Bokelskere.no

En 3-er blant alle disse 5- og 6-erne! Jeg har bare lest første bok i trilogien, «En ulastelig mann», og kjedet meg allerede i den.

Det første kapitlet ga en lovende beskrivelse til hovedpersonens personlighet – presis, humoristisk og erkebritisk. Yes, dette var noe for meg. Skuffelsen kom da Gardam begynte å nøste opp Edward Feathers / Gamle Filths livshistorie. Etter mitt syn bygger ikke beskrivelsene av Edward i yngre år opp til den gamle Edward vi møter i første kapittel. Jeg har flere ganger grepet meg i å tenke: Er dette virkelig Edward. Ville han uttrykke seg på en slik måte, reagere sånn? Selv om vi utvikler oss gjennom livet hadde jeg forventet å finne noen gjennomgående karaktertrekk, en slags sammenhengende tråd i oppbygningen av Edwards karakter. Følgelig tror jeg ikke helt på han, og mye av boken klapper sammen for meg. Jeg savner i det hele tatt å komme bedre under huden både på Edward og bokens øvrige personer.

Når jeg som deg Ellen heller ikke synes noe særlig om forfatterens språk og skrivestil, blir det ikke mye igjen. I positiv retning teller historiene om kolonibarna.

I begeistringen over første kapittel bestilte jeg straks de to neste på biblioteket. Når du og andre fremhever nummer en som best, lurer jeg på om jeg skal bry meg med å lese nummer to og tre.

skriv lenkebeskrivelse her

I og med Oskars påfallende fascinasjon for sykepleiersker kan det være interessant å se på diakonissenes (sykepleiere utdannet av den kristne diakonissebevegelsen) rolle før og under andre verdenskrig. Da Hitler kom til makten i 1933, så sentrale deler av diakonibevegelsen han som Tysklands store frelser og sluttet seg til NSDAP, nazipartiet. De deltok aktivt i nazistenes rasehygienepolitikk (eugenikk), og flere tusen mennesker ble sterilisert (ofte med tvang) i diakonale institusjoner. Det gjaldt schizofrene, epileptikere, omstreifere, kriminelle og andre «livsuverdige». Sånn sett skulle krøplingen Oskar ha vært et aktuelt kasus. «De brune hjelperne» skulle «rense Guds åker for ugress». Diakonibevegelsen utgjorde en viktig del av Tysklands helsevesen på denne tiden, og deler av den var tro mot nazismen gjennom hele førkrigs- og krigstiden.

I Østerrike virket doktor Hans Asperger (1906–1980). Han fikk gutter han diagnostiserte med Aspergers syndrom, innlagt på et sykehus der diakonissene ga dem kakao med barbiturater (sovemedisin) i slike doser at de ikke våknet igjen. Minst hundre gutter skal ha blitt tatt livet av på denne måten.

Om dette er relevant for «Blikktrommen» vet jeg ikke. Bokens sykepleiere virker å være Røde-Kors-søstre. Det er i det minste et innspill i tankene omkring Oskars forhold til sykepleiersker.

Første gang jeg hørte om diakonissenes nazisympatier og aktive deltakelse var under et besøk på Pflegemuseum i småbyen Kaiserswerth, i dag en del av Düsseldorf. I Kaiserswerth ble den første organiserte utdannelsen av sykepleiere etablert i 1836 av den protestantiske pastoren Theodor Fliedner og hans hustru Friederike. Her fikk blant andre Florence Nightingale og Cathinka Guldberg undervisning før de etablerte de første sykepleieutdanningene i henholdsvis England og Norge. Antakelig en tilfeldighet, men det var jo nettopp i Düsseldorf Oskar bodde etter at han forlot Gdansk.

Førstkommende uke får jeg mulighet til å starte på denne. Kan vi utvide leseperioden til å også inkludere november?

Det går trått med lesing av bøker om dagen på grunn av andre aktiviteter. Jeg leser fortsatt i
Leoparden, Noe tapt og noe vunnet og Short stories in italian. Forrige helg leste jeg krimmen Salt Lane, av William Shaw. Den var bra. Jeg ligger godt an på leseplanen for året, jeg har allerede nå lest like mange bøker som i hele fjor. Det er bare 3 bøker til jeg "må" lese før nyttår, så det skal nok gå bra. Ønsker alle en fin søndag!

skriv lenkebeskrivelse her

Også jeg holder på med kapitlet Flintsten og gravsten og er mye enig med deg og Leseaase (svaret er like mye til deg, Leseaase). «Blikktrommen» er krevende. Den har mange referanser til hendelser, personer og steder, antakelig kjente for Grass’ samtidige landsmenn, men ukjente for meg/oss. Ikke alltid lett å vite hvilke man skal slå opp eller ikke. Men jevnt over synes jeg den informasjonen referansene gir, når jeg tar meg tid til dem, bidrar til økt forståelse av boken.

«Blikktrommen» er også langt mer surrealistisk enn jeg hadde forventet. Som du presist spør Ingunn, «Hva er det som gjør at forfatteren velger å gjøre teksten så vanskelig å tolke?» Hvilken betydning har alle disse tilsynelatende absurditetene? Hva skal de symbolisere? Hva vil forfatteren med dem? Jeg tror neppe nobelprisvinneren Grass serverer tankespinn og fyllstoff, men enkelt for sine lesere gjør han det ikke. Et sammensurium av dokumentarisk stoff og eventyr? Et slags bilde på eller fremheving av galskapen i tiden han skriver om?

Andre tanker omkring dette?

Jeg har begynt på del 3 Flintsten og gravsten og forstår vel mindre og mindre av boken. Kanskje har jeg lest for fort. Historien er underholdende og artig skrevet, jeg har fått et bedre bilde av hvordan det var i Gdansk før og etter andre verdenskrig. Men spørsmålet er hva er greia med å bestemme seg for å slutte eller fortsette å vokse, og å spille tromme fremfor å snakke, å se ned på så og si alle andre uten å ha en positiv side selv? Hva er det som gjør at forfatteren velger å gjøre teksten så vanskelig å tolke?
Jeg har mange spørsmål, men ingen svar. Noen ganger tenker jeg at forfatterne har så lite å formidle at de luller det inn i uforståeligheter for å gjøre seg selv mer interessante. Jeg tar selvfølgelig feil! For å slutte å irritere meg og snu oppmerksomheten mot andre ting googler jeg steder, gater og annet. Blant annet leste jeg meg opp på kunsthonning. Jeg har tidligere lest om erstatningskaffe, margarin av sildeolje, krisekrem og barkebrød, men kunsthonning var ukjent. Her er oppskriften.

Jeg har også forbundet plassen under stakken med trygghet, et godt sted å være. Ellers er jeg enig i at boken er vanskelig å tolke. Først trodde jeg at Oskar ville forbli liten pga av ondskapen han så rundt seg, men så er han jo ondskapen selv der han hygger seg med å ødelegge vinduer, friste folk til å bli tyver etc. Hva er poenget da?

skriv lenkebeskrivelse her

De fleste av oss blir vel fanget i hverdagen og gjør ikke så ofte de store omveltningene i måten vi lever på. Hovedpersonen i denne boka har nok strukket det litt lenger enn de fleste: Mann på snart femti, med sterk morsbinding, som sitter fast i sine daglige rutiner mens årene går. Dette er en herlig tragikomisk satire hvor moteordet «mulighetsrommet» dukker opp med jevne mellomrom. (Kan det være at flere enn meg synes dette er et språklig virus som det er fristende å latterliggjøre?)

Jeg får assosiasjoner til Ingvar Ambjørnsens Elling når jeg får se verden gjennom hovedpersonens øyne. Han forblir navnløs gjennom boka, og hans forsøk på å rykke ut av de hverdagslige vanene får meg både til å le og å synes litt synd på ham. Som når han tilbyr en japansk turist skyss ved en fjellstue. Han har egentlig ikke lyst til å ta ham med, men vil være snill. Turisten vil heller ta bussen, og avslår tilbudet. Det gjør at hovedpersonen blir bare mer insisterende og til slutt rasende over slik utakknemlighet, selv om de begge egentlig har mest lyst til å slippe å sitte i samme bil i flere timer med en ukjent.

Hans forhold til kvinner er også et kapittel for seg. Han er temmelig ubehjelpelig, mens tankene hans og assosiasjonsrekkene er ganske fornøyelig lesing, som for eksempel på side 96:

Kvinner er samlere, sies det, mens menn er jegere, men jeg får det
ikke til å stemme. Det er da menn som samler på alt mulig: frimerker,
fugler, gamle nazieffekter, tinnsoldater, det er ingen ende på det.
Forskjellen er kanskje at kvinner samler på nyttige ting - mat og klær
og den slags. Om du treffer en kvinne som samler på nazi-tallerkener,
da stikker du bare, da gjelder det å komme seg derfra.

Jeg måtte le høyt flere ganger mens jeg leste denne boka. Bjørn Olaf Johannesen var en ukjent forfatter for meg. Han skriver godt, viser oss mange hverdagspussigheter og forstørrer små problemer som mange kan kjenne seg litt igjen i. Jeg ser at dette er hans andre roman, og jeg leser gjerne mer av ham.

skriv lenkebeskrivelse her

Dette er en travel helg rent privat, så det blir kanskje litt tid til å lese krim, Salt lane, av William Shaw. Lesing i oktober har det foreløpig ikke vært så mye av.
Ønsker alle en fin-fin helg!

Akkurat nå står det at jeg leser 4 bøker: en krim, en klassiker, en biografisk roman og en bok på italiensk. Ofte har jeg 2-3 bøker jeg leser. Det er nesten alltid en krim blant dem. Du har rett i at noen bøker får mer oppmerksomhet enn andre når man leser flere av gangen.

Hvis jeg har en bok jeg sliter med å lese, så hender det at jeg sper på med noe mer lettlest ved siden av.

Det hender også at jeg har bøker jeg leser over lang tid, litt nå og da. Boka på italiensk er en sånn bok.

Jeg kjøper din forklaring - en lengsel etter det «forsvunne» Kasjubia, høres logisk ut for meg.

Tidligere kunne jeg lese så mange som fem bøker samtidig, men dette har jeg for lengst gått bort fra, siden det rett og slett ble for mye å holde styr på. Og det var ganske vanlig, som du skriver, av noen av dem fikk mer oppmerksomhet enn andre (f-eks pga mer underholdningsverdi, spenning mm). Det var også vanlig at minst en av de 5 bøkene ble lest mer overflatisk.
Derfor har jeg satt en grense på maks to bøker samtidig, gjerne en skjønnlitterær bok og en fagbok. Langt mindre stress nå :)

Blikktrommen er en forunderlig bok. Det er ikke uten videre lett å skjønne hva Grass vil med alt. Tidlig i boken søker Oskar tilflukt under bestemor Anna Koljaiczeks fire vide stakker. Også den kommende bestefaren finner skjul under stakkene. Utover i boken kommer Grass flere ganger tilbake til temaet. Til og med Jesus (statuen i Jesu-Hjerte-kirken) fant til Oskars store forbløffelse «gjentatte ganger veien inn under min bestemor Anna Koljaiczeks fire stakker».

Hvilken betydning har bestemorens omfangsrike skjørter, som første kapittel er viet til? Symboliserer de en lengsel eller forbindelse til området Kasjubia (som Oskars besteforeldre, og også Günther Grass’ mor, kom fra)? En trygghet i det gamle samfunnet før nazifiseringen og krigen? Eller vil Grass noe annet med dette stakk-bildet?

Alle synspunkter mottas med stor takk!