Bokelskere.no

Da er er jeg også i gang med "Reisen til nattens ende". Romanen som vakte sensasjon ved utgivelsen i 1932 og blir regnet som Célines hovedverk, og som har inspirert mange forfattere, har jeg forstått.

For en som meg som liker å reise, er innledingssitatet før boken starter interessant.
"Vårt liv det er en reise i vinternattens mørke...."
"Å reise er nyttig. Det utvikler fantasien. .....
Denne reisen foregår utelukkende i fantasien. Ferden går fra livet til døden.
Menneskene, dyrene og tingene, alt er oppdiktet. Dette er en roman, og en roman av rene oppspinn. ....Forresen er dette noe hvem som helst kan gjøre. Det er bare å lukke øynene. Det ligger bare noen skritt unna - på den andre siden av livet".

Fascinerende. Da er jeg klar for å følge Bardamu gjennom hans tid som soldat i første verdenskrig, og siden videre på reise. Er forberedt på at det vil ta litt tid ja. Ingen lettverkter dette med sine 443 tettskrevne sider med liten skrift :)

Jeg gjenleser Palestinerne, historie og frigjøringskamp av Peder Martin Lysestøl fra 1973, fortsatt et standardverk om det palestinske folket. Skrevet i en tid da palestinerne etter det rådende norske syn knapt fantes.

Mens Odd Karsten Tveit i sin nye Palestina, Israels ran, vårt svik (2023) tar utgangspunkt i etableringen av staten Israel i 1948, trekker Lysestøl linjene tusener av år tilbake i tid. Han går grundig gjennom alle erobringene Palestina har vært utsatt for. En rekke stammer og folkegrupper har opp gjennom historien rivalisert om dette området. En av stammene som slo seg ned i Kanaans land (Palestina), var hebreerne, Abrahams etterkommere. De «oppfant» en Gud (jødedommen), som de hevdet hadde gitt dem dette landet. At datidens religiøse ledere så seg som sin guds «utvalgte folk», kan forstås. Men hvordan kan dette argumentet fortsatt hevdes gyldig i dag?

Vi følger palestinere og arabere videre under angrepene av kristne europeere, de såkalte korstogene, og gjennom fire hundre år under Det ottomanske riket, styrt av sultanen i Istanbul. (Jeg har en gang beundret det praktfulle Topkapipalasset i Istanbul; nå vet jeg hvor pengene kom fra.) Jeg har lest til tiden etter 1. verdenskrig, da Storbritannia, som en del av krigsoppgjøret, «fikk» Palestina, og den jødiske og sionistiske immigrasjonen skjøt fart.

Lysestøl legger vekt på at kampene og erobringene ikke var religiøst motivert. Hovedmotivet var Palestinas gunstige geografisk beliggenhet. Kontrollen over denne kyststripen ved det sydøstlige Middelhavet innebar kontroll med viktige handelsveier mellom øst og vest.

Lysestøl skal ha all ære for sitt grundige og banebrytende arbeid gjennom selvstudier og sine kontakter i Midtøsten. Men jeg finner boken relativt krevende, nå som for nesten førti år siden. Svært mange aspekter og analyser skal med, og teksten er skrevet i en form for marxistisk terminologi. Ikke desto mindre er dette viktig, interessant og dessverre fortsatt høyst aktuell bok.

Dette fremkaller gode minner om broren min som døde så altfor tidlig. Av og til fikk vi lov til å kjøpe et Donaldblad og lage slike bilder. Det var fascinerende. Takk for påminnelsen både fra deg og Levi Henriksen.

OK

Jeg er spesielt irritert og frustrert i dag, og det har selvfølgelig ingenting med deg å gjøre. Men det har slått meg før og det slår meg igjen. Du har bedt om mye hjelp her inne opp igjennom tidene, men du gir sjelden eller aldri noe tilbake i form av et enkelt takk for at noen gir deg av tiden sin. Følte for å si det.

Det gjelder i dyreverden også, mamma fikser :) Fin historie om hvor kjekt det er å følge med på våre bevingede venner.

Da kan jeg følge opp med min manns yndlings-skjærehistorie 😊

To skjæreunger rotet rundt, som skjæreunger gjør, på plenen utenfor kjøkkenvinduet vårt. Lette etter mark og mat og lekte seg. En trost begynte å plage dem, stupte ned mot dem og prøvde å jage dem. Til å begynne med lot ikke ungene seg affisere, men etter flere angrep ble de lei av plageånden. De to lettet, fløy og hentet «mamma»! Da de kom tilbake sammen med en voksen skjære, trakk trosten seg klokelig tilbake og lot skjæreungene være fred.

Søt historie Kirsten. Vi får lage en liten skjære-lesesirkel, nå er vi 3 som har boken og ønsker å lese den :)

Tusen takk for den perfekte bursdagsgaven til min mann, Nicolai Alexander!

Etter å ha hatt boken liggende siden du skrev om den, opprant endelig dagen! Gubben, som er svært fasinert av skjærer, og stupte fluksens inn i den, humret og koste seg. Selv har jeg bare hørt partier han ivrig har lest opp, og tittet på de eventyrlige bildene. Den skal bli lest.

Men Skjæreboka var ikke enkel å få tak i. Omsider fant jeg at «Natur og fritid» på Sørvest-landet hadde kjøpt opp restopplaget. Takk igjen for at du gjorde meg oppmerksom på denne boken.

Til Lesesirkel 2021:
Da har jeg fått tak i "Reisen til nattens ende" av Louis-Ferdinand Céline, og håper at alle dere andre også har fått tak i boken, og er klar for felleslesing. Og så håper jeg på engasjement underveis i lesingen her i denne tråden.

Leseperioden begynner i dag søndag 19. november 2023 og varer i ca. 3 uker, evt. lenger om dere ønsker det.

Ny lesesirkel med nye regler begynner den 1. uken i januar 2024 - følg med (se egen tråd.

Når dere skriver innlegg, er det en fordel om dere angir i begynnelsen av innlegget hvor langt dere er kommet i boken.

Lenke til hovudtråden

Ny diskusjonstråd: for "Reisen til nattens ende" av Louis-Ferdinand Céline

Jeg har ikke lest boka, men så serien på tv i sin tid. Sterk historie. Jeg leste boka Sunn og sterk uansett alder, av Elisabeth S. Lingjerde i går kveld. Lettlest, og forhåpentligvis med noen gode tips jeg skal ta med meg videre i trening og kosthold. I tillegg leser jeg Leksikon om lys og mørke, av Simon Stranger akkurat nå. Den leser jeg litt nå og litt da. Sterke historier. Ønsker alle en fin helg! Her er det 7 kuldegrader og sol, og nå venter tur ved sjøen og i skogen på meg.

Riktig god bedring!

Jeg har ikke lest boken, så med det i minnet, ta innspillet mitt som et «pip» fra sidelinjen.
Det slå meg at dette kan være et bevisst litterært grep. Med det i tankene ser jeg med interesse på måten du beskriver din leseopplevelse. Du velger ord som stillstand, langsomt, passive objekter, implodere og triggermekanismer, og du synes det tar lang tid og er uten utsikter for bedring. Er det ikke akkurat denne følelsen av meningsløshet og stillstand disse sjøfolkene har følt på, og som Lid Larsen greier å få leseren med på i løpet av kun 60 sider, det er jo genialt.
Du holdt det ikke ut, og la boken vekk, du hadde et valg om å forlate opplevelsen, noe slavene ikke kunne…
Jeg undres på om det hadde vært mulig for deg å lese videre med et annet perspektiv/innstilling/følelse, for eksempel med beundring, forbløffelse eller en annen form for interesse?
Uansett så fikk dine betraktninger meg til å filosofere over litteraturens viderverdigheter og hvor forskjellig vi opplever den, så takk for at du deler opplevelsen her.

Kunnskap i en historisk tid

Jeg leste denne boken i oktober-november 2023, under Israels angrepskrig mot Gaza. Opinionen var i ferd med å vende seg mot Israel, men utfallet var det for tidlig å si noe om. Boken setter dagens grufulle overgrep i perspektiv og gir en forståelse for hvordan dette kunne skje.

Boken gir viktig og solid kunnskap på et område der så mye historieløshet florerer. Den omhandler i hovedsak tiden fra 1948, da staten Israel ble opprettet og 750 000 palestinere ble fordrevet fra sine hjem, og frem til i dag (august 2023). Men den trekker også tråder tilbake til slutten av 1800-tallet da ideen om en egen jødisk stat tok form, og sionistbevegelsen vokste frem under dens grunnlegger østerrikeren Theodor Herzl (1860–1904).

«I denne boken dokumenterer jeg hvordan sionismens ledere brukte politisk press og vold for å skape en jødisk stat i det historiske Palestina. Europeiske og amerikanske ledere var publikum til hendelsene uten å gripe inn. Jeg legger frem ny kunnskap om Israels overfall og massakre i 1948 og om koloniseringen som fant sted.» (side 11)

Tveit går grundig gjennom hvordan den israelske staten målbevisst og suksessivt har tilranet seg stadig mer palestinsk land. Om okkupasjonen av Vestbredden og Gaza i 1967 og den systematiske og ulovlige koloniseringen der. Han forteller om daglig vold, trakassering og undertrykkelse av det palestinske folket. Hjerteskjærende historier om enkeltmennesker og familier. Hendelser som bare sporadisk har nådd norske og vestlige medier. Og om et Israel som har fått ture frem, med full støtte fra USA og det øvrige Vesten. Et Israel som har fått utvikle seg til en okkupasjonsmakt og en apartheidstat uten å møte sanksjoner av noe slag. Tveit diskuterer apartheidbegrepet. Det er aldri tvil om hans syn, men han bygger på omfattende dokumentasjon.

Et tankekors:
«I 1960- og 70-årene fikk vestlige turister se det jødiske fellesskapet i kibbutzer. I 2019 viste israelerne stolt fram sine nyeste metoder for kollektiv straff og overvåkning. Israelere med forfedre som mindre enn hundre år tidligere var ofre for Europas verste overgrep, gjorde ulike former for overgrep til en vitenskap som de ikke skjulte, men tvert imot delte med verden for øvrig.» (side 382)

Også Norge får sitt pass påskrevet. Arbeiderpartiet og andre norske politikere mener vi har spilt og fortsatt spiller en viktig rolle for å skape fred i Midtøsten. Tveit går gjennom arbeidet med Oslo-avtalene i 1993 og 1995, ubalanserte fredsavtaler som hverken ga palestinerne politiske rettigheter eller eget land. Forholdene for dem ble derimot bare verre, og deres rettmessige ønske om en selvstendig palestinsk stat stadig fjernere.

«Oslo-avtalen er den nest største seieren i sionismens historie. Bare etableringen av Israel i 1948 var større.» Den israelske forfatteren Amos Oz. (side 168).

Tveit er nøye med å skille mellom sionister og israelere og jøder. Det er verdt å merke seg at mye av den nye dokumentasjonen han legger frem, er skaffet til veie av yngre, israelske historikere etter at de offisielle arkivene ble åpnet. Tveit trekker frem israelske fredsaktivister og propalestinske journaliser, samt «Bryt stillheten», en organisasjon av tidligere israelske soldater som ikke vil tie om hærens fremferd i de okkuperte områdene.

Odd Karsten Tveit (f. 1945) dokumenterer bokens innhold grundig. Han har hatt Midtøsten som sitt spesialfelt siden 1978 og var i flere perioder NRKs korrespondent i området. Han kan sitt stoff. Han bruker sine egne observasjoner og studier, og samtaler og intervjuer med et bredt utvalg av kilder. Boken har 660 referanser.

Boken skildrer en runddans med forhandlinger, FN-resolusjoner, brudd på folkeretten og kriger. Mot slutten skriver Tveit:
«På vei ut av Gaza i 2014 [den forrige krigen] tenkte jeg på dem som var fanget på kyststripen, og hva som ville være igjen av byene når israelerne hadde gjort seg ferdig.» (side 302)

Et spørsmål som er like, om ikke mer, relevant i dag, 15. november 2023.

Du har fått svar, gratulerer, og takk for at du deler det.
Godt å vite at de følger litt med.