Bokelskere.no

Husk å komme med nytt forslag til bok i Lesesirkelen her på Bokelskere.

Bestilte boken på biblioteket. Denne har jeg lyst til å lese uansett :)

Mitt forslag til lesesirkelen er:

Jeg dro ned til bror av Karin Smirnoff

Jeg har fått anbefalt denne av flere.

Sagt om Karin Smirnoff og hennes trioligi (Jeg dro ned til bror er første bok):

Karin Smirnoff har lykkes i å lage et medrivende samtidsdrama fra ødslige landsbygder i Nord-Sverige. Det handler om store ting: livet og døden, kjærligheten og volden. Om rus, jakt og natur. Alt er direkte og usentimentalt fremstilt. Replikkvekslingen er usedvanlig levende.

Jana Kippo er 36 år gammel og albino, med en tvillingbror hun har et tett forhold til.
I første bind, «Jeg dro ned til bror», reiser Jana fra Luleå i Norrbotn til hjembygden i Västerbotten for å besøke broren, som har alkoholproblemer. (Aftenposten)

Da er det tid for å komme med forslag til neste kategori etter å ha lest "Northanger Abby" i lag. Har du mere å si om den boken så kan du gå til tråden her.

Neste kategori er: Nyere nordisk litteratur (Nn), utgitt etter 1975

Hver deltaker kan foreslå én - 1 - bok.

Bare de som er registrert (jfr. hovedtråden) kan foreslå og velge bok
(Det kommer en valgtråd etter forslagsfristens utløp), men alle kan delta i diskusjonen under felleslesingen.

Begrunn gjerne forslaget, og helst med lenke til boka.

Forslagsfrist:
Tirsdag 6. juni kl. 18:00

Siden det nærmer seg sommer og flere gjerne skal ha litt ferie, kan vi eventuelt ta oss god tid på denne boken som vi nå velger. At vi bruker sommeren på denne boken. Kommentarer?

Ny tråd: Forslag til ny bok i lesesirkelen (Nyere nordisk litteratur (Nn15), utgitt etter 1975)

Da er leseperioden over, men det er mulig å kommentere videre på Northanger Abbey om dere ønsker det.

Å koke suppe på en spiker?

Jeg er blitt fortalt historien om Hanna Brummenæs og Bertha Torgersen av en venn fra Førre, ikke langt fra kvinnenes hjemby, Haugesund. Om hvordan disse to manufakturhandlerne og angivelig verdens første kvinnelige skipsredere måtte bruke en møbelhandler som mellommann da de kjøpte sitt første er skip, D/S Goval i 1906. Med innlevelse, humør og samfunnsforståelse. Skuffelsen ble derfor stor da jeg gikk løs på Arne Vestbøs bok om de to kvinnene.

Det er et dilemma knyttet til denne typen bøker. Hvordan skape levende mennesker av reelle personer som man ikke vet så mye om? Cecilie Enger valgte romanformen i sin Det hvite kartet, og sto dermed friere til å dikte. (Den har jeg ikke lest.) Arne Vestbø valgte sakprosa som sin sjanger. Han holder seg til kalde fakta og egne antakelser.

Jeg savner spenning og driv over det dristige arbeidet disse to kvinnene ga seg i kast med. At rederinnene, deres liv og virke, er det bærende i teksten, og at Haugesunds og skipsfartens historie danner en bakgrunn for deres innsats. Slik boken fremstår for meg, er det nærmest omvendt. Her er lange avsnitt om «Sildabyens» fremstående skipsredere, pengebeløp, skip og dødvekttonn. Så kommer Hanna Brummenæs og rederiet hun er en del av, inn innimellom. Bertha Torgersen er så godt som fraværende som en selvsteding person frem til Hannas død i 1942. Satt på spissen fremstår de to kvinnene nærmest som bipersoner i sin egen historie. Dette tar seg riktignok noe opp mot slutten, og vi får et bedre innblikk i deres liv. Hadde boken enda båret tittelen «Haugesunds historie» eller liknende hadde Vestbø hatt sine ord i behold.
.
Brummenæs og Torgersen førte åpenbart et tilbaketrukket og stillferdig privatliv. Men det går fort galt når forfatteren prøver å bøte på manglende innsikt med egne antakelser. Vestbø skriver for eksempel: «Døden lot ikke familien Torgersen slippe unna. Den 27. juni 1867 fødte moren Karen Marie sitt tredje barn. Fødselen var sannsynligvis tøff og dramatisk både for mor og barn, for 2. desember samme år avgikk Karen Marie ved døden, og drøyt et halvår senere, bare fire dager før sin ettårsdag, fulgte Ingeborg sin mor i graven.» At en kvinne dør et halvt år etter en fødsel, og hennes et 1-årgamle barn dør (i en tid med høy barnedødelighet) sier ingenting om fødselens karakter. Et tilsvarende eksempel: «I én kilde oppgis det at Hanna hadde fått åreforkalkning, noe som kan tyde på at hun etter hvert utviklet demens.» Siste del av setningen er spekulasjon; det er flere andre og vanligere årsaker til demens.

Det blir også tynt når Vestbø stadig skriver setninger som: «Antakeligvis var Hanna og Bertha blant de flere hundre av byens kvinner som møtte opp (…) for å høre hva fru Lothe hadde å si (…)», og «Det kan godt tenkes at dette var første gangen de to kompanjongene var i hovedstaden.» Jeg ønsker noe mer håndfast. Et siste eksempel, Vestbø skriver at Hanna allerede som barn drømte om å bli reder. «Kanskje skapte tapet av faren et behov for å få kontroll over havet?» En sjømannsdatter vet at havet ikke lar seg kontrollere. Vet ikke Vestbø det? Har han ikke sitt stoff under huden?

I Kystkvinner i Norge av Åsa Elstad har jeg nylig lest om mange kvinner, som mange år før Brummenæs & Torgersen, arbeidet som skipsredere. Madame Stenersen på Møglestue drev fra 1828 og frem mot 1850 Lillesands største rederi, og i folketellingen for 1900 er det oppført femten «skipsredersker». I kildene finner en flere kvinner som eide skip eller parter i skip, skriver Elstad. De hadde arvet skipene etter sine menn, eller drev virksomheten mens mannen seilte ute. Brummenæs og Torgersen bygget opp sitt rederi fra bunnen av og drev som kapitalister. Sånn sett kan de kalles verdens første. Men deres innsats hadde ikke blitt mindre om Vestbø hadde trukket frem at rederivirksomhet ikke var en ukjent verden for kvinner.

Dette er en bok med mye interessant stoff om Haugesund og sjøfarten, spesielt under de to verdenskrigene. Men som den dobbeltbiografien Arne Vestbø lover leseren i sitt forord, lykkes han etter mitt syn dårlig. Det blir rett og slett for lite kjøtt på beinet til å å gi liv til to ekstraordinære kvinner i et mannsdominert miljø.

Kjekt med bøker man kan lære noe av, også derfor jeg velger å gi respons på din «Lesehelg»
Jeg holder på med «Den ville hagen, kunsten å redde verden i egen hage»
Den er nyttig og interessant, og beskriver mye jeg ikke visste om blomster, gress og insekter. Den er viktig lesning for oss som ønsker å gi et bidrag i pakt med naturen. Ser jeg ut i verden, er det mye som er galt, og jeg kjenner meg motløs, men denne boken zoomer inn til det jeg faktisk kan gjøre noe med, min helt nære omgivelse. Har så langt bare lest en tredjedel, så det gjenstår å se om jeg er like positiv etter siste side, men jeg lærer, og det er tippeti-tipp.

God helg!

Takk for svaret.

Norli har valgt å forsøke å samle inn egne terningkast til bøkene, så avtalen er avsluttet. Vi har ikke en tilsvarende avtale med andre.

Hei igjen André,
Litt tilfeldig var jeg innom Norlis nettsider, og for meg så det ut som de ikke lenger lenker direkte til Bokelskere.no. Stemmer det? Hva har skjedd, er avtalen mellom Bokelskere og Norli avsluttet? Det ville i så fall glede meg.
Eller har dere inngått en tilsvarende avtale med en annen kommersiell aktør?

Hilsen Lillevi

Hjertelig takk!

Takk for at du sa fra om dette!

Google tilbød seg å "auto-optimalisere" annonsene, dette hadde jo litt irriterende konsekvenser.
Jeg har nå skrudd av denne funksjonen, og fjernet annonsene på topp og bunn.

På mitt nettbrett dekker reklamen mesteparten av tiden to tredjedeler. Jeg befinner meg på en spansk ip-adresse for tiden, og var sikker på at dette ikke hadde noe med bokelskere.no å gjøre, men det tok jeg feil. Med bevegelige reklamer over store deler av skjermen, forsvinner teksten for meg og jeg orker ikke å forholde meg til det jeg ønsker å lese.. Det er rett og slett stressende.

Det hjelper bitte-litt å gå inn på «Instillinger» på datamaskinen, velg Safari om det er det du bruker og slå på innstillingen «blokker pop-up vindu».

Gratulerer med dagen!
Her går det trått med lesingen om dagen. Jeg har så vidt begynt på Northanger Abbey, av Jane Austen. Den siste boka i mitt Jane Austen-prosjekt som har pågått en tid. Jeg leser også i Poesi i form av en rose, av Pier Paolo Pasolini. Den er både på norsk og italiensk. Ønsker alle en fin dag i dag :)

Jeg har hørt ferdig boken. Den har ikke fenget i særlig grad, men det har vært en del gode dialoger og humor som falt i smak. Jeg hadde stadig følelsen av å ha lest dette før, men vet ikke om det er andre Austen romaner jeg husker eller søstrene Bronte eller alle sammen.
Det er lett å gjennomskue fjolleriet og krav til klassesamhørighet i tidligere tider, men kjenner vi noen forfattere som har klart å beskrive spillet i dagens øvre samfunnslag?

Du er nu litt av en detektiv, og vet hvor du skal lete, takk 🙏🏻
Kanskje be om å låne denne, ser ut som den finnes på norsk
Deichman bibliotek

Dette ligner ikke noe jeg har lest før, her får du en selvbiografi i diktform.
Brynjulf får sagt veldig mye med få ord, og det i seg selv oppfattes nesten som et bevis for hans budskap. Det er som om om han sier: Se alvoret, kjenn, føl og bli berørt av min ordfattige fortelling, for slik har jeg også opplevd verden. Folk flest sier ikke de store høylytte glosene som blåser bort all tvil om rasisme, men sier få ord uten tanke om diskriminering.
Her har Jung Tjønn blant annet samlet på hverdagsrasistiske opplevelser fra menneskene han har møtt, og summen av alle uttalelsene har blitt tung å bære. Det er vanskelig å ikke få vondt av forfatteren, og jeg håper han finner lykken før han blir til mørk jord. Så til ham og alle andre anbefaler jeg boken «Verdens lykkeligste mann» av Eddie Jaku, som presenterer positive perspektiver i en ubarmhjertig verden.