Bokelskere.no

Tja - hvis du har en nostalgiker boende i deg, så kanskje? :-)

For min del leser jeg "sånne" bøker av flere årsaker: sjarmen, som nevnt, og at jeg synes det er interessant som tidsbilder. Det gir en ekstra dimensjon til *tungvektere som utspiller seg (eller ble skrevet i) samme epoke, og en bedre forståelse for hvordan man levde og tenkte "den gang da". Men aller viktigst: jeg koser meg med Sigrid Boo, Barbra Ring, Lilleba Bryn Herlofsen (redigert: damen het Lilleba HERLOFSEN BAUER!) - ja, det var de jeg kom på i farten.

Jeg synes jo at du burde gi Sigrid Boo en sjanse, jeg da. Det er lett underholdning, ikke stor litteratur, men jeg synes den typen bøker er sjarmerende. Og Sigrid Boo var STOR i sin tid! Jeg så i en annen tråd for lenge siden at Natalie Normann her inne fremhevet at forlaget hennes fikk status på å gi ut Undset, og inntekter på å gi ut Boo. I vinter brukte jeg litt tid på å skaffe meg oversikt over Boos forfatterskap, og fant ut at de fleste bøkene hennes også ble gitt ut i Sverige - og filmatiseringen av Vi som går kjøkkenveien ble laget i én norsk og én svensk versjon, parallelt. (Jeg la ut resultatet av "forskningen" min i en (eksisterende, men knapp) wikipedia-artikkel om Sigrid Boo - kvinnelige bestselgerforfattere fortjener ikke å gå i glemmeboken!)

Du leser Boo-bøkene så raskt at om du liker én, jafser du fort i deg de andre. Som kuriositet kan jeg nevne at Fire i bilen handler om en biltur gjennom blant annet Tyskland rett etter at Hitler var kommet til makten der, ca. 1934/1935, og det var ganske interessant å lese hvordan de to norske parene på tur kommenterte datidens Tyskland. Nærmest litt overbærende lattermildt: det gjorde inntrykk for en leser av i dag å se hvor fullstendig intetanende man (selvfølgelig) var om hvor farlig Hitler-regimet skulle bli.

I rettferdighetens navn bør jeg vel tilstå at det er maaange år siden sist jeg prøvde meg på Kunderas bøker. Men jeg syntes i grunnen at han var en lite tiltalende pratmaker, og dem hadde jeg ikke så mye til overs for. Så jeg la ham for hat og har siden aldri gitt ham en fair tjangs... ;-P Det skal tilføyes at jeg hadde en venninne som elsket bøkene hans, så jeg konkluderte bare med at han ikke var noe for meg. Jeg burde sikkert gjøre et nytt forsøk, men problemet er at jeg i grunnen ikke har lyst. Du har det kanskje på samme måten?

Avventer rapport! Etter hvert. :-D

For en fantastisk følelse det må ha gitt - du har jo rett og slett åpnet døren til nye universer for gutten! Gratulerer, gratulerer - både til deg og ham, egentlig.

Jeg kan jo røpe at jeg også har Milan Kundera gående i den båsen - det betyr kanskje ikke så mye mer enn at forfattere med bøker jeg ikke har klart å lese ferdig, i alle fall har dét til felles: at jeg ikke klarer å finne tonen med dem. Og så tenker jeg at de er av samme ulla. Gjør et forsøk med Balzac, du - så kanskje du kan overbevise meg om at han ikke har noe til felles med Hamsun?

Med ditt nick så er du vel nærmest programforpliktet til å være med på en Dickens-runde! Såvidt jeg husker, så var "The Artful Dodger" den lille lommetyven som gjorde seg til venns med David Copperfield og fikk loset ham inn under den grumme Fagins vinger?

Redigert dagen etter: flaut - det var jo ikke i David Copperfield, men i Oliver Twist The Artful Dodger opptrådte! Beklager, Dodger - håper du ikke ble fornærmet nå. ;-)

Vet godt hvilken annen serie du tenker på, jeg har sett den minst to ganger (svensk OG norsk tv) - den var helt fengslende. Husker jeg tittelen jeg, da? Nei - men det var vel BBC, det også. Også hos meg gjorde "kapitlet" om hun som ble "overfalt" av alle reklameskiltene enormt inntrykk - i tillegg til hun som hadde den slemme, slemme moren som bare hakket på henne og ikke var det grann imponert over at hun hadde lært å lese: moren var sikkert over åtti, og datteren i sekstiårene - er det rart at datteren ikke lærte å lese, når hun i tillegg til å være dyslektiker og mobbeoffer åpenbart fikk tutet ørene fulle hjemme om at hun var både dum og lat og udugelig?

Er klart det er problematisk å invitere til far(sfigur)-og-sønn-opplegg dersom farsfigurene mangler - men det må da være mulig å løse det problemet om det oppstår. Jeg mener: i familier med to mødre og ingen fedre kan man såvidt jeg har skjønt gi gutter et meget godt oppvekstmiljø uten at de blir "mindre guttete" av dét, om allting ellers er "på stell" i heimen - jeg tror at de aller fleste mødre (uansett sivilstatus og legning) er veldig opptatt av at gutter uten fedre skal få kompensert "farsmankoen" ved at de får andre mannlige rollefigurer i livet sitt. Men jeg ser poenget ditt - der også!

E

Vi har vel allerede funnet ut at vi er på linje m.h.t. Don Quijote: jeg er veldig glad for å lese den boken, men hadde det ikke vært for samlesingen, så hadde jeg mistet gnisten for mange kapitler siden. Cormac McCarthy har jeg ikke prøvd meg på, men av det jeg har hørt om den, så tror jeg ikke det er en bok for meg. Jeg fristes ikke så lett av sånne undergangs- og katastrofe-romaner, kanskje det betyr at jeg må være veldig overfladisk, men da får jeg heller stå ved det. Jeg kan godt lese om "alvorlige" temaer, men er en sterk tilhenger av måtehold i alle ting... ;-P

På svensk tv gikk det i mai/juni (2011) en tre-episoders reality-serie om gutter og lesing - jeg så bare de to siste, men de var bra! Det er en BBC-produksjon, der Gareth Malone (kjent også for norske tv-seere fra flere reality-serier om korsang, GM er en ung og entusiastisk kordirigent som får unge og gamle til å synge for første gang i sitt liv) gjennom åtte uker blir lærer for en gruppe gutter i 5th og 6th grade i en engelsk barneskole. Flere av guttene er i praksis analfabeter, og et av grepene Gareth gjør er å engasjere fedrene deres for å få guttene til å "skjønne poenget med å lese". Sveriges Television har dessverre ikke lov til å gi oss nordmenn adgang til nett-repriser på denne "få-gutter-til-å-lese"-serien, og ikke er den tilgjengelig på bbcs nettsted heller, men vi kan jo håpe på at Nrk også kjøper den inn!

For info om serien kan jeg tilby lenke til nettsiden omGareth Malone's Extraordinary School for Boys - og her er Gareth Malones bbc-blogg om prosjektet. Jeg hadde i alle fall stor sans for ideene hans!

Jada - Regnbuen er helt riktig gjettet. Den er kjempebra - helt til altså Knut dukker opp. Du bør absolutt lese den. Mitt eneste møte med Marie på trykk fra tidligere var barneboken "Tina Toppen" - ikke stor kunst, men sjarmerende, og Regnbuen ble en bekreftelse på at din slektning hadde et skarpt blikk og et godt språk. Barneskildringene hennes (jeg er svak for gode barneskildringer) er virkelig fine - hva enten det er barn eller voksne hun henvender seg til.

Deler din "imponasjon" for Ann Christin som jobbet seg gjennom Mysterier - det var visst en ren arbeidsseier, forstår jeg henne rett.

Jeg irriterer meg som sagt over at han irriterer meg ;-) - for jeg ser jo, for eksempel i beskrivelsen av Nagels ankomst til den lille byen i nord, at fyren skriver knakende godt. Og dog ikke likevel, altså. Huff. (Jeg har Balzac innestengt i samme båsen, etter et lite vellykket møte med ham på fransk grunnfag; innbiller meg derfor at Balzacs og Hamsuns fortellerstil har endel til felles, men dét kan altså være ren innbilning og lite annet. Balzac skal få en ny sjanse, han også - men du verden som jeg gruer meg til den dagen. :-D )

Jeg må visst få være med i den foreningen, jeg også, Solveig! Jeg har bekjent det før, her på bokelskere.no: jeg får ikke til å lese Hamsun. Prøver av og til (år mellom hver gang), med ulike bøker, og må hver gang konstatere at nei, dette orker jeg ikke. Sommeren 2010 gjorde jeg et forsøk med Mysterier, som Ann Christin forteller at hun kom igjennom - dét gjorde ikke jeg. Jeg så at dette var godt skrevet, men av uforklarlige grunner ble jeg mer og mer irritert mens jeg leste, uten at jeg helt klarte å sette fingeren på hvorfor. Så jeg fant meg noe annet å lese på.

Så, for noen måneder siden, var jeg skikkelig ovenpå: for da var jeg i gang med å lese Hamsun og storkoste meg! Forklaringen var at jeg var satt med Marie Hamsuns erindringer i hendene.

Marie skriver så levende om barndom og oppvekst, så jeg frydet meg (og fniste) over endelig å lese Hamsun og være sikker på å fullføre. Men så. Så blir den unge Marie skuespillerinne i et turnéteater, og havner i et miljø der hun etter hvert blir introdusert for Knut Hamsun. De innleder et forhold, og en korrespondanse. Brevene fra Knut flettes inn i erindringene sammen med beskrivelsen av Knuts gjøren og laden. Og skulle du sett: dermed ble Maries bok ikke til å holde ut. Jeg ergret meg grønn over Knuts brever og adferd (gjenfortalt av Marie) - riktig, den samme irritasjonen som da jeg holdt på med Mysterier. Til slutt orket jeg ikke mer av Knut - og Maries erindringer endte i bunnen av en bokstabel. Jeg vet neimen ikke om jeg klarer å få lest dem ferdige noen gang. Det irriterer meg kraftig at Knut irriterer meg så grenseløst at jeg ikke kommer meg gjennom ham - men siden jeg merker at jeg begynner å hisse meg opp bare ved å skrive dette, så tror jeg ikke jeg skal forsøke meg på Hamsun på en god stund ennå. Heldigvis er jeg ikke i beit for annet lesestoff! ;-P

Jeg var i grunnen ikke så bevisst på "tekstkvaliteten" da jeg kjøpte mitt eksemplar - jeg bare snublet over den, tenkte at det var på tide å skaffe meg CT, og at den var veldig fin med alle illustrasjonene (jeg er litt hekta på illuminasjoner, og så utfylte akkurat disse teksten så flott). Men nå skal jeg skrive meg bak øret at om jeg snubler over en Wright-versjon, kan den også være verdt å sikre seg....

Nok en gang har jeg ligget litt etter dere andre, men nå er også jeg i mål med ukens bolk. Som flere andre i innleggene om denne bolken, likte jeg også godt at vi i denne omgangen fikk samlet endel løse tråder, ved å få tidligere "bekjentskaper" tilbake på arenaen. Noen har bemerket hvor lett DQ lar seg overbevise om at alt er "i orden" hver gang fornuftens stemme begynner å hviske ham i øret at noe skurrer i historiene presten, Sancho og Dorotea serverer ham. Ved disse avsnittene reflekterte jeg flere ganger over at DQ er så gjenkjennelig i dette at han tror det han vil tro på, selv om fakta tilsier at han blir lurt trill rundt. Vi ser det vel iblant hos både oss selv og andre, gjør vi ikke? Ibsens doktor Relling oppsummerte jo egentlig det samme i Vildanden: Tar du livsløgnen fra et menneske, så tar du lykken fra det med det samme.

Min CT-utgave er oversatt til moderne engelsk av en fyr som heter Nevill Coghill - det er en illustrert utgave i litt stort format som jeg kjøpte på antikvariat for noen år siden. Jeg har lest i den dann og vann, og liker den veldig godt - men jeg har null sammenligningsgrunnlag i forhold til andre utgivelser, så jeg kan bare si at min versjon er helt uproblematisk å lese, men jeg aner ikke i hvor stor eller liten grad den er tro mot originalen. Jeg kan sitere fra vaskeseddelen:

This new edition takes the complete text of Nevill Coghill's translation and illustrates it from a wealth of medieval illuminations, manuscripts and woodcuts that have been carefully researched all over Europe and North America.

Nettopp illustrasjonene setter jeg særlig stor pris på med min bok, jeg vil anbefale deg å få tak i noe tilsvarende! Min bok er utgitt av Cresset Press i 1992, for øvrig.

Jo, du har selvfølgelig rett i at det var sjangeren ridderromaner Cervantes gjorde narr av. Men Amadis av Gaula var - har jeg skjønt - en av de mest populære i den sjangeren, og det er vel derfor Cervantes lar don Quijote trekke frem akkurat den boken (men andre også, altså!) igjen og igjen. Han kan regne med at (datidens) lesere i alle fall har hørt om Amadis fra før. Hvor givende det er å lese Amadis i dag kan jeg som du forstår ikke si deg - ennå, i det minste. Men som kuriositet kan jeg fortelle at jeg ved googling forrige uke oppdaget at det spanske nasjonalbiblioteket hadde en diger Don Quijote-utstilling i 2005 i anledning 400-årsjubileet for førsteutgaven - og en like diger utstilling (ser det ut som, i hvert fall) om Amadís de Gaula i 2008 i anledning 500-årsjubilett for den boken. Jeg oppfatter dette som et uttrykk for at Amadis er (var) sentral litteratur, det også.

For å rydde alle eventuelle misforståelser side, strammet jeg litt opp i mitt forrige innlegg: Amadis ER originalen (i alle fall en av dem) som det gjøres narr av i Don Quijote! Jeg så at jeg kanskje uttrykte meg litt uklart i sted. Jeg hadde også hørt om Don Quijote, men underveis nå når jeg leser DQ har jeg altså forstått at det er masse i den boken som går over hodet på meg, fordi jeg ikke har noe kjennskap til hva riddere egentlig drev med, og hva det stod i bøkene DQ hadde forlest seg på. Takket være de andre som leser DQ parallelt med meg her på bokelskere.no, får jeg fylt ut mange av hullene og får så mye mer ut av boken enn jeg ville fått på egen hånd. Men med din ungdoms svermeri for kong Arthur og gutta, så har du nok et mye bedre utgangspunkt enn jeg for både DQ og øvrig "ridderlitteratur"! :-)

Hyggelig at du synes - og siden jeg anbefalte kun bøker jeg ikke har lest selv (nåja, er i gang med DQ, da), så føler jeg meg fullstendig fri for ansvar om du ikke skulle like bøkene.... :-D

Men ellers må jeg bare tilføye at jeg ikke tror du skal dra en parallell mellom DQ og Amadis. Der Amadis er originalen, er DQ parodien. Jeg googlet meg frem til de to Amadis-versjonene etter å ha savnet bedre forståelse av hva Cervantes egentlig gjør narr av i Don Quijote, så ideelt sett er det nok lurere å teste Amadis først, og høyne sjansene for at humoren i DQ skal komme til sin rett! (Jeg har altså ikke kommet lenger enn til å finne Amadis-tekstene, så stort mer enn dette kan jeg ikke si om saken...)

Men jeg kom akkurat på at det er riddere i Geoffrey Chaucers The Canterbury Tales. Den finnes jo i et utall versjoner, jeg har en sjarmerende illustrert utgave, men har lenket til en elektronisk jeg fant på nettet akkurat nå.

Interessant - den skal jeg jammen se etter hos Norli i Universitetsgaten (Oslo), evt. hos Tronsmo. Jeg har akkurat lest hans skjønnlitterære Tre apor, og selv om jeg syntes akkurat den boken kanskje var litt uforløst (men jeg hadde skrekkelig høye forventninger, du kan se av Rose-Maries bokanmeldelse at hun som mer "uhildet leser" ga den toppscore), så leser jeg absolutt gjerne mer Mendel-Enk. Og så ble jeg nysgjerrig på en reportasjebok fra hans hånd, han kan jo definitivt skrive, og nok en gang er temaet han velger interessant.

For øvrig synes jeg du har skrevet en forbilledlig bokpresentasjon, Ann-Sofi: kort og konsist, og akkurat nok til at jeg kan danne meg et bilde av hva slags bok det dreier seg om - og ble fristet til å lese den selv! :-D