Bokelskere.no

To år før han drog heimanfrå, sa far min til mor mi at eg var veldig stygg. Orda blei uttalte med låg stemme i leilegheita som foreldra mine, straks dei hadde gifta seg, hadde kjøpt oppe i Rione Alto, i toppen av San Giacomo dei Capri. Alt - Napoli, det blå lyset ein kald dag i februar, dei orda - har stått stille.

Dei vaksnes løgnaktige liv av Elena Ferrante

«Helt lykkelig er jeg nok bare når jeg skriver, jeg mener ikke i en spesiell skriveperiode, men bare akkurat i de øyeblikkene jeg virkelig skriver.»

Sitatet over er fra et brev Astrid Lindgren skrev i 1958. Hun levde mange år etter dette.

Det eneste jeg misunner svenskene, er at de kan skryte på seg en forfatter som Astrid Lindgren. Som har etterlatt seg så mange gode tidløse bøker for barn. Bøker som er filmatisert med god kvalitet. Jeg kjente hvor mye bøkene hun skrev har betydd for meg imens jeg leste biografien skrevet av Jens Andersen. En god del av det jeg leste om var kjent, men mye var ukjent. I tillegg vil en biografi som denne gå dypere enn et TV program og nyhetsartikler gjør. På slutten av livet ble Astrid Lindgrens samfunnsengasjement fremtredende.

Mer om min omtale -link til blogginnlegget

Coben er en mann jeg har lest mye av, og han har kommet med mye variert. Mye bra og mye "dårlig", men for det meste bra.

Endelig blitt spissere i kantene igjen?
Selv om han er en av mine favorittforfattere, og har lest mye av ham, betyr det ikke at jeg liker alle bøkene han gir ut. Synes han har vært litt slapp de siste årene, også med Den fremmede, som jeg ikke har skrevet om ennå, men det blir. Men her i Datter savnet, er han mer gjenkjennelig i skrivingen. Tempo, avhengigskapende og sær humor. Den Coben jeg liker. Synes at denne er på nesten på samme nivå som The Woods og Hold Tight, som var virkelig medrivende å lese.

Datter savnet er om en familie med sorg. De har ikke sett datteren deres på lenge. Hennes far vil alltid lete etter henne, mens hennes mor vil at hun skal komme hjem av sin egen fri vilje. Søsknene hennes er også bekymret, og livet går sin gang. Sammen bor de i en leilighet i Manhattan, New York. Datteren deres, Paige skal ha forsvunnet under collegetiden, og de frykter noe har hendt på college, men de er ikke sikre. De vet ikke hvor hun oppholder seg eller hvem hun er sammen med. Faren til Paige, Simon, får vite av en annen som bor i samme bygg, at han har sett datteren deres et sted ikke langt unna som gatemusikant. Simon obeserverer det stedet en stund til han ser henne. Når hun er i ferd med å forlate opptreden sin, prøver Simon å snakke med henne, men hun vil ikke. Han prøver å følge etter henne, men får et ublidt møte med en fyr som muligens er hennes kjæreste. Og Simons datter forsvinner igjen. Boka består av et stort persongalleri og det dukker hele tiden opp noen nye, og jeg vil ikke ødelegge moroa for andre av å fortelle for mye.

Heldigvis kommer han med noen vri
Var usikker på om jeg ville like denne boka da baksideteksten virket typisk amerikansk og kanskje en smule oppbrukt, men istedet kommer Coben med et friskt pust, og noen vri og karakterer som ikke blir nevnt på baksiden, dukker opp. Coben er i det lekne hjørne, og det er da jeg liker ham best. Derfor likte jeg boka bedre enn jeg "fryktet" på forhånd. Det jeg liker minst med Coben og noe som gjentas i nesten alle hans bøker, er foreldre som alltid og til stadighet er like forelsket som da de møtte hverandre, og de må alltid understreke det. De kjenner hverandre på en måte ingen andre kan forstå. Det blir noe kjedsommelig over det, men heldigvis var det ikke så masete eller tatt opp så mange ganger i denne boka, som i de mange andre bøkene hans. Skjønner at familie er viktig for Coben og mange andre, og meg også. Det er det som er en av kjennetegnene med bøkene hans og mørke hemmeligheter, men å lese om voksne mennsker som er forelsket i hverandre, er bare ikke interessant. Da hadde jeg heller lest romantikk. Når jeg leser en thriller vil jeg ha en thriller uten mye følelser. Da foretrekker jeg noe hardbarket, og det var denne. Noe bløt, men mest hardbarket.

Selv om det tok noe tid å lese denne, var den spennende, humoristisk, litt ondskapsfull, og hadde en god del spenst. Det er herlig når noen skriver på en engasjerende måte. Noe forutisgbart, også slutten, men syntes ikke det gjorde noe, da det passet inn i historien og var godt gjennomtenkt. Noen kjedelige partier her og der, noe som ofte skjer i bøker generelt, men følte gnisten til Coben var tilbake, for synes det var noe fraværende med ham de siste årene, og som gjorde at jeg tok en pause fra bøkene hans. Jeg er glad for at den gode fortellerstemmen hans er tilbake igjen.

Fra min blogg: I Bokhylla

På en øy der det nesten ikke bor noen setter ethvert anløp noe i spill, selv en skarve melkerute. I dag lente skipperen seg over rekka på den gamle kutteren og rakte Ingrid avisen, nærmest som en kvittering for melkespannene han så gikk i gang med å heise ombord, sakte og.omstendelig. Det er disse bevegelsene han skal huskes for, Johannes Hartvigsen, det trege og det omstendelige.

Bare en mor av Roy Jacobsen

Kvinnelitteratur er nok ikke det meste jeg har lest, eller noe jeg higer etter, men og grugledet meg til å lese denne, for tenkte at den ble noe tørr. Det var den heldigvis ikke.

Lite forhold til kvinnelitteratur generelt
Jeg er ikke negativ til kvinnelitteratur og synes heller ikke det er en sjanger det er noe "galt" med. Det er bare ikke en sjanger som frister mest når jeg skal lese. Jeg leser mye horror, thrillere og krim, men samtidig ønsker jeg å lese litt variert underveis, og gi meg selv noen utfordringer. Tenkte at Kvinnene jeg tenker på om natten var en utfordring, men en overkommelig utfordring. De fleste kvinnene som ble presentert i denne boka, var ganske interessante å lese om, også.

Denne boka er delvis biografisk og delvis reiselitteratur. Den er om finske Mia Kankimäki, som føler seg utenfor alt sammen. Grunnen er at hun er i førtiårene, er barnløs, og hun har nettopp solgt leiligheten. I boka kaller hun seg M istedet for Mia, og om natta strever hun med å sove. Muligens på grunn av at hun ikke har noe fast i livet å forholde seg til og mens hun er våken, tenker hun på historiske kvinner hun beundrer. Noen av dem er kjente, mens andre forsvinner i tidens glemsel. M føler det som sin jobb å bringe dem til lyset og på en måte bli oppdaget igjen på ny. Hun har valgt kvinner med forskjellige oppnådde mål, bakgrunn, kultur og fra forskjellige tidsepoker. Kvinnene hun skriver om er blant annet forfattere, reiseoppdagende og kunstnere.

Den meste kjente kvinnen i denne samlingen er nok Karen Blixen, som har fått noe drahjelp takket være filmen Mitt Afrika med Meryl Streep og Robert Redford. Jeg kommer ikke til å si så mye om hver enkelt av disse kvinnene i boka, for at anmeldelsen ikke skal bli altfor lang, for boka nevner ti kvinner som har gjort sitt på sin måte, og gjort det bra, også. Det de fleste har til felles er at de har hatt lite hell med kjærligheten, men likevel prøvd å finne sin egen vei i livet uten å tenke på så mye om hva andre synes om det.

Selv om Mia får en mindre del av boka enn de andre kvinnene hun skriver om, var det også spennende å lese om henne, for det var mye å kjenne seg igjen i. Ikke alle har mann og barn. For noen er det å være barnløs selvvalgt, og for andre er det ikke det. Man er forskjellig og ingen har det samme livet. Man bør bare følge sitt eget liv. Kankimäki fant trøst hos disse kvinnene og deres eventyr. Et fint prosjekt som ble forandret til en lærerik bok om kjente og ukjente kvinner som har fulgt sin egen stemme.

Mange sterke kvinner å finne i denne boka:
Barne nevner hvilke kvinner hun nevner i boka: Karen Blixen, Isabella Bird, Ida Pfieffer, Mary Kingley, Alexandria David-Néel, Nellie Bly, Yayoi Kusama, Sofonisba Anguissola, Lavinia Fontana, Artemisia Gentileschi. De som var mest interessante å lese om var Karen Blixen og Sofonisba Anguissola, spesielt sistnevnte. Hun var en av de første kvinnelige profesjonelle malere, og hun fikk også litt opplæring av Michelangelo. Ellers synes jeg mange ble litt like å lese om, og den jeg likte minst å lese om var Isabella Bird, for hun var noe rasistisk. Så det er mange sterke og kanskje litt uvanlige kvinner å bli kjent med her.

Har jeg blitt kvitt skrekken for kvinnelitteratur? Nei, men tror det blir lettere å lese mer av det, hvis jeg kommer over det fremover.

Fra min blogg: I Bokhylla

https://bokelskere.no/bruker/nytt_passord/

Dette er bok nummer fire i Bukkene Bruse serien, som er basert på en kjent og kjær eventyrfortelling, som de fleste kjenner til. Jeg har ikke lest alle bøkene i Bukkene Bruse serien, og de kan fint leses som enkeltstående.

Ut på tur, aldri sur
Selv har jeg lest bare en bok tidligere fra denne serien, og det er Bukkene Bruse på Badeland, og må si at denne, Bukkene Bruse drar til Syden er mye morsommere. Ikke bare på grunn av at de bruker begrepet Syden, men også sitausjonene de havner i og enkelte kommentarer, er også artige. Jeg leste denne en dag jeg trengte noe lett og overkommelig, og det var ikke et dårlig valg.

I denne serien har Bukkene Bruse fått et nytt liv med nye eventyr. Denne gangen drar de til "Syden". De har tydeligvis bodd under en stein i det siste, siden de ikke har fått vite noe om coronaviruset. Nei da. Spøk til side ... Storebroren deres tar med de yngste på tur for å komme seg vekk og for å nyte late dager på stranden. Men ett problem oppstår da de blir hentet av noen på stranden, og fraktet til et annet enn hotell enn det første de fikk. Har det oppstått en misforståelse?

Kort lesestund
Dette er en veldig kort bok på under femti sider, så da blir det heller ikke så mye å anmelde, siden man ikke vil ødelegge moroa for andre. Syntes at Bukkene Bruse på Badeland var noe lunken og tørr, mens denne var mer sprudlende på mange måter. Både bukkene og handlingen føltes et hakk mer levende, humoren også. Likte heller ikke illustrasjonene så voldsom godt i Bukkene Bruse på Badeland med det første, men av en eller annen grunn liker jeg de bedre denne gang. De er ikke spesielt sjarmerende, fine eller vakre, men lekne og ekte. Det bare beviser at en barnebok trenger ikke bare å bestå av vakre illustrasjoner. Moursund sin stil er som sagt mer leken og ekte. Det er som det er og det passer til handlingen. Alle illustrasjoner trenger ikke å være vakre hele tiden, så lenge de samhandler med handlingen i en bok, og det gjør det her.

Det som er litt synd med barnebøker man synes er morsomme og underholdende, er at det går over så fort. Det føles nesten ut som det er over før man har startet. Så brukte tid på å se ekstra nøye på illustrasjonene, for at boka skulle vare litt lenger, og som sagt, kjenner man til det originale eventyret, og hvis man ikke tilhører målgruppen boka er rettet mot, blir det jo forutsigbart, men likevel hadde denne boka mye sjarm.

Les den gjerne hvis du trenger noe lett og underholdende. Selv er jeg ikke så nøye med målgrupper når jeg leser. Fremdeles foretrekker jeg originaleventyret, men er nok litt gammeldags av meg.

Fra min blogg: I Bokhylla

«Denne fortellingen handler ikke om mormonernes tro. Heller ikke om noen annen tro. Det er mange slags mennesker i den, noen tror andre ikke; noen er vennlige, andre ikke. Forfatteren avviser enhver form for sammenheng, både positiv og negativ, mellom de to.»

Sitatet over er fra Tara Westovers merknad innledningsvis i boken hun har skrevet om sin oppvekst og hvordan hun brøt ut av familien. Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er det mormonerne i Norge kaller seg.

Om Tara Westover skriver forlaget: «Tara Westover (1986) er født i Idaho, i en liten bygd med 250 innbyggere. Her vokste hun opp i en mormonfamilie som drev med hjemmeundervisning og var selvforsynte. Som ungdom kom Tara inn på universitetet og flyttet hjemmefra. Hun har nå en grad i historie fra Harvard og Cambridge. Noe tapt og noe vunnet er historien om hennes liv.»

Boken Tara Westover har gjort inntrykk å lese. Det var nok ikke en helsvart barndom, noe hun også sier i intervjuer. Men jeg har tenkt en del på merknaden til forfatteren. Selv om det negative hun opplevde i oppveksten ikke har noe med religion å gjøre, mener jeg at foreldrene sviktet henne. Det hun opplevde kan ikke kalles noe annet enn omsorgssvikt. Omsorgssvikt ved at barna holdes utenfor samfunnet, ved at de ikke fikk gå på skole blir barna utsatt for en form for hjernevask. De får minimal hjemmeundervisning. De får ingen impulser utenfra. I et samfunn som USA der mye står og faller på familien , skal barna være supersterke for å klare å bryte ut. De lærer ikke det mest elementære ved hygiene som f eks vaske hendene etter at de har vært på toalettet. De blir tatt med for å hjelpe faren i hans arbeid og hans manglende sikkerhet i arbeidet utsetter dem for fare. De blir utsatt for vold av eldre søsken. Foreldrene er imot skolemedisin, heller ikke skader etter alvorlige ulykker skal behandles av leger.

Noe tapt og vunnet er en tankevekkende bok på mange måter. Hva foreldre kan gjøre mot barna og begrunne det i religion. Der kvinner bare er et redskap for mannen. Tara Westover var heldig og hadde styrke til å bryte ut. Men at det har kostet, er ikke vanskelig å forstå.

Boken fikk meg til å tenke på Netflix-serien Tre hustruer, én mann som handler om fundementalistiske mormonere i Utah og flerkoneri. Som jeg hittil bare har sett en episode av. Kjenner at det vrenger seg i meg å se og lytte til disse menneskenes idioti. I boken til Tara Westover forteller hun om den norske tippoldemoren Anna Matheas skjebne etter at hun kom til USA og giftet seg med en bonde som var mormoner og hun ble hans andrekone. På grunn av at førstekona var rasende på Anna Mathea, måtte hun rømme hjem til faren sin for å føde barnet fordi hun var redd for at førstekona skulle skade barnet.

Kopi av omtale i et blogginnlegg her

Dette er Gomorra er godt mulig en ukjent bok. Det Uthevet tekstvar det i hvert fall for meg. Den sammenlignes med Jeg er Pilegrim. Den har jeg i det minste hørt om, men ikke lest. Så vet ikke om de er så like.

Plutselig ikke så alene lenger
Azi får seg litt av en overraskelse. Han får nemlig besøk! I flere år har han tilbrakt mye tid i et skjul som han delvis har laget selv. Der har han lært seg det meste om PC'er, Internett og hacking, med bare kaffe som selskap. For noen år siden hadde han en kamerat som delte denne teknologiske interessen, men han dro til Amerika for å oppfylle drømmene sine, og Azi ble alene igjen i London. Han mistet også sin mor da han selv var ganske ung mens han studerte, og han har vært vant til eget selskap i over lengre tid. Plutselig dukker det opp en dame i hans skjul som hevder han er blitt overvåket. De vil ha ham med på oppdrag, og for å fullføre oppdraget, kommer han til å bli fotfulgt og få instruksjoner underveis. Han vil også ende opp på mange forskjellige steder. Samtidig er det en hacker som ber ham om hjelp gjennom en pc. Hun tror at noen er ute etter henne på grunn av informasjon hun sitter på. Men Azi føler seg noe håpløs når det kommer til det sosiale, siden han ikke er vant til det, og kan de stole på hverandre, med tanke på at de er hackere, begge to?

Er ikke vant til å lese teknothrillere eller bøker i lignende sjanger tidligere, men dette var noe tynt. For har sett filmer fra samme området, som er mer detaljert og medrivende. Jeg likte Azi, som er noe usikker blant mennesker, men er erfaren når det kommer til PC'er, og det tekniske generelt. Han blir plutselig tvunget til å bli mer sosial, for å utføre diverse oppdrag av de som holder øye med ham, og han havner på forskjellige steder i verden på grunn av det. Han er ikke så veldig verdensvant, men blir på en måte tvunget til å bli det, både med og uten de som gir ham diverse instruksjoner han er nødt til å utføre, hvis ikke går det galt. Spørsmålet er. Stoler han på dem, og stoler de på ham? Stoler han nok på sine egne avgjørelser? Spennende temaer, og også delen om mørkenettet, eller dark web som det egentlig heter. Men er noe skuffet over at det er lite tekniske beskrivelser og oppskrifter, siden dette er en teknothriller. Noe av det blir diskutert og forklart, men alt i alt syntes jeg det var for lite, og ville vite mer. Ikke for å lære det selv, men synes det er interessant å lese og se dokumentarer om slike ting. Så det var veldig lite om hacking, mørkenettet, hvor ulovlige ting foregår og hvordan hackere kommuniserer sammen, synes jeg. Kunne gjerne ha tenkt meg å lese mer om det.

Godt utgangspunkt, men det blir noe langdrygt
Til tross for at jeg likte Azi hovedpersonen og Odi (ja,det er Odi, ikke Odin), en mann som møter ham av og til for å fortelle ham hva han skal gjøre, og som av og til dukker opp uanmeldt, så var resten av persongalleriet noe stereotypiske for denne sjangeren. Dette er en god bok, i hvert fall delvis. Den har en spennende begynnelse, sprøe oppgaver og noen sære karakterer, men synes ikke at boka fører til noe nytt i sjangeren. Synes også at, selv om boka er veldig kort, opplevdes den i noen punkter noe tung, spesielt på grunn av lite utvikling og fortgang. Den blir noe seig.

En god bok i utgangspunktet, men savnet mer teknologisnakk, og hadde kanskje likt boka bedre hvis det ble skrevet av noen andre, for det blir noe stivt over det hele.

Fra min blogg: I Bokhylla

Lilli Bendriss er noen de fleste har sett på Tv. Hun har vært med i Fornemmelse for mord, hun er en av de faste i Åndenes Makt, og hun har også hatt sitt eget Tv-program.

Kommer ikke alltid av seg selv
Ofte tror man at overnaturlige evner er noe medfødt, eller noe som starter i ung alder, men Lilli Bendriss fikk ikke sin evne før hun var 42 år, og oppdaget det ved en tilfeldighet. Jeg ville ikke lese boka for å bli klarsynt eller trene meg opp til å ha et åpent sinn, for tror ikke på alt av det overanutrlige. Grunnen til at jeg ville lese boka, var fordi jeg synes mye innen det overnatrulige er fascinerende å lese og se dokumentarer om. Hvordan fungerer det, hva skjer i kroppen og hvordan opplever de det de som har evner vi andre ikke har. Hva er det de ser som vi ikke ser? Jeg ville også lese boka for jeg har sett Åndenes Makt siden begynnelsen. Synes det er et interessant og koselig Tv-program.

Ukjent medforfatter
Camillo Løken hadde jeg ikke hørt om tidligere. Han har skrevet bøker med Bendriss tidligere, og de har jobbet sammen i mange år, og vært forskjellige turneringer sammen. Begge to forteller hvordan de tok denne retningen av livet sitt, og at de har opplevd hets fra andre, og av og til støtte for livsstilen de har valgt å leve. De har et ønske om å hjelpe andre på den måten de kan, og lære folk å bli mer åpne til ting.

Bendriss og Løken bytter på å skrive i boka og det blir markert tydelig hvem som skriver hva. Det blir noe ujevnt i lengden, for hadde nok foretrukket at Bendriss hadde skrevet boka selv. Ikke bare på grunn av at hun er mer kjent, men synes at hun som person, og hennes liv var mer spennende å lese om generelt.

Som bokas undertittel sier, går hun og Løken gjennom syv trinn for å åpne sansene våre sakte, men sikkert, og hvordan prosessen fungerer i disse trinnene. Trinnene er delt opp i forskjellige kategorier. Underveis gir de tips til øvelser man kan bruke. Selv gjorde jeg ikke noen av øvelsene, så hvor effektiv boka er eller hvor lærerik den er, kan jeg ikke uttale meg om. Som sagt ville jeg lese boka på grunn av at det er fascinerende tema, og jeg ville bli bedre kjent med Bendriss. Få et lite innblikk i livet hennes Jeg hadde lest noen bøker av Lena Ranehag, som også har vært en av de faste i Åndenes Makt, og syntes det ville være spennende å lese en av Bendriss bøker også. Jeg er ikke åndelig av meg eller noe, så det var i alle fall ikke derfor jeg ville lese boka. Derfor prøvde jeg heller ikke noen av øvelsene. Jeg ville lese den på en nøktern måte. Bakerst i boka er det også med linker hvor man kan lese og lære mer om temaene som blir tatt opp i boka.

Hvor nyttig boka er, kan jeg som nevnt ikke på en måte si. Dette er en bok man bør erfare selv. Hva som virker, og om noen av disse øvelsene og temaene virker i det hele tatt, er heller ikke så viktig, da dette var interessant lesing. Av og til er det nok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg leste en bok av Linwood Barclay for en god stund siden, for nærmere bestemt ti år siden, og trodde jeg ikke kom til å lese noe av ham igjen. Men så kom jeg over Elevator Pitch. Sist gang lest jeg Uten et ord av ham.

Ironisk nok var jeg på utkikk etter en horrorbok, men mens jeg var på utkikk etter horrorbøker, kom jeg tilfeldigvis over Elevator Pitch, og bestilte den istedet for horror. Det var noe med boka som gjorde at jeg bare måtte ha den, og sier heller ikke nei til en ordentlig thriller. Har lest mange thrillere i det siste. Både psykologiske thrillere og andre thrillere. Selv under thrillersjangeren har de fleste bøkene jeg har lest vært noe slappe, og det var heldigvis ikke denne.

En trygg by å være?
Elevator Pitch er om New York som sakte, men sikkert blir en by som er utrygt å bo i, men har det ikke alltid vært en slik by? En heisulykke skjer. Fire personer sitter fast før den raser ned. Tre av dem dør, mens den fjerde havner på sykehus. En heisulykke trenger ikke å spre frykt, vel? Men når det skjer flere jevnlig i forskjellige steder i New York, blir folk mistenksomme. Er det terror? Kanskje det bare er noen tekniske feil som oppstår, eller er det noen som kan nok om heissystemet til å tukle med det? Er det trygt å ta heis i sitt eget bygg? Borgermester Richard Headley, som ikke er spesielt folkekjær og godt likt fra før, får ekstra mye press på seg mens disse ulykkene skjer. Vil han finne ut hva som skjer og få byen til å bli så normal som mulig igjen, og er det noe motiv bak det som skjer? Samtidig blir det funnet et lik som mangler fingertupper. Er det noen sammenheng i alt det som skjer? I alt dette kaoset følger vi etterforskerne Delgado og Bourque, som virkelig kjemper med liten tid. Deres samspill er også morsomt, fordi de er veldig sarkastiske mot hverandre, og går godt overens uten romansegreiene. Barclay lurer også inn et lite stikk til New Yorks tidligere borgermester, Rudolph Giuliani, og han er en av Trumps advokater ennå, så vidt jeg vet, men er ikke helt sikker.

Noen ganger trenger man god underholdning
Dette er ingen dyp eller godt skrevet thriller, men det er en thriller som gir både alvor og underholdning. Persongalleriet består av sterke og fargerike personligheter. Morsomt er det å lese munnhuggeriet mellom journalisten Barbara Matheson og borgermester Richard Headly, som alltid er i tottene på hverandre. Er det noen grunn til det, eller er han bare en fyr som nesten ingen liker? Dette er en thriller hvor de fleste står opp for seg selv og prøver å gjøre sitt beste. Så man blir ordentlig kjent med karakterene. Ikke bare gjennom jobbene deres, men også som privatperson. De er alt annet enn ensformet.

Elevator Pitch er en thriller som er alt annet enn kjedelig. Synes de fleste thrillerne i det siste har vært noe langsomme og lite spennende å lese, men denne var omvendt. Boka har mye spenning, mystikk, undertoner og har en noe kryptisk nerve. Selv om den hadde en forutsigbar slutt, ødela det ikke resten av boka. Boka er noe stor, men jeg kjedet meg ikke i et eneste sekund.Vet heller ikke hva det er med meg og drittsekker. Men liker dem som regel best i bøker og på film, og her var det mange av dem.

Fra min blogg: I Bokhylla

Sitat fra romanen: «Jeg hadde selv satt meg i situasjonen jeg var i. Hadde selv å reise fra ekteskapet, familien, landet for nesten tre tiår tilbake, selv om det ikke hadde kjentes som om jeg hadde hatt et valg. Jeg forlot ekteskapet og familien til fordel for en mann de fant tvilsom og en virksomhet de fant støtende, stilte ut bilder de fant vanærende, kom ikke hjem da far ble syk, kom ikke hjem da far døde, kom ikke hjem til fars begravelse, hvordan skulle de forholde seg til det? De syntes det var forferdelig, at jeg var forferdelig, for dem var det forferdelige at jeg dro, vanæret dem, ikke kom i fars begravelse, for meg skjedde det forferdelige lenge før. De forsto det ikke, eller ville ikke forstå, vi forsto ikke hverandre, og likevel ringte jeg mor. Ringte mor som om det var en tilforlatelig sak. Selvfølgelig svarte hun ikke.»

Jeg tenkte i begynnelsen av boka at fortsetter det slik kan romanen bli repeterende og kjedelig å lese. Det ble for mange tanker om hva Johanna tenker at mor og søsteren gjør, hva de tenker osv. Men etter hvert som Johanna tenker tilbake på hendelser i barndommen, dette «forferdelige som skjedde lenge før», blir jeg dratt inn i handlingen. Det er også noe av det Johanna gjør for å oppnå kontakt med mor som jeg synes er litt vel søkt. Men oppsummert ble romanen Er mor død en intens leseopplevelse der jeg gjorde meg mange tanker.

Etter at jeg kjøpte boka, men før jeg leste den, hørte jeg Vigdis Hjorth ble intervjuet av Mona B. Riise her i radioprogrammet Kulturstripa på NRK.

«Vigdis Hjorth har skrevet en ny bok, "Er mor død", hvor hun tar for seg den komplekse morsfiguren. Kulturstripa kjører en ekstra lang samtale med Hjorth, for å snakke om morsfiguren i både hennes nye bok, og i fiksjon ellers, om hennes syn på sannhet og virkelighet, om hva det gir henne å skrive og hvor hun drar for å søke ro. Programleder er Mona B. Riise.»

Der sier Vigdis Hjort blant annet at fravær av et menneske kan sette i gang masse fantasi. Og når vi ikke møter hverandre, så dikter vi hverandre opp verre enn vi er. Særlig gjelder dette mennesker vi har konflikter med, og viser her til noe Freud skriver. Som programlederen Mona B. Riese sier, det har nok Vigdis Hjorth veldig rett i.

I romanen er søsteren Ruth viktig for moren, og det hun skriver her er ikke ukjent:

«Det er enklere for de som ser foreldrene sine jevnlig. De fleste av vennene mine som ser foreldrene sine jevnlig ser mildere på dem nå enn før fordi foreldrenes kanter er blitt slipt ned under livets tumulter, de har blitt mer overbærende og forsonlig stemt, og noen har opplevd at foreldrene har forklart bakgrunnen for sine feilsteg, og noen få at de har sagt unnskyld. Kanskje Ruth har opplevd mor bli varmere og klokere, det må være godt for både Ruth og mor. Langsomt blir det gamle bildet erstattet av et nyere, eller bildet av den unge og den gamle flyter sammen og bildet som oppstår av fusjonen er enklere å leve med. Den som jevnlig har kontakt med moren sin og snakker om fortiden med henne er med på å gjenskape fortiden, det lages en historie i fellesskap. Sånn er det antakelig nå slik mor vil hun skal huske det.»

Romanen ble diskutert her i Åpen bok. Jeg håper å høre mer om Vigdis Hjorths roman i bokprogram utover høsten. Normalt er jeg ikke så rask til å kjøpe og lese nye bøker. Denne gangen tenkte jeg at jeg skulle være tidlig ute. Det er mer interessant å høre andre leseres tanker og forfatteren snakke om en bok når jeg har lest den.

Omtale kopiert fra dette blogginnlegget

Syv løgner vekket oppmerksomheten min, for den var ikke spesielt synlig, bare så vidt i en kort periode, men nok til at det ga meg lyst til å lese den.

Denne debutboka gransker et uvanlig vennskap. Et vennskap som varer helt fra barndommen og godt opp i voksen alder. Vennskapet det gjelder, er mellom Jane og Marnie. De er svært forskjellige og holder kontakten jevnlig oppgjennom årene, både i oppturer og nedturer.

Beskyttelsestrang eller sykelig sjalu?
I voksen alder opplever Jane å miste sin ektemann veldig tidlig i en ulykke. Noe hun ikke helt kommer over, og det gjentas ganske ofte, mens Marnie er i et stødig forhold og skal gifte seg. Jane føler en sterk trang til å være der og beskytte Marnie for enhver pris, og det virker nesten som om hun er sjalu når nye folk kommer inn i livet til Marnie. Hvorfor? Er hun sykelig kontrollerende, eller er hun redd for å være helt alene? Er deres vennskap ekte og fortrolig, eller giftig? Det viser seg også at Jane skjuler mye for Marnie, som vi får vite, men vil Marnie få vite hemmelighetene som Jane deler med oss?

I de siste to årene har det kommet mange mange thrillere og krimbøker med titler som har med løgn å gjøre, i hvert fall engelske titler. Det virker nesten som å være en greie for tiden, eller er det tilfeldig? Jeg har ikke lest alle. Det er bare noe jeg har lagt merke til når jeg ser på amerikanske utgivelser av og til.

Langsom oppbygning
Elizabeth Kays bok var svært attraktiv før den ble solgt, og jeg klarer ikke helt å skjønne hvorfor. Jeg prøver alltid å finne noe positivt om bøkene jeg leser, også de jeg ikke helt liker, men denne er vanskelig, for denne var veldig tungt å komme seg gjennom. Ikke fordi den var utfordrende, men den byr ikke på utfordringer, mystikk, undertoner eller den store spenningen. I store deler av boka opplevdes som tvangslesing og det er trist. Det hadde heller ikke med forventninger å gjøre, fordi da blir man lettere og oftere skuffet. Jeg har lest bøker før der man får vite tidlig i handlingen hva som skjer, men likevel er oppbygningen så spennende at det ikke gjør noe, men her var også selve oppbygningen svært laber. Det hele blir veldig repetivt både i karakterenes tankegang og handling. Jeg ble heller ikke helt fan av fortellerstemmen av en eller annen grunn. Den var noe masete.

Det er ikke meningen å høres streng eller kjip ut, men dette var langsom lesing. Jeg liker vanligvis bøker om sære vennskap, besettelse og bøker med underlige karakterer, men klarte ikke helt å leve meg inn i denne. Det ble for ensformig, dessverre.

Fra min blogg: I Bokhylla