Bokelskere.no

Så morsomt å høre! Han er virkelig en mester i å bygge opp handlinger med spennende og uventede momenter - og også en språkets mester, så det er fint å høre at han også "fungerer" i norsk oversettelse. :D

Jeg vet ikke så mye om graden av selvbiografi i bøkene hans, men i de to jeg har lest, ser jeg elementer som tydeligvis også går igjen i andre deler av bibliografien. (Familiebakgrunn fra Cornwall, legpredikant som forfar. Jeg røper ikke stort av handlingen ved å nevne dette, tror jeg - jfr. at en av trilogiene kalles "The Cornish Trilogy".)

Å heldiggris - skal du til Storbritannia? Jeg vil også tro at det er lettere å finne Davies der enn her. (Men han kan bestilles på nettet selvfølgelig, han ligger faktisk i en overfylt adlibris-kurv jeg har gående og ikke tør å ta med meg til "kassen".)

Det regner jeg absolutt med at de må ha vært - nei, du milde, jeg ser av wikipedia nå at det var de tvertimot ikke! OG de er de to første i en ikke fullført trilogi - ikke fullført fordi forfatteren gikk av sted og døde, ser jeg av årstallene. Dårlig gjort av ham, må jeg nok si. Jeg skulle gjerne ha lest bok nr. 3 også.

Hmm.... så rart at de to romanene kom ut i motsatt rekkefølge av den jeg leste dem i, da? Det var så veldig logisk for meg at de hadde akkurat den rekkefølgen...

Aha - en til på kroken? ;P Må tilstå at jeg ennå ikke har lest flere enn to, men resten skal være like glitrende, ifølge min primærkilde. De to jeg har lest, bør leses i samme rekkefølge som jeg leste dem - ellers har han mange trilogier på samvittigheten, men disse to er utgitt som to frittstående romaner. Og de er (trommevirvel): The Cunning Man og Murther and Wandering Spirits. Rekkefølgen her er et poeng, altså. (Jeg oppdaget at noen av bøkene til Robertson Davies også er oversatt til norsk, men det er noen tiår siden.)

Jeg er også glad i memoarer. Jeg har en egen bokhylle her inne som jeg har kalt Erindringslitteratur - blant de 49 bøkene jeg har satt inn der er det mye forskjellig, men jeg pleier jo å benytte enhver anledning til å anbefale Johan Bojer, så det gjør jeg nå også! Hans memoarer i to bind - "Læregutt" og "Svenn" - er levende fortalt og gir et veldig godt innblikk i en landsens fattiggutts ferd gjennom livet i Norge på begynnelsen av 1900-tallet. Ellers må du gjerne spørre om det er noen andre av bøkene på den hyllen du blir nysgjerrig på...

Interessant at det er Juritzen forlag som har gitt ut dette, er det ikke? Sitatene dine høres ut som de er hentet fra min ungdoms "Romantikk" - svulstig og klam prosa i en herlig suppe. Jeg må jo si jeg tenker mitt om et forlag som slipper sånt ut på markedet... Jeg blir ærlig talt litt flau på forfatterens vegne. Jeg har ikke et like nært forhold til Odd Børretzen som deg, men jeg er helt enig i at en biografi om ham burde holdt hans språklige standard!

Det må man vel kalle et pussig sammentreff? Skal vi gjøre en avtale om at den av oss som først får lest noen Babbit, Main Street eller The Jungle, legger ut en liten omtale i en diskusjonstråd? (Min The Jungle er en gammel Penguin Pocket, så jeg har visst et fortrinn der.)

Tja - jeg har i alle fall delt min begeistring for Robertson Davies her inne før, så kanskje jeg kan få litt av æren hvis du blir fornøyd? (Og det blir du! Jeg lover! Hvis ikke kan du bare sende over The Cornish Trilogy, for den har jeg også lyst til å lese.;P) Upton Sinclair og Sinclair Lewis er jeg fæl til å blande sammen - Babbit (S.L.) har jeg hatt stående ulest lenge, og nylig fant jeg også Main Street (S.L.) på bruktbutikken og The Jungle (U.S.) i foreldreheimen. Jeg får se å få lest dem, så jeg slutter å blande opphavsmennene! Jeg har ellers ikke noen spesielle lesemål for 2014 selv, men jeg har sansen for din liste.

Så flott at flere har oppdaget Robertson Davies!!! Jeg fikk ham anbefalt av en kollega for et års tid siden, og falt pladask. Jeg hadde aldri hørt om ham før jeg fikk låne noen bøker av henne - men nå skjønner jeg godt at han har status som litteraturens "grand old man" i hjemlandet Canada.

Vi som har litt erfaring med barn, vet at barn som ikke innehar de sosiale ferdighetene som skal til for å leke sammen med andre, ofte finner på ting som ødelegger leken for de andre. De ender opp som små bøller, når det de egentlig mest av alt i denne verden vil, var å bli med på den leken de ser andre holde på med. Disse sosialt inkompetente barna er i bunn og grunn svært frustrerte og ulykkelige små individer, som føler seg utenfor og oversett når de ikke skjønner spillereglene som de andre barna følger og som får leken til å utvikle seg harmonisk. De små bøllene klarer ikke å trekke seg unna eller bli stående på sidelinjen, men velger heller å å tre inn på lekens arena på en slik måte at de andre blir forstyrret i leken. De klarer heller ikke å finne seg andre sosiale arenaer der de kanskje har forutsetninger for å fungere bedre.

Den destruktive adferden kan fortone seg forskjellig fra barn til barn, det kan være fysisk utagering eller plagsomme verbale utspill ("erting") - men resultatet er nesten alltid at de barna som opplever at "inntrengeren" ødelegger for dem, blir sinte og/eller lei seg. Forstandige voksne kan forsøke å gripe inn og roe ned gemyttene, og om mulig hjelpe den sosialt hemmede gutten eller jenta til å forstå hvordan de kan delta i leken, slik at han eller hun slipper å bli stående utenfor. Ofte vil "problembarnet" forsøke å bortforklare sin destruktive adferd i etterkant, ved å si at "jeg bare tulla" eller "de andre er så DUMME, de skjønner jo ikke at det bare var for GØY". Da kan den forstandige voksenpersonen for eksempel si til barnet: "hvis det bare er du som synes noe er gøy, og alle de andre blir lei seg fordi de synes du ødelegger - synes du egentlig at det er så ålreit? Hadde det ikke vært morsommere om du kunne være med de andre og leke, du også? Jeg er sikker på at de vil la deg være med å leke, dersom du slutter å ødelegge for dem." Deretter gjelder det for den voksne å forklare den lille bøllen hva de andres lek egentlig går ut på, og hvilken rolle han eller hun kan ta for å delta konstruktivt i det sosiale samspillet som leken jo er. Den forstandige voksne vet naturligvis også at for disse "problembarna" er negativ oppmerksomhet å foretrekke fremfor ingen oppmerksomhet - det er derfor de velger å opptre bøllete fremfor å bli stående på sidelinjen. Det er verre å bli oversett, enn å bli utsatt for andres vrede.

Det er klart, det er jo litt uvanlig å se voksne opptre på samme viset.

Du trenger jo ikke å lese alle Jarle-bøkene i et jafs da, vet du. ;) Men samtidig skal det sies at jeg selv nesten gjorde det - ikke alle på en gang, men etter hvert som jeg fikk tak i dem (dermed gikk det jo et år eller to mellom hvert "besøk" i Jarles univers). De beste av bøkene fant jeg "unputdownable". På den annen side: det har mye for seg å starte med ferskvare, når du nå skal starte fra scratch!

Takk for listen! Jacobsen, Loe og Renberg skal jeg garantert få lest etter hvert. Antagelig ligger Houm også sterkt an, for den romanen har jeg hørt lovprisninger av som har gjort meg nysgjerrig - deretter blir det nok litt tilfeldig etter hva jeg kommer over og fenges av ved "gjennomblaing". Ørstavik tror jeg nok temmelig sikkert at jeg ikke kommer til å lese; hver gang jeg prøveleser litt i en av hennes bøker legger jeg den tilbake igjen og sier til meg selv at "nei, jeg orker ikke dette akkurat nå..." Hun fenger ikke meg, og da har jeg så mye annet å lese. (Det har hendt jeg har presset meg selv til å lese bøker bare for å finne ut hva jeg mener om et forfatterskap, men Ørstavik har ikke sluppet inn i varmen - ennå.)

Jeg fikk lyst til å komme med et innspill når du spør om Tore Renbergs bøker... Syklusen om Jarle er de Renberg-bøkene jeg har lest, og dem kan jeg absolutt anbefale. Det er kommet fem, og selv om de hopper litt i kronologien i forhold til hverandre, vil jeg anbefale at du starter med den første, Mannen som elsket Yngve. Da blir du "kjent med" Jarle, og finner ut om du vil lese mer av samme forfatter. Jeg liker Tore Renbergs fortellerstil, og synes han lykkes godt med å skildre en troverdig gutt og etter hvert mann, og et troverdig persongalleri rundt ham, i de ulike fasene vi møter ham. Jeg har hørt si at fjorårets roman overgår alt Renberg har prestert tidligere, så for den saks skyld kan du jo gjerne gå rett løs på den (og vente med Jarle-bøkene) - eller ta for deg "Farmor har kabel-tv" først, for 2013-boken er visst fra det universet. Spennende å utforske forfatterskap en ikke har vært borti før!

Glimrende! :D

Å, hurra! Den vil jeg se! Boos book ble for øvrig også filmet i en norsk/svensk samproduksjon, som fungerte slik at de laget en norsk og en svensk versjon parallelt - da bar filmene samme navn som boken. Så flott at du videreformidlet, Ellen! :) (Særlig fordi jeg ikke er på Facebook - så jeg hadde neppe fått med meg dette uten din hjelp. Si fra om de annonserer at de skal ha visning av filmen, da, er du snill!)

Ja - det har du rett i, den strofen høres også kjent ut...

I høst var det en profil på dette nettstedet som skrev:

Den store stygge ulven sletter seg:)

10:30, 29. oktober 2013

For ikke å såre og skremme flere bokelskere sletter jeg meg nå:) Har strengt tatt heller ikke tid lengre til å virkelig engasjere meg.

Liten beklagelse til de som på en eller annen måte har tatt seg nær av meg her inne, tydeligvis er jeg vant med en annen type mennesker enn dere...God lesning:)

På oversiktssiden ser man at den profilen som skrev ovenstående, kalte seg Tore Rønning. Den profilen slettet seg etter å ha skrevet ovenstående innlegg. Så gikk det noen uker - og i november fantes det nok en gang en profil ved navn Tore Rønning. Som i likhet med forgjengeren sparket i alle retninger, ble krakilsk når han ble motsagt av kvinner - særlig hvis han oppfattet at de var eldre enn ham - og oppfordret profiler som kritiserte hans utspill, til å komme seg ut i det virkelige liv i stedet for å lese bøker. (Pussig det der - sist jeg sjekket, var dette et nettforum for bokelskere. Folk som leser bøker. Så bokelskere burde altså aldri ha rotet seg inn på dette nettstedet? Eller kunne de få lov å være her - så lenge de ikke leser så mange bøker?) Og den nye profilen møtte i likhet med forgjengeren anmodninger om å moderere sin adferd, med å henvise til at han drev diverse frivillig arbeid (gjengangere var og er lesesirkel for eldre og lesegrupper(?) (kanskje det var leksehjelp? jeg husker ikke) for innvandrerjenter) - og følgelig åpenbart ikke følte seg kallet til å følge alminnelig nettikette på bokelskere.no. Forgjengeren slettet sin profil - på tide med en reprise?

Det er interessant å se hvordan McCullers' ulike noveller kretser om de samme typer relasjoner - som å dømme etter forordet i denne boken, har mange likhetspunkter med forfatterens egen biografi. Forholdet til musikk er ofte flettet inn i historien - McCullers var selv en lovende pianist i oppveksten, og dette er en erfaring hun bruker i mange noveller. Hennes far hadde en "jewellery" (jeg oversetter ikke - for som det går frem av fortsettelsen her, er det ikke en ren gullsmedforretning) i den lille byen hun vokste opp, og i flere av historiene hennes er hovedpersonen en gutt eller jente som på lørdager er med faren i butikken og ser arbeidsbenken der faren reparerer klokker. Disse detaljene opplever jeg likevel som "praktiske løsninger" for forfatteren - ved å bruke egne erfaringer til å bygge opp en rammefortelling og et troverdig miljø, kan hun konsentrere seg om å bore dypt i det jeg oppfatter er hennes egentlige kjernetema: den vanskelige - eller kanskje totalt umulige - kjærligheten. Som fortelleren sier i novellen Sucker:

There is one thing I have learned, but it makes me feel guilty and is hard to figure out. If a person admires you a lot you despise him and don't care - and it is the person who doesn't notice you that you are apt to admire. This is not easy to realize.

Igjen og igjen utforsker forfatteren dette problemet: den du kan få, vil du ikke ha - den du vil ha, kan du ikke få. Og til syvende og sist vil kjærlighet føre til dyp fortvilelse. Flere kritikere og lesere har i årenes løp gjort et poeng av at Carson McCullers (og også hennes ektemann) skal ha vært bifil - og at dette påvirket forfatterskapet. Jeg synes en slik lesning er mindre interessant - særlig fordi mange av novellene handler om barns kjærlighet til et idolisert familiemedlem; disse novellene underbygger for meg at McCullers ikke utelukkende utforsket kjærlighet med et "partnerskap" eller en "voksen tosomhet" (seksualisert eller ei) som mål.

McCullers skriver innsiktsfullt og levende om menneskers innerste og sanneste følelser, og ved å kontrastere heftige, indre konflikter med hverdagslige gjøremål og observasjoner skaper hun spenning i historiene og engasjement hos leseren. Såvidt jeg vet, foreligger kun langnovellen "Balladen om den bedrøvelige kafe" (som også står i novellesamlingen som denne omtalen gjelder - flere bokelskere har kommentert Balladen... i denne bokomtaletråden og i denne bokdiskusjontråden) og romanen "Hjertet er en ensom jeger" på norsk. Jeg anbefaler på det varmeste Carson McCullers' forfatterskap - i USA har hennes verker status som moderne klassikere, og hun fortjener også mange norske lesere!

Mitt terningkast: 6.

Da kan vi virkelig glede oss!

Jeg vil også gjerne slippe å vite for mye om handlingen i bøker jeg har lyst til å lese - så jeg vil også gjerne ha spoiler alert på "avslørende" innlegg. Et par ganger har jeg bedt om å få spoiler alert på konkrete innlegg, og da har svaret gjerne vært "oj, det tenkte jeg ikke på - beklager". Når du nå tar dette spørsmålet opp til debatt, så kanskje flere blir bevisst denne muligheten?

Men så har jeg også oppdaget at noen nettlesere (jeg husker ikke hvilke) ikke klarer å åpne slike "skjermede" innlegg - og for bokelskere som har irritert seg over ikke å kunne åpne innlegg, vil jeg tro terskelen for å sette på spoiler alerts selv vil bli større.