Bokelskere.no

Liker mange av hans bøker, men jeg falt av litt ut i boka. Handlingen ble trukket så langt ut. Kanskje jeg rett og slett ikke var i humør til å lese en bok hvor handlingen pågikk i krigens tider. Dumt, forfatteren er virkelig god!

Smiler litt når jeg leser hva du skriver, jeg er så enig med deg! Du treffer det på kornet.

Spennende og trolsk historie med krim, spesielle karakterer og flott natur. Den er spennende, men jeg savner mer fart i historien. Det som gjorde at jeg likte boken er naturen og personene vi følger i boka. Både personene og miljøet er veldig spesielt, kult at mye handlingen er ute på ei myr. Trekket ned at det går litt treigt og at forfatteren har nye fokus på mindfullness - det lyser godt igjennom de forskjellige skildringene.

Jeg har nærmere detaljer på bloggen der jeg gir terningkast på omslag, skrivemåte, terningkast på tittel osv osv, så det er mange faktorer som spiller inn. Jeg synes ikke det bare var deler som var kjedelig, men syntes boka var veldig forutsigbar og det var ikke helt min type bok. Kanskje ikke godt nok grunnlag, men det var slik jeg følte det der og da. Boka hadde god historie osv, men syntes det ble for forutsigbar og man skjønner hva som skjer før det skjer. Det er en god bok, men ikke min type bok fordi den er forutsigbar og bydde ikke på mye motstand som jeg liker. Så skulle vel ha vært hardere i kritikken som jeg ellers bruker å være når jeg gir enere, toere og treere for de gir jeg mange av og er ikke redd for å gi kritikk. Jeg ville vel heller være nøytral denne gang. Det er ikke godt å si. Vet ikke om dette oppklarer noe og takk for interessant spørsmål. Skal ta det med meg videre for det er det man lærer av. Jeg bruker å være veldig streng ellers når jeg gir enere, toere og treere, så er ikke redd for å være hard i kritikken, så jeg var visst for mild i denne anmeldelsen. :) God påske. :)

Det er så åpenlyst hva som kommer til å skje at det blir kjedelig, det er det samme i alle hennes romaner og det blir så tynt og "oppbrukt" av forfatteren. Samme karakterer og miljøer bare navn er endret.

Interessant og komplisert kamp om et indre kaos ...

Mikael Persbrandt er en kjent svensk skuespiller som har bidratt i både dans, teater, Tv - serier og film. For meg er og blir han Gunvald Larsson fra Tv-serien Beck for det er den rollen jeg forbinder ham best med, og syntes ikke at serien ble den samme etter at han sluttet. Husker ham også godt i filmene Dag og natt (2004), Øyenstikker (2001) og i den mindre kjente, men spesielle filmen; Dødelig drift (1999). Husker ham også i Tv - serien Uskyldig dømt (2008 - 2009).

Urolig oppvekst
Som liten vokste han opp med en del flytting og foreldrene hans skilte lag da han var liten gutt. Siden da har faren hans vært høyst fraværende. De har hatt litt kontakt nå og da, men ikke et typisk far og sønn forhold. Han ble oppdratt av moren som han har et nært forhold til. I selvbiografien hans beskriver han barneårene, ungdomsårene, karrieren, og hvordan ting utvikler seg med årene generelt. Helt fra han var liten har han vært redd for å føle seg utenfor og han har i mange år slitt med angst som han beskriver som et godstog som til stadig gjør ham rastløs, i hvert fall tidligere. Han har i mange år hatt ansgt for å ikke høre til noe sted. Tidlig ble han interessert i teater hvor han begynte å føle seg noenlunde hjemme, i hvert fall et sted. Siden da har han hatt mange roller i det ene og det andre.

I hans selvbiografi blir vi meget godt kjent med Persbrandt både på godt og vondt, ikke bare gjennom karrieren, men også på private plan. Gjennom karrieren hans får vi et godt innblikk i hvordan han i en periode var svært ettertraktet, ble jaget av pressen overalt som spredde både sannheter og usannheter om hva han gjorde på fritiden og hvem han hang sammen med. Alle ville ha en bit av ham koste hva det koste ville. Han forteller også om sine forhold, både vennskap og kjærlighetsforhold, blant annet forholdet til Maria Bonnevie som varte i sju år, og hvordan han til stadighet skuffet både henne og andre kvinner han var i forhold med, fordi han var en mann drevet av sjalusi, narokita og alkoholisme. Han slet også til tider med depresjon. Han forteller også åpenhjertlig om hans kriminelle handlinger fra ung alder.

Turbulente kjærlighetsforhold og indre konflikter
Persbrandts innrømmelser kommer på rekke rad og det er ikke måte på hva alt han har gjort, men istedet for å komme med bortforklaringer og skyve alt under teppet, legger han det frem at slik var det da og slik er det nå. Han kommer ikke med visvas og en rekke unnskyldninger, eller påstår at han er uskyldig i det ene og det andre. Han innrømmer sine feil som en mann og forklarer hvordan han alltid har prøvd å stramme seg opp, det går fint i perioder før han plutselig havner på kjøret igjen. Jeg er fullstendig klar over at man ikke skal le av narkotikamisbruk, alkoholisme eller utroskap, men han beskriver det på en levende og komisk måte at det var tett før jeg lo opptil flere ganger, men klarte heldigvis å holde meg. Jeg er ikke en person som ler, hverken av komedier eller vitser. Men denne selvbiografien kan til tider være tragikomisk, muligens ufrivillig morsom. Men som sagt, måten ting er skrevet på av og til er komisk og man kan glemme alvoret i det. Mye er fortalt med ironi og sarkasme. Persbrandt er kjent for å være sarkastisk, litt som rollen som Gunvald, og da kan det bli hysterisk morsomt. Spesielt komisk var scenen da Persbrandt snakket med Skavlan gjennom brevluka fordi han vil snakke med Maria Bonnevie og ville ha henne tilbake. Det er jo ikke komisk med en person som er langt nede, men igjen, det er beskrevet på en morsom og åpenhjertig måte, og de to har møtt hverandre i talkshowet til Skavlan flere år etterpå. Lurer på hva de tenkte om hverandre da etter den episoden.

Han forteller også om hvordan han møtte sitt livs store kjærlighet i voksen alder, Sanna Lundell, som er datter av Ulf Lundell, og hvordan han har prøvd å roe ned med alt som familiemann. Han forteller hvordan han har feilet og hvordan han hele tiden prøver å skjerpe seg. Han har et ønske om å være en bedre far enn det hans egen far var, og Mikael Persbrandt prøver og hevder han har blitt flinkere til å finne roen i hverdage i voksen alder.

Jeg har ikke lest en så underholdende biografi siden Unmasled (The True Life Story of the World's Most Prolific Cinematic Killer) av Michael Aloisi og Kane Hodder. Kane Hodder og Mikael Persbrandt skriver begge med stor dose humor og ærlighet i hver sin biografi, man får omtrent den samme stemningen. Sånn jeg husker det byr på mye sarkasme, selvironi, selvgransking, og det er en bok som ikke legger skjul på noe. Man blir kjent med flere sider av Persbrandt, både privat og gjennom yrkeslivet. Man følger også med utviklingen fra å være en slags badass som ofte ble sett ned på av andre, men som med tid og gjennom flere feiltagelser, klarer å jobbe seg oppover, sakte, men sikkert, klarer på et vis å gjenopprette respekt. Dette er en bok om å ikke la seg overvinne av indre demoner, ha ren arbeidskraft og vilje, bare man brenner for noe. Han har vært gjennom mye og ga aldri opp, selv om det ofte føltes slik. Det er en bragd i seg selv. Dette er en god, varm og morsom selvbiografi om feiler, mangler og viljestyrke. Det eneste som man blir litt sliten av er at man tenker at problemer og feilsporing vil ingen ende ta, for av og til er det svært mange av dem, og kan være litt repeterende. Jeg er også litt lei av at når folk blir far/forelder så forandrer alt seg og man får perspektiv på ting. Det blir litt for typisk og amerikansk. De som er barnløse skjønner også hvor stort det er å bli forelder selv om man ikke opplever det, og trenger ikke å få det inn med teskje, men for all del, en herlig selvbiografi er det likevel. Persbrandt er et bevis på at uansett hvor mange feil han har gjort oppgjennom årene, gikk det bra for ham til slutt. Det er om å holde ut og stå i det, selv om det føles ut som om bunnen er nådd. Dette er på mange måter en sterk og tankevekkende selvbiografi, og ikke minst, underholdende.

Fra min blogg: I Bokhylla

Wow, så kult at du spurte han! Aaaa, jeg gleeeeder meg :)

Ikke mye sjokkerende eller utfordrende med dagens thrillere ...

Vanessa er fra seg av sorg og vantro. Det er en god stund siden de skilte lag etter syv års ekteskap, men likevel klarer hun ikke å tro at Richard er ute av livet hennes, og at hun ikke lenger er en del av livet hans. Han overtok det meste, mens hun bor hjemme hos en tante i New York som hun har et svært nært forhold til. Hun er som en reservemor for henne. Både hun og tanten er barnløse, og de tar vare på hverandre så godt de kan, både på godt og vondt. Men det er vanskelig å bare "glemme" noen man har elsket og tilbragt hver dag sammen med, og så er det hele plutselig over. På jobb gjennom en bekjent får hun vite at Richard er forlovet på nytt og det knuser hennes verden på ny. Hvordan kan han gå videre når hun ikke kan? Han kan da bare ikke gifte seg med en annen kvinne sånn uten videre? Den negative tankespiralen, savnet og skuffelsene gjør til at hun drikker vin ofte utover dagen (noe som har blitt til en vane for kvinner i psykologiske thrillere for tiden), så det er ikke noe nytt heller. Ideer surrer rundt i hodet hennes. Hun blir nysgjerrig på den nye kvinnen til Richard. Hun vil finne ut hva slags type hun er, og eventuelt få henne til å la være å gifte seg med ham, men vil det funke, i så fall hvordan?

Dagens thrillere er for like
Dette er også en bok jeg har sett litt overalt i det siste, både på YouTube og Goodreads. Bøker som kun får ros venter jeg med å lese senere, men blir enda mer nysgjerrig på bøker som får delte meninger, så derfor ville jeg lese denne fordi den er både elsket og "hatet". For meg var det konseptet som pirret nysgjerrigheten, men håpet at det ikke ville bli enda en thriller lik andre thrillere i det siste, men det var det dessverre, på en måte. Det er ikke mange thrillere som skiller seg ut. Den eneste som har skilt seg ut som jeg har lest i det siste er Single White Female av John Lutz, men den ble utgitt i begynnelsen av 90 - tallet. Da ble thrillere skrevet på en original og annerledes måte, mens nå følger thrillerforfattere en formel og bare skifter navn på karakterer. Det føles i alle fall slik noen ganger. Jeg liker thrillersjangeren ennå, og jeg ser ikke ned på sjangeren. Det er bare det at det er på tide at noen bryter ut av dagens mønster og skrive på en litt annerledes måte. For det er vel lett å se hva slags formel som funker og da er det lett for andre forfattere å ta etter når man ser hva som selger og ikke, noe som er synd. Jeg skulle ønske forfattere var flinkere til å finne sin egen stemme og gjøre det på sin egen måte for det trenger vi nå mer enn noe annet. Så jeg har ikke gitt opp håpet for thrillersjangeren ennå, Jeg bare savner mer utfordringer når jeg leser, og å bli overrasket. Det er lenge siden sist.

Denne boka er også en type bok der man tror man vet hva som foregår, men så har boka twister og vendinger som forandrer alt. Da disse "twistene" kom, hadde jeg skjønt det lenge før det skjedde for jeg er vel en tørrpinne som leser mellom linjene og som følger magefølelsen, instinktet eller hvaman kan kalle det og det ødelegger alt for meg. Sånn er det med bøker og filmer. Jeg savner å bli overrasket og sjokkert, men istedet gjennomskuer jeg det før avslørningene skjer. Det er surt. Men vil også udnerstreke at det er ikke twister og sjokk som betyr mest for meg fra thrillersjangeren. For meg betyr en god historie så mye mer og det kan være en thriller for seg selv og det var denne. Denne boka bydde på gode og troverdige karakterer, og hadde en god og realistisk historie som er godt skrevet, men følte at forfatterne spedde på med den ene twisten etter den andre bare for å krydre historien litt, og det syntes jeg var så unødvendig da historien er god nok i seg selv. Men anstrengelsen og higet etter å sjokkere ble for mye og ble til irritasjonsmomenter, for syntes at karakterene og historiene klarte seg fint uten disse "twistene" som ikke var noen twister for min del, for leser man ting nøye og følger magefølelsen, skjønner man greia. Men det hadde ikke gjort noe om forfatterne lot være å spe på med twister for det jeg prøver å si er at historien var god nok og fascinerende i seg selv, men følte at twistene og higet etter å overraske ble for dumt og unødvendig, egentlig. Boka hadde vært så mye bedre uten. Det er bare det jeg vil ha frem til.

Lite selvstendighet, men det er en mening med det i denne boka ...
Til tross for at sjokk og overraskelser uteble for min del, var det noen av karakterene som fascinerte meg og som ga meg lyst til å lese videre. Man blir godt kjent med karakterene, og noen er mer mystiske og som man vil vite mer om. Denne Richard var mest interessant å lese om, og samtidig slitsom fordi man føler man blir kjent med ham og samtidig ikke. Det mest irriterende med ham er at han i nesten hver setning sier baby, sweetheart, honey. Det er sikkert søtt det, men i hver setning? Det må være slitsomt og for pludrete i lengden? Men det er en hake med det og et poeng, og det skjønner man når man leser boka. Kan ikke utdype hvorfor og mer om det uten å avsløre noe, og det er det siste jeg vil ...

Jeg blir også ofte fortvilet, nesten sint over kvinnelige karakterer i dagens thrillere. De stemples som hjelpesløse og sårbare, og må de være en kveld alene, enten ute eller hjemme, må de sende meldinger eller snakke med mennene deres i telefonen for å få selskap fordi de ikke takler å være alene? Jeg blir fornærmet og opprådd over hvor lite selvstendige og egenrådige kvinnelige karakterer i dagens thrillere blir fremstilt. De tyr til flaska bare de får noen nedturer, og ting ordner seg så fort bare en mann holder rundt dem. Litt tullete å ringe og sende sms med I love you bare når en skal bort i noen kvelder. Jeg bare spør ... og det er jo lov å spørre. Er det ingen som tør og klarer å være alene lenger? Tåpelig! MEN, i denne boka er det tilgevelig for i motsetning til andre thrillere jeg har lest i det siste, så hører det med i settingen og det ligger en mening med det. Det skjønner man også mer av når man leser boka ...Huff, det er så slitsomt når man ikke kan gå i dybden uten å avsløre noe. Det er utfordrende ...

Jeg likte skrivestilen til kvinnene og jeg er spent på hvem skrev hva, for jeg merket ikke at det var skrevet av to forfattere. Skrivestilen har en fin flyt, og klarer på en merkelig måte å holde på nysgjerrigheten selv om jeg forstår, og har forstått handlingen og vendingene i boka før alt gradvis avsløres.

Dette er en lettlest thriller som ville ha klart seg mye bedre uten twister og noen karakterer er mer spennende å lese om enn andre. Likte også atmosfæren godt, men hadde ikke gjort noe om det var litt mørkere. Avsløringene er dessverre for lette og åpenlyse hvis man er nøye med å lese mellom linjene. Noen av karakterene holdt spenningen oppe for man ville bli kjent med dem og det var det som holdt spenningen oppe for min del, men syntes boka ble ødelagt av for mange forutsigbare twister som dukker opp underveis. Historien og budskapet er bra nok i seg selv, og boka ville kanskje derfor ha blitt tatt mer seriøs uten disse "overraskende vendingene". Det er ikke alle thrillere som er nødvendig med twister. Disse twistene har mer eller mindre blitt til en "greie", virker det som.

Etter å ha lest The Wife Between Us er jeg lettet over å være singel og barnløs, og at jeg aldri stoler på noen ..bare nevner det.

Fra min blogg: I Bokhylla

Å, ja! Gleder meg!

Jeg liker vanligvis så godt hans bøker, men denne ble veldig kjedelig. På slutten ville jeg bare bli ferdig og kaste meg over neste bok.

For meg er denne boken perfekt, den har alt jeg ser etter i en krim bok. Jeg ble så revet med da jeg leste boken at jeg nesten kunne kjenne pulsen stige mot slutten. Denne anbefaler jeg på det varmeste. Den er gjennomført - du merker at forfatteren har brukt mye tid på alle karakterene og kjenner dem inn og ut. Miljøet og handlingen er helt ufattelig godt beskrevet; skummel, mørk, innestengt. En annen verden! LES!

Fin måte å lære bort lesing og navn på farger.

En vampyrfamilie på tre er i ferd med å pusse opp på innsiden av slottet ved å sprite opp veggene med litt farger. Men problemet er at det er så mange farger å velge mellom at det er vanskelig for dem å bli enige om og bestemme seg for hvilke farge som skal havne på veggene. Det er ikke alltid like lett å velge med tanke på at det er så mange fine farger å velge mellom, og alle i familien må jo bli fornøyde med fargen som skal dekorere veggene. Hva er deres farge og stil? Er det rødt, oransje, gul, grønn, turkis, blått, lilla, rosabrun, hvitt, grått, eller svart, eller skal de gå for mange forskjellige farger? Vil de tre familiemedlemmene bli enige om valget, eller kommer de til å ha det som de alltid har hatt det?

Kreativ og annerledes læremåte
Hver ny dobbelside er dedikert til en ny farge. I rammer er det en liten tekst med rim og store bokstaver slik at det passer lett som høytlesning for barn. Sammen med foreldrene kan også barn være med å peke ut objekter som noen av figurene som dukker opp i illustrasjoner, ber deg om å finne. Finn tomater, finn et glass melk, finn tekanna og lignende leteoppgaver. På denne måten lærer barn både navn på farger som eventuelt skal males på vamyrenes vegger og navn på objekter som ligger strødd omkring på gulvet, i trappa, i en vinduskarm, i et bilde, hvor som helst ... så her gjelder det også å være litt observant. Jeg liker spesielt godt Tv - skjermen i rommet som skifter bildet på hver side hvor det dukker opp kjente filmer og ikoner. Det er litt morsomt, spesielt for oss voksne som kjenner til filmene og ikonene som dukker opp i skjermen.

Illustrasjonene i boka er spennende og jeg liker stilen, kanskje noe småskummelt for de små? Dette er en kreativ og oppfinnsom måte å lære navn på farger, og gjør det eventuelt lettere å huske hva ting generelt heter. Det lille ekstra er at man blir spurt underveis om å finne bestemte objekter som ligger strødd omkring inne i slottet. Selv er jeg nok altfor gammel for denne type bøker, men likevel syntes jeg det var underholdende. Ikke akkurat lære navn på fargene, noe jeg selvfølgelig har lært meg for mange år siden, men likte å lete etter bestemte objekter, og jeg liker også illustrasjonene veldig godt, kombinasjonen av søtt og kanskje noe småskummelt for andre. Dette er en annerledes bok å lære på, og som også kan engasjere mer enn en vanlig skolebok som eventuelt blir brukt på barneskoler. Multikunstneren Mona Fossdal er både grafisk designer og illustratør, og jeg liker stilen hennes veldig godt, både figurene, bakgrunnene. Det er både stemningsfullt og stilig, og man får lyst til å gå inn i boka og utforske mer av slottet fordi nysgjerrigheten vekkes til live.

Hyggelig lesestund
Det er ikke så mye mer å si om boka da den er såpass tynn. Men dette er en fin bok for småbarnsfamilier som vil gjøre noe hyggelig sammen, og samtidig lære bort barna noe i koselig samvær. Man lærer rim, navn på farger og finne ulike objekter som noen figurer spør etter. Det er et søtt, kreativt og annerledes lærebok. Forfatteeren gjør det også lettere å huske navnet på fargen ved å farge veggene den fargen det gjelder i teksten, slik at barna får det både gjennom tekst og visuelt. Det er et effektivt hukommelsestriks, vil jeg tro. Dette er en fin måte å lære noe på en gøy og annerledes måte. Det gjør det lettere å huske for de minste enn når man lærer av en vanlig tekstbok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det som bragte meg til denne boken var historien «Murder Mysteries» som jeg hadde lest i tegneserieform. Den handler om engler, The Silver City og historiens første mord. Denne historien er karakteristisk for Gaiman, som gjennom denne boken viser en fascinasjon for engler, demoner og datamaskiner. Og ikke minst for det uventede poenget, det du kanskje ikke ser før historien har bodd hos deg noen dager.
Dette er en fantastisk bok. En samling historier som jeg måtte lese sakte, en for en, bare så jeg ikke skulle lese ut boken for fort. Den er noen år gammel, men vel verd å lese for alle, enten du kjenner Neil Gaiman fra før, eller ikke.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Om etterforskninga av en seriemordersak i Italia, fortsatt ikke oppklart selv om den har pågått siden 1960-tallet. Interessant begynnelse, stillestående midtparti og forrykende slutt på denne boka, de siste 150 sidene måtte jeg lese i ett. Hovedinntrykket? At jeg ikke vil mistenkes for noe som helst av italiensk politi, de er sprøyte gærne!

Hadde veldig høye forhåpninger til denne boka siden den første av Dicker var så utrolig god. Boka er godt skrevet og vi kommer dypt inn i personenes liv, miljø og tanker gjennom dialoger, skildringer, handlinger. Mot slutten blir det for mye "mas" når det gjelder kjærlighet- og familiedrama, her tar det liksom aldri slutt! Det virker også som forfatteren plutselig får det travelt mot slutten og smeller inn med for mange hendelser, blir nesten stresset som leser.

Bedre enn den forrige. Mer sammenheng og til tider nesten troverdig.

Boken er litt vanskelig å få tak i, men den finnes på Deichmann og du kan få ditt lokale bibliotek til å bestille den der, ellers så finnes den brukt hos Abebooks.co.uk. Den er perfekt for alle som liker når fantasy eller sci.fi blir blandet med humor, eller for alle som liker humor og ikke har noe i mot at det finnes fantastiske detaljer i den.

Nå er jeg ferdig med Vekten av stillhet av Heather Gudenkauf, og jeg tror jeg likte boken godt. Jeg er usikker fordi den kan deles inn i to deler. I den første delen følte jeg språket ikke strakk til for å beskrive spenningen, men i de siste kapitlene ble beskrivelsene bedre slik at også spenningsnivået ble høyere.
Men, det at en hele tiden vet hva som skjer med Calli og hvor hun er tar noe bort fra spenningen. Det er ikke før i slutten av boken, når Calli er tatt vare på og en må finne ut hva som skjer ved hjelp av voksne som ikke vet så mye, at spenningen blir til å ta og føle på. Ganske tidlig i boken forstår en hvem som ikke er kidnapperen (vel, hmm – har ikke lyst til å komme med en spoiler her). Jeg kan kalle det den kidnapperen politiet er ute etter. Det er ikke før i slutten av boken en finner ut hvem han er og det er bra. Det kan bli for kjedelig med en bok hvor en har alle svarene på forhånd.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Fred Vargas er psevdonym for Frédérique Audouin-Rouzeau, en fransk historiker, arkeolog og forfatter. Hun har skrevet 6 bøker i serien om Adamsberg. Bøkene er avsluttede historier men har en rammefortelling om de samme politietterforskerne. Vargas har også fått flere internasjonale priser for bøkene sine, bl.a: Prix Mystère de la critique, Deutscher Krimi Preis International og The CWA International Dagger.

Dette er en nydelig bok. En fantastisk fortelling om nybyggerliv, om sorg og kjærlighet. Om vennskap og om konflikter. Det ble helt umulig for meg å legge fra meg denne boken, noe som førte til en virkelig sen kveld. Jeg anbefaler deg å lese Snøbarnet, nesten uansett hvilken type bok du liker. Den er en følsom og var bok, men også en magisk og sterk bok.