Akkurat nå så leser jeg Saras nøkkel, av Tatiana de Rosnay. Har kommet litt inn i den, og det skal bli spennende å lese videre. Ønsker alle bokelskere en fin helg :)
Etter min oppfatning er denne boken for bra til ikke å bli omtalt.
Som andre skriver her er boken selvbiografisk, men slik jeg oppfatter det, ikke bare sannhet. Forfatteren skriver selv at hun kan fortelle dette fordi hun har lært å lyve og fordi hun har funnet glede i å «finne på, legge til og trekke fra som jeg finner det for godt.»
En bok som denne kan ikke skrives uten å være utleverende, men om man har litt innsikt i psykologi eller empati for folk med sykdom, opplever jeg ikke å kun få et forferdelig bilde av moren. Hun er ingen god mor, det skal sies, men med en diagnose hun ikke får behandling for og manglende evne og vilje til å ta tak selv, forstår en hvorfor det har blitt så hårreisende.
Synes det er utrolig modig av forfatteren å være så personlig, for hun utleverer i størst grad seg selv, og derfor er fortellingen så viktig. Det er ikke ofte man får vitne en sånn ærlighet knyttet til egen psyke. Hun skriver blant annet om tanker og gjøremål som hun skammer seg over, og som leser kan jeg nærmest kjenne flauheten.
Jeg tenker at boken kan være motiverende og støttende for alle i en lignende situasjon.
Det behøver ikke være så graverende som dette, men Lillebø minner leseren på at en selv er den viktigste personen i eget liv og verd egenomsorgen. Hun tegner et tydelig bilde av hvorfor det kan være nødvendig å sette en stopper for usunne relasjoner en står i, enten det dreier seg om foreldre, søsken eller venner.
Boken er også et bidrag til samtidsberetningen, og det var fornøyelig å bli påminnet hvordan livet var for mange fra 60-70-tallet og framover. Det er blant annet morsomt å lese at stefaren til Sandra tok masse bilder av moren i en park i Sverige, og hun spør ham hvorfor han gjør det — det er det ingen som spør om lenger :)
Dette er en befriende ærlig beretning om et liv som ikke er i vater, tror ikke historier som denne er enestående, men en av få i bokform. Dette er en hjerteskjærende fortelling samtidig som lesingen er en herlig kontrast til det glamorøse vi blir presentert i sosiale medier.
Husk å stemme! Her er ny tråd: Valg av bok - Lesesirkel 2021 - En14
Frist for å avgi stemme er tirsdag 7. mars 2023 kl. 18:00
DENNE TRÅDEN SKAL BRUKES KUN TIL STEMMEGIVNING.
(Unntak: Innlegg for å løfte tråden)
Du stemmer ved å klikke på "Godt sagt".
Du må stemme på minst to bøker.
Stemmer kan trekkes tilbake underveis, men ved fristens utløp må du ha stemt på
to bøker eller flere.
Bare de som er registrert (jfr. hovedtråden) kan avgi stemmer.
Dersom to eller flere bøker deler førsteplassen, må vi ha ny(e) valgomgang(er).
Nedenfor følger en liste (nye tråder) over de nominerte bøkene.
Og for de som måtte lure (spesielt til nye medlemmer):
+ 1 stemme i teksten er en stemme fra meg da jeg som trådstarter ikke kan stemme ved å trykke "Godt sagt" på egne innlegg.
Godt valg!
— Det er tross alt menn som avler barn, sa direktør Bram og kikket irettesettende på sin sønn over kanten av Egalsunds Tidende. De kunne se på henne at hun holdt på å miste befruelsen nå. — Dessuten leser jeg avisen.
— Men jeg vil bli sjøkvinne! Jeg tar bare ungen med meg, sa Petronius oppfinnsomt.
— Og hva tror du barnets mor sier til det? Nei, du. Det er visse ting her i livet du må finne deg i. Etter hvert vil du lære deg å sette pris på det du må finne deg i. Selv i et egalitært samfunn som vårt kan ikke alle kvinnesker ha det likt. Det ville dessuten bli gørr kjedelig. Grått og trist.
Egalias døtre av Gerd Brantenberg
Ps: Morsomt at en 10 år gammel «diskusjon» lever i beste velgående :)
Unnskyld at jeg blander meg inn :-)
Vil bare gjøre oppmerksom på at Syv fantastiske fortellinger har vært med i lesesirkelen før.
Jeg har jo ikke noe med hva dere velger, men syntes jeg dro kjensel på tittelen da jeg så ditt forslag, Harald.
Mye spennende du har plukket med deg. Jeg vurderte også Takvam, men endte opp med disse tre:
Norsk kvinnehistorie på 200 sider, fra forsørgede fruentimmer til skamløse jenter av Hege Duckert
Amari og nattbrødrene (egentlig skrevet for barn, og det er vi da alle innerst inne :) av B.BAlston og
Forklaringen av Gaute Heivoll
I denne boken blir du tatt med inn i hodet og tankene til Arnhild. Jeg syns hun formidler det indre kaoset på en god måte, med god, mener jeg at det til en viss grad er mulig å forstå sykdommen og dens kompleksitet uten å ha erfart den.
Det som festet seg best etter å ha lest historien hennes, er hvor vanskelig det er å få riktig hjelp. Dette gjelder nok ikke bare denne diagnosen. Det er opprørende å høre om at hun ikke blir sett som seg, men blir møtt med fordommer og stigmatiseringen knyttet til diagnosen, som så åpenbart ikke er lik hos alle.
Det gjorde særlig inntrykk at hun faktisk måtte bruke diagnosen for å få det som hun ønsket. Hun fikk for eksempel ikke dusje bare fordi hun følte behov for det, men om «kapteinen» befalte det, var det ok.
Det som gjør at boken ikke bare blir sørgelig, er at Arnhild er sterk og klok og hun vet hva hun trenger, hun gir aldri opp, og hun finner de rette som kan hjelpe henne når hun ikke evner å hjelpe seg selv helt og holdent. Hun klarer det utrolige fordi noen er der og ser henne, tror på henne og løfter henne.
Dette er en gripende og svært personlig beretning.
Hei
Du kan komme med forslag til neste bok her.
Om du ønsker å vente til neste gang, er det selvsagt OK.
Et herlig eksempel på hva den svenske forfatteren og redaktøren Olof Lagerkrantz har sagt:
«... man skriver bare halve boken, den andre halvdelen må leseren ta hånd om.» !
(Fra «Om kunsten og lese og skrive», Olof Lagerkrantz, Bokvennen forlag, Oslo 1988.)
Møtet mellom Olav og Lavrans står beskrevet i kapittel XV i Olav Audunssøn i Hestviken. Olav har reist med båt til Oslo for å gjøre noen ærend og i mellomtiden har isen lagt seg, så han må komme seg hjem på annen måte.
Olav har overnattet på en såkalt skytningsstue, og der treffer han Lavrans for første gang. Han tilbyr seg å hjelpe. De drar hjem til Lavrans på Skog for å hente varme klær og uthvilte hester.. På gården møter Olav kona Ragnfrid og den lille sønnen Håvard.
Lavrans følger Olav et stykke på veien før de skiller lag.
Mitt leseforslag er:
Huset i mørkret av Tarjei Vesaas
Huset i mørkret vart skriven den siste vinteren under 2. verdskrigen. Da boka kom ut i 1945, vart ho først og fremst lesen som eit fortetta uttrykk for nordmenns oppleving av den tyske okkupasjonen.
Huset i mørkret - det er sjølve biletet på det hærtekne Noreg. Men boka er meir enn ein okkupasjonsroman. Ho er ei allegorisk skildring av mennesket som kjempar mot undertrykking og vald, uavhengig av tidsepoke og stad. Her skildrar Vesaas på meisterleg vis styrken og veikskapen i mennesket, individet slik det viser seg når det blir sett på prøve.
Neste kategori lesesirkelbok:
Eldre nordisk litteratur (En14), utgitt før 1976
Hver deltaker kan foreslå én - 1 - bok.
Forslagsfrist:
Mandag 27. februar 2022 kl. 18:00
Bare de som er registrert (jfr. hovedtråden) kan foreslå og velge bok, men alle kan delta i diskusjonen under felleslesingen.
Begrunn gjerne forslaget, og helst med lenke til boka.
Til LESESIRKEL 2021
Da er den felles leseperioden "offisielt slutt",
men dere kan selvsagt kommentere i etterkant om de ønsker det.
Vi ska da l i gang med å foreslå en bok for eldre nordisk litteratur (En14), utgitt før 1976
Jeg lager om ikke så lenge en tråd der du kan legge inn ditt forslag.
Jeg følger det i denne beskrivelsen, Randi. Jeg opplever også at hun er en usikker jente. Hun har med seg usikkerhet hjemmefra også, som evt. kan skyldes at hun kommer fra en fattig familie. Er nok mye hun ikke har lært når hun møter ulike mennesker i New York, En hver ville vel føle seg usikker i møte med det ukjente. Familierelasjonene på Antigua var ikke bare bra.
Velkommen!
Helt ekstremt bra, spesielt den siste novella. Next level, liksom.
Så utrolig morsomt at du "kjenner meg" så godt!
Ja, jeg liker de gamle klassikerne, leser relativt lite samtidslitteratur, spesielt den norske. Synes all mediefokuseringen på forfatterne (de "utvalgte") gjør at de på en måte blir stående i veien for sine egne bøker (om du skjønner hva jeg mener).
Selma Lagerlöf har jeg lest lite av, det blir mer.
Så synd at du ble skuffet over gjensynet med Olav Audunssøn. Personlig synes jeg det er vanskelig å måle hans historie opp mot Kristin Lavransdatters. Storslagne verk begge to. Jeg har gitt alle disse 6-ere, men Kristin har fått plass blant mine favoritter. Kanskje fordi hennes historie gjorde et så sterkt inntrykk da jeg først leste den som ungpike, og da jeg senere, som mor selv, leste den, fikk en helt annen forståelse for Kristins foreldre.
Jeg er enig med deg i det positive du sier om «Olav Audunssøn», også i at det første bindet er best, kanskje spesielt skildringene av den gryende forelskelsen og den seksuelle oppvåkningen. Ja, det blir etter hvert mye «religiøse grublerier rundt skyld og skam», men det er det da også i Kristin Lavransdatter. Spesielt ved tredje gangs lesing jeg gikk inn i dette. Jeg husker ikke hvor jeg leste det, men det er også de som mener at Olav Audunssøn ufortjent kom i skyggen av Kristin Lavransdatter.
Nå ble jeg kanskje ekstra opptatt av Olav siden handlingen i hans voksne liv er lagt til området der jeg bor. Jeg har gått over «Oksen» og vært i «Hestviken» (Emmerstadbukta i Vestby). Jeg kommer til å lese dette verket en gang til, og da bokstavelig talt følge i Olavs fotspor.
Så til ditt konkrete spørsmål. Jeg kan – dessverre – ikke huske noe «møte mellom Olav og den unge Lavrans Bjørgulfssøn, hans hustru Ragnfrid og møen Kristin i et overnattingssted på deres reise fra Skog til Jørundgård». Snedig at du husker ordlyden så konkret. Vet du omtrent hvor dette skulle ha stått? Men for all del, jeg kan ta feil. Når jeg en gang kommer så langt som til gjenlesningen, skal jeg prøve å ha dette i minnet. Noen andre som vet?
Takk for at du tar deg tid til å skrive disse gjennomtenkte og inspirerende omtalene, Ellen. De skjerper tankene.