Bokelskere.no

Litt tung og treg i starten, og nør den tar seg opp, forsvinner egentlig den opprinnelige mordgåten litt. Men helt grei kosekrim.

Nærmest en feministversjin av The Stand. Det som irriterte meg med The Stand, var at bare mennene handlet mens kvinnene var passive moralske alibier. Her handler kvinnene til gangs, men bli fortsatt framstilt som den delen av menneskeheten som har moralen å sin side. Er ikke så sikker på det, jeg altså... Men original og spennende, for all del.

Provoserende, tankevekkende og fascinerende. Liker hvordan leseren kan velge mellom å holde seg på handlingsoverflaten eller å gå dypere ned i symbolikken.

Tankespinn av Kari Stai handler om litt engstelige Ada som har en bestevenn som heter Rolf. Ada har stor fantasi og tar Rolf med seg ut i verdensrommet og på andre ville eventyr gjennom sine egne tanker. Når nabojenten Vilde flytter inn vil Rolf leke med henne også, hun har trampoline og de to har lyst å leke helt på ordentlig, ikke bare gjennom tankene slik som Ada. Ada blir lei seg og veldig sjalu og tar noen dumme beslutninger, som å stjele penger fra moren for å få råd til den best mulige presangen til bestevennen. Ada blir så fylt med dårlig samvittighet for å ha stjålet fra moren, en mor hun allerede føler skyldfølelse over fordi hun har så ofte ondt i hodet og er sliten.

Illustrasjonene til Kari Stai, skaperen av Jakob og Neikob, viser veldig sterkt og tydelig hvordan følelsene overmanner Ada. Hodet hennes vokser av alle tankene og hodet hennes illustreres også som et bur, som om hun er fanget i egne tanker. Illustrasjonene er ganske røffe og sterke synes jeg. Som en leser som er godt voksen, men har vært et litt engstelig barn, kjente jeg meg veldig igjen i en del av disse bildene. Boken viser heldigvis hvordan det hele løser seg når Ada velger å betro seg til moren. Moren hjelper henne ved å vise hvordan hun kan bruke sine gode egenskaper for å bli venner igjen med Rolf og Vilde, uten å være moraliserende. Jeg tror dette er en bok mange barn kan kjenne seg igjen i, og at illustrasjonene kan gjøre det lettere for mange å identifisere seg med følelsene og dermed få hjelp til å sette ord på dem.

Først publisert her.

Leo av Bror Hagemann handler om en 17 år gammel gutt med store psykiske utfordringer som blir grovt sviktet av de fleste rundt seg. Handlingen foregår på Gjøvik på tidlig 80-tall. Leo kan ikke bo hjemme med sin mor mer, men får hjelp til å finne et sted å bo og får hjelpe den lokale lederen for kirkekoret med litt av hvert. Men for å få fortsette å være en akseptert del av lokalsamfunnet må Leo finne seg i å bli utnyttet og holde på hemmeligheter han vet ikke er riktig. Dette får konsekvenser som selvskading og utagerende oppførsel. Lyset i livet hans er den unge alenemoren Yvonne som han besøker så ofte han kan, men ikke får helt innpass hos. Hun kaster han ofte ut, men han gir deg ikke, og noen ganger får han bli.

Boken er skrevet fra Leos eget ståsted og språket bærer preg av det med en noe skrantende grammatikk. Når en først blir vant med det er det ganske effektfullt, da jeg som leser kommer nærmere inn på Leo. Han klarer ikke alltid å skille fantasi og virkelighet og blander drømmene sine om UFOer og vannet som stiger i innsjøen inn i livet sitt. Bror Hagemann har skrevet en veldig vond bok med noen svært (!) sterke scener, en bok som får meg til å tenke på begrepet skittenrealisme. Jeg er dog muligens litt enig med VGs anmelder om at den hadde blitt enda sterkere som novelle, da jeg opplevde den av og til som gjentakende og at den mistet litt styrke enkelte steder. Blir litt vag her for jeg klarer ikke helt å sette ord på hva som skurret littegrann underveis, men kjente meg igjen da jeg leste nevnte anmeldelse. Men som sagt en veldig god bok, og jeg er veldig for flere romaner om vanskeligstilte mennesker i samfunnet vi ikke hører så mye om, og har skjønt at Bror Hagemann er en forfatter som har gjort dette flere ganger.

Først publisert her.

Den har jo fått noen ok kritikker også har jeg sett, så du må jo gjerne prøve :)

Når hundene kommer er en bok jeg har hatt lyst å lese en god stund. Jeg har hørt mye bra om den fra andre lesere, og den fikk den svenske utmerkelsen Augustpriset i 2015. I boken møter vi Esther og Isak i en altoppslukende og ikke spesielt sunn kjærlighetshistorie. Vi møter også broren til Isak, Anton, som den samme sommeren de to forelsker seg er tilstede da det oppstår alvorlig hatkriminalitet ved stranden der ungdommene på det svenske tettstedet pleier å henge. Vi følger både oppbyggingen og ettervirkningene av sistnevnte hendelse gjennom boken. Dette er en uhyggelig bok som blant annet handler om den første virkelige relasjonen utenfor familien og barndommen, nynazistiske strømninger i ungdomsmiljø, og om å ikke passe inn og ulike konsekvenser av det. Boken begynner ikke på et spesielt mørkt sted, men blir bare mørkere og ender som et slag i magen. Dette er definitivt en ungdomsbok som bør leses også av voksne, og det minner meg på at jeg må finne ut mer om hva som rører seg i svensk ungdomslitteratur og ikke minst lese Jessica Schiefauer sin nyeste bok på norsk, Guttene.

Først publisert her.

Boken handler om Emma som driver med kunstløp på relativt høyt nivå. Etter at kunstløperne blir tvunget til å dele treningstid og ishall med ishockey-laget oppstår det irritasjon og knuffing spesielt mellom Emma og ishockeyjenten Jossi. Det blir inngått et veddemål om at den av de to som kan klare den andre idretten best får bruke hele isflaten alene med laget sitt. Emma bruker for øvrig mesteparten av tiden sin på kunstløp og dataspillet Sims, der hun lager en mer perfekt versjon av seg selv og får ut frustrasjon over mennesker hun er sinte på. Hun har en søster som kun får toppkarakterer, ingen egentlig nære venner og en mor som er enda mer engasjert i kunstløp enn hun er. I Jossi møter hun et motstykke som utfordrer henne, samtidig som de to sammen får et fristed fra presset og problemene de kjenner på både utenfra og innenfra. Camilla Stormo får så utrolig godt frem frustrasjonen som oppstår ved å ikke føle at en strekker til, forvirringen ved å være på det stedet mellom barn og voksen, ikke klare å å sette ord på det, eller bli forstått, og så plutselig treffer man en som gir en pustepause i det hele. Emma fremstilles som en veldig ekte person med ganske vanlige, men likefullt reelle utfordringer, mens Jossi har litt andre type utfordringer. Som karakter er Jossi bare helt nydelig, sår, morsom, kompleks, omsorgsfull og tøff, og havner nok blant mine favorittkarakterer. Dette var en følelsesmessig engasjerende bok for meg som jeg vil anbefale på det varmeste.

Først publisert her.

Pluss for oppbygging som holder på spenningen, men minus for ubehjelpelig språk. Vet jo ikke om det er originalen eller oversettelsen, men en såpass overdrevet historie som dette utvikler seg til å bli, er vel ikke lett å formidle i troverdig språkdrakt uansett...

Veldig original historie! Og nydelig fortalt.

Läckberg skriver over samme lest som før, og det blir ganske kjedelig. Historia fra 1600-tallet virker malplassert og er rett og slett unødvendig. Og måten denne fortellinga knyttes opp til resten av handlinga på er bare svak. På nåtidsplanet er det så utrolig mange personer og aktuelle samfunnsproblemer som blandes inn, at selve krimgåta nesten forsvinner. Flyktningkrise, rasime, mobbing, tenåringsangst, fraværende foreldre, personer som skjuler legninga si for enhver pris. Ting overforklares, og hint som gjør at man gjetter løsninga gjentas til det overtydelige.

Denne vesle perla av ein roman er bare på 133 sider, og handlinga går føre seg ein enkelt dag, nemleg 30. mars 1924, samstundes som den også gjev nokre bilete av framtida til hovudpersonen, foreldrelause Jane Fairchild. Jane arbeider som tenestejente for familien Niven. 30. mars 1924 er årets morsdag, den dagen i året då tenestefolket får heilt fri og kan reise heim for å besøke familiane sine. Jane, som altså ikkje har nokon familie, må gjere noko anna denne lange fridagen. Det ligg ei spenning gjennom boka, både gjennom kjenslene til hovudpersonen og gjennom handlinga, og ein vert driven vidare i lesinga av denne spenninga og av det gode språket. Kan anbefalast!

Ikkje les baksideomtalen (vaskeseddelen) på denne boka! Som fleire gonger tidlegare, har eg oppdaga at også denne romanen har for mykje informasjon på baksida. Dette er eit fenomen som ikkje er sjeldan når det gjeld vaksen-romanar, men for romanar for barn og ungdom skjer det (heldigvis) nesten aldri.

Romanen, som er den første i ein serie på i alt sju bøker, startar i 1919. Det er Maisie Clifton som har ordet, og gjennom henne får vi forteljinga, eller rettare, hennar versjon av kva som hende då ho hadde eit ei-nattsforhold til ein annan mann bare to veker før ho skulle gifte seg. Dette er nemleg ein roman med mange stemmer. Ofte startar ein bolk med innleiing av ein person, der denne personen er eg-forteljar, før dei neste kapitla er vigde til ein forteljar som ser ting frå utsida. Dette gjev spenning og framdrift, og dei korte kapitla gjer også at ein kjem raskt framover i romanen.

Harry Clifton får tidleg høyre at far hans døydde i krigen, og sjølv om han ganske tidleg forstår at det ikkje kan vere tilfelle, har han eit nært og godt forhold til mora, som strevar med å få pengane til å strekke til for dei to, og tek ikkje opp tvilen sin med henne.

Denne første romanen i serien har eit stort persongalleri, og går føre seg frå 1919 og fram til starten av andre verdskrigen, men det er ikkje vanskeleg å ha oversikt over personar og periode.

Denne romanen kan passe både for den historieinteresserte, den som liker krim, og også for den som liker store familieforteljingar. Ein svært god start som gjer at eg gler meg til framhaldet! (Bok sju kom nett på norsk, så om ein startar på serien no, må ein ikkje så lenge på resten.)

Og kvifor starta eg omtalen på det viset eg gjorde? Då eg var komen til side 350 (av 437) hadde framleis ikkje romanen fortalt meg det andre setning av baksideteksten hadde fortalt meg.

Aleinemora Julie, som slit med å få endane til å møtast for seg og treåringen Ludovic, treffer tilfeldigvis Paul, som både treng håp og kan gje håp. I starten var dette ei svært lettlest forteljing med eit plot som kunne minne om eitt som ein av mine favorittforfattarar Anna Gavalda eller Jojo Moyes kunne ha skrive. Både Gavalda og Moyes ville sjølvsagt skrive det mykje betre, og framfor alt hatt eit mykje betre språk, men det siste tenkte eg også at kunne ha med omsetjinga å gjere. Omtrent midt i boka skjer det noko dramatisk, og med den endringa, endrar også språket seg, frå ikkje så bra til dårleg. Her kjem klisjeane på rekke og rad, så pålessa at det vert påfallande. Først då kikka eg bak i boka og fann ut at dette tydelegvis var terapi-skriving, noko som ikkje er gale i seg sjølv. Å forfatte ein roman som er skriven tett innpå eige traume krev likevel i sterk grad dyktige konsulentar og redaktørar før det vert utgjeving av det. "To sekunder før miraklet" har ikkje hatt dette, meiner eg, i alle fall ikkje i sterk nok grad. Når eg likevel hamnar på ein svak firar, som like gjerne kunne vore ein sterk trear, handlar det om første delen, og den gode leseopplevinga eg fekk der.

Oh yes. Liker denne veldig godt. Spennende historie med klar moral som aldri virker innvaderende eller påklistra. Både de ekte og rent estetiske grøssereffektene er flotte og humoristiske situasjoner dukker opp med passe mellomrom. Synes nesten det går i overkant hardt ut over hovedpersonen uti her, men alt ender jo godt! Og uventa. Det er deilig at det ikke finnes en klisje i mils omkrets.

Boka krever en ganske moden leser i og med at en skifter syn på hovedpersonen underveis, men en belest niåring burde ha utbytte av den. Jeg synes det er synd at både hovedpersonens alder og klassetrinn nevnes så tydelig, det gjør det vanskelig å selge den inn til lesere i 14-15-årsalderen. Og de fortjener også bøker så gode som denne!

Jeg liker så godt Heidi Lindes måte å skrive på! Hun bruker samme metode i alle de siste romanene, historier og skjebner flettes inn i hverandre, men hun gjør det så bra!

Synes denne var tung å komme inn i, men den ble stadig mer fascinerende. Godt gjort å skrive en 1700-tallsroman i dag, det er riktig så troverdig gjort, synes jeg. Og New-York (med bindestrek, ja) på 1700-tallet er et tankevekkende bekjentskap. Dette er jo rett før Hamilton, faktisk! Det setter ting i perspektiv.

Altså, jeg likte den. Jeg gjorde jo det. Det var noen gode karakterer her. Men hovedpersonen fikk jeg aldri helt tak på. Og så var den i overkant stillestående i perioder.