Bokelskere.no

Hemulen kunne ikke fordra å kle på seg og kle av seg, det gav ham en følelse av at dagene gikk uten at det hendte noe av betydning. Og enda drev han på med å ordne og styre og stelle fra morgen til kveld! Rundt omkring ham levde folk sine slurvete og planløse liv, -hvor han så var det noe å legge til rette, og han slet seg fordervet for å få dem til å forstå hvordan de skulle ha det.

Sent i november igjen- og da er det frem med SENT I NOVEMBER av Tove Jansson. Det føles som første gang jeg leser den hver gang-! Så mange underlige tanker fra disse skapningene som alle velger å dra til Mummidalen for å se om Mummifamilien er hjemme. Som en slags ”Mens vi venter på Godot.” Denne gangen ble jeg mer oppmerksom på denne stamfaren i skapet. Og Mymle. Og så Filifjonka da, som herjer på med storrengjøring og matlaging. Men kommer Mummifamilien tilbake til Mummidalen mens de går rundt og venter? Det sier jeg ikke. Men mens de venter lager de en stor fest i Mummihuset, den er verdt å få med seg. Tove Jansson, eg takkar deg. Vi unner oss et lite gullkorn til fra Hemulen som snakker med Snusmumriken:
”Det har blåst.” sa Snusmumriken.
”Jeg strever så fælt,” buste hemulen ut bak ham. ”Jeg vil så fryktelig mye.” Snusmumriken kom med sin vanlige vage lyd som betydde at han hadde hørt etter, men ikke hadde noe å tilføye.

Håper du liker den. Det var innertier for meg.

Det er ikke mange romaner jeg leser i løpet av et år som treffer meg som romanen Stiklingen skrevet av den islandske forfatteren Auður Ava Ólafsdóttir. Ved å lese romanen på 266 sider, har jeg vært gjennom det meste av følelsesregisteret. Romanen starter slik:

«Fordi jeg skal forlate landet og ikke vet når jeg kommer tilbake, har den syttisju år gamle faren min tenkt å gjøre det siste måltidet vårt minneverdig, han har planlagt å bruke en oppskrift fra mammas håndskrevne oppskriftsbok, noe mamma kunne ha funnet på å servere ved en liknende anledning.»

Lobbi på 22 år skal reise ut i verden og forlate far, tvillingbroren Jósef som har en diagnose som gjør at han er bor på et omsorgsenter, og datteren som kom til verden ved et uhell; som Lobbi kaller det. Datteren bor sammen med moren sin og ble født samme dag som moren til Lobbi omkom i en bilulykke. Faren vil at sønnen skal studere og mener at sønnen kaster bort talentet sitt. Men Lobbi er ikke til å rikke. Han har fått seg jobb som gartner og forlater Island og familien.

Det er Lobbis reise vi får være med på i denne romanen. Historien virker så enkel i bokomtalen. Jeg ble derfor overrasket over hvilken virkning den hadde på meg. Jeg synes den uttrykker så mye og det er så mange lag i historien. Historien i boken er som livet. Det slutter aldri å overraske.

Thomas Enger "Killerinstinkt" skal være en god og spennende ungdomsbok. "Midt i svevet" av Arne Svingen kan også anbefales. Ellers er det verdt å merke seg Johan Mjønes sine ungdomsbøker, Død manns kiste, Blodspor i Klondyke, Kapteins Nemos testamente og Skattejegerne. Noen av disse er nyskrivninger av gamle klassikere. Kan også anbefale Tom Egeland sine ungdomsbøker, Skatten fra Miklagard, Mumiens mysterium og Katakombens hemmelighet.

Det er helt tilfeldig at jeg har lest boken Jakten på El Chapo denne uken som rettsaken mot narkobaronen Joaquin «El Chapo» Guzman ble innledet mandag i New York. Men tro ikke at det mexicanske narkokartellet han ledet, Sinaloa, er nedlagt. For nå er det sønnene hans som leder kartellet: Politiet: Sønnene til «El Chapo» styrer narkokartellet med jernhånd

Boken jeg har lest ble utgitt i 2018 og er skrevet av Andrew Hogan og Douglas Century. Selv om utfallet av jakten er kjent, var det spennende å lese denne historien. Jeg tenker at krimforfattere kan få ideer av å lese boken. Samtidig er det deprimerende å lese den når jeg tenker på at grunnen til at slike narkokarteller eksisterer, er først og fremst er at det er en stor etterspørsel etter narkotika. At kartellene får eksistere i Mexico, er pga korrupsjonen som er i fengslene, i politiet, i det militære, ja rett og slett overalt. Det er en brutalitet i kjølevannet av narkoindustrien som er grusomt å lese om. Heldigvis er ikke alle kjeltringer og det medførte at DEA-agenten kan fortelle oss denne historien.

Å skrive om populære bøker er ikke alltid like lett, spesielt når man ikke er helt fan av den selv.

Tante Ulrikkes vei er en bok som jeg har sett omtrent overalt i svært lang tid. Har sett den ofte på Bokelskere, Goodreads, og på nettsider hvor jeg handler bøker. Det er en av de bøkene man legger merke til overalt, enten man vil det eller ikke.

Skeptisk til bøker som får mye oppmerksomhet
Mon skulle tro at jeg gikk inn for å ikke like bøker som er popuære, men så barnslig er jeg ikke. Blir selvfølgelig mer skeptisk til bøker som får mer oppmerksomhet enn andre, men det betyr ikke at jeg automatisk ikke liker dem av den grunn. Jeg liker å gi dem en sjanse, men det jeg har merket de mange årene jeg har lest og skrevet om bøker, er at jeg har en tendens til å like bøker som stort stett er ukjente bedre, og jeg vet ikke hvorfor. Har selvfølgelig likt noen populære bøker også, men det jeg prøver å si, er at det er ikke ofte.

Denne boka er om to forskjellige gutter som vi blir svært godt kjent med. Disse guttene er Mo og Jamal. De er med i en kartlegging av hverdagen til de unge i Groruddalen. Mo svarer på mail og Jamal spiller det inn muntlig. Mo (forkortelse for Mohammed), er skoleflink uten at han egentlig vet det selv, og har mange muligheter foran seg. Han jobber godt med leksene sine og virker som en rolig type. Jamal er en mer rastløs type som prøver å finne en hvilken som helst jobb etter å ha droppet ut av skolen, men det er ikke lett når man ikke har utdanning.

Populær roman
Dette er en svært høyt elsket roman, noe som er forståelig. Den tar opp viktige temaer fra 2001 til 2006, samme tidsperiode som romanen befinner seg, og blant annet 11. september blir nevnt, samt andre viktige situasjoner. Men boka er ikke bare politisk, men det handler i bunn og grunn om forskjellig oppvekstbakgrunn, og hvordan livet på Stovner i Oslo er. Det er ikke noe med Stovner som er er mer negativt enn andre steder i landet, samme hvilken bakgrunn man har. Det handler om å akseptere hverandre, og gjøre det beste ut av livet.

Selv ome Tante Ulrikkes vei ble utgitt i fjor, dukker den fremdeles opp på diverse boksider på nett. Det virker som om den er kommet for å bli. Bøker er tross alt tidløse. Det er bare at noen bøker legger man mer merke til enn andre, og da får man ofte den følelsen av at det vil det ingen ende ta med den og den boka. Det gjelder også Tante Ulrikkes vei som har fått mye oppmerksomhet, både i fjor og i år. Det virker ikke som om oppmerksomheten til noen bøker aldri legger seg.

Jeg ville svært gjerne like boka, noe jeg også gjør i grunn, men jeg likte den ikke så godt som resten av Tante Ulrikkes vei fansen. Noe som er synd, for det er en veldig fin bok på mange måter. Godt og ekte språk. Det er også en del å kjenne seg igjen i, og den kan godt leses av både ungdom og voksne. Likevel følte jeg en slags "disconnect" fra boka og klarte ikke helt å leve meg inn i den. Det var det som ødela litt for min del, og skjønner ikke helt grunnen til det var. En god bok for all del, men jeg ble dessverre ikke forelsket i den.

Fra min blogg: I Bokhylla

Er det noe rockestjerner er kjent for, så er det deres ville liv ...

Denne boka gikk meg nesten hus forbi. Heldigvis hører jeg på P6 Rock hver dag som daglig selskap, og en av radiovertene fortalte noen historier fra Rockestreker mellom musikkinnslagene, og det var Silje Stang. Selv om jeg liker black metal og heavy rock, to musikksjangre jeg hører mest på, så hadde jeg ikke hørt om boka Rockestreker. Det var bare helt tilfedig. Etter at hun fortalte om noen av disse historiene, fikk jeg lyst til å lese boka selv.

Både norske og internasjonale stjerner er nevnt
Det er en artig tanke å samle sammen historier fra virkeligheten som rockestjerner har opplevd. De er kjent for å være ville og svært vågale, ikke bare på scenen, men også i fritiden. Noen gode historier er det, men slet litt med selve fortellerstemmen. Historiene, i hvert fall de fleste av de, er svært, svært korte på noen få linjer, og det er den samme skrivemåten i hver historie. Det blir noe ensformig og stivt i lengden. Det er litt humor her og der, men det slår ikke helt gjennom. Samlingen inneholder over tohundre "vittigheter" og består av historier om både norske og internasjonale stjerner. Ikke alle er fra rockesjangeren, til tross for tittelen, noen countrystjerner og vanlige artister blir også nevnt.

Synes mange av historiene er mye av det samme, og synes heller ikke de er vågale eller vulgære nok. Her er det både historier om hvordan rockere møtes tilfeldig, narkotikabruk, sex, og mye annet. Musikkjournalist Bård Ose har slått seg i lag med Frode Øverli (mest kjent som pappaen til Pondus) for å lage Rockestreker. Bård Ose tar for seg tekstene og Frode Øverli riktignok illustrerer. Det er ikke mange illustrasjonene i boka. Det er en helside her og der i begynnelsen av hvert kapittel, så kunne godt ha tenkt meg flere. Kanskje det har hjulpet på humoren og poengene med tekstene også? Kanskje fått mer underholdning ut av det? Det er bare en tanke. Illustrajsonene er like herlige og i kjent Pondusaktig stil.

Kun for spesielt interesserte
Selv om jeg hadde lyst til å lese Rockestreker, hadde jeg likevel ikke forventninger på forhånd, fordi det lønner seg aldri. Så det var ikke det som ødela for meg denne gang. Ble bare i det store og hele skuffet over typiske historier der man har hørt de fleste fra før, og den oppsummerende fortellerstemmen blir både for kort og tørr. Man føler seg ikke engasjert mens man leser, noe som er synd. Det var noen gode historier her og der, spesielt om Alice Cooper og de berømte slangene hans, men alt i alt blir boka som en lang gjentagelse om stort sett det samme. Kunne ha skrevet mye mer om Rockestreker, men tror ikke det har noe for seg. Rockestreker er en bok for de spesielt interesserte.

Fra min blogg: I Bokhylla

I romanen Rettstridig forføyning En roman om kjærlighet av Lena Andersson er hovedpersonen Ester Nilsson. Romanen om Ester Nilsson er blitt teater. I går, 8. november, var det premiere på forestillingen som spilles på Det norske Centralteateret som beskriver forestillingen slik:

«En enestående og humoristisk fortelling om forelskelsens systematiske selvbedrag. Vi møter den fornuftige forfatteren Ester Nilsson som skal holde et foredrag om kunstneren Hugo Rask. Fra det øyeblikket hun møter ham snus hennes tilværelse av et altoppslukende begjær. Den kjærlighetshistorien de innleder er gjenkjennelig for alle som har vært forelsket i noen som ikke gjengjelder dine følelser.

Lena Anderssons roman om kjærlighetens vesen har tatt Sverige med storm og vant den prestisjefylte svenske litteraturprisen Augustprisen. I november blir det norgespremiere for dramatiseringen av suksessromanen.»

Nå har jeg lest romanen utgitt i 2013 , og ja, handlingen i romanen er som skapt for teater synes jeg. Slik starter den:

«Ester Nilsson het et menneske. Hun var lyriker og essayist med åtte tettskrevne pamfletter bak seg da hun var trettien. Egenrådige ifølge noen, morsomme ifølge andre, de fleste hadde ikke hørt navnet hennes.
Med knusende presisjon fornemmet hun virkeligheten inne fra sin bevissthet og levde etter den ambisjon at verden var slik hun opplevde den. Eller rettere sagt at menneskene var skapt slik at de erfarte verden slik den var, hvis de bare var oppmerksomme og ikke løy for seg selv. Det subjektive var det objektive, og det objektive det subjektive. Slik så i hvert fall hennes streben ut.»

Ester lever et tilbaketrukket liv:

«Fra den dagen da hun fant språket og ideene og innså hva hennes oppgave var, ga hun avkall på dyre vaner, spiste billig, var nøye med prevensjonsmidlene, reiste rasjonelt, hadde aldri stått i gjeld til hverken banken eller privatpersoner og hensatte seg ikke i situasjoner som tvang henne bort fra det hun ville bruke tiden på, å lese, tenke, skrive og samtale.
I tretten år hadde hun levd slik, mer enn halvparten av tiden i et harmonisk og rolig forhold til en mann som både lot henne være i fred og tilfredsstilte fysiske og mentale behov."

En telefonoppringning skal endre livet til Ester:

«Mannen i den andre enden spurte om hun ville holde et foredrag siste helg i oktober om kunstneren Hugo Rask. Han arbeidet med levende bilder og tekst i en kombinasjon som ble ansett som både storslagen og særegen. Dessuten ble han verdsatt for sin moralske patos i en overfladisk tid. Mens andre snakket om seg selv, snakket han om ansvar og solidaritet, pleide tilhengerne å si.
Tretti minutters innlegg, det vanlige honoraret.
Ester var ved Sankt Eriksplan da samtalen kom. Det var sent på ettermiddagen, og solen glødet intenst og lavt og stakk henne i øynene. Da hun kom hjem, fortalte hun stolt om oppdraget til mannen hun bodde sammen med, hvis navn var Per. Hugo Rask var en kunstner begge to betraktet med skjerpet oppmerksomhet.»

Allerede imens hun jobber med foredraget syder og koker det i henne:

«For hver dag hun skrev på foredraget, vokste følelsen av slektskap med objektet. Følelsen gikk fra respekt søndag til ærefrykt tirsdag, og henimot torsdagen en verkende lengsel, og fredagen tn tung savn. «

Og Hugo Rask liker foredraget og Esters besettende forelskelse er i gang:

«Under foredraget satt han intensivt oppmerksom på første benk. Konsentrasjonen i rommet var sterk hos de hundre og femti betalende. Etterpå gikk han frem til Ester med strålende ansikt og takket ved å ta begge hendene hennes i sine og kysse henne på kinnene.
- Aldri har noen utenforstående forstått meg så dypt og med en slik presisjon.
Det suste og bruste i henne, og hun klarte knapt nok å følge med på innslagene som fulgte. Alt hun tenkte på, var den takknemligheten hun hadde sett i ansiktet hans.
Da programmet var slutt klokken fem, holdt hun seg i nærheten av ham og forsøkte å se ut på en annen måte enn hun kjente seg. Kunstnerens sønn var der, en ung mann med skjegg, strikkelue og en direkte og spontan måte å oppføre seg på. Han roste foredraget hennes og sa at de burde gå og ta seg et glass alle tre. Det var det eneste i verden og hinsides den Ester Nilsson ville gjøre. Hvis hun hadde kunnet gå og drikke øl med Hugo Rask denne kvelden, hadde livet hennes vært fullkomment.
Men hun måtte hjem.»

Ester er som Carola synger - hun er Fångad av en stormvind:

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget

Synes ikke den er så mørk og dyster som den "ser" ut til å være ...

Det er ikke altfor ofte jeg leser tegneseriebøker, men prøver å bli flinkere til det. Er flinkere til å lese Donald, men vil gjerne bli bedre kjent med tegneserieverdenen. Da jeg var på utikk etter tegneseriebøker, gjerne noe mørkt, kom jeg tilfeldigvis over Satan's Hollow som jeg ikke hadde hørt om før. Det er første bok i en serie. Serien er på totalt seks bøker.

Gode illustrasjoner er ikke nok
I samarbeid med Allan Otero, har Joe Brusha skapt Satan's Hollow, som i utgangspunktet virker som en mørk og dyster historie. Illustrasjonene er i hvert fall dystre og meget vakre. Personlig ble jeg veldig skuffet over selve historien. Historien har med okkultisme å gjøre. En satanisk sekt oppholder seg i skogen i Ohio (i følge en vandrehistorie), og driver med det de er mest kjent for, nemlig ritualer. De går så langt som menneskeofring. Det fører til at høyere makter oppstår, og en portal til helvete åpnes. Flere år senere returnerer Sandra Ward til sitt barndomshjem som har stått tom lenge. Hun returnerer ikke der alene, men sammen med sin ektemann, John. De er svært forelsket i hverandre og nære. Hun har ikke vært i sitt barndomshjem de siste tyve årene. Idet de ankommer barndomshjemmet, viser det seg at en lokal tenåring er forsvunnet på mystisk vis. Han og en kompis utforsket skogen, og kom over en mørk tunnel som skal være hjemsøkt, bestå av mørke krefter. Sandra og John melder seg frivillig til å hjelpe til med og finne denne gutten. Kommer de til å finne ham? Samtidig blir Sandra utfordret av sin mann om å huske på ting fra tiden da hun bodde i barndomshjemmet siden mye er glemt. Det er også nettopp derfor de er kommet dit, og prøve å gi henne tid til "å finne seg selv" og finne ut av ting generelt, men blir det for traumatisk?.

Nesten bare vin og sofakos
Grunnen til at jeg ville lese denne tegneserieoboka, er at jeg ville lese noe mørkt og dystert, og samtidig bli flinkere til å utforske tegneserieverdenen. Dette var ikke det beste valget jeg har tatt, for for meg ble dette for pludrete. Hver gang dette ekteparet møter litt motgang, drikker de vin om kvelden og trøster hverandre med sofakos. Det er ikke akkurat horror, og sweet talk blir for malplassert. De virker tandre og sårbare. Muligens fordi det er et veldig ungt ektepar, men synes de irriterer veldig mye og ødelegger mye av historien som kunne ha vært bra. Spesielt siden illustrasjonene er fantastiske og dystre, og fortjener større verdighet enn dette.

Hadde ikke hatt noe i mot å skrive en lengre anmeldelse, men dessverre er det ikke mer å nevne annet enn at det er første bok i en serie, og da blir det desto mindre å skrive om. Om jeg har tenkt å lese resten av serien? Kunne ha tenkt meg det bare på grunn av illustrasjonene, men fantastiske og dystre illustrasjoner er som nevnt ikke nok ...

Fra min blogg: I Bokhylla

"Det hender faktisk eg les ting eg har skrive og tenkjer: jøss. Har eg verkelig skrive dette. Det gjer veldig godt. Det betyr ikkje at eg er så veldig sjølvopptatt. Eg er sjølvframand.
-Kva meiner du med det?
Mine ambisjonar er ikkje av denne verda. Eg er ikkje konnkurranseprega. Eg har ikkje andre ambisjonar enn å ha det godt. ”
Jeg er så glad for å eie denne boka. Da kan jeg gå tilbake og bla og gå litt inn i disse underlige, underfundige og undrende samtalene mellom Agnes Ravatn og Einar Økland. Og selvsagt se verden gjennom Ravatns befriende humoristiske og litt mørke blikk. Hun og mannen flytta på landet, ble naboer med herr og fru Økland. Det virker som det var en liten genistrek. Agnes Ravatn, eg takkar deg. For at du skriver og undrer deg og ser verden akkurat så på skrå som du gjør.

-Eg finn faen ikkje ut av dette livet!Trur du eg hadde lyst til å flytte hit ? Eg liker å gå på vidda, eg!" Det er ikke hovedpersonen som sier det, men vaktmesteren i det spanske ferieleilighetskomplekset der professor Harald Strand har leid seg inn for å gjøre ferdig doktoravhandlingen om Henrik Ibsens drama. Leste den med avmålt interesse , mye livslede og ensomhet, tomhet og underlig tristesse . Ikke så morsom som jeg hadde trodd, mest sørgelig. Alltid interessant når forfattere velger å skrive om hovedpersonen som er motsatt sitt eget kjønn... vil hun unngå å havne i kategorien kvinnelitteratur . Fikk vondt av denne tråkige professoren altså. Og jeg får ikke lyst å feriere i Costa Blanca. Men lettlest og godt skrevet.

"Margido hentet kaffekoppen og brøt en bit av den ene muffinsen, satte seg tilbake på senga, han gledet seg til å komme hjem , få av seg sko og skjorte og slips, sette verandadøra på vid vegg.." Og sånn kunne jeg fortsette. Det er mye indre monologer her, mye enkle hverdagsskildringer. Det som jeg ble grepet av i de tre første bøkene om familien Neshov har bleknet, kjenner jeg. Og det var litt vanskelig å komme ordentlig inn i handlinen. Helt til jeg forstod at dette var den 5. Boka! Og jeg har ikke lest den 4. Jaja. Det mest gripende er å lese om Tormod, "farfaren " og hans tilværelse på sykehjemmet. Men altså, jeg kommer ikke til å lese 4. Boka.

«Frank var saklig i ordets opprinnelige retoriske forstand - han var drevet av saken. Og vi lever i en tid som er usaklig. Han brukte ikke saken for å fremme seg selv, men brukte seg selv for å fremme saken. I sin formidling var han nysgjerrig og drevet av gleden over kunnskap. Han lot seg fascinere av alle de interessante tingene i verden. Og dersom han mente noe var interessant, måtte det være det for alle andre også. Det er definisjonen på en god retoriker. En som brenner for saken og dermed setter fyr på andre. Frank visste verdien av den gode historien, men også av å gi noe av seg selv. Om du ser på måten han formidler på, ser du en mann som vil noe. Det er et menneske bak. Frank var aldri kjedelig og alltid til stede i sin egen fortelling.»

Sitatet over er fra boken Frank Aarebrot Hele Norges professor av Liv Skrotheim og Martin Larsen Hirth. Det er Jens Kjeldsen, professor i retorikk ved Universitet i Bergen (UiB) som siteres. «Det er et menneske bak»; det er nettopp det jeg tenker at han var. Derfor er det så rart at Frank Aarebrot er død, han var så levende. Jeg har bare sett han på TV og det sprutet livsvilje ut av han. I boken er sangen Kine Hellebust er mest kjent for: Det hainnle om å leve. Budskapet i sangen passer så godt til Frank Aarebrot.

Jeg lot meg begeistre av boken skrevet av Liv Skrotheim og Martin Larsen Hirth. Det var så godt å lese en biografi som traff etter å ha startet å lese flere store biografier som halvveis opplevdes drepende kjedelig og måtte avbrytes. I boken blir leseren kjent med Frank Aarebrot, hele Norges professor, valgekspert og bergenser fra han ble født i 1947 til han døde. Et liv i høyt tempo. Som alle oss andre hadde han sterke og svake sider.

Boken og forfatterne beskrives slik av forlaget Vigmostad & Bjørke:
«Frank Aarebrot etterlot seg et tomrom i norsk offentlighet da han døde i 2017. Hvordan ble han den unike formidleren har var?
«Franken» drevet av stor nysgjerrighet og glede over å formidle kunnskap. Studentene elsket ham, og han ble nasjonalt kjent og hyllet gjennom valgsendinger og seersuksesser som «200 år på 200 minutter». Han var respektert i politiske kretser fordi han alltid sa sin ærlige, uavhengige mening.
Basert på over 100 intervjuer med folk som kjente Frank, deriblant hans nærmeste familie og venner, statsministeren og andre samfunnstopper.
Liv Skotheim (f. 1977) er journalist og debattleder i Bergens Tidende. Hun er utdannet medieviter fra Universitetet i Oslo, og har jobbet i Aftenposten og BT siden 2005. Skotheim samarbeidet med Frank Aarebrot i forbindelse med en rekke debatter.
Martin Larsen Hirth (f. 1984) er energianalytiker i Greensight. Han var tidligere journalist i Sysla og arrangementsansvarlig i Bergens Tidende. Hirth er master i sammenliknende politikk fra Universitetet i Bergen og var i 2009 leder for Sampolkonferansen.»

Etter et forord av Knut Olav Åmås, direktør i Stiftelsen Fritt ord, starter boken med kapittelet Da professoren slo Gullrekka:

Fredag kveld 28. februar 2014 er temperaturen ute i ferd med
å falle, men i storsalen på studentstedet Det Akademiske Kvarter
i Bergen nærmer stemningen seg kokepunktet.
Salen er fylt til randen av forventningsfulle publikummere.
Like før har køen start femti meter nedover Olav Kyrres gate og
bortover Håkonsgaten. Studenter, bestemødre, familiefedre og
tenåringer har funnet veien til Kvarteret.
«Du Frank, dette her er liksom som rett for et maratonløp.
Startskuddet går snart, og du skal prestere i 200 minutter?»
Frank står og prater med NRK-journalist Steinar Birkeland.
«Vel, det er vanskelig å si om det er en sprint eller et maraton,
det er mye stoff vi skal gjennom», svarer Frank med sigaretten
i hånden.
I tre timer og tyve minutter skal han lose publikum og TVseere
gjennom 200 år med norgeshistorie.
«Blir dette din lange akademiske hyllest av Grunnloven?»
«Jeg kommer vel ikke til å være så snill med Grunnloven. Jeg
er mer interessert i utviklingen som har skapt landet vi har nå.»

Om det at ikke alle av Frank Aarebrot foredrag ikke holdt høy faglig kvalitet, at han av og til ble tatt faktafeil, skriver Åmås i forordet:

«Det gjorde ikke alle Frank Aarebrots offentlige bidrag, medieopptredener og intervjuer. Det var så uendelig mange av dem at det gikk litt fort av og til. Han kunne både nå og da tas i faktafeil. Han bidro da også i så utrolig mange sammenhenger. Og han mente (som nok riktig er) at det ikke kan stilles samme krav til presisjon i et medieintervju som i en akademisk kontektst. Den innstillingen ble det en del slurv, snarveier og lettvintheter av, «uten filter» som han var. Men det finnes sannelig nok av dem som har så tette filtre at det de meddeler, blir både kjedelig og uinteressant.
Han var så tydelig at han var lett å kritisere og argumentere mot, og det virker ikke som om han tok hensyn til om han ville bli likt eller få skryt. Også slik var Frank Aarebrot uten filter, men med betydelig integritet. Det er slett ingen selvfølge i dagens offentlighet. Det er heller ingen selvfølge at en fagmann liker bedre å snakke til brede offentligheter enn til grupper av «ususal suspects», sånne godartede faglige og sosiale ekkokamre som Norge er så full av. Slik sett var han en legemliggjøring av ideen om de store, inkluderende fellesarenaene som selv et høyt spesialisert og svært fragmentert samfunn fortsatt trenger. Ja, særlig et slikt samfunn.»

Det var noen smakebiter fra boken jeg lot meg begeistre av. En interessant bok om et spennende menneske.

Omtalen over er kopi av et blogginnlegg - link