Bokelskere.no

Utan ei anbefaling frå ei god venninne er eg ikkje sikker på om eg ville ha kome så langt som å lese denne. No er eg glad for at eg gjorde det. "Hva hun klager over når hun klager over husarbeidet er en roman om moderne samliv. Om troskap og utroskap, moderselskap og seksualitet - og om kunsten å finne veien tilbake til seg selv" skriv forlaget. For eiga rekning legg eg til at boka er overraskande lettlesen. Kan anbefalast!

Olaug Nilssens nye roman er svært god, og svært viktig. Han gjev innsikt i menneskesinnet og samstundes samfunnskritikk. Han gjev innblikk i korleis kvardagen kan vere for enkelte pårørande, når systemet som skulle ha gjeve ei reell og varig avlasting ikkje virkar, og viser samstundes at det kan vere vanskeleg å ta inn over seg for dei som står rundt. Han er nominert til Brageprisen 2020 i klassen for skjønnlitteratur (prisutdelinga skjer 26. november), og eg vil på det sterkaste anbefale deg å lese han. Om du ikkje fekk med deg den førre romanen hennar, Tung tids tale, som kom i 2017 og vann Brageprisen same år, anbefaler eg deg å lese den òg.

Etter at eg las Camilla Sandmo sin første ungdomsroman, Kan vi bare late som, var eg rask med å bestille Definisjonen av umulig, sidan eg likte den første så godt.

Hovudpersonen Hanna er på ferie hjå bestefaren på den flotte Vårøya, og nyt det. Her har ho i tillegg til bestefaren ferievenninna Olivia, som ho pleier treffe kvar sommar. Denne sommaren er som alle dei føregåande, men likevel ikkje, skal det vise seg. Kva tema som er med i denne har eg ikkje lyst til å skrive om, sidan dei ikkje er opne frå starten. Men også i denne er forelsking ein viktig ingrediens. Det er mange kloke unge i denne romanen, og som lesar får ein eit stort ønske om at det skal gå dei godt.

Eg gler meg til neste bok av denne forfattaren, og eg veit at eg kjem til å anbefale både denne og den førre til unge lånarar i biblioteket.

I motsetnad til dei to ungdomsbøkene eg las i sist veke, som inneheldt mange tema i ein roman, er Maiken Nylunds nye bok om Rikka, Nå eller aldri, Rikka, som er skriven for ein noko yngre lesar, full av kvardag. Det opplever eg som både befriande og truverdig. Rikka har framleis skilte foreldre, og sjølv om begge foreldra er trygge vaksne, er det ikkje bare bare å vere barn som skal sjonglere mellom to heimar. Barneperspektivet på desse vanskane er synleg og svært godt ivareteke i romanen, og eg blir rørt av å tenkje på kor godt det vil vere for barnelesaren som kanskje står i ein liknande situasjon å lese ei bok som så tydeleg set ord på dei heilt sikkert gjenkjennelege tankane og kjenslene ein kan ha når dei vaksne ikkje heilt evnar å setje seg inn i korleis barnet har det.

Elles er det gryande forelsking som er viktigast for Rikka denne gongen, med dei forviklingane det fører med seg.

Eg koste meg då eg las denne, akkurat som eg gjorde med førsteboka Rikka på ordentlig og forever, og håper på meir av både Rikka sjølv og av nyintroduserte tante Anne, som ser og forstår, stiller dei rette spørsmåla og våger å seie frå.

Når ein slit litt med lesekonsentrasjonen, men likevel har lyst til å lese ei god historie, då er ein god ungdomsroman fin å ty til. Førre veke las eg to, Sinne av Ann Helen Kolås Ingebrigtsen og Definisjonen av umulig av Camilla Sandmo. Eg likte begge godt, trass i at eg då eg las begge, hadde ei kjensle av at forfattaren prøvde å få inn litt vel mange tema i ein tynn roman.

I 'Sinne' treffer vi Synne som har ADHD og nyskilte foreldre. I tillegg til ADHD og skilsmisse med tilhøyrande utfordringar, er minst seks andre tema tekne opp. Mobbing og forelsking er bare to av dei. Trass i mange tema likte eg boka svært godt. Herleg å lese ei bok om ein femtenåring, både kjenne seg igjen og ikkje kjenne seg igjen, lære noko, og få ei forteljing som både har godt språk og er truverdig, og som samstundes er tynn (fysisk sett), og med mindre tekst per side enn ei vaksenbok ville hatt. At Synne stadig refererer til bøkene om Harry Potter, som også eg er svært glad i, vert ein humoristisk superbonus eg set ekstra stor pris på. Eg blei veldig glad i Synne, og anbefaler deg å lese boka om henne, uavhengig av alderen din. Det einaste ankepunktet eg har om 'Sinne' er dette: Appellerer omslaget til målgruppa romanen eigentleg er skriven for? Det appellerer nemleg ikkje i det heile til meg (eg valde boka fordi eg fekk henne anbefalt, men eg er ikkje i målgruppa, så det speler lita rolle), og eg håper at mange ungdommar vel denne boka i bokhylla ho står i, og ikkje minst les henne. Forhåpentlegvis har eg ingenting å bekymre meg for, og i bibliotek og bokhandlar anbefaler vi jo
bøker uavhengig av utsjånad, og så god som ho er, burde ho vere lett å formidle.

Denne ville eg likt å lese då eg var tenåring! Og som 46-åring liker eg ho også godt, og kunne godt tenkt meg at leseopplevinga varde lenger. I Camilla Sandmo sin ungdomsroman Kan vi bare late som treffer vi eg-personen Emma, som er 14 år, driv med kunstløp og speler dataspelet Sims. Ho har ingen venner på ungdomsskulen ho går på. Ho trivst godt med skøyter på beina, men har ikkje same ambisjonane for kunstløp som mora har på hennar vegner. Vanskar med foreldra og deira forventningar, relasjonen til den flinke storesystera, ønsket om å bli likt og få venner, å vere forelska og å få sitt første kyss er blant ingrediensane her, og alt er sydd saman med godt språk og slik at ein har lyst til å "bare lese eitt kapittel til" før ein legg frå seg boka. Kan anbefalast, både for ungdom og for vaksne som ikkje har gløymt korleis det kan vere å vere ungdom. Gler meg til å lese meir av denne forfattaren!

Kohts bok er lettlesen og raskt lesen, men denne boka gløymer ein ikkje fort.
Då Christine Koht blei kreftsjuk våren 2019, tok ho kontakt med journalisten og forfattaren Joachim Førsund, og i lag med han laga ho podcast frå sjukesenga. Kohts bok er framhaldet på samtalane frå den gongen.

Joachim Førsund skriv så ein kan høyre Christine. Og vi som har høyrt podcasten Koht vil leve, har heller ikkje vanskar med å høyre hans eigen, rolege stemme. Innimellom dei godt gjengjevne samtalane kjem også Førsunds litterære stemme fram, og den er vakker.

Det er ei sterk og fargerik historie som vert fortalt, og historia i lag med bileta som innleier kvart kapittel, gjev viktig lærdom, høg lått og innimellom også tårer. Aller mest rørte faktisk biletet frå vigsla av ekteparet Koht/Rygg meg, der dei flotte, spesialdesigna bryllaupskleda så veldig speglar den sprudlande Christine og den trygge, rolege Pernille, og der lukka på biletet står i så stor kontrast til alt paret hadde bak seg av strev og vanskar.

Takk, Christine Koht, for at du vågar å vere så open og vise dine sårbare sider! Og takk, Joachim Førsund, for at du skriv ned dette opne, såre og sårbare, men også likevel samstundes klarer å formidle sprudlinga og livsgleda! Denne lesaren sit igjen klokare, takknemleg og nokre tårer fattigare.

Dette er morsomt! Mahmood, 15, bruker sommerferien på å vise onkelen fra Pakistan rundt i Oslo. Det gir grunnlag for kulturkollisjoner, misforståelser, gode samtaler og mye humor. Samtidig er det spenninger hjemme hvor far er sliten av å kjøre drosje og lillebror Ali sliter med å finne ut hvem han er. Det er en varm hverdagsskildring fra et miljø på sida av det erkenorske.

Jeg har lest bøker i samme type språkdrakt før og kommet greit inn i det, men denne gangen ble det lydbok. Og det var en opplevelse! Jeg brøt ut i hikstelatter flere ganger og begynte å kalle alle rundt meg "brur". Herlig!

Denne traff ikke meg. Jeg synes idéen er god, hva skjer om en ny og annerledes politisk gruppering overtar? Blir det endring eller er det faktisk sånn at makt korrumperer uansett? Mellom linjene kan en lese at det siste skjer her. Og utgangspunktet gir mulighet til å diskutere kjønnsroller. Hva er genetisk, hva er tillært? En moderne Egalias døtre, kanskje. Men det er særlig her boka skuffer, synes jeg. Carla er opplært som elitejente og skal være smart, tøff og handlekraftig. Noah har vokst opp på utsida, men burde likevel være påvirka av et samfunn som sier at menn er uberegnelige, voldelige, uten finesser og evne til å ta beslutninger. Men i det øyeblikket de to er alene, er det Noah som tar styringa mens Carla snubler viljeløst etter. Det finner jeg ikke troverdig i det hele tatt. En gang i blant virker det som hun kommer på hva hun mener og sier at menn ikke kan lage musikk eller at de ikke er gode ledere, men det preger ikke tankesettet eller personligheten hennes i noen grad.

Jeg synes dessuten at spenninga svikter. Det er grenser for hvor mange ganger det er interessant at våre helter blir fanga i tilsynelatende håpløse situasjoner, men klarer klarer å flykte for livet. Nei, dette synes jeg ikke holder. Og det er synd, for idéen er som sagt original.

Tidshjulet er egentlig en ganske innviklet fantasyserie. Som i de fleste fantasyhistorier, handler serien seg om kampen mellom det gode og det onde. Her kampen mellom Dragen og Den Mørkeste.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger