En barneverns-ansatt kommer ikke hjem fra jobb en kveld og mannen hennes melder henne savnet. I begynnelsen finner de ingen spor, heller ikke når de snakker med kolleger eller venner.

Jeg falt helt pladask for den første boken av dette paret; Den siste gode mann, og det er med fornøyelse jeg har fortsatt å lese om Bentzon

En 90 år gammel mann dør i sin seng og man regner med at dette er en naturlig død. Men under obduksjonen kan man se at han er kvalt. Muligens med en pute. Ved siden av offeret finner man avisutklipp fra 1944 som handler om at en ung kvinner er funnet død.

Borge debuterer med en svært spennende kriminalroman

Jeg tror at Jørgen Brekkes kriminalromaner er blant de beste jeg har lest. Han har en måte å beskrive både nåtid og fortid som gjør at en ser for seg scenene han beskriver. Hans hovedkarakter er blant de «myke og intelligente menn» vi finner i kriminalromaner for tiden.

Belle blir kidnappet og han selv utsatt for et komplott. Kidnapperen gir beskjed om at Brenner må finne Mio for å få Belle tilbake.

I Lotus blues kommer Bobby T. til kontoret og ber Brenner representere sin døde søster. Han sier hun ble anklaget for fem mord, men at hun var uskyldig. Søsteren het Sara Tell, men ble kalt Sara Texas i mediene fordi de to første mordene skjedde der mens hun var au pair. Han vil også at Brenner skal lete etter sønnen til Sara, Mio. Han forsvant samme dag som Sara tok livet sitt. Sara Texas sak var en «big deal» i mediene og Brenner kan ikke annet enn å bli interessert, selv om han i utgangspunktet ikke vil hjelpe.

Jeg leste denne boken i et jafs. Det er det ikke så ofte jeg gjør. Men noen ganger er historien så fin og flyten så utmerket at en bare fortsetter og fortsetter.

Henriette Gyland er dansk, men bor i England og skriver på engelsk. Up Close er første bok i en serie som heter Twist in the tale. Dette er det som på engelsk kalles «romantic suspence». Noe som betyr at du får servert en kriminal historie sammen med romantikk. Med andre ord vet du hva du går til.

Hovedpersonen i denne boken heter Lia. Hun er fra Norfolk i England, men bor i Boston sammen med forloveden sin. Da mormoren hennes dør drar hun til England for å ta seg av begravelse og arv. Det er der hun vokste opp, hos mormoren. Etter uoverensstemmelser mellom henne og moren da hun var en tenåring. Mens hun er i Norfolk møter hun igjen Aidan som hun gikk på skole med, og søt musikk oppstår.

Krim-biten er to-delt. Lia begynner å mistenke at mormoren ikke døde en naturlig død. Og det har gått av flere bomber rundt en militærforlegning i nærheten. Lia er opptatt av mormoren og Aidan av bombene. Men han fordi han forstår noe, og hun fordi hun ikke kan fatte det som skjer. Tilsammen kommer de nok over en løsning skal du se.
Betraktninger

I denne boken er politiet på jakt etter en seriemorder. Samtidig som vi følger politiet, følger vi også seriemorderen, og en liten jente som har klart å rømme med brukket ben. Hun har funnet frem til en gammel mann som bor alene i en hytte i skogen.

En av hovedetterforskerne og vår hovedperson, Valerie Hart, er besatt av mordutredningen. Det er tydelig at hun kanskje ikke er helt stabil og må la en FBI agent få mer plass enn henne selv. Det er den typiske: utbrent politi får sparken, ny politi kommer inn og roter det til, utbrent politi løser saken på fritiden. Det trenger ikke være politi, men det er ofte det. Har du ikke lest bøker med det mønsteret før?

Det groteske i denne boken står seriemorderne (en psykopat og hans lærling) for. De mishandler ofrene grovt og det haster med å få stanset dem. Det fineste i boken er den lille jenta, som er livredd eneboeren, og den gamle mannen selv som heller ikke vil ha noe av at folk kommer i hytten hans. De utvikler, om ikke vennskap, så et nært forhold for å overleve. Dette er en grei krim å ty til når du ikke har annet liggende for øyeblikket.
Betraktninger

Fritt fall handler om en flyulykke og et mord. Vi møter mennesker i en liten by. Noen av dem har kjente og kjære ombord i et fly og andre er relatert til mordet som er begått. Det er vinter med mye snø og steder der flyet datt ned er vanskelig tilgjengelig. Noen av familiene vi treffer på er desperate etter nyheter om de som var ombord, andre er desperate etter å få vite hvem som er morderen. Og i noen tilfeller er de involvert i begge deler.

Hovedpersonen er flyvertinne og overlever flystyrten. Hjemme har hun mann og barn som hun stadig trekker seg mer og mer unna. Den historien ble litt rar oppi alt det dramatiske. Vi treffer også en politisjef som akkurat har pensjonert seg. Det er datteren hans som har blitt drept.

Dette var helt enkel og grei krim. Ikke blant de beste jeg har lest, men ganske underholdende likevel. Det er ikke så ofte en leser om flyulykker i mordutredninger.

Betraktninger

Jeg klarer ikke formidle hvor utrolig vakker denne boken er.

To voksne og et barn. Den ene kvinnen har en gullring med inskripsjonen Din Gustav.

Fytti (som vi sier på Jæren) jeg ble skremt av denne boken!

En ganske så travel bok. Men en bok som bæres av humor

Olive er en sterk kvinne, og barneskolelærer. En solid «force of nature». Hun er gift med Henry og har en sønn som heter Christopher. Henry er byens apoteker og Christopher er det elskede barnet Olive ikke vil gi slipp på.

Link går til bloggen min Betraktninger

Østreng lar oss komme inn i sinnet til den andre kvinnen. Hun som lever på vent, som vet hun burde bryte ut, men som ikke vil, evner eller klarer. Dette forholdet hun er i er usunt, det er hemmelig og kan aldri bli gjensidig. Likevel er hun avhengig av han, både kroppslig og følelsesmessig. Og like usunt som det er relasjonsmessig, er det også fysisk. Slik fortoner det seg i alle fall for utenforstående, for den gjengse mann eller kvinne. Kanskje er sadomasochismen symbol på hennes behov for å straffe seg selv. Forakt for å ikke klare å fungere som A4-mennesket samfunnet forventer. Kanskje er det nettopp dette hun ønsker, men som hun ikke kan leve ut i annet enn et forbudt forhold.

For det handler om ekstase på den ene siden, sorg på den andre. Begjær og fortvilelse. Og mest av alt: Alt man ikke kan snakke om med andre. Fortielser, hemmelighold, behov og lengsler samfunnet ikke kan akseptere. Det handler om å leve på siden av samfunnet, å late som, og samtidig sørge over å ikke være med.

(Les mer ...)

Nyutgivelse av gammel klassiker fra sørstatene

Carson McCullers (f. 1917 d. 1967) utga i løpet av sitt korte liv fire romaner og et lite knippe med noveller, et par skuespill, litt poesi og noen essays. "The Heart Is a Lonely Hunter" utkom i 1940 og dette var hennes debutroman. Den utkom på norsk for første gang i 1945, og den ble gjenutgitt i 1971. Nå foreligger den atter i en nyutgivelse, og mange er dem som har fått øynene opp for denne gamle klassikeren av en sørstatsroman.

I og med at jeg hadde hørt så mye fantastisk om denne romanen, startet jeg min lesning med svært høye forventninger. Overraskelsen var derfor veldig stor da jeg etter hvert skjønte at denne romanen ikke traff meg helt.

Det mest fascinerende med romanen er kanskje at den kom ut i 1940, og at forfatteren den gangen bare var 23 år gammel. Det er nemlig ingen tvil om at det må mye modenhet og innsiktsfullhet til for å kunne skrive en roman som dette, hvor tematikken er de harde tredveårene, klasse- og raseproblematikk - for ikke å glemme kjønnsproblematikk og muligens også homofili. Her kalles de svarte for negre, slik det var vanlig å kalle dem før dette ble politisk ukorrekt å si. At oversetteren har valgt å beholde ord og uttrykk, slik de faktisk ble uttrykt da boka utkom i 1940, mener jeg er en nødvendighet og en styrke ved boka. Jeg er også glad for at vi ikke møter på bred østkantdialekt hver gang de lavere klasser åpner munnen.

Det er de harde tredveårene og vi befinner oss i en liten by i Sørstatene i USA. I sentrum for handlingen står Biff Brannon, som driver New York Café der folk kommer og går. Hit kommer også døvstumme John Singer, og rundt ham kretser en håndfull mennesker som alle har det til felles at de er ensomme og søkende. Singer er en klok mann som forstår det meste av hva som kan vederfares ulykkelige mennesker, og fordi han aldri setter seg selv i sentrum, oppnår han stor tillit i sin lille krets.

"I byen var det to stumme, og de var alltid sammen. Tidlig hver morgen kom de ut av huset der de bodde, og arm i arm gikk de bortover gaten på vei til arbeid. De to vennene var svært forskjellige. Den som alltid førte an, var en fet og drømmende greker. Om sommeren kom han ut i en gul eller grønn poloskjorte som var stukket uryddig ned i buksen foran og hang løst bak. Når det var kaldere, hadde han en formløs genser over. Ansiktet var rundt og glinsende, med halvt lukkede øyelokk og lepper som buet seg i et vagt, fåret smil. Den andre stumme var høy. Han hadde et våkent, intelligent uttrykk i øynene og var ytterst pertentlig antrukket." (side 9)

Grekeren heter Spiros Antonapoulos, og etter en del utagerende atferd blir han innlagt på asyl. Dette sørger nemlig Charles Parker for gjennom å bruke sin makt og innflytelse i byen. Slik ble man den gangen kvitt brysomme og uønskede individer i samfunnet. Å være farget innebar en større risiko, den gangen som nå ... John Singer kommer aldri over dette. Savnet av vennen, som han riktignok besøker hver gang han har mulighet for det, skal komme til å prege hans liv i en slik grad at livet nesten ikke er til å holde ut ... Vi forstår at det er noe mer enn "bare" et vennskap som har knyttet de to sammen.

Singer leier et rom i Kelly-familiens hus, og det gjør også flere andre. Der kommer han i kontakt med utleierens datter Mick Kelly, ei 12 år gammel jente som drømmer om å gjøre en karriere innenfor musikken. Ansvaret for småsøsknene hennes sluker henne imidlertid helt, og hennes egne drømmer ... ja, de forblir i grunnen bare drømmerier. Samtidig er det nettopp dette som holder henne oppe, godt støttet av den godeste Singer. I huset jobber også Portia, datteren av den svarte legen Benedict Copeland. I sin tid forlot kona ham sammen med alle barna deres. Hun kunne nemlig ikke leve med en mann som ikke klarte å underordne seg i samfunnet. Portia er den eneste han har kontakt med i familien.

Gjennom Benedict Copeland personifiseres rasemotsetningene. Han er en borgerrettighetsforkjemper som ønsker å mobilisere til kamp for at de svarte skal oppnå like rettigheter som de hvite. Dette går ikke upåaktet hen i disse tider, hvor all slags motstand oppfattes som truende og farlig. Copeland er en stolt mann, og nekter å innta en underdanig holdning overfor de hvite. Samtidig skjønner vi at det å tilhøre middelklassen og være svart og det å være fattig og hvit i grunnen går ut på ett. Man kommer seg ikke opp og frem i samfunnet når man er farget, selv om man får seg utdannelse.

"Han hadde prøvd å distansere seg fra de hvites stilltiende skamløshet i årevis nå. Hver gang han kjente motviljen melde seg, samlet han tankene og leste. Når han gikk rundt i gatene og ferdedes sammen med de hvite, beholdt han et verdig uttrykk i ansiktet og sa aldri noe. Da han var yngre, sa de alltid "boy" til ham, og nå var det "gamlefar". "Gamlefar, stikk ned på bensinstasjonen og hent en mekaniker til meg." Det var ikke lenge siden en hvit mann i en bil hadde ropt til ham. "Boy, gi meg en hånd med dette." "Gamlefar, gjør ditt og datt." Han overhørte dem, gikk videre med verdighet, og uten å si noe.

For et par kvelder siden var en beruset hvit mann kommet bort til ham på gaten og hadde halt ham med seg. Copeland hadde hatt med seg doktorvesken, og var sikker på noen var kommet til skade. Men drukkenbolten hadde bare halt ham inn på en hvit kafé, og de hvite mennene langs bardisken hadde hånet og spottet ham. Han visste at drukkenbolten gjorde narr av ham. Selv hadde han beholdt verdigheten." (side 93)

Underveis møter vi rebeller, fylliker, arbeidsledige og psykisk syke mennesker. Vi får innblikk i hva fattigdommen gjør med mennesker og hva det vil si å gå sulten til sengs nesten hver kveld. Dette er historier uten happy ending, der hver og en går til grunne på hvert sitt vis. De harde tredveårenes depressive slør legger seg over den søvnige lille småbyen, der håpet er at alt skal bedre seg, men hvor det eneste som ligger rundt neste sving er en ny krig, men som ingen av romanfigurene er i nærheten av å kunne vite noe om.

Gjennom persongalleriet har Carson McCullers med nokså bred penn tegnet et miljø som gir oss innblikk i mange sider ved et amerikansk småbymiljø i sørstatene på slutten av tredveårene. Boka er godt skrevet. Når jeg likevel føler at jeg har lest det meste tidligere, må jeg minne meg selv om at boka utkom i 1940 og faktisk var temmelig enestående i sitt slag den gangen. Til sammenligning utkom Harper Lee´s "Drep ikke en sangfugl" først i 1961. Så hvorfor ble jeg likevel ikke så grepet som jeg kanskje hadde trodd og håpet på forhånd? Etter å ha bladd i papirutgaven av boka tenker jeg at det kanskje har å gjøre med at jeg valgte lydbokutgaven. Kanskje burde jeg ha lest papirutgaven denne gangen. Det er mange historier i boka, og i perioder kjente jeg på at det var en utfordring å holde de ulike personene fra hverandre. Dette er mye enklere å få til når man leser boka selv.

Siden jeg alltid har interessert meg sterkt for litteratur og film om samfunnets outsidere, er tematikken i boka en innertier for meg. Jeg elsker også idéen om litteraturens enorme evne til å få folk til å tenke litt lenger, i stedet for å la seg fange av tidens strømninger, som kan være temmelig begrensede for et samfunn. Flertallet har sjelden rett, og samfunnsutviklingen går fremover fordi noen våger å bryte ut av konformiteten og det som er opplest og vedtatt som sant.

Jeg håper ikke jeg skremmer andre lesere fra å lese denne boka. Jeg vil uten videre anbefale den sterkt, selv om den ikke slo meg fullstendig ut.

Originalt Hamlet-inspirert plott

Ian McEwan (f. 1948) har tidligere utgitt 13 romaner, tre novellesamlinger, et par barnebøker, noen skuespill, manus m.m. Jeg har anmeldt 12 av hans bøker på bloggen min.

I de senere år har vi lesere kunnet forvente en ny bok fra McEwans kant med to års mellomrom. "Nutshell" er hans siste og 14. roman. Så populær er forfatteren at det aldri går lang tid før bøkene hans foreligger på norsk. Mitt inntrykk er at hans tilhørerskare øker vesentlig for hvert år som går. Flere og flere bloggere anser McEwan som sin yndlingsforfatter, og poengterer nettopp dette i sine omtaler av bøkene hans. For meg er han blant mine "10 på topp"-forfattere.

Et Shakespeare-sitat setter oss på sporet av at romanen "Nøtteskall" er inspirert av Hamlet:

"Herregud, jeg kunne vært låst inn i et nøtteskall og sett meg selv som konge over uendelige vidder, hvis jeg bare ikke hadde vonde drømmer."

Historiefortelleren i "Nøtteskall" er intet mindre enn et nesten fullbårent foster. Som en slags ufødt Hamlet betrakter bokas jeg-person verden fra sin mors livmor, et sted som ikke er ulikt et nøtteskall. Her blir han et ufrivillig vitne til sin mor Trudys utroskap med Claude, ektemannen Johns bror. Sammen planlegger de å ta livet av John, slik at de kan leve lykkelig sammen resten av sitt liv. Trudy hvis navn til forveksling ligner Trude eller Gjertrude i Hamlet ... Claude hvis navn til forveksling ligner Claudius ... Gjertrude er Hamlets mor, Claudius er hans onkel. Plottet i Hamlet er det samme. Rent bortsett fra at herværende romans hovedperson (jf. Hamlet) enda ikke er født.

"Hvordan har det seg at jeg, som ikke engang er ung, ikke engang født i går, kan vite så mye, eller vite nok til å ta feil i så mye? Jeg har mine kilder, jeg lytter. Moren min, Trudy, liker radio og foretrekker prat fremfor musikk, når hun da ikke er sammen med vennen sin, Claude. Hvem kunne vel, i internettets spede barndom, ha forutsett at radioen skulle bli mer og mer populær, eller at det eldgamle ordet "wireless" skulle få en renessanse? Gjennom vasketeriastøyen fra mage og tarmer hører jeg nyhetene, alle vonde drømmers utspring. En hang til selvskading driver meg til å lytte nøye til analyse og meningsbryting. ... Midt i en lang, rolig natt kan jeg gi moren min et solid spark. Hun pleier å våkne da, ligge søvnløs, strekke seg etter radioen. Det er en slem sport, jeg vet det, men når morgenen kommer, er vi begge bedre informert." (side 12)

Det ufødte fosteret er ikke veldig imponert over morens elsker. Han frykter også konsekvensen av at faren hans skal ryddes av veien. Både han og Claude konkurrerer om morens oppmerksomhet, og inne i livmoren er det dessuten trangt om plassen. Særlig hver gang Claude trenger seg inn i hans mor ...

Faren John prøver å vinne sin kones gunst ved hjelp av dikt, uten å lykkes. Å kunne 1000 dikt utenat, men ha liten evne til å tjene penger kombinert med ekkel psoriasis på hendene, gjør ham lite attraktiv som mann i Trudys øyne. Dessuten er han overvektig og burde mosjonere mer. Og fordi han er mer opptatt av å tekkes sin kone enn å reise seg som et skikkelig mannfolk, finner han seg i at Trudy kaster ham ut av hans eget barndomshjem for å være i fred den siste delen av svangerskapet. Dermed kan hun treffe elskeren Claude så ofte hun har lyst til.

Trudy drikker. Hun prøver å begrense alkoholinntaket, vel vitende om at dette kan skade fosteret, og som regel klarer hun å stoppe etter det andre eller tredje glasset med vin. Men noen ganger blir det også så mye som fem glass. Vår jeg-person nyter vinen som blir ham til del, og synes det er dårlig gjort når moren setter neste vinglass til side. Vi aner et alkoholisert barn før det er født. Alkoholen symboliserer i så måte gift, et tema som er høyst aktuelt i Shakespeare`s Hamlet.

"Hva er vitsen med en hodepine, med hjertesorg? Hva er det jeg advares mot, eller får beskjed om å gjøre? Ikke la din incestuøse onkel og mor forgifte faren din. Ikke sløs bort dine dyrebare dager uvirksom og opp ned. Bli født og foreta deg noe!

Hun setter seg ned på en kjøkkenstol med et fyllesykestønn, den selvvalgte plagens melodi. Etter en ettermiddag med drikking byr ikke kvelden på så mange muligheter. Faktisk bare to: anger, eller mer drikking og deretter anger. Hun har valgt det første, men ennå er det tidlig. Osten står på bordet, allerede glemt. Claude kommer tilbake der hvor moren min skal bo, som millionær og kvitt meg. Han krysser London, antagelig i drosje fordi han aldri har lært seg å kjøre." (side 54-44)

Underveis rammes Trudy av samvittighetskvaler på grunn av planene som hun og elskeren legger. Og under ligger det evige, eksistensielle dilemmaet: går det virkelig an å bygge egen lykke på andres ulykke?

Hvilken verden er det vår jeg-person kan se frem til å bli født inn i? Akkurat dette bekymrer ham tidvis så mye at han ønsker at han aldri blir født. Han lykkes imidlertid ikke i å la seg bli kvalt av navlestrengen. Eller at han kan få tatt den ultimate hevn over Claude, som har tatt livet av farens hans. Helt til siste side holdes vi i en åndeløs spenning ...

Ian McEwan har klart det igjen! Som en plottets mester, trollbinder han oss lesere og holder oss i et jerngrep helt til det siste. Denne gangen med noe så originalt som et ufødt foster som forteller! Og ja visst fungerer det! En besnærende tanke for øvrig at det ufødte livet får med seg absolutt alt som foregår på utsiden av livmoren, selv om vi alle vet at dette ikke er mulig. I fiksjonens verden er imidlertid alt mulig.

I tillegg til å være bisarr, har historien også sine komiske sider. Det lille fosteret kan en hel del om det meste, og lirer av seg den ene samfunnsanalysen etter den andre, bedrevitende som få. Dessuten er han ikke rent lite snobbete når det kommer til vin, oster og gourmetmat. Med britisk-intellektualiserte tanker fremstår fosteret som bokas mest interessante karakter. Det hele er briljant og elegant fortalt, og jeg kan ikke annet enn å beundre den erfarne forfatteren meget høyt, som har satt et så intrikat plott i scene.

Denne boka er rett og slett et must å få med seg! Lydbokutgaven med Niklas Gundersen som oppleser er fantastisk!