Bokelskere.no

Nærmest en samling noveller hvor Olive Kitteridge er mer eller mindre til stede i alle sammen. Fantastisk innsiktfulle skildringer av ulike menneskeliv. Jeg har blitt rørt, irritert, glad, fnisete, oppgitt og sinna. Og tenkt mye på at folk stort sett er veldig ok. Mest lyst til å lese den om igjen med en gang!

Original og kreativ historie, Joe Hill er uten tvil sønnen til faren sin! :-) Men skjønner at jeg har blitt bortskjemt med stram radioteaterregi av NRK. Her ble det langtekkelig i flere perioder, fortellerstemmen var overforklarende mens andre deler føyk av sted så jeg ikke skjønte det spøtt. Men alt i alt en god nok lytteopplevelse.

Eg er ikkje på twitter, så då eg fann fram til denne boka, las eg som vanleg ikkje ”vaskeseddelen”, registrerte ikkje kva som sto under illustrasjonen på framsida, men sette i gang med lesinga og vart begeistra. Etter kvart som humring og høg latter kom frå meg, kom sonen min på 14 og sette seg på armlenet på stolen og las over skuldra på meg. Dette er nok twitter-noveller, sa han, og her fann vi begge lesnad som fenga. Novellene er sett etter kvarandre etter kor gammal hovudpersonen er, og går frå 22 månadar til 96 år. Fantastiske små lesestykke, mange aha-opplevingar, gjenkjenning, mykje for tanken og mykje humor. Les, les, les!

Cecilie flyttar med familien sin til heimegarden, til eit hus som hennar namnesøster, Seselja, har budd i tidlegare. Igjen skriv Ruth Lillegraven ei forteljing i diktsform, eller snarare to, sidan det både er historia om Seseljas liv, og ei historie om Cecilies eige liv. Det uvande for ein lesar som ikkje er van med diktlesing, er dei korte linjene og diktforma. Elles er denne historia såpass fin og vakkert skriven at eg trur mange lesarar vil like henne.

Bestefar til eg-personen i denne romanen kom til Brasil i 1945, direkte frå konsentrasjonsleiren Auschwitz. Mot slutten av livet sitt skreiv han ei slags dagbok. Også hovudpersonens far byrja seint i livet å skrive ei slags dagbok. Desse dagbøkene, saman med erindringar og refleksjonar frå hovudpersonens eige liv, dannar grunnlaget for romanen. Dette er ei sterk leseoppleving, og det å sjå Holocaust frå barna og barnebarna til dei overlevande sitt perspektiv, gjer romanen heilt spesiell. Det er ein svært godt skriven roman om kjærleik, anger, forsømming, hat og minne, og eg vil anbefale boka på det varmaste!

Eg oppfatta boka heilt annleis, og tykte styrken låg i at Breen slett ikkje hadde bestemt seg på førehand om kva som må til for å vere feminist, men viste fleire sider av saka og samstundes viste fram mange av problema i dagens samfunn sett frå eit kvinneperspektiv. Eg lånte boka fordi eg blei provosert av tittelen, men sat ikkje att med provokasjonen då boka var lesen.

Jeg får kaste meg over min datter når hun er hjemme på ferie. Ellers liker jeg å surre meg fram på egen hånd. Jeg har fått ungens tillatelse til å låne maskinen hennes bare jeg kjøper ny når jeg ødelegger den! :-D

Takk for oppmuntring, jeg skal begynne pent. :-)

Jeg har bestemt meg for at jeg vil lære å sy. På maskin. Symaskinen og jeg har aldri vært venner... Så jeg lånte med meg Lappeteknikk og Quilting med kjærlighet fra biblioteket for å se om det var en retning jeg kunne tenke meg å prøve meg i. Leste den første først. Og følte meg ekstremt dum! Jeg skjønte ikke det spøtt av forklaringene. Både masse faguttrykk og veldig dårlig språk. Forlaget burde spandert en korrekturleser. Men det jeg skjønte, er at om du ikke har alt spesialutstyr på plass og gjør alt absolutt riktig hele tiden, kommer du ikke til å få til noe som helst. Så jeg var desillusjonert da jeg bestemte meg for å i alle fall bla gjennom bok to. Men ser der, det er håp! Her fikk jeg lese at "jada, reglene sier dette, men jeg liker nå best å gjøre det sånn". Og noe var litt skeivt, men fint likevel. Så kanskje det er lov å prøve seg da...?

Moralen er at en nybegynner må passe på å få tak i den rette fagboka.

Jeg har bestemt meg for at jeg vil lære å sy. På maskin. Symaskinen og jeg har aldri vært venner... Så jeg lånte med meg Lappeteknikk og Quilting med kjærlighet fra biblioteket for å se om det var en retning jeg kunne tenke meg å prøve meg i. Leste den første først. Og følte meg ekstremt dum! Jeg skjønte ikke det spøtt av forklaringene. Både masse faguttrykk og veldig dårlig språk. Forlaget burde spandert en korrekturleser. Men det jeg skjønte, er at om du ikke har alt spesialutstyr på plass og gjør alt absolutt riktig hele tiden, kommer du ikke til å få til noe som helst. Så jeg var desillusjonert da jeg bestemte meg for å i alle fall bla gjennom bok to. Men ser der, det er håp! Her fikk jeg lese at "jada, reglene sier dette, men jeg liker nå best å gjøre det sånn". Og noe var litt skeivt, men fint likevel. Så kanskje det er lov å prøve seg da...?

Moralen er at en nybegynner må passe på å få tak i den rette fagboka.

Ny bok fra en verden der mennesker blir smittet i hopetall av et virus som ødelegger hjernen deres, og etterlater dem i en zombielignende tilstand. Denne boken er minst like spennende og ekkel som forløperen om Brage. Den er ikke for sarte sjeler og er mer brutal enn mange av de amerikanske dystopiene jeg har lest for ungdom. I tillegg til grøss og spenning viser den også at det ikke nødvendigvis er de smittede som er de verste å møte på i en verden alt handler om å overleve. Enkelte karakterer blir litt enkle, men hovedperson Marlen er både interessant og kompleks. Selv om dette er en oppfølger er det ikke nødvendig å ha lest den forrige boken.

Claus Lundekvam utleverer seg selv fullt og helt i denne boken. I motsetning til en god del andre idrettsfolk som gir ut biografier, så har han faktisk en historie verdt å fortelle. Mange vil nok likevel stille spørsmålstegn ved det moralske i en sånn utgivelse. Hva med familien? Nå eks-konen og mor til hans barn skal ha lest og godkjent manus før utgivelse. Jeg må også si at jeg ble positivt overrasket over hvor lite jeg følte meg som en kikker, men heller som en som får innblikk i en rusavhengig sitt liv. Jeg ville nok ikke anbefalt døtrene hans å lese boken med det første, men jeg tenker også at alt sviket og fraværet til faren er de allerede smertelig klar over, mens kampen han har tatt for å komme seg ut av misbruket er noe de kan være stolte av. Han er også forsiktig med de historiene som involverer familien, og skriver for eksempel ikke utdypende om utroskap, men bare nevner at det har skjedd.

En kamp til er en blanding av rusmisbrukeren Claus Lundekvam sin vei ut av misbruket, en fortelling om veien dit, samtidig som det en spennende fortelling om livet som proffspiller i England. Boken har definitivt allmenn interesse, men jeg tror likevel den er hakket bedre om du synes fotball er interessant. Til og med jeg som har vokst opp i en familie der engelsk fotball står høyt, og fulgte godt med den gangen Claus Lundekvam spilte på Brann, synes innimellom det blir litt i overkant mange kampreferat. På den annen side er denne boken først og fremst veldig mørk, og de som ønsker seg en artig fotballbiografi bør styre unna. Uten at jeg har lest spesielt mange fotballbiografier, så er jeg rimelig sikker på at denne skiller seg ut. De som derimot tror de aldri kunne like å lese en fotballbiografi, bør muligens gi denne en sjanse. En mer ærlig og åpen biografi enn dette tror jeg er svært sjeldent.

Les hele innlegget her

Den største fordelen med denne boka er vel at en ikke trenger følge med. Alt blir gjentatt. Utallige ganger... Altså, forfatteren kan dette med å bygge opp både plot og personer, men denne gangen blir det hele for stillestående. Dialogene tværes ut og folk husker tydeligvis ikke hva de nettopp har sagt, for det kommer igjen og igjen. De samme spørsmålene. Men ikke nødvendigvis de samme svarene, faktisk, det var denne korttidshukommelsen...

Men skildringen av tilstanden på Island under andre verdenskrig, var interessant. Så det er ikke sånn at denne boka var helt bortkasta tid.

Ikke hans beste, synes jeg, til det blir for mange hendelser og mytologier uten indre sammenheng trykket inn på liten plass. Men fortellergleden og overskuddet og språket og humoren gjør at det er umulig å ikke like det. :-)