psykolog har klart det hun aldri klarte: å motivere Trond til å begynne et nytt liv.

"Hun hadde ofte følt uro når hun hadde vært borte og kom tilbake. Men frykten hun kjente da hun nærmet seg huset den kvelden, var helt annerledes. Lukta slo imot henne straks hun åpnet døra, lukta av grønnsåpe. Han kom ned trappa, nybarbert, nydusjet, han smilte, og hun tenkte: Nå mister jeg ham." (side 34)

Ragnhild er redd. For hvem er hun når hun ikke lenger kan være i en offerrolle, der alle rundt henne synes synd på henne, kjører på med bekymret omsorg? Der hun kan spille førstefiolin og være den som kommer med siste nytt om det begredelige ekteskapet hun lever i ... Hvorfor er hun ikke glad og lykkelig over at mannen hennes endelig bestemt seg for å slutte og drikke?

I Skien møter vi Kristian, mannen som har alt, men som likevel ikke klarer å glede seg over dette. Han er så sliten hele tiden ... Når kona Synnøve hisser seg opp over hvordan rike nordmenn på Vestkanten har utnyttet to fillipinske au pairer, kan de i alle fall konstatere at de selv ikke har noe å skamme seg over. De bor riktignok i en bolig verdt mellom 8 og 10 millioner, men barna deres har aldri blitt hentet av au pairer i barnehagen. Det har de gjort selv. Eller når hun sammenligner dem med et foreldrepar til en gutt i klassen til sønnen, der faren har en overordnet stilling i NRK mens moren er kirurg. Det ligger noe kritisk, noe misunnelig mellom linjene.

"Hun hørte ikke kritikken som lå under replikken hans, og da han forklarte henne det, ble hun irritert. Vi har ingenting å skamme oss over, sa hun, vi er ressurssterke vi også! Han sa: Skamme meg er det siste som kunne falt meg inn! Han åpnet enda en pappeske med bøker. Skråninga, Tyven, Øya, Halvbroren, Brødrene Karamasov som han aldri hadde kommet seg gjennom, Kundera og Knausgård, Kristian tok en slurk av glasset med rødvin og tenkte: Hvor mange av hjemmene omkring her har akkurat disse bøkene i bokhyllene?" (side 83)

Og slik kunne jeg ha fortsatt, tatt for meg kapittel for kapittel og presentert essensen i disse. Det skal jeg ikke gjøre. Det jeg derimot ønsker å få frem er at hver av delene i boka har stoff nok i seg til å bli en roman. Det handler på mange måter om essensen av den norske folkesjela, der vi preges av å ha fått det litt for godt. Så godt at vi er grinete misfornøyd fordi ikke alt er som vi ønsker likevel ... Siden velstands-Norge ikke er så gammelt tross alt, er vi heldigvis i stand til å skamme oss over dette. Heidi Linde berører noe helt essensielt i dette romanen, og dette traff meg utrolig godt. Ikke fordi jeg selv er grinete misfornøyd med livet, men fordi jeg ser hva overflodssamfunnet gjør med samfunnet vår. (Det mest nærliggende eksemplet jeg kommer på i farten er det siste tåpelige handelsstuntet "Black Friday", som får folk som har mer enn nok fra før av, til å gå helt bananas i butikkene - som om vi levde i et fattig samfunn og endelig fikk mulighet for å skaffe oss noen livsnødvendigheter til en overkommelig pris. For ikke å snakke om at vi er blitt så selvgode at vi tror at vi sitter med fasiten på hvordan også andre helst bør leve livene sine.) Når blir det nok, liksom? Når blir vi fornøyde? Personene i boka er helt vanlig folk. Det kunne ha vært deg eller meg. Mange av situasjonene de står oppe i, valgene de har, er lett gjenkjennelige for de fleste. Og mangelen på mot til å forsøke å tre ut av de gamle mønstrene, gjøre noe helt annet, preger de fleste i boka. Slik det jo også er i virkelighetens verden. Selv når vi tror at et annen valg vil gjøre oss lykkeligere, våger vi ikke, men blir der det er trygt - selv om vi da velger enda mer av det samme som gjør oss ulykkelige eller som kjeder oss. Og når vi ikke orker å gå i oss selv, går vi løs på andre. De andres valg eller måter å leve på engasjerer oss mer enn våre egne liv, der vi faktisk har en mulighet for å gjøre noe med det.

Selvsagt kunne Heidi Linde ha borret enda mer i hovedpersonenes liv enn det hun har gjort. Men når rammen for romanen er at hver del representerer kun 1/6, sier det seg selv at dette setter noen begrensninger. Men hvem vet? Kanskje går hun videre med noen av personene i nye romaner? Det ville i så fall vært spennende!

For meg som kun har lest Lindes roman "Agnes i senga", opplevde jeg at Linde har atskillig mer å by på i "Norsk sokkel". Jeg er faktisk veldig enig med NRK-kritiker Marta Norheim i at "Norsk sokkel" er en av de viktigste bøkene som kom ut i 2015. Forfatteren viser god psykologisk innsikt i sine personportretter, hun berører noe essensielt i samfunnet vårt, og hun skriver drivende godt! Hun er ikke helt i toppsjiktet der Carl Frode Tiller befinner seg, men hun er på vei!

Jeg hadde både lydboka og papirutgaven tilgjengelig under lesningen/lyttingen. Tone Mostraum og Ola G. Furuseth leste nydelig! Så nydelig at jeg faktisk ikke ser bort fra at jeg kan finne på å høre lydboka på nytt.

Har du enda ikke lest denne romanen? Da bør du i så fall gjøre noe med dette!

Beklager for sent svar fra meg.
Gi gjerne oppfølgeren en sjanse selv om den ikke kan måle seg med Shantaram, men Fjellets skygge er god selv om den ikke er på samme nivå:)

Syns ikke at det er noe spesielt med nyttår og at det ene året forvandles med et nytt. Jeg tenker det at årene er jo stort sett det samme, så det er ikke noe spesielt:) Litt sær sådan, hehe.
Har heldigvis kommet meg lenger i Himmelfall som jeg har planlagt å bli ferdig med i helga, for den boka er ikke i helt min gate så det skal bli godt å bli ferdig med den:)

Ja, Shantaram er fantastisk og det er ikke ofte jeg sier det om en bok;) Jeg liker oppfølgeren Fjellets skygge godt, men den har ikke den samme magien og gnisten som Shantaram, dessverre. For all del er den verdt å få med seg selv om den ikke kan måles med forgjengeren for den var noe for seg selv. Men gjerne gi oppfølgeren en sjanse også:) Det er ikke bortkastet, altså:)

Å lese 100 bøker i året er det eneste lesemålet jeg orker å ha:) Leselysten min er ganske varierende hos meg også, men har aldri hatt så ofte dårlig leselyst som i fjor, så det var vel det som ødela for å nå målet i fjor, Men prøver igjen i år også. Det er jo lov å prøve:)

Og takk for det. Jeg har ikke tro på at et nytt år gir mange og nye muligheter og slik tull. For meg er nyttårsaften og det nye året bare et siffer som byttes og ikke noe mer enn det, hehe. Jeg er ingen drømmer og det kommer jeg ikke til å bli heller. Jeg er og blir en realist:)

Godt nyttår til deg også og håper du kommer over mange spennende bøker i år som holder på leselysten:)

Godt nyttår:)

Jeg drikker kaffe (som vanlig), og jeg leser fremdeles i Himmelfall av Kari F. Brænne og Fjellets skygge av Gregory David Roberts. Fjellets skygge liker jeg så den har jeg det ikke travelt med, men har bestemt meg for å bli ferdig med Himmelfall for den orker jeg ikke mer. Men som sagt så avbryter jeg ikke bøker, så jeg skal stormlese i den i helga for å bli ferdig,

Helt siden 2010 har jeg hatt som mål å lese 100 bøker i året. I 2014 klarte jeg det med 102 bøker, i fjor ble det bare 92, men jeg skal selvfølgelig prøve igjen i år også. Andre forsetter eller mål for året har jeg ikke. Nye forsetter og slike ting har jeg sluttet med for lenge siden for det bryter jeg uansett etter noen få dager:)

Jeg har stor interesse for det overnaturlige. Og når jeg leser bøker har jeg ikke noe i mot at det har overnaturlige elementer i seg. Det er bare interessant. Jeg har heller ikke noe i mot at det er overnaturlige elementer i grøssere;) Men til tross for det så likte jeg dessverre ikke Miss Peregrine's Home for Peculiar Children selv om jeg liker bøker som er spesielle, og overnaturlighet som tema.

Når forelskelse blir farlig

Helene Uri (f. 1964) er forfatter, språkforsker og professor i lingvistikk. Som forfatter har hun utgitt både fagbøker, barne- og ungdomsbøker og romaner. Det er fortrinnsvis som romanforfatter jeg kjenner henne, og av de 22 bøkene hun i årenes løp har utgitt, har jeg kun lest fem. Det både "Honningtunger", "Engel av nylon", "De beste blant oss" og "Den rettferdige" har til felles, er at de er creepy. Det du ser på overflaten, er aldri slik det kan se ut som. Aldri! Folk kan smile til deg, virke velmenende som få - men bak ryggen din er de rett og slett onde og ekle. "Fordi jeg elsker deg", som er en ungdomsroman, er intet unntak.

I bokas åpningsscene skjønner vi at noe helt forferdelig har hendt.

"Jeg kan nesten ikke tro at det er sant. At jeg har opplevd det jeg har. Og at jeg har overlevd. At jeg er her nå.

Du må fortelle meg alt, sa Berit til meg da jeg kom rullende inn på kontoret hennes.
- Alt? gjentok jeg.
- Jeg tror det er best.
- Men hvor skal jeg begynne? spurte jeg.
- Begynn med begynnelse, sa hun. - Alle historier har en begynnelse. Jeg kjenner bare slutten av din. Jeg vet hvordan det kunne endt." (side 5)

Elin opplever alle ungjenters store drøm: å bli sammen med den peneste, flotteste, nydeligste, kjekkeste gutten hun og alle venninnene vet om: Fredrik! Han har det nydeligste smilet man kan tenke seg. Han er flink på skolen, har en flott kropp og er oppmerksomheten i egen person. Hva mer kan hun egentlig forvente?

Etter hvert utvikler forholdet seg til å bli nokså ekskluderende i forhold til omverdenen. Det er bare de to, og Fredrik legger opp planene for alt de gjør sammen - enten det er tale om å gå ut og spise, gå en tur eller ... ligge sammen. Og fordi han er så fantastisk i ett og alt, gjør Elin som han sier, selv om noe inni henne protesterer svakt. De gangene hun faktisk gjør noe på egen hånd, opptrer Fredrik som et offer. Jaja, han skal vel alltids finne på noe, han også ... Mens Elin er borte, får hun ekle sms´er fra Fredriks venn Bjørn. Dette får henne til å søke trøst hos Fredrik, som opptrer som den tryggeste havnen man kan tenke seg.

Så er det skoleball, og dit skal selvsagt Elin. Hun skal treffe Fredrik eksakt rundt middnatt, siden ballet slutter halv tolv. Men i siste time lar rektor ungdommene feste til middnatt likevel, og dermed blir Elin forsinket. Da hun ankommer hos Fredrik, som er alene hjemme denne helgen, ender det med at han slår henne. Hun får et blått øye. Hva er dette for noe? Men Fredrik angrer og dagen etter kommer han med favnen full av de flotteste roser, og i samtalens løp skjønner jo Elin at det egentlig var hennes skyld at han slo. For han ble jo så redd da hun ikke kom til avtalt tid ... Dessuten elsker han henne så høyt ...

Mens tvilen råder i Elin, er hun vitne til hvordan moren faktisk virker forelsket i kjæresten hennes. Og det er jo ikke det minste rart, så oppmerksom som Fredrik er overfor henne. Til og med hans egen mor får ikke fullrost sønnen sin nok. Tenk at han har gitt henne en så flott rosebukett! Har Elin fått en så flott bukett noen gang? spør hun. Elin blir forvirret. Var det kanskje ikke nettopp hun som fikk denne buketten? Som Fredrik insisterte på skulle stå igjen da hun dro etter den helgen da han slo henne i ansiktet?

Jeg skal ikke røpe mer av handlingen - ikke mer enn at det blir mer og mer creepy etter hvert som handlingen skrider frem. Dette førte til at jeg ikke klarte å legge boka fra meg, men leste den i ett fra begynnelse til slutt. Dersom denne boka ikke hadde hatt Helene Uri-stempelet, kunne historien som sådan ha vært relativt forutsigbar. Men ikke her! Man blir overrasket absolutt hele tiden. I tillegg er boka svært godt skrevet - tilpasset målgruppen, som er ungdom! At dette er en ungdomsroman, gjorde for øvrig absolutt ingenting for mitt vedkommende. Så spennende at den nettopp har adresse til ungdommen, som dermed får med seg ikke rent lite livsvisdom på veien, tenkte jeg. For boka har selvsagt en moral. Forelskelse kan være farlig - virkelig farlig! Og selv tenker jeg på hvor viktig det er at omverdenen ikke overkjører magefølelsen til den som lever i et usunt forhold, men faktisk lytter og tar signalene på alvor. For ting er ikke alltid slik det kan se ut, og den vet best hvordan det er, den som har skoene på ... Elin kommer med signaler på at noe ikke er som det skal være, men alle vender det døve øret til. Og hun er så ung at hun ikke klarer å finne ut av egne grenser selv ... Hvor høyt må hun rope for at hun skal bli hørt? Hvor galt må det gå?

Denne boka anbefaler jeg på det varmeste!

Lest i 2016