Forfatternavnet virket kjent uten at jeg greide å plassere han. Videre søk ledet meg til "Den engelske pasienten." Booker-pris og en rekke Oscarpriser, blant annet beste film i 1996. Filmen så jeg en gang for lenge siden og fant dvd'en frem igjen, kanskje burde jeg heller lest boka. Jeg har så mange uleste bøker at jeg er redd jeg ikke rekker over alle.
"Warlight" lasta jeg ned en prøve på iTunes, likte virkelig det jeg leste. Forsøkte å finne et norsk uttrykk for "warlight", men har ikke greid å hente det frem fra hjernebarken, eller fra nettet, sikker på at de hadde et uttrykk for når blendingsgardinene måtte ned/var nede. Forslag?
Akkurat den satt jeg og tenkte på i formiddag.
Og selvfølgelig skal vi fortelle deg om natten som henger over oss og henter kraften sin dypt ute i himmelrommet, om dagene som kommer og dagene som går, om fuglesang og det siste øyeblikket, dette blir nok mange historier, vi begynner her i denne lille byen og ender på et lite tun i nordbygdene, og nå begynner vi, her kommer det alt sammen: glede og ensomhet, beskjedenhet og meningsløshet, liv og drøm – ja, drømmer.
Utrolig flaut å ha hatt denne boka i hylla i så mange år, ulest, spesielt siden jeg er den horrorfreaken jeg er, men bedre sent enn aldri.
Flaut at jeg ikke har lest boka tidligere
Har dog sett mange filmatiseringer, men aldri lest boka, før nå. Boka var overraskende lett å lese til en klassiker å være, og bød på en veldig interessant historie. Selv om jeg hadde sett mange filmatiseringer, synes jeg ikke det ødela å lese boka senere. Foretrekker å lese boka først og se filmatiseringer senere, men det er ikke alltid det blir i den rekkefølgen. Denne gang følte jeg ikke at det gjorde noe, for boka ga meg en veldig god leseopplevelse likevel.
Frankenstein er en kjent tittel for de fleste, men hva med selve historien? Mange tror for eksempel det er monstert som heter Frankenstein. Litt morsomt at mange tar så feil ...
Boka er om Victor Frankenstein som av en eller annen grunn er besatt av tanken på å bringe døden tilbake i live. En dag lykkes han nettopp med det ved å sette sammen døde kroppsdeler, og the Creature blir satt til livs. Skapningen er skummel og stygg. Det setter Victor på prøve og gjør til at han rømmer fra leiligheten. Skapningen flykter etter hvert også, og i tiden som kommer må han leve med sin egen elendighet. Stygg og skummel. Skapningen er ikke bare stygg og skummel, men intelligent også. På egenhånd lærer han seg språk og vil leve som andre, men han blir utstøtt på grunn av at andre forhåndsdømmer ham. Ingen gir ham en sjanse og tror det verste om ham med en gang. Alt dette fører ham til både selvforakt og at han blir selvdestruktiv. Han vet hvem det er som har skapt ham, og han ønsker hevn ...
Morsomme sammentreff
En moderne bok som minner meg om Frankenstein av Mary Shelley er Pet Sematary av Stephen King. Om en familie som bor i nærheten av en dyrekirkegård som er bygget på en hjemsøkt indianergravplass. Dyrene som blir begravd der, kommer tilbake i live igjen, og spørsmålet da er vil det også skje om man begraver mennesker der? Vil de også stå opp fra de døde? Pet Sematary er forresten min favoritbok, men har dessverre ikke skrevet om den, fordi jeg leste den lenge før jeg begynte å blogge om bøker. Hadde ikke en gang tenkt på den sammenligningen før nå. Boka minner meg også litt om Edward Scissorhands. Filmen med Johnny Depp og Winona Ryder. Om en oppfinner (horrorskuespilleren Vincent Price) som lager et menneske, og dette "mennesket" har sakser istedet for hender. Oppfinneren vil gi "mennesket" hender, men dør før han rekker å gi "mennesket" hender som erstatning for saksehåndene. Dette mennesket er dømt til å leve et liv i ensomhet helt til noen tilfeldigvis finner ham, og prøver å gi ham et liv i samfunnet. Frankenstein ga meg også en annen underlig sammenligning, nemlig filmen The Rocky Horror Picture Show. Da min favorittskuespiller Tim Curry, lager en mann, en elsker fra scratch.
Selv om denne boka er stemplet som en slags horrorbok, så er den på ingen som helst måte skremmende, men det gjør ikke noe. Historien i seg selv er både god og fascinerende. Likte brevvekslingene veldig godt og det fine språket på den tiden. Hadde jeg skrevet brev og brukt gammeldags språk attpåtil hadde jeg nok aldri blitt ferdig for det hadde vært for fint for meg. Så det er morsomt å se hvor dannet og prektige folk var før i tiden i forhold til det vi er nå. Dagens samfunn har en mer avslappende væremåte og klesstil i motsetning til den tiden.
Ung forfatter
Det er imponerende at Mary Shelley begynte å skrive Frankenstein i en alder av 18 år. Ikke nok med det. Hun klarte å skrive en klassiker også. En bok som blir lest av flere generasjoner. Det er også godt gjort å skrive en så enkel historie som stadig vekk blir filmatisert. Av og til er det enkle ofte det beste ...
Frankenstein er like relevant i dag som for to hundre år siden. Den tar opp blant annet temaet outsidere. Om å bli utfryst på grunn av at man ikke har vanlig utseende og hvor forhåndsdømmende folk kan være før man blir kjent med noen. Hvor vanskelig det er å få aksept av andre. Det setter også spørsmål rundt hva teknologi og andre ting er i stand å gjøre. Det jeg har lært av å lese både Frankenstein og Pet Sematary, er at man tukler ikke med naturloven.
Fra min blogg: I Bokhylla
Det er samme forfatter. God natt til deg også.
Jeg avsluttet nylig den danske Carsten Jensens roman "Den første sten" (assossisjoner til Bibelen?). Vi følger en dansk tropp i Afghanistan. Afghanistan, Israel-Palestina, Irak, Syria, i det hele tatt hele Midt-Østen interesserer meg mer og mer for hvert år som går. Det er stadig flere journalister som tør fortelle hva som virkelig foregår bak maktens korridorer. Nøkkelordet er som det har vært i mange tiår; naturressurser, sist ute er Golanhøyden, som ble okkupert av Israel i 1967, den største olje/gass-ressursen i verden på mange tiår. Men Golanhøyden tilhører egentlig Syria.
Lawrence Wright skrev om "innledningen" til katastofen 9/11 i "The Looming Tower", kommer som miniserie, vet ikke hvor, kanskje HBO. Hans nest-siste bok: "The Terror Years - from Al-Qaeda to the Islamic State" har jeg akkurat lastet ned. Gleder meg etter å ha sett han intervjuet av Christiane Amanpour på CNN.
Så har jeg funnet frem "Shantaram" av Gregory David Roberts, en skikkelig murstein av en bok, nettopp begynt å lese, håper den er god.
En god helg alle sammen.
Denne helga leser jeg blant annet Gertrude Stein sin bok «Alice B. Toklas’ sjølvbiografi». Boken er stilet som den fiktive selvbiografien til Steins livspartner, sekretær, muse og kokk Alice B. Toklas. Ifølge omtalen av boka utleverer Stein datidens kulturpersonligheter - og det kan bli svært så underholdende.
Dagens dikt er derimot av det triste slaget,
Charles Bukowski skrev dette diktet til minne om Carson McCuller som døde i 1967.
Carson McCuller
she died of alcoholism
wrapped in the blanket
of a deck chair
on an overseas
steamer
all her books of
terrified loneliness
all her books about
the cruelty
of the loveless lover
were all that were left
of her
as the strolling vacationer
discovered her body
notified the captain
and she was dispatched
somewhere else
upon the ship
as everything else
continued
as
she had written.
God lesehelg!
Jeg blir med. Det er mer enn fantastisk at du og den harde kjernen her inne har holdt det gående i over 5 år. Mange er takknemlig for det.
Eg likar å ha utsikt, men eg likar å sitje med ryggen til.
Hvis du virkelig ønsker å slette alle bøkene du lagt inn på en gang, så tror jeg dessverre ikke du har noe annet valg en å slette profilen din.
She opened her eyes and looked about her. They were on the crest of a hill. The sun had set some time since, but the landscape was still clear in the mellow afterlight. To the west a dark church spire rose up against a marigold sky. Below was a little valley and beyond a long, gently-rising slope with snug farmsteads scattered along it. From one to another the child’s eyes darted, eager and wistful. At last they lingered on one away to the left, far back from the road, dimly white with blossoming trees in the twilight of the surrounding woods. Over it, in the stainless southwest sky, a great crystal-white star was shining like a lamp of guidance and promise.
Ensomhet finnes ikke. Du kan alltid snakke med Gud. Presten ser inntrengende på Adam. "Jeg vet at du ikke tror på Gud. Det er heller ikke viktig for meg. Når tankene dine plager deg, prøv å bytte ut ordet jeg med du. Snakk til noen også når det ikke er noen der. Henvendelsen skaper helt av seg selv en som hører etter."
Ingen jagerfly, ingen boots on the ground, ingen fremmede styrker, ingen slagord om demokrati, ingen regjering i en fjern hovedstad som de aldri har vært i, kan gi dem hverdagen tilbake når de først har mistet den.
Jeg er veldig enig i det du skriver. Carsten Jensen kan mye om krig og han kan mye om Afghanistan og hva krigen gjør med alle som er rammet av den. I tillegg mener jeg at han skriver veldig godt og har svært god innsikt i menneskesinnet. Men han skulle begrenset seg, den er for lang, det er for mye av det samme og det blir nesten kjedelig etter hvert. Dessverre.
La meg legge til prologen i boka som gjorde sterkt inntrykk på meg:
Jeg går mellom fylte og tomme graver. Hvem kontrollerer innholdet i kistene? Hvem sjekker inskripsjonene på gravsteinene? Hvem var de da de levde? Hvem er de når de dør?
Jeg tenkte vel mest på at hun benektet at det fantes et politisk budskap i "The Good Terrorist." Boken fant jeg til slutt i kjelleren. Det ser ikke ut til at jeg har lest den, jeg får se, den frister ikke akkurat nå.
Kjenner du dine egne barn så godt som du tror?
Etter å ha vært forsvunnet i flere år, dukker Julie plutselig opp på trappa. Hvor har hun vært den siste tiden, og er det virkelig henne?
For godt til å være sant?
Det er nesten ikke til å tro for familien. Etter flere år med sterk savn er hun plutselig tilbake, i levende live, som om ingenting har skjedd. For en del år siden ble hun kidnappet i sitt eget hjem, med sin søster som vitne, men som var for skrekkslagen til å gjøre noe som helst. Det er nesten for godt til å være sant, og er det det?
Anna og hennes ektemann, Tom er veldig lettet over å ha henne tilbake og at familen hennes er hel igjen. Men etter å ha vært fraværende i flere år, er det nesten som å ha en fremmed i hus, og Anna må lære å kjenne datteren på ny. Hun får en uggen følelse da hun blir oppringt av en privatdetektiv som har opplysninger om denne jenta som dukket opp hjemme hos Anna, og ber henne om å se et video av henne på YouTube. Er det virkelig datteren hennes som har kommet hjem, eller er det noen andre som gir seg ut for å være henne? I så fall, hvorfor?
Har hatt denne en stund og tenkte å lese den for lenge siden, men andre bøker har kommet i veien. Sånn kan det gå noen ganger, men bedre sent enn aldri og bøker stikker jo ikke akkurat av ... De er noen tålmodige sjeler.
Ustrukturert skrivestil
Jeg har lest mye krim og thriller i det siste. Har lest noe bra, men mye dårlig. Det er veldig varierende og føler ofte det er enten eller. Det er ingen mellomting. Andre folks døtre var uansett for meg en ukjent bok og hadde heller ikke hørt om forfatteren tidligere. Jeg liker å lese bøker av både kjente og ukjente forfattere, så det er jeg ikke så nøye på. Det er bare spennende å utforske. Må innrømme at Gentry er den mest ustrukte forfatteren jeg har lest noe av hittil. Maken til rotete krimbok har jeg ikke lest på lenge. Man mister ikke tråden, men det tar litt tid å hente seg inn igjen når hun bytter på perspektiver, for det er gjort på en rar og uoversiktelig måte. Det er i hvert fall ingen flyt i det, og da blir lesingen gjerne litt stakkato også.
Persongalleriet er også litt merkelig. Man får ikke helt tak på noen av dem, fordi de viser ikke så mange sider av seg. Det er vanskelig å få et slags helhetsbilde av dem, og synes også at selve krimsaken og å lese om denne Julie ikke var spesielt engasjerende eller spesielt på noen måte. Syntes hun var mest irriterende og famlende. Det samme med mora også. Man får ikke medfølelse eller føler noe som helst for noen av denne familien. De fremstår som apatiske og veldig frem og tilbake, både når det gjelder handling og følelser. Man blir ikke helt klok på dem.
I utgangspunktet virket dette som en nøktern og realistisk krim, men denne boka ble dessverre for snodig for meg, og den engasjerte heller ikke. Det ble for mye frem og tilbake, og lite handling.
Fra min blogg: I Bokhylla
Jeg er enig med deg i det du skriver om kommunismen i historisk perspektiv, men om Doris Lessing hadde behov for å tone ned sine politiske sympatier - er jeg usikker på. I hennes (Doris Lessing debuterte på 1950-tallet) samtid kom det fra Frankrike litteratur som ble lest og diskutert i hele Europa skrevet av bl.a Jean Paul Sartre og Simone de Beauvoir, begge hadde sterke kommunistiske sympatier. I England var Iris Murdoch en kjent intellektuell, forfatter, akademiker og kommunist. Flere kjente og mindre kjente forfattere med samfunnsengasjement sto på venstresiden etter andre verdenskrig - og de skjulte ikke sine sympatier. Derfor har jeg problemer med å forstå hvorfor Doris Lessing skulle skjule sine.
- Boka finner du sikkert på biblioteket. :)
Det har ikke vært særlig stuerent å ha kommunistiske sympatier opp igjennom historien, spesielt ikke hvis du hadde en kjendisstatus og befant deg i USA eller et annet vestlig land.
Kanskje jeg tenker litt enkelt, men jeg ser på mye av dette som reaksjoner på de sterke kapitalistiske kreftene som spredte seg rundt i verden etter den andre verdenskrigen. I kjølvannet fulgte ofte arbeidsløshet og fattigdom for de som hadde minst fra før av.
Som mange før henne, har nok Doris Lessing hatt behov for å tone ned sitt tidligere politistiske engasjement. Men at det har influert bøkene hennes er jeg lite i tvil om.
Når jeg leste Det femte barnet, så visste jeg ikke helt hva slags bok det var, kanskje jeg finner den frem igjen i lys av diskusjonene her inne.
The Good Terrorist husker jeg nå når du nevnte den at jeg leste rett etter at den kom ut, men jeg husker dessverre ingenting fra den. Ikke finner jeg den i bokhyllene heller.
Takk for anmeldelsen, gretemor. Ikke den jeg var på jakt etter, men interessant var den. Jeg husker at hun bl.a. hevdet i intervjuet at hennes eget politske syn ikke hadde noen relevans til boken. (Hun var eller hadde vært medlem av kommunistpartiet) Det var litt vanskelig for meg å tro at hennes politiske referanser ikke hadde noe innflytelse på boken.
Angående «Det femte barnet», tankevekkende at du syntes at boken var «teit», du er nok enda mer jordnær eller realistisk enn meg. :) Mine døtre, som var unge tenåringer da boken kom ut, likte den også - en skikkelig god, ekkel skrekkbok i følge dem. Jeg leste den som en oppsamling av komprimerte negative følelser fra forfatterens side. Selv om Lessing selv uttaler at det kun var en «horrorbok».