For en herlig røre disse kapitlene har vært :)

Etter at presten, barberen og SP har møtt Cardenio og fått hans ulykkelige kjærlighetshistorie så møter de den skjønne Dorotea. Dorotea har på samme måte som Cardenio valgt å rømme ut i fjellene på grunn av sin ulykke.

Når Dorotea forteller forteller sin historie og det viser deg at den samme don Fernando er årsak til hennes sorger så syntes jeg forfatterens fantasi er fullkommen :)

Don Fernando har gjort kur til Dorotea, men hun har ikke falt for hans smiger. Dorotea som så på seg selv som en bondepike syntes hun ikke hun passet sammen med don Fernando.
* Ovenfor meg har din makt ingen virkning, din rikdom er intet verd, dine ord kan ikke forlede meg, eller dine sukk og tårer blidgjøre meg.
Dorotea sier videre:
Om han ville gjøre en god gjerning mot meg, ved den kjærlighet han føler for meg, skulle han la min skjebne ta en retning som passet min stand, for aldri vil lykken i slike ulike ekteskap vare, eller vedvare med den samme glede som i begynnelsen.

Don Fernando som ikke tok et nei for et nei klarte å komme seg inn på rommet til Dorotea og om det sier Dorotea, da min kammerjomfru var gått ut av rommet, opphørte jeg med å være jomfru, og han endte som sviker og løftebryter.

Som vi jo vet fra tidligere giftet don Fernando seg ikke med Dorotea, men med Luscinda. Det fører til at Dorotea og Cardenio nå har samme hevntanker mot don Fernando.

Presten og barberen sitt komplott mot DQ får nå en ny plan. Dorotea skal spille jomfru i nød, noe hun også gjør med en slik overbevisning at DQ umiddelbart sverger å befale henne.

Dette her er bare litt av hva jeg har lest denne uka. Det har vært utrolig artig og jeg gleder meg til å lese andres innlegg :)

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Viser 17 svar.

Nok en gang har jeg ligget litt etter dere andre, men nå er også jeg i mål med ukens bolk. Som flere andre i innleggene om denne bolken, likte jeg også godt at vi i denne omgangen fikk samlet endel løse tråder, ved å få tidligere "bekjentskaper" tilbake på arenaen. Noen har bemerket hvor lett DQ lar seg overbevise om at alt er "i orden" hver gang fornuftens stemme begynner å hviske ham i øret at noe skurrer i historiene presten, Sancho og Dorotea serverer ham. Ved disse avsnittene reflekterte jeg flere ganger over at DQ er så gjenkjennelig i dette at han tror det han vil tro på, selv om fakta tilsier at han blir lurt trill rundt. Vi ser det vel iblant hos både oss selv og andre, gjør vi ikke? Ibsens doktor Relling oppsummerte jo egentlig det samme i Vildanden: Tar du livsløgnen fra et menneske, så tar du lykken fra det med det samme.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Jeg syns Servantes på en mesterlig måte bandt sine små historier sammen i disse kapitlene. Humoren er herlig og det er fortsatt vanskelig å legge boken vekk og vente på at det skal bli søndag; et luksusproblem jeg kan leve med!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Fortsatt ajour og leser innleggene her med stor interesse.

"Så mange bøker, så lite tid!"

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Denne bolken er eit mellomspel før den lange “novela del Curioso impertinente”, historia om den frekke nysgjerrigperen (det er mykje diskutert kvar denne novella stammar frå – og eg har lurt mykje på kva funksjon ho har i romanen). Men no har vi att litt før vi kjem så langt:

For meg er delane med dQ og SP dei største, så det er berre fint at andre morer seg mest over dei talrike andre innslaga. Vi held vel i alle tilfelle med Dorotea i at ho kan spele jomfru i naud – “la doncella menesterosa” – betre enn barberen. Då ho og don Quijote – “la flor y la nata de la gentileza, el amparo y remedio de los menesterosos, la quinta esencia de los caballeros andantes” (kremen av høfleg framferd, vern og støtte for alle i naud, den beste av alle vandrande riddarar) – møttest, gav ho gangaren sin av pisken, står det: “dio del azotea a su palafrén” – også dette er ein parodi, seier han som gav ut den spanske DQ-boka mi, Luis Andrés Murillo:

Rollefiguren Dorotea, seier han, viser nemleg ei ny side ved parodien til Cervantes. Som heltinne i ei sentimental historie, om kvinna som vart krenkt av den mannen som ho gifte seg med, blir ho no med i den oppdikta historia til soknepresten og barberen, i det ho speler rolla som jomfru i naud i riddarromanane. Denne tvikløyvinga hevar parodien til Cervantes opp til det forteljartekniske planet som på engelsk heiter wit og på tysk Witz, held Murillo. Vidd, m.a.o., eller åndrikdom.

Så er det vel slik, då. Vi ser altså at det no er Doroteas tur til å lure “el Caballero de la Triste Figura”. Når ho seier at ho ikkje heilt hugsar namnet hans, men at det skulle vere noko slikt som Azote eller Gigote, siterer Luis Andrés Murillo ein annan ekspert, som seier at det franske ordet gigot tyder “bein” (eg vil leggje til: “lammelår” eller “-steik”), og at det her er tale om låret; det spanske ordet quijotes tyder lårskinnet på ei rustning, og det er vel dette som namnet på helten vår kjem frå.

Og denne helten vår går frå nederlag til nederlag. For det fyrste viser det som Sancho Panza fortel om reaksjonane til Dulcinea – “aquella reina de la hermosura* (denne venleikens dronning) - at forskjellen mellom don Quijotes imaginære univers og verdsens reelle kjensgjerningar står ved lag: Der dQ opererer med ein “olor sabeo” (sabeo kjem av Saba, ein del av “Det lykkelege Arabia”, som var kjent for røykjelse og andre godlukter (seier Murillo) – no kom eg på Thorkild Hansens bok Det lykkelige Arabia), viser kjensgjerningane at det berre er snakk om vanleg sveitte. Og der han tidlegare redda Andrés frå mishandling, ser vi no at gjetaren fekk det langt verre etter at dQ greip inn for å redde han. Verre og verre. Eg er forresten einig i at det er bra at vi heldigvis fekk sjå poenget med denne episoden.

“¿Qué se me da a mí que mis vasallos sean negros?” spør don Quijote: Kva har det å seie for han at hans undergjevne er – ja, kva seier vi i dag? Grønvold og Kjær har jo “negre”; er Worren meir politisk korrekt? Og kva skriv han, i så fall? Kor tolerant vår mann er her, er ikkje så lett å seie – han meiner jo at desse negros kan fraktast til Spania, “donde los podré vender”, der han vil kunne selje dei. Eg har ikkje sett meg inn i korleis dei afrikanarane som ikkje var arabarar og berbarar, vart sedde på i Spania; don Quijote set ikkje spørsmålsteikn ved menneskehandel, i alle fall. Dét gjorde faktisk dronning Isabel; ho meinte at spanjolane i Amerika ikkje skulle ta urfolket der som slavar, men her støtte Columbus seg på paven, som sa at Bibelen ikkje nemnde “indianarar”, og dermed var dei ikkje som vanlege folk å rekne. Misjonæren Bartolomé de las Casas vart ein ihuga motstandar av å ta urfolket der vest som slavar; kva han sa om dei afrikanske slavane, veit eg ikkje. Aftenposten hadde forresten som overskrift då det fyrste toget kom til Bodø, i 1962, at “neger var med”, så her, som på ein del andre område, går menneskeætta sakte fram etter don Quijote (i dag kan sonen min, som er afroamerikanar frå Colombia, reise utan avisoppslag, berre med nokre ekstra kontrollar på flyplassane, må vite). Som altså har planar om å selje dei – “por negros que sean, los he de volver blancos o amarillos”. Dette er eit ordspel, ikkje så lite rasistisk, heller, ettersom dei han snakkar om, kan vere så negros, “svarte”, dei berre vil, for han skal gjere dei om til blancos y amarillos, altså “kvite og gule”, dvs. til pengar av sølv og gull.

Her er fleire ordspel. Denne lisensiaten - el licenciado - spør kvar Dorotea har tenkt å føre dei – “¿hacia el [reino] de Micomicón?” Til kongeriket Micomicón? No har det seg slik at på spansk er mico ein liten ape med lang hale, og ape, seier ein kommentator som Murillo siterer, er symbol på sensualitet, som Dorotea skuldar seg sjølv for å ha rota seg bort i i forteljinga si. Denne kommentatoren heiter Janson og har fordupa seg i emnet Apes and ape lore in the Middle Ages and the Renaissance. Ingen fagidiot, med andre ord; han har studert både mellomalderen og renessansen ut frå denne synsvinkelen og gav ut boka si emnet i 1952. Det vanlege spanske ordet for “ape” er mono; det dekkje både hanndyret mono og hodyretmona, så ein gong eg saman med ei som heiter Mona skulle undervise ei skoleklasse i Den dominikanske republikken om heimlandet vårt, måtte Mona presisere at namnet hennes ikkje var det same som mona. Elevane lo.

Og så blir det vist til fleire ridderromanar: Don Cirongilio de Tracia kom ut i 1545, seier Murillo, under tittelen Los quatro libros del valeroso cauallero don Cirongilio de Tracio … hijo del noble rey Eleofrón de Macedonia, según la escrivio el celebre hystoriador suyo Nouarco en la lactura Griega y promusis en la Latina, trasladada en nuestra lengua Española por Bernardo de Vargas …, Felixmarte de Hircania (Primera parte de la grande historia del muy animoso y esforçado príncipe Felixmarte de Yrcania y de su estraño nascimiento) frå 1556, av Melchior de Ortega, har vorte nemnd før, under diskusjonen om bokbrann, og Historia del Gran Capitán Gonzalo Hernández de Córdoba, con la vida de Diego García de Paredes. Ja, vi får jo ein heil diskusjon om andre bøker, til og mede i tilvisng til den andre delen av Don Quijote: “Poco le falta a nuestro huésped para hacer la segunda parte de don Quijote,” seier Dorotea til Cardenio – verten manglar lite på å kunne spele don Quijote i andre delen. Verten trur jo faktisk på desse bøkene!

Noko eg ikkje heilt skjønner, er det uttrykket som skal beskrive kva ry denne riddaren vår har, “no sólo en España, pero en toda la Mancha” (ikkje berre i Spania, men i heile la Mancha, som er den delen av Spania som don Quijote kjem frå). Vi ville jo ha ordlagt oss omvendt, då, med Spania før la Mancha …

Som regel er Sancho Panza han som leverer ordtaka (eg har begynt å registrere dei), men Dorotea slår til med at ein ikkje bør feste seg ved småtteri mellom venner, “con los amigos no se ha de mirar en pocas cosas”. Don Quijote siterer seg sjølv; i kap. XX (i mi utgåve) sa han det same som her, at folk ikkje har kontroll over spontane reaksjonar: “los primeros movimientos no son en manos de los hombres”. Men eg ser no at Murillo gjer oss merksame på at dette faktisk er ein allusjon til eit verk som eg har nemnt tidlegare, La Celestina, der det står “Que assí como el primer mouimiento no es en el mano del hombre; assí el primer yerro” (her blir òg den fyrste feiltakinga som vi gjer, innlemma i det som vi ikkje har herredømmet over, takk og pris). Ein annan allusjon er når dQ seier at han skulle oppsøkje herren til Andrés, “aunque se escondiese en el vientre de la ballena” – om han så gøymde seg i kvalfiskens buk (Jon 2,1).

Sancho står på si side for nok ei forveksling; han kallar fyrst Dulcinea for sobajada señora (ei dame som er rørt ved, teken på eller tukla med), og så rettar han det til soberana señora, ei makelaus eller eineståande dame. Dette er jo artig, det – og Grønvold og Kjær slår til med forveksling mellom berørt og berømt - glimrande, heilt i Cevantes’ ånd! Vidare slår SP fast at “un diablo parece a otro” (den eine djevelen er den andre lik) og at éin fugl i handa er betre ein éin hauk i lufta: “más vale pájaro en mano que buitre volando”. Her legg han til at for den som har noko godt og endå vel noko dårleg, ikkje blir hemna, same kor mykje han blir sint (“porque quien bien que se enoja no se venga”). Men her, seier Murillo, tek ikkje SP med den siste delen: “Quien bien tiene y mal escoge, por mal que le venga no se enoje” (Den som har det godt og vel det vonde, blir ikkje sint for det vonde som hender han).

Den handlekraftige riddaren seier sjølvsagt “en la tardeza dicen que suele estar el peligro”, folk seier at det bruker å liggje fare i å nøle. Så derfor kastar vi oss, utan å vente, over neste bolk – “y lo además allá se avenga”: Og elles får det altså gå som det vil.

Godt sagt! (8) Varsle Svar

Utrolig hvor mye du har funnet ut :) Du spør hvordan Worren omtaler disse vasallene - han bruker faktisk ordet vasaller... "Qué se me da a mí que mis vasallos sean negros?" Worren er slett ikke mer politisk korrekt enn Grønvold og Kjær: "Hvilken rolle spiller det for meg at vasallene mine er negre?". Så er jo ikke dQ og SP særlig politisk korrekte i denne saken heller. Og en oversetter skal vel reflektere deres syn på det, ikke nåtidas redsel for å bruke begrep. Fint eksempel du trekker fram der - det går da heldigvis framover.

Worren oversetter sobajada/soberana señora med storvektige/stormektige frue, ganske fiffig den også, men Grønvold og Kjær er vel nærmere den originale forsnakkelsen.

Takk for oppklaringa av Micomicón :) Trodde det handlet om mi-comic-ón jeg, artig det også da...

Godt sagt! (3) Varsle Svar

WOW, her var det mye interessant :)
Dette innlegget må jeg lese gjennom et par ganger til for å få med meg alt :)

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Det må nok eg òg, hadde eg nær sagt. No har det seg slik at eg -etter å ha drive med spansk språk og litteratur frå slutten av 1980-åra - tok spansk grunnfag til jul i 2010. No vil eg gjerne ha ein pause frå studeringa, men så førte dette prisverdige initiativet frå annelingua til at eg liksom kan studere likevel, utan å ha som press at eg skal ta eksamen, berre lese for å nyte og lære, så derfor nyttar eg høvet til å skaffe meg mest mogleg bakgrunnskunnskap om verket (for Don Quijote høyrer til eit meir avansert plan av spanskstudiet enn det som eg har skaffa meg papir på til no). Eg er veldig, veldig glad for at alle de andre merker dykk og kommenterer andre sider ved det enn dei som eg sjølv fyrst og fremst er ute etter, for dermed får eg det nyanserte synet som eg er ute etter. Så stå på!

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Skjønner at du har dybdekunnskap om dette :) Regner med at alle andre her også setter pris på dine betraktninger og forklaringer :)
Jeg er helfrelst på DQ og er så glad jeg oppdaget denne skikkelsen her inne :)
Vet allerede nå at DQ har satt evige spor. Det vil være umulig å glemme han og hans eventyr :)

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Jeg sier som flere andre her, at dette har vært den leseøkten jeg har satt størst pris på. Muligens har det noe med at det kom en kvinne og tok over fokuset/ sirkuset;) Nemlig den jomfruelige Dorothea, som de fleste kvinner sikkert kan kjenne seg igjen i. Denne jomfrueligheten som er så dyrebar og som på mange måter er like aktuell i dag. Kvinner skal fortsatt være ærbare og ikke gi etter for hva som helst.

Fortellingen om Dorothea var både rørende og engasjerende. Likte også at den var litt forutsigbar. Tenkte nok at denne fjotten, Fernando, hadde plassert sin adelige sæd et sted han ikke skulle.

Det var godt å få en liten pause fra Don Quijote og Sancho Panza. Er litt smålei av de tullete samtalen dem i mellom. Nå kunne en tydeligvis ikke være for lenge borte fra disse to for når Dorothea er ferdig med sin fortelling er vi i gang igjen. Denne gangen ender det nesten med at DQ tar livet av SP med sabelen sin. Ingen kommer unna med ufordelaktig snakk om den høyvelbårne og vakre Dulcina;)

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Ja, dette var en grei bit hvor vi fikk oppsummert litt historier. Likte godt koblingen mellom Dorothea, Luscinda og Cardenio. Jeg har litt vanskeligheter med å skjønne at ikke SP forstår mer enn han gjør, men derimot begynner å bli nesten like sprø som DQ selv. Likte også godt at vi møtte igjen mannen fra starten som ble pisket og "reddet" av DQ. Disse linkene gjør boken litt mer helhetlig, og ikke bare full av småhistorier som jeg føler mye har vært til nå.

Jeg er veldig spent på hva som kommer til å skje når presten og barbereren avslører plottet sitt for DQ. Han er jo nå så fast bestemt på

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Enig med deg :) Jeg likte godt at det ble en tråd gjennom alle historiene nå. Er også veldig spent på hva som skjer videre. Det som gjør det hele så spennende er jo at DQ er oppgående bortsett fra alt som har med riddere å gjøre. Merker at jeg ønsker at han skal avsløre presten og barbereren :)

Jeg heier på DQ :)

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Har ikke gjort leksa og kan bare bidra med en digresjon. DQ er jo et referanseverk og har inspirert utallige i århundrenes løp. Da jeg i helga starta på Mark Twains historie om Huck Finn, fant jeg samtidig ut at Tom Sawyer lurer guttegjengen til et bakholdsangrep på spanjoler, arabere, kameler og elefanter. Da HF etterpå påpeker at han er litt forvirra, for såvidt han kan se var det et søndagsskolefølge og barn de robbet, og deres eiendeler og ikke diamanter de fikk tak i. Da svarer TS at hvis bare ikke HF hadde vært så ignorant og hadde lest boka Don Quijote, ja så ville han forstått at handelsfølget var forvandlet til søndagsskolebarn av magikere:) Og at de derfor gjorde helt rett i å robbe dem.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Takk - år og dag sidan eg las Huckleberry Finn, så eg hadde gløymt referansen.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Det har vært utrolig mange forviklinger i denne bolken, så jeg går litt i surr innimellom. men da hjelper det å sette seg ned og oppsummere litt på søndager ;)

Det var sannelig ikke enkelt å være "skjønn jomfru" i dette universet! Her får vi høre om den ene ulykke etter den andre, og nå begynner historiene etter hvert å høre litt sammen så det går an å holde en viss tråd, skjønt ikke helt...

Jomfruelighet og ærbarhet er usedvanlig viktig. Dorothea sier at hennes foreldre er "gammelkristne" og at hun har har levd i en slik avsondrethet som kunne måle seg med et kloster. Det er neppe andre enn tjenerne i huset som har sett henne, og når hun gikk til messe var hun så tildekket og så tekkelig at øynene mine knapt så mer jord enn den jeg satte føttene på. Var det vanlig å gå så tildekket for unge piker på den tiden, tro?

Dorothea forteller levende, og sier om don Fernando at han lovet å gifte seg med henne akkurat lik en mann som ikke har noen vanskelighet med å avslutte en handel uten å prute, fordi han ikke har tenkt å betale.

Ellers kan DQ midt i all sin galskap, glimte til med lyse øyeblikk. Som da han spør hvordan Dorothea kunne stige i land fra et skip i Osuna, siden det ikke er en havneby, eller da han spør hva SP mener med at han aldri har sett Dulcinea når han nettopp har bragt ham en beskjed fra henne. Men han lar seg lett lure likevel av de svarene han får.

Sp er stadig like oppsatt på å få sin belønning, og har ingen skrupler mot å drive slavehandel.

Dette var foreløpig den leseøkta som har fenget mest.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Ja i denne leseøkten fikk vi høre at DQ ikke er helt "gal" hehe

Presten sier om DQ:
-for bortsett fra de tåpeligheter som den gode lavadelsmannen uttaler om alt det som gjelder hans galskap, taler han derimot om andre ting, og fremlegger dem med de beste argumenter og viser å ha en klar forstand og er fredelig på alle måter. Så om man ikke berører hans ridderfantasier, finnes det ingen som ikke ville betrakte ham som et godt og intelligent menneske.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Ja, hadde det ikke vært for at han kobler inn sine ridderfantasier i det meste, så kunne han nok ha vært ganske normal... ;o)

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Så artig å se hva vi finner ut av tilsammen :) Her er min oppsummering:

Fjerde del er skrevet av Cervantes selv, det var vel strengt tatt han som hadde skrevet tredje del også, men han hevdet hardnakket at det var en maurer.

Nå holder Sancho Panza på å miste forstanden, han maser om den øya han skal få, og havesyken som vi har sett antydninger til tidligere, forsterkes gradvis. Fra før har jeg hørt at SP skal overta galskapen til DQ, og DQ skal bli mer jordnær etterhvert. Har ikke sett så mye til det siste enda, dvs det kommentert over her ang skipet ti Osuna.

Det dukker stadig opp nye personer med sine historier. Nå er det den skjønne Dorotea som kompletterer kjærlighets-beretningen til Cardernio. Det viser seg at hun allerede var gift med Don Fernando, han som hadde stjålet Luscinda fra Cardenio. Dette skal de nok ordne opp i etterhvert, men først blir Dorotea overtalt av barberen og presten til å være med på å lure DQ tilbake hjem. Hun har lest ridderromaner, så hun skjønner umiddelbart hvordan hun skal oppføre seg som en jomfru i nød. Følget begynner å bli ganskse stort: DQ, SP, presten, barberen, Cardenio og Dorotea, og man skal holde tunga rett i munnen for å henge med på hvem som lurer hvem, hvem som glemmer at de holder på å lure noen og hvem som skjønner at de blir lurt, hvem som er forkledt, hvem som vet hvem som er forkledt og hvem som fortsatt har forstanden i behold.

Følget treffer også igjen et par andre tidligere kjente. Gutten som ble rundjult av jordherren sin, har vært på hospitalet og blitt lappet sammen. Han anklager DQ for at skadene ble så store. Han som stjal eselet til SP dukker opp, og legger på sprang før han får noe straff. SP er lykkelig, og DQ lover han fortsatt de eselføllene han allerede har lovt han.

Det artigste denne gangen er nok hvordan man redder en jomfru i nød. De kaller henne Micomicona fra Micomicón (min komiske dame fra mitt komiske land(?)). Her er det mye snakk om gunst.

"Deres store skjønnhet kan reise seg, for jeg tilstår Dem den gunst De anmoder meg om." sier DQ.

"Den gunst jeg ber om," sa jomfruen, "er at Eders edelmodige person straks skal dra sammen med meg, dit jeg måtte ønske å føre Eder og lover ikke å blande Eder i andre eventyr eller følge noen anmodning før de har hevnet en forræder som, mot all guddommelig og menneskelig rett, har usupert mitt kongedømme."

"Jeg sier jo at det innrømmer jeg Dem", svarte DQ.

En gunst blir anmodet om, en gunst blir tilstått, en gunst innrømmes, en gunst innvilges, en gunst oppfylles. Mitt ordforråd blir utvidet, og om hvem som virkelig blir begunstiget og om det hele er gunstig for SP, får vi vel se etterhvert.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Libraritas vLilleviYvonne SandbergEmilieskAtmanTrygve JakobsenReadninggirl20HegekntschjrldIdaJanne BrovoldJulie StensethBjørn  BakkenInge KnoffHarald KFragmenterMarit HåverstadLinn HaugtuhamreMonica CarlsenAstrid Terese Bjorland SkjeggerudMarteLine DahleDolly DuckTralteHeidiBeathe SolbergHeidi Nicoline ErtnæsIngunn SBjørg L.Lene Andreseningar hIngrid Urdal StøleLailaBertyBoktimmySynnøve H HoelIngvild SIngeborg GLars Mæhlum