Bokelskere.no

De to Bojer-bøkene du forteller om har jeg ennå ikke oppdaget - så bra å ha funnet en "ny" favorittforfatter som etterlot seg så mange bøker! Fortell om "Kongens karer" og "Verdens ansigt" når du får lest dem da, Karin!

Enig med Karin; "Den siste viking" er et bra sted å begynne! Den er antagelig også den letteste å finne - har sett den nær sagt på hvert eneste brukthandel/loppemarked jeg har vært innom siden jeg leste den i sommer... Og så vil jeg gjerne slutte opp om oppfordringen til å fortelle hva du synes, når og hvis du får lest Bojer etter hvert!

Sorry - det burde jeg jo tatt med; min Cappelens store norsk-engelske ordbok gir følgende definisjoner av verbet "to swoon":

a) besvime, dåne, svime av; falle i avmakt.

b) dø (langsomt) hen, forta(pe) seg, tone bort.

"Falle i avmakt" er vel det mest treffende i dette tilfellet - men i tillegg så assosierer jeg ordet "swoon" også med en henførelse nær besvimelse; man kan blant annet bruke uttrykket om de "gamle dagers unge damer" som ble dåneferdige fort vekk, du vet den gang man gjerne hadde luktesaltet på lur... du kan i mine ører nærmest høre på ordet hvordan man henrykkes og beveges ut i en annen sinnstilstand: swooooon........

;-)

Jeg synes det høres veldig ut som den boken du leter etter, er svenske Carl Johan Vallgrens roman Den vidunderlige kjærlighetens historie - jeg har ikke lest den selv (ennå), men følg lenken, så kan du sammenligne med handlingsreferatet der; handlingen starter og slutter i Sverige, og ikke i Norge, men utover dét så ligner handlingsresymeet, i alle fall!

Du har jo allerede fått forslag om Johan Borgens "Lillelord", men den er det nok ikke du er på jakt etter, vil jeg tro. For den har jeg lest...

Ja visst - den statuen var sentral på grunnfagspensum da jeg tok kunsthistorie! I pensumbokens beskrivelse av statuen stod det om Sta. Teresa at hun var "swooning" - så siden er "swooning" det første ordet som dukker opp i hodet mitt når jeg hører om eller ser Teresa av Avila... Takk for påminnelsen, Lillevi - en vakker dag MÅ jeg få sett den statuen "i levende live" også.

I dag plukket jeg med meg en ny, svensk pocket fra Norli - har altså ikke lest den ennå, men den kan kanskje være av interesse for deg også: Boken er Varför mördar man sin dotter? av Emre Güngör og Nima Dervish - her er forlagets omtale av boken:

Morden på Fadime Sahindal, Pela Atroshi och Sara Abed Ali är väl kända i Sverige. Böcker har skrivits om dem och om det hedersrelaterade våldet. Men frågan kvarstår: Varför mördar man sin dotter? Hur tänker den man som dödar sin dotter, syster eller kusin?

Författarna Emre Güngör och Nima Dervish har träffat och intervjuat Fadimes pappa Rahmi, Pelas pappa Agid och hennes bror Bawer, samt Saras kusin. Boken tar sin utgångspunkt i det hedersrelaterade våldet och mäns våld mot kvinnor, utifrån männens perspektiv. Tidigare har ingen försökt ta reda på hur gärningsmännen tänker och varför de begår dessa fruktansvärda dåd. Inom vissa kulturer är mannen överordnad kvinnan. Att så är fallet är en vedertagen sanning. Vad männen själva tycker om denna situation är mindre känt. I arbetet för att få bukt med hedersproblemen menar författarna att männen måste inkluderas i samtalet. Hur upplever männen själva sin livssituation? Är deras överordnade ställning alltid positiv? Och hur ska dessa man göra för att förändra dessa attityder? Hederskulturen bygger på kollektivismen. Släkten eller klanen rår om varandra, men är också en stark kontrollinstans. Därför blir utrymmet för individen minimal - oavsett kön. Frihetsbegränsningen ter sig olika, men är ytterst påtaglig för både kvinnor och män.

"När vi valde att skriva denna bok bestämde vi oss för att inte göra som många andra; vi skulle inte smutskasta en folkgrupp eller en kultur. Vårt syfte är istället att presentera ett annat perspektiv. En annan röst som aldrig blir hörd. Varför mördar man egentligen sin dotter? Vad finns det för bakomliggande faktorer som gör en människa kapabel till en sådan handling? Vi ska försöka svara på dessa frågor utifrån våra erfarenheter som vi har samlat på oss i vår yrkesroll, men även genom intervjuer med mördarna till Fadime, Pela och Sara. Vår förklaring är inte hela sanningen, däremot är den baserad på mördarnas egna berättelser. Hur de uppfattade situationen, varför de begick denna handling och hur livet är nu i efterhand."

Og på forlagets nettside kan du (/man/vi) prøvelese et utdrag av boken.

Sjølv om det er fleire episoder som kunne vorte morosame vert det aldri noko meir enn eit "he" der det burde ha vore "he he"..

Bra formulert - eller for å si det på en annen måte: he he. Den der må du jo bare få en stjerne for - jeg er jo ikke enig med deg i vurderingen av de to Paasilinna-bøkene, men dét gjør jo ingenting!

Vel - det svenske forlaget har i alle fall kunnet sette ut alle Paasilinna-bøkene til en og samme oversetter (så langt jeg har oversikt, i alle fall). I Norge har det så langt vært tre ulike oversettere, av ulike grunner - dét kan ha noe med saken å gjøre: jeg tenker at jo bedre "kjent" en oversetter blir med bøkene til en forfatter, jo mer under huden hun/han kommer på forfatteren - jo mer nerve vil det bli i oversettelsene. Så jeg har en liten teori om at oversetterskiftene kan ha bidratt til at det er litt ymse hvor godt de norske oversettelsene glir (men dette er selvfølgelig OGSÅ en smakssak).

Men UANSETT hva man synes om de norske oversettelsene: den svenske oversetteren av Paasilinnas bøker er fabelaktig god!!!

OG Johan Bojer!!! ...som jeg for min del "oppdaget" i sommer. Fantastisk forfatter. Jeg har lest åtte av bøkene hans - fant dem en etter en i antikvariater og brukthandler; gir deg en lenke til en liste over Bojer-bøkene "mine" - hvis du vil se noen titler. Jeg har merket av hvilke terningkast jeg har gitt disse bøkene, og hvilke av dem jeg har skrevet omtaler om.

I likhet med Ellen Martol støtter jeg Lars Magnus Jenssens forslag om Gösta Berlings saga! Som deg, Marianne, har jeg også vandret rundt i den tro at den var litt - tja - traurig? - men for ikke lenge siden ga jeg den en sjans', og oppdaget fort at jeg hadde tatt fullstendig feil. Da jeg hadde lest ferdig, la jeg inn et sitat som forhåpentligvis illustrerer litt av spennvidden i denne historien: åpningsavsnittene i Gösta Berlings saga.

Underholdende og full av kontraster er boken - og Gösta Berling selv viste seg å være langt fra den prektige helteskikkelsen jeg av en eller annen grunn hadde fått det for meg at han var! Og så har Selma Lagerlöf et så vakkert språk...

.... Og da kan jeg bare komme med min vanlige Paasilinna-kommentar (kan ikke dy meg...): prøv den på svensk! Jeg har nemlig lest denne på svensk, og syntes den var kjempemorsom. (Og jeg sjekket den norske utgaven da jeg senere ville gi den bort i julegave - men syntes den svenske var best, så det ble den som havnet under juletreet. Og den slo an hos mottageren også!) "Livet er kort, Rytkönen lång" er den svenske tittelen...

Så bra at du fant noe som fenget! Jeg fikk jo selv mange bra tips etter å ha startet denne listen, som du nok har sett - så nå håper jeg julenissen også tar en titt på listen før han drar ut på handletur... :-D

På nettet i dag fant jeg omtale av og lydklipp fra "Bok i P2" 09.11.2010 - her tar Nrk for seg fenomenet bokblogger, og diskuterer hvilke likheter og forskjeller det er mellom bokanmeldere og bokbloggere. I studio hører vi i det første klippet Nrks anmelder Knut Hoem, bloggerne Virrvarr og Knirk samt forfatter (og blogger) Tom Egeland. I det andre innslaget er P2 med på et møte mellom bloggerne Knirk og Janke (Bokelskerinnen er ikke med på dette møtet, selv om det står dét på Nrks nettside...). Bokelskere.no blir også nevnt i programmet, forresten... (og noen av programmets deltagere "kjenner" vi jo fra dette nettstedet også - hei til dere!...)

Her er lenken: Bok i P2 om bokblogger

Slektskap er så mangt - så lenge man vil være bekjent av slekta, trenger vel ikke slektsbåndene å være så tjukke? ;-P

Er ellers ikke så Paris-frelst selv heller, jeg - det synes folk som regel er veldig rart, for Paris er jo så romantisk - men jeg har vært i Paris noen ganger, og jeg for min del liker bedre andre steder jeg har vært. Avignon er for eksempel en opplevelse, med paveborgen fra 1300-tallet (ja, det var da på 1300-tallet at paven(e) slo seg til i Avignon, da de fant Roma uholdbart?) - og Strasbourg også: helt annerledes, men veldig sjarmerende - hvite hus med bindingsverk, også kanalen som slynger seg gjennom byen. Har såvidt vært innom Normandie også, og vil gjerne tilbake dit - der var det litt mer salt og værbitt, og det "for-saltede" fårekjøttet (sauene beiter på marker som har blitt sprøytet med saltvann i blesten fra havet) er en spesialitet der oppe, i likhet med pannekaker, sider og eplebrennevinet calvados... I det hele tatt. Jeg har mye uutforsket i Frankrike, men har toget litt rundt opp og ned der, og dét kan anbefales! Så skal det riktignok sies at det kan være en hel vitenskap å finne ut av franske togruter, men slik er det de fleste steder, synes jeg - NSB intet unntak!

Men i alle fall: at du aldri har hatt spesielt lyst til å dra til Paris, er i mine øyne absolutt intet argument mot å lære seg fransk, og så skal jeg ikke utfordre deg videre på dette med fransken, altså. Bare nevne at hva angår Zazie, så har hun også papirvarer og slikt som man ikke trenger å kunne fransk for å ha glede av - noen lekre, innbundne notatbøker fikk jeg blant annet inn på radaren mens jeg studerte bokhyllene der...

:-D

Neiiii, men den var tynn, Norah! Hvis du først får litt dreis på fransken, så skal du se lysten på en Frankrike-tur følger med på lasset... Eller hvorfor ikke Sveits? Belgia? Canada? Elfenbenskysten? Bare for å nevne noen andre land med fransktalende befolkning...

Og når det gjelder Frankrike, har det landet enormt mye å by på, enten du liker sjø eller fjell, by eller bygd, historie, kunst eller shopping - eller alt sammen. Frankrike er i alle fall ikke bare Paris! Og så du som har fransk slekt og alt - hvilken fantastisk mulighet til å få gode reisetips, da! Eller? :-)

Dette er første bind i en "tegneserie-serie" som forteller historien om å forlate byens mas og jag, og flytte ut på den idylliske landsbygda - i fransk tapning. Historien er mer eller mindre selvbiografisk - Manu Larcenet heter tegneserieforfatteren som skildrer hvordan han lar seg overbevise av sin kone om at det er verdt å prøve livet på landet, i alle fall for et år. Tegningene er laget av Jean-Yves Ferri, og dette er første bind av en serie tegneseriebøker med samletittelen "Le retour à la terre" - Tilbake til naturen kan vi vel si på norsk.

Jeg ble anbefalt disse tegneseriene i Oslos nye, franske bokhandel Zazie - og har så langt lest første bind (jeg kjøpte to, men skal nok skaffe flere...). Larcenet og Ferri serverer glimt fra en bymanns møte med bygdekultur og -natur; dette er gjenkjennelig også for en nordmann, og jeg satt og humret over skildringene av hvordan Manu skryter av det fantastiske livet på landet i telefonsamtalene med venner i byen, mens han egentlig knapt tør gå utenfor huset når det er mørkt. For eksempel...

Til slutt: disse bøkene må være glimrende for alle som holder på å lære seg fransk - eller pusser opp fransken sin! Språket er ikke overvettes vanskelig, og det er lite tekst på hver side - der man er usikker på glosene, vil tegningene hjelpe til å forstå handlingen. I tillegg er bøkene bygget opp med én frittstående "episode" på hver side, slik at man gjerne kan lese litt i rykk og napp, eller gå videre om man ikke forstod all tekst på én side - uten at man dermed mister noe vesentlig i sammenhengen.

For øvrig tilhører Ferri og Larcenet den "nye" gjengen med franske tegneserieskapere - har jeg fått med meg nå. Fra før hadde jeg kjennskap til Lewis Trondheim og Joann Sfar, og innehaveren av den franske bokhandelen fortalte at Ferri og Larcenet hører til det samme miljøet. Så når Manu og kona mot slutten av bind I inviterer venner fra byen på fest, dukker Lewis (Trondheim) og Jean-Yves (Ferri) opp blant gjestene. Og det er på den festen at Jean-Yves foreslår at Manu skal skrive fortellingen om sitt møte med landsbygda...

Disse tegneseriene anbefales både som ren underholdning OG som en fin måte å vekke mer eller mindre slumrende franskkunnskaper til live på!

Buttons - "boutons"? Neimen om jeg vet om Zazie har det - det fanger "radaren" min sjelden opp. Men hvis ikke - kanskje du kunne lage noen "J'aime la France"/"J'aime le fran(her skal det være en c med cedille - jeg finner i farten ikke cedillen på dette tastaturet!)ais"-knapper selv? Blir de skikkelig bra, så kan det jo hende at du kan få innehaversken til å ta dem i kommisjon;-)

Uansett: lykke til med både nynorsken og fransken - språk er gøy, og innlæringsmetoden din høres slett ikke ueffen ut! Du har tydeligvis selvdisiplinen som trengs for å sette den ut i livet også, så du leser nok snart franske tekster også, kan jeg tenke meg.

Jeg har akkurat lest ferdig Å smyge forbi en øks, og jeg er enig med deg, Tove, i at den var ubehagelig, og i at den var godt skrevet. Men jeg ble ikke avskrekket fra å lese mer av Beate Grimsrud!

Bokens hovedperson er jenta Lydia - fortellerstemmen veksler mellom første og tredje person entall, men med få unntak er det hele boken fortalt fra Lydias perspektiv. Vi følger Lydia og familien hennes gjennom tolv år, og ser hvordan Lydias opplevelse av verden rundt seg forandres og utvikler seg ettersom hun vokser til.

Jeg syntes noe av det interessante og ubehagelige ved denne boken var at jeg som leser ofte var usikker på om det Lydia opplevde, var virkelig - eller utslag av fantasien hennes. Lydia er en jente med livlig fantasi, og som alle barn opplever hun vanskelige situasjoner. Men er alle vanskelighetene som beskrives, reelle? Og hvis hun faktisk utsettes for ting som barn ikke skal oppleve: er det de faktiske hendelsene som beskrives, eller er de omskrevet av Lydia slik hun "velger" å huske dem? Og er noen problemer egentlig symptomer på noe større og vondere?

Slike utfordringer ble jeg stadig konfrontert med underveis, og i mine øyne er denne måten å fortelle historien om Lydia på, nettopp det som gjør at jeg synes Beate Grimsrud har begått en uvanlig roman, og en vellykket roman. Jeg har lyst til å lese mer av denne forfatteren!

Tips dem! Både de helfranske og de halvfranske! Jeg vil tro de vil være interessert... :-D

P.S. Det finnes språkkurs i hyllene til Zazie også, bare for å ha sagt det... :-P

I denne boken forteller arkitekten og kunstneren om livet i den lille landsbyen Nanpur, der han ble født og vokste opp. Han beskriver skikker og tradisjoner knyttet til fest og hverdag, og lar landsbyfolket selv komme til orde og fortelle om sine liv, sine håp og drømmer. Han forklarer leseren hvordan kastesystemet er bygget opp, og forsøker å få sine intervjuobjekter til å fortelle hvordan de ser på kastesystemet. (I dag er kastesystemet forbudt i India, men så vidt jeg har lest annetsteds, har man i realiteten ikke klart å komme det til livs.)

Forfatteren har delt opp boken i kapitler som tar for seg ulike sider av landsbylivet. Kastesystemet er allerede nevnt, men han beskriver dessuten fødsel, bryllup og død, kostvaner, håndverk og handel, kvinnenes stilling og barns hverdag. Landsbyen Nanpur trer levende frem av bokens sider, og leseren får oppleve hvordan alle innbyggerne er avhengig av hverandre for at samfunnet skal fungere.

Mohanti er en god forteller, og han skildrer innsiktsfullt og empatisk hvordan tilværelsen arter seg for høy og lav i landsbyen. Boken kom ut på engelsk i 1973 under tittelen "My village, my life - Nanpur: A portrait of an Indian village". Min norske utgave, utgitt på Grøndahl forlag i 1974, fant jeg nylig i en brukthandel - men det ser ut til at den engelske originalen skal være å få tak i via amazon, og den finnes også p.t. på http://www.antikvariat.net. Jeg anbefaler denne boken til alle som vil vite mer om indisk kultur, dette er en liten skattkiste i så måte! Det kan være mye som har endret seg på de 35 årene som har gått siden boken kom ut første gang, men jeg er ikke i tvil om at jeg stiller med bedre forutsetninger for å forstå indisk historie og samtid etter å ha lest "Min indiske landsby".