Bokelskere.no

Jeg likte historien i romanen Hva hun klager over når hun klager over husarbeidet av Heidi Linde. Utgitt i 2020 og 314 sider. Ikke minst liker jeg at historien ikke er tung og mørk selv om den omhandler temaer som generelt sett er alvorlige nok for de som opplever det romanen omhandler. Jeg fant mye humor i den. Lettlest og med et godt driv i seg. Overraskende vendinger. Ikke minst avslutningen av første kapittel. Det eneste som er negativt er tittelen, den unødvendig treig synes jeg.

Det er alltid moro å lese bøker av debutanter. Det er ekstra spennende, for man vet aldri hva man får.

Lang lang rekke er en krimbok som ble publisert i fjor og den er selvpublisert. Noe som er modig. Man må ha stor dose selvtillit og lidenskap for å gjennomføre noe slikt, og det er beundringsverdig. Det ser kanskje lett ut å gi ut en bok, men tviler på at det er det, og derfor er det kjekt med selvpublisering. Hvis det er noe man virkelig brenner for.

Innestengt sinne som må ut
Handlingen i denne krimboka er om hevn og den er noe sadistisk for å advare om det, hvis noen ikke er fan av det. Men absolutt en bok for de som tåler det. Selv har jeg ikke noe i mot det. Utfordrende bøker er bare et pluss. Lang lang rekke er om Carl Fredrik som er tørst etter hevn etter å ha vært en insatt i mange år. Han ønsker å ta hevn over nettverket som har tatt fra ham hans elskede for godt. Han har sin egen måte å finne dem og operere på, og det viser seg at nettverket han ønsker å ta hevn på, er større enn han kanksje først trodde. Han er heller ikke alene om å ta hevn på de samme folka. Hvem og hvorfor, og vil deres vei møtes? Blir det muligens et lite samarbeid?

Begynnelsen for min del var noe treg og utfordrende. Det tok litt tid å komme seg inn i det, og leve seg inn i handlingen, for var usikker på om det var en bok for meg. Men lesingen og handlingen gikk lettere jo mer jeg leste, og etter hvert gikk lesingen av seg selv. Kapitlene er korte, det er ofte skifiting av perspektiv som jeg liker, og handlingen inneholder også en god del reising. Spesielt godt likte jeg delen om Danmark. Da begynte handlingen virkelig å ta seg opp og man får et annet innblikk i karakterene. De blir mer levende.

Fleksible karakterer
Boka tar også opp en del aktuelle temaer som maktkamp, klasseskille og og en hel del annet, men det kan ikke nevnes da noe av handlingen kan bli avslørt. Man blir godt kjent med de fleste karaktererne på godt og vondt, men synes ikke alle relasjonene er like troverdige. Noen blir godt kjent litt vel fort. Men likte godt at karakterene ikke befant seg på samme sted hele tiden. Det gjorde handlingen mer realistisk. Fikk også sansen for aggresjonen til Carl Fredrik han følte de gangene han virkelig fikk velte seg inn i rollen sin.

Ble ikke helt forelsket i Lang lang rekke. Likte voldeligheten og hungeren etter hevn, men som nevnt slet jeg litt i begynnelsen med å holde på interessen og vil påpeke at slutten kanskje var noe svak og hastverkaktig? Men bortsett fra det, er det en stødig og godt levert krimroman på første forsøk!

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg var spent på romanen Morgenstjernen av Karl Ove Knausgård. Årsaken er at jeg ikke er spesielt interessert i det overnaturlige selv om jeg ikke stiller meg helt negativ til alt rundt dette tema. Men jeg ser f. eks ikke på TV programmet Åndenes Makt. Men på tross av dette synes jeg romanen var god. Knausgård skriver så bra at det skal lite til at jeg liker det han skriver om.

Jeg kjente igjen Knausgårds tilnærming til det hverdagslige fra andre bøker. Men den var annerledes enn andre bøker jeg har lest skrevet av Knausgård. Jeg kjente ofte at pulsen steg når jeg leste. Ubehagelig lesning innimellom. Men min interesse for det overnaturlige er ikke blitt større etter å ha lest romanen. Der er jeg nok mer eller mindre upåvirkelig.

Richard Osman var kanskje ikke et kjent navn tidligere hvis man ikke har sett på BBC. Men vi som har sett på BBC og Pointless,vet godt hvem han er. Det er et quizshow hvor han gir ut poeng til deltagerne og litt sarkasme i samme slengen. Han har ikke uhøflig form for sarakasme, men heller smart sarkasme. Han han sin sjarm.

Nybegynnerflaks?
Han har også klart noe kanskje mange drømmer om. Å skrive en debutbok som får mye oppmerksomhet og noen som kjøper filmrettighetene til den, og ikke av hvem som helst, men av Steven Spielberg. Det skjedde med Torsdagsmordklubben, hvis ryktene er sanne, og det hjelper kanskje å være kjent fra før av? Hvem vet? Uansett så fortjener han det siden han virker å være en artig og jordnær fyr.

Torsdagsmordklubben er første bok i en serie. Tror det er planlagt at det skal være fire bøker i serien, men er ikke helt sikker, og dette ga mersmak. Selve saken er ikke så veldig spennende, men karakterene er det, og liker vittigheten. Har alltid likt britisk humor bedre enn norsk humor. Britisk humor er mer rett på sak og norsk humor er noe barnslig?

I denne boka møter man pensjonister med ulike yrkesbakgrunn, som møtes hver torsdag for å drøfte uløste mordmysterier. En fin måte å være sosial på og true crime er jo i vinden for tiden, og har vært det lenge. Det er noe de fleste er interesserte i. Det er jo spennende, så skjønner dem godt, og det er også viktig for å eldre mennesker å være sosiale. Man blir jo ikke sosial på samme måte som før når man er i vanlig arbeidsliv. De befinner seg i landsbyen Kent, England, som er et rolig sted. Men det blir ikke like rolig særlig lenge da et mord skjer i nærmområdet, og man får en følelse av at disse pensjonistene ikke klarer å holde seg unna drapsmysteriet ...

Koselig hverdagskrim
Torsdagsmordklubben er merket som roman, men synes heller det er krim, selv om det ikke er en typisk, ren krim. Hvis man ser etter en hardbarket og rå krimbok, er nok ikke dette den rette boka å velge. Dette er en karakterdrevet krimbok med fokus på det hverdagslige og relasjoner. Stemningen og settingen kan minne noe om Tv-serien Midsomer Murders, som jeg jeg så på helt til de byttet hovedperson, og da ble det ikke helt det samme. Men likte Tv-serien godt inntil det skjedde. Boka har litt av samme stemningen som da Tv-serien var på topp. Noen ganger trenger man hverdagslig krim, og synes Osman beskriver hverdagslig krim på en ypperlig måte. Det trenger ikke å skje noe hele tiden, og noen ganger er karakterer mer interessante å lese om enn selve krimsaken, og han balanserer krimsaken(e) og karakterene på en god måte.

Dette er en bok på 430 sider og det er noen partier som ikke er like interessante å lese om, og ikke alt i boka engasjerer, men det meste. Selv om noen deler i boka er noe tungt å komme seg gjennom, vil man likevel vite hva som skjer videre. Det er en bok man må være noe tålmodig med, og det er verdt det, for likte det meste av boka, bortsett fra slutten som var som forventet og ikke helt det store. Likevel har jeg lyst til å lese resten av serien. Hadde heller ikke hatt noe i mot å være medlem av denne klubben!

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette var barneboka for våren jeg hadde aller mest lyst til å lese, men det endte opp i skuffelse. Hadde heller ingen forventninger, så det var heller ikke det som ødela for meg. Det manglet bare den store mystikken som coveret byr på.

Er klassekamerater det samme som venner?
Slottet er om klassekamerater som blir holdt utenfor. Tommy har bursdag og det skal virkelig feires. Faren hans er eier av Slottet som er et luksushotell. Det kan leies til bursdag og andre anledninger. Tommy har invitert alle i klassen til grilling og bading, bortsett fra Tor og hans to venner. De får se hva de går glipp av på Internett. Klassen har en nettside hvor de kan dele ting med hverandre. Som hevn sniker de seg inn på området om natta, for å ta en dukkert, filme det og dele det på klassens internettside for å ta igjen. Men det er dumt, for samme natt skal det ha vært kunsttyver på samme eiendom som dem. Mens Tor filmer vennene hans som bader, får han øye på ei jente gjennom et vindu. Hvem er hun? Er hun et spøkelse? Er det en jente som holder til der eller gjemmer seg? Av en eller annen grunn klarer ikke Tor å slutte og tenke på jenta. Han bestemmer seg for å undersøke hvem hun er, og sniker seg ut en natt alene ...

Dette er en kort bok på bare 152 sidrer. Den er lettlest og den beskriver fint om vennskap og det å holde sammen. Forfatteren beskriver også godt hvordan Tor føler seg hjemme med foreldre som plutselig har blitt kranglete i det siste. Hjemmetilværelsen er ikke lenger det samme som før. Han er en ung fyr som har mange tunge bør. Samtidig blir han og hans nærmeste venner holdt utenfor de andre klassekameratene, noe som er ufjortjent. Men det er vel en del av oppveksten for alle. Noen er de populære, noen blir holdt utenfor, og andre har ingen tilhørighet og havner mellom grupperingene. Lirhus beskriver relasjonene veldig realistisk.

Siden boka er så kort, er det begrenset hvor godt man blir kjent med karakterene. Man blir så vidt kjent med hovedpersonene, men ikke karaktere som har en litt mindre rolle. Man kommer ikke helt under huden. Man vet hvem man skal heie på og ikke, men samtidig får man ikke helt connection med alle, bare noen få.

Mysteriet blir dessverre fraværende
Grunnen til at boka ikke falt helt i smak, var ikke på grunn av at målgruppen boka var beregnet for unge lesere. Jeg bryr meg ikke noe om målgrupper når det gjelder bøker. Det ble for mange gjentagelser og overforklaringer, og synes ikke det var nødvendig med alle disse overforklaringene for målgruppa boka er beregnet for, heller. Det dreper mye av mystikken som kunne ha vært der, derfor blir også stemningen noe dalende.

Spesielt en ting var noe småirriterende og det er noe Tor blir øyevitne til, og den scenen blir gjentatt veldig ofte underveis. Hvilken scene det var kan jeg ikke nevne siden det avslører en del av handlingen, og man vil ikke avsløre noe. Så språket kunne ha vært bedre. Selv om jeg ikke ble noen fan av boka, vil helt sikkert andre like den. Det var bare ikke en bok for meg denne gang.

Fra min blogg: I Bokhylla

Handlingen i romanen Farlig forelskelse av Mazo de la Roche starter våren 1939 og avsluttes høsten 1940. I denne perioden skal det skje mye rundt familien Whiteoak på Jalna.

Vi får være med til England, Irland og Wales. Wakefield og Finch bor i London. Wakefield forsøker seg på teaterscenen. Finch er musiker. En hest gjør at brødrene reiser til slektninger i Irland der Finch gjenforenes med sin kone Sara, til familiens store fortvilelse. Renny tar med seg Adeline til London for å besøke brødrene og til Irland for selv å se hesten som spås store fremtidsutsikter. Wakefield treffer Molly fra Wales på teateret og forelsker seg. Men det planlagte giftemålet blir det ingenting av, og årsaken er et forhold Renny hadde for mange år tilbake.

Når romanen slutter er 2. verdenskrig i gang, og Renny, Piers og Wakefield deltar i krigen. Et nytt familiemedlem er kommet til verden og et har forlatt verden. God underholdning fra første og siste side.

Musklane i overarmane bular under huda, som om det bur nokon andre inni henne akkurat no. Noko som gjer at ho ikkje snur seg, sjølv om eg sit på gulvet bak henne. Eg blør frå kneet. Eg kviskrar at eg vil ha plaster, men mamma snur seg ikkje.

Kvar dag skal vi vere så modige av Brynjulf Jung Tjønn

On the World

The world’s an in; and I her guest.
I eat; I drink; I take my rest.
My hostess, nature, does deny me
Nothing, wherewith she can supply me;
Where, having stayed a while, I pay
Her lavish bills, and go my way.

• Francis Quarles (1592-1644)

The character of the last Tsar, Nicholas II (1868-1918) is crucial to understanding the overthrow of tsarist Russia, the most significant event in Russian history. Nicholas became Tsar at the age of 26. Though a conscientious man who was passionate in his devotion to his country, he was weak, sentimental, dogmatic and indecisive. Ironically he could have made an effective constitutional monarch, but these flaws rendered him fatally unsuited to be the sole ruler of a nation that was in the throes of painful modernisation. That he failed is not surprising, for many abler monarchs could not have succeeded. Rather to be wondered at is that he managed, for 23 years, to hold on to power despite the overwhelming force of circumstances. Though Nicholas was exasperating, he had many endearing qualities. A modern audience, aware - as contemporaries were not - of the private pressures under which he lived, can empathise with him and forgive some of his errors of judgement. To some readers he seems a fool, to others a monster, but many are touched by the story of a well-meaning man doing his best under impossible conditions. He is, in other words, a biographical subject that engages readers whatever their viewpoint.

His family was of great importance to Nicholas. He and his wife, Alexandra, married for love and retained this affection to the end of their lives. His four daughters, all different and intriguing personalities, were beautiful and charming. His son, the family's - and the nation's - hope for the future, was disabled by an illness that had to be concealed from Russia and from the world. It was this circumstance that made possible the nefarious influence of Rasputin, which in turn hastened the end of the dynasty.

This story has everything: romance and tragedy, grandeur and misery, human frailty and an international catastrophe that would not only bring down the Tsar but put an end to the glittering era of European monarchies.

Jeg har solgt en del bøker gjennom Bookis den siste måneden og har registrert at leveringstiden har blitt lengre og lengre (som selger får jeg mail om når boken er levert). Et nylig nettkjøp fra zalando.com forteller meg i dag at leveringstiden fra dem blir ekstra lang pga det store presset på "postvesenet". Det kan være en grunn. Vi er mange som handler på nett nå, og "posten" har vel neppe alle de ressursene de trenger.

Det er ikke ofte jeg leser romaner, men det hender seg. Jeg avskyr ikke sjangeren. Det er bare at det tar lang tid før man kommer over de virkelige gode romanene.

Når man blir en mindre i familien
Lyst mørke er ikke en av de gode romanene, men den er stødig og tar for seg et alvorlig og aktuelt tema. Nemlig om barn som mister en foreldrer på grunn av alorlig sykdom. Vi blir kjent med tolvåringen i boka som mister sin pappa. Faren dør bare 34 år gammel. Sammen med søsteren Siri og deres mor, har de alle vært vitne til hvordan han svekkes i sykdomsprosessen. Etter hans død må de venne seg til livet uten ham. De takler sorgen på deres egen måte og tolvåringens mor foreslår å gå til psykolog hvor de kan snakke om sorgen, og eventuelt få tips til hvordan de skal takle det sammen. Men vil hovedkarakteren gå med på det? Hovedhandlingen foregår i 1986, men man hopper litt tilbake i tid når man får vite om farens tidligere jobber, og diverse minner om ham.

Boka er på 300 sider. Den føles større ut enn det den er. Kapitlene er veldig korte og lettleste. Har man vært et 80-talls barn selv, er det mye å kjenne seg igjen i, både når det gjelder musikk, filmer, videosjappe og diverse andre ting. Forfatteren er god på å beskrive ting sett fra en tolvårings perspektiv, både når det gjelder sorg og det å prøve og fungere igjen i vanlig hverdag. Ut i fra bokomslaget kan det virke som om dette er en ungdomsroman, men det er en roman for voksne. Man får lære om familien, deres familiebånd og utfordringen deres gjennom tolvåringens øyne. Man kan nesten føle tungsinnet og håpløsheten. Vil de fungere på egenhånd og sammen noen gang igjen uten at tomrommet føles altfor stort? Blir det virkelig lettere med tiden?

Ikke så veldig glad i fortellerstemmen
Har sett at mange har likt Lyst mørke veldig godt. Noe som er forståelig. Jeg likte den jeg også, men kanskje ikke så godt som en del andre. Fotballdelen i boka interesserte meg ikke. Fotball på film og i bøker har aldri engasjert. Synes også at jeg kanskje likte handlingen bedre enn fortellerstemmen, for underveis i boka blir fortellerstemmen noe tung og monoton. Man faller litt av innimellom.

Men for all del. Selv om ikke alle partiene var treffende eller like engajserende å lese om, var dette en fin og realistisk roman som er verdt å få med seg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Påstanden i tittelen setter virkelig tonen for denne diktsamlingen. Her møter vi en sint, deprimert ung kvinne. Vi følger henne fra barndom til ungdom. Det er banning, det er bastante påstander, depressiv og aggressiv stemning, men det er likevel humoristisk. Det er korte dikt med overraskende vendinger og sammenstillinger. Noen av diktene har en ironisk og sarkastisk tone, og flere av dem er så morsomme at man må le.

Det siste diktet har en lettere stemning, kanskje det går bedre med dikt-jeget? Da går hun glad og nypult hjemover, og observerer at månen ligner guds avklipte tånegl.

Dette er dikt for unge kvinner som også har følt seg utenfor, kjent på meningsløsheten, og samtidig vil banne og rette fingeren til alt som er drit.

I ein leiligheit, i ein by møter me Kjersti, som altså ikkje er forfattaren Kjersti. Det handlar om det å sjå og bli sett. Både av seg sjølv, og av omverda. Det er eit tydeleg sakn etter ein person, kanskje ein tidlegare kjærast.

Boka kjennest som ein heilheitleg historie, sjølv om kvart dikt står godt åleine. Det er korte utforskande dikt med snert. Det er sårbart og nært. Med ord som HDTV, 3D-briller, pikslar, webcamera, formatering, kyborg og overvaking kan me få kjensla av framandgjering. Stemninga er litt trist, men det er så originalt, friskt, ungt og sjarmerande at det er lett å bli fascinert av denne diktsamlinga.

Diktjeget har mistet samboeren i selvmord. Hvordan lever man videre etter noe sånt?

Dette er sterke, triste dikt. Forfatteren setter ord på stemninger, tanker og opplevelser det er vanskelig for vanlige dødelige å beskrive. Og hun gjør det ved hjelp av sitater av- og henvisninger til andre forfattere, musikere og kjente personer. Dette er med på å utvide leseropplevelsen.

Mange av oss har kjent på tap, savn, håpløshet og andre vanskelige følelser, og det kan kjennes godt når noen makter å fange dette i presise formuleringer. Man kan også lese dette som en slags fortelling, en kvinne som strever etter samboerens selvmord. Fanget i minner, vanskelige motstridende følelser og livet som må gå videre. Hvis man makter å være i denne stemningen og gå inn i det vanskelige kan man få en mektig leseropplevelse. Men det er ikke for sarte sjeler.

En god stund siden jeg leste denne og ser Under samme sol har fått noen høye terningkast, men selv kom jeg meg ikke inn i fanklubben.

Innimellom alt det mørke man leser, trenger man av og til noen romaner. Romaner kan være ganske mørke de også. Denne er slett ikke lystbetont. Den tar for seg alvorlige temaer og et komplisert mor og datter forhold.

Mye under overflaten hos de fleste karakterene
Som nevnt er denne romanen om et anstrengt mor og datter forhold. Sånn har April hele tiden følt det. Hun er datteren til Rebecca, som nærmest bryr seg mer om jobben enn datteren, men stemmer det, egentlig? Hun jobber i FN. Denne gang prøver hun å påvirke en oberst i Kongo til å ta et bedre valg, men vil hun lykkes? April er journalist og er i ferd med å miste jobben. Den verdensberømte forfatteren, Alvaro Aingeru er sky, og selv om han fyller snart seksti år, har han ikke stilt opp til et eneste intervju. Han sliter med skrivesperre og tror kanskje den eneste måten å løse det på, er å møte noen fra fortiden, nemlig Rebecca. Men hvorfor? Aiengeru er Aprils favorittforfatter. Hun bruker ofte hans forfatterskap som hjelp i hverdagen. Hun søker tillatelse av arbeidsgiver og kanskje forfatter, men hvorfor skulle hun klare det hvis ingen andre før henne, har klart det? Mens Aingeru har skrivesperre, sliter han med fortiden. Hans kjære søster, som han var fortrolig med, døde. Hun døde i en ulykke, og han gir seg selv fremdeles skylden for det. Vil han noen gang komme seg videre og skrive igjen, og har disse tre karakterene noe til felles?

Ikke alle aspektene i romanen engasjerer
Jeg syntes ikke hele romanen var dårlig eller uengasjerende, men tror jeg ville ha likt den bedre uten Rebecca og April, men da hadde vel poenget med boka ha vært borte. Jeg likte best å lese om forfatteren. Både om hans nåtid og fortid. Synes alltid det er noe mystisk med forfattere. Det er spennende å se filmer med forfattere i hovedrollen. Det samme i bøker.

Mange av delene i boka som skulle være overraskende, ble for min del for åpenbare. Det er nok bare jeg som har sett for mange såpeserier både for ungdom og voksne, og da blir man god til å gjette hva som kommer til å skje videre. Synes heller ikke det er galt å se såpeserier. Det er noe jeg har gjort ofte.

Det jeg likte minst med Under samme sol var Aprils syn på forholdet til moren og deres forsøk i å prate om det. Det blir noe gjentagende og monotont over det. Man blir lei. Istedet for spenning, ble det noe masete og man føler ikke helt symapti for noen av dem dem, for man blir ikke godt nok kjent med alle karakterene.

Under samme sol kunne ha vært en god roman, og er det for noen, men det var ikke helt min type bok. Den engasjerte ikke helt.

Fra min blogg: I Bokhylla