Bokelskere.no

Historien rundt Roland og hans ka-tet (skjebnefelleskap) dekker et helt univers, både som episk fortelling, (det vil si at forfatteren har skapt en egen verden hvor handlingen er lagt), og som det universet Kings bøker befinner seg i. Jeg sier at dette er mine favorittbøker, men de er også mange andres favorittbøker. De blir regnet blant de store episke verkene innen fantasy på linje med Ringenes Herre, Harry Potter og Game of Thrones.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Historien rundt Roland og hans ka-tet (skjebnefelleskap) dekker et helt univers, både som episk fortelling, (det vil si at forfatteren har skapt en egen verden hvor handlingen er lagt), og som det universet Kings bøker befinner seg i. Jeg sier at dette er mine favorittbøker, men de er også mange andres favorittbøker. De blir regnet blant de store episke verkene innen fantasy på linje med Ringenes Herre, Harry Potter og Game of Thrones.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Historien rundt Roland og hans ka-tet (skjebnefelleskap) dekker et helt univers, både som episk fortelling, (det vil si at forfatteren har skapt en egen verden hvor handlingen er lagt), og som det universet Kings bøker befinner seg i. Jeg sier at dette er mine favorittbøker, men de er også mange andres favorittbøker. De blir regnet blant de store episke verkene innen fantasy på linje med Ringenes Herre, Harry Potter og Game of Thrones.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Dette er en virkelig god fantasy. Jeg har bare lest denne boken, altså den første i serien. Jeg vet ikke om flere av dem er oversatt til norsk. Boken anbefales som spennende og velskreven fantasy.

Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Dette var en meget fornøyelig bok! Ikke minst alle tegningene i boken (også av Clive Barker) gjør den til noe mer en bare en ny fantasy. Verdenen historien utspiller seg i er spennende, ny, original og utfordrende. Du har ingen ide om hvilke type skikkelser som vil dukke opp og det gjør boken spennende og morsom. Veldig mange av karakterene en stifter nærmere bekjentskap med er virkelig originale, men samtidig menneskelige nok til at man kan gjenkjenne våre egne sider i dem.

Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Hovedpersonen i Det mørke tårn, Roland av Gilead, gir seg ut på en reise hvor han forfølger den sortkledte gjennom en øde og ødelagt verden. En «westernverden» hvor Roland er den siste revolvermannen. Verden har gått videre, den har blitt en farlig verden, en verden etter den store krigen. Roland har en ensporet tanke, han skal til det mørke tårn. Uansett hva han møter på veien, og selv om han vet han ikke kommer tilbake, det mørke tårn er målet. På veien finner han Odetta (Detta, Susanne – hun skifter navn etter hvert som historien skrider frem), Eddie og Jake som blir hans følgesvenner gjennom bøkene. Roland lærer dem opp til å bli revolvermenn, både fordi de må (verden er farlig) men også for å lette Rolands ensomhet som den siste.

Dette er løp og les bøker, ikke gå glipp av den fantastiske tiden du kan tilbringe sammen med Roland, Odetta (Detta, Susanne) og Jake!

Denne boken er morsom, godt skrevet og spennende. Den har detaljer som skulle plassert dem på fantasy. Men de er likevel ikke typiske fantasy bøker - de hører til under sjangeren magisk realisme. De handler om virkelige mennesker med virkelige problemer. Det er bare hjelpen Lou og Tamara får som er noe overnaturlig. Jeg likte dem veldig godt og har tenkt å lese flere av Cecelia Aherns bøker.

Denne helgen leser jeg Godt nok for de svina av Anita Krohn Traaseth. Anita er lederen bak bloggen Tinteguri. I denne boken skriver hun personlig og humoristisk om veien til lederjobben, om å våge å være synlig, både i møterommet og det offentlige rom, som de sårbare og feilbarlige menneskene vi er. Den handler om å ta utfordringer og å omfavne arbeidslivet og alle gleder, utfordringer og muligheter til personlig vekst det gir.

Jeg elsker Stardust :-) Men min favoritt av Gaiman er Neverwhere. Det vil si av romanene, for Sandman er fantastiske tegneserier. Jeg har lest alt Gaiman har gitt ut, han er en av mine topp favorittforfattere. :-)

Det er bedre å bo alene, eller?

Single White Female er kanskje en underlig tittel for en bok, men i følge forfatteren er Single White Female blitt til et utrykk som han beskriver på denne måten i forfatterens notat baki boka, og slik beskriver han uttrykket: When a woman is imitated too closely, or her clothes are secretly borrowed, or her boyfriend is stolen by a friend, she's been Single White Femaled.

Spennende konsept
Allie blir oppringt av en ukjent kvinne midt på natta. Den ukjente kvinnen vil snakke med kjæresten hennes som sover søtt ved siden av henne. Etter mye om og men får hun vite at det er en kvinne som Sam har vært utro med og det får Allie til å se rødt. Hun kaster ham selvfølgelig ut midt på natta. Det er dyrt å bo i en leilighet på Manhattan, New York, derfor velger Allie å sette inn en annonse et sted og søke etter noen som hun kan dele leiligheten med slik at det blir billigere. En kvinne som heter Hedra blir den utvalgte. Hun er smånervøs og sjenert, og er den rake motsetningen av Allie. Allie svært selvsikker, vet godt at hun er pen, har flott stil og hun vet at mange misunner henne. Hun er kanskje på grensen til å være narscissistisk, ikke bare på grunn av selvtilliten, men hun har også for vane å tenke svært nedlatende om andre, i hvert fall de fleste. Men hun og Hedra gåt godt overens og tror at det å bo sammen med hverandre vil gå fint. Allie og Hedra bor sammen selv om de er som natt og dag. De er deres rake motsetninger. Allie den vakre og selvsikre, mens Hendra er naturlig og noe småblyg. Til tross for fin, nytt samboerskap og fint å ha en person å dele husleia med, blir ikke Allie kvitt Sam som stadig oppsøker henne og som vil ha henne tilbake. Hun er skeptisk og i tvil om hun klarer å motstå ham. Atpåtil blir hun plaget av mystiske og slibrige telefonoppringninger uten å vite hvem oppringeren er. Allie føler seg ikke lenger trygg i sin egen leilighet, spesielt når hun legger merke til at Hedra blir mer og mer lik Allie, både i væremåte og stil ... Bør hnn være bekymret?

En kjent tittel
Dette er en kjent thriller for oss som har lest og sett mye av denne sjangeren. Boka ble utgitt i 1990 og to år senere ble den filmatisert med Bridget Fonda, Steven Weber og Jennifer Jason Leigh som er de mest kjente på rollelista. Et filmselskap ble tidlig interessert i konseptet mens John Lutz skrev boka. Jeg så filmatiseringen flere ganger da den ble ofte sendt på Tv før i tiden, for syntes at filmen på den tiden var både creepy og fengslende. Da jeg så den som ung visste jeg ikke at den var basert på en bok. Som regel foretrekker jeg å lese boka først og se filmen senere, så denne gangen ble det litt omvendt, men følte ikke at det ødela noe, for boka var veldig spennende i seg selv. Filmatiseringen er litt annerledes enn boka, noe som ofte skjer i filmatiseringer, og noen scener jeg husker godt, ble gjort om litt annerledes. I 2011 kom nyversjonen som heter The Roommate og den skal jeg selvfølgelig ikke se. Jeg har sett noen remakes, og bare noen få er gode, men foretrekker alltid originalfilmene. Jeg skjønner heller ikke helt vitsen med nyversjoner. Tåler ikke folk gamle filmer lenger? Jeg synes ikke at nyversjoner er "ekte" filmer, men det er min mening.

Jeg likte atmosfæren i boka veldig godt. Mørk, dystert og mye mystikk, og jeg hadde heller ikke noe i mot at den var litt "dirty" uten å overdrive. Jeg hadde også sansen for John Lutz fortellerstemme. Den er lett og ledig. Han overdriver ikke, får atmosfæren og mystikken til å vare, noe som er sjeldent, kapitlene er korte og effektive, og man får stadig lyst til å lese mer fordi persongalleriet er spennende i seg selv. Jeg ville ha lest ut boka fortere hvis jeg ikke hadde andre bøker å lese i ved siden av. Leser bøker veldig fort, men det er lenge siden sist jeg leste så kjapt. Skulle se noe på Tv, men glemte både tid og sted, noe som også er sjeldent, så jeg ble skikkelig dratt inn i den siste halvdelen da ting virkelig begynte å ta seg opp. Det ble rett og slett maratonlesing!

Single White Female er en innholdsrik, pussig, vågal og småvulgær psykologisk thriller som man nesten blir besatt av. Begynnelsen er litt treg og det gjorde ikke noe. Jeg forlanger ikke action og at noe skal skje hele tiden, heller, men følte denne gang at det tok litt tid før noe begynte å skje. Men som belønning for den ventetiden, blir man godt kjent med persongalleriet på godt og vondt. Det er sjeldent i dagens thrillere da forfattere virker å være mer opptatt av twisten på slutten istedet for å gi karakterer dybde, som i denne thrilleren som ble skrevet i begynnelsen av 90 - tallet. Dette var artig, spennende og crazy lesing, og den ga meg mersmak på John Lutz forfatterskap. Jeg har bestilt og venter på denne boka av ham; Darker Than Night, og jeg gleder meg til å lese mer av ham. En morsom tanke er at jeg bor alene i en leilighet, og til tider kan det være ekstremt kjedelig, men det er i det minste trygt. Jeg slipper å bekymre meg og være redd for å bo med noen jeg knapt kjenner.

PS: På baksideteksten står det at leiligheten Allie deler den med noen som heter Hendra, men det er og skal være Hedra.

Fra min blogg: I Bokhylla

Et par av mine favorittbøker er Talismanen og Black House av Stephen King og Peter Straub, to bøker som forteller historien til Jack Sawyer, og Jacks reise mellom to verdener.

I Talismanen legger 12 år gamle Jack Sawyer ut på en skremmende reise, tvers over Amerika for å finne en talisman som kan redde moren fra å dø og bekjempe fienden som vil ødelegge den. Talismanen er en glasskule, en akse som holder skjæringspunktet mellom de eksisterende verdener.
The Talisman: The road of trials er den første boken av tegneserieversjonen av Talismanen.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Jeg sitter igjen med så mange følelser etter denne boken. Den handler om en gutt som opplever å bli fanget av et monster. I sitt eget hus, og alle andre tror monsteret er barnepiken. Alle utenom Lettie Hempstock og familien hennes. Der kan han få hjelp. Om han bare kunne kommet seg dit. Den handler også om tre kvinner som er eldre en tiden selv, om et lite tjern som er et hav, om beskyttet jord og farene ved å vandre ut av det beskyttede landet.

Men mest av alt sitter det igjen i meg den voksne mannens opplevelse når han kommer til bake til tjernet. Alt han husker og alt han blir fortalt, som han hadde glemt.

Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Det er ikke alle bøker man går overens med og det gjorde jeg ikke med denne, men jeg ga den et rettferdig forsøk siden jeg aldri gir opp bøker.

Noen bøker er mer kompliserte eller komplekse enn andre. Denne er en av dem og det av mange grunner. Roy Bast er en noe stusslig type. Han vet selv han er overvektig og synes selv han burde ha gjort noe med det, men han er opplsukt av andre ting istedet. Han er også opptatt av å holde livet sitt i gang på en eller annen måte. Samtidig er han satt på en ny sak. Unge, vakre og populære Ada Dahl er forsvunnet. Kommer de til å finne henne og hvis de finner henne, er det da for sent?

Ikke alltid like lett å gå overens med bøkene man leser
Hver gang jeg begynner å lese en ny bok prøver jeg alltid å ikke ha noen forventninger i det hele tatt og noen ganger blir jeg veldig skeptisk, og prøver også å skyve det til side. Men med denne boka var den skeptiske leseren allerede på plass, og likevel liker jeg å gi bøker en sjanse, for man vet jo aldri. Med denne slet jeg veldig på mange måter. Til tider var den svært uengasjerende og underveis ble leseopplevelsen forvandlet til tvangslesing med et mål om å bli ferdig. Det er ikke bra, men ofte klaffer man ikke med en bok. Det er ikke første eller siste gang det skjer. Det er hverken forfatterens eller leserens feil. Det er litt som det samme som i et forhold at det har med "kjemi" å gjøre. Noen ganger stemmer denne kjemien og andre ganger ikke.

Det mest interessante med denne boka var Roy. Det var ikke lett å bli klok på ham, men samtidig får man stor sympati for ham selv om han er ganske så patetisk. Han er misfornøyd med kroppen og drikker ofte. Faren hans var alkoholiker og skapte mye bråk i hjemmet. Roy føler ikke at han mestrer jobben og han føler seg heller ikkeengasjert, og han vet ikke hvor han har kollegaene hans bestandig. Noen ganger er de støttende og er der for ham, andre ganger ikke. Han blir lik vis på om de respekterer ham eller ikke. Han føler seg ofte malplassert både i sin egen kropp, i sin egen jobbstilling og blant andre mennesker. Det virker som de liker ham, men de stoler ikke helt på hans dømmekraft. At han jobber i politiet og samt drikker er ikke spesielt originalt i krimsjangeren, men han skiller seg ut likevel for han fremstiller seg ikke som en tøff og badass aktig type som fleste etterforskere og politifolk i krimsjangeren har for vane å gjøre. Han er av den bløte typen, og prøver å redde sitt eget skinn på sitt eget vis. Av og til må man lyve for å redde seg selv når ting baller seg på.

Foretrekker alvorlig og mørk krim fremfor humor
Jeg liker krim fremdeles og leser det ofte, men personlig foretrekker jeg ordentlig og mørk krim, fremfor humor og satirer, som denne boka er på grensen til. Jeg liker ikke komediesjangeren generelt, hverken i bokformat eller på film for ofte bruker de en form for humor jeg ikke liker, barnslig type humor. Av humor foretrekker jeg rikelig sarkasme, hvis man først skal by på humor. Satirer synes jeg ikke er så morsomme og blir ofte en anstrengt opplevelse og man blir mest sliten istedet for å synes at det er "moro". Det opplevde jeg også med denne boka. Jeg liker også bedre strammere oppbygging og tema, for her er det mye som er diffust og uklart. Mener ikke at jeg trenger å få alt inn med teskje, altså, men savner et mer konkret innhold.

En forutsigbar historie er en annerledes krimbok selv om forlaget stempler den som en roman. Den er skrevet på en annerledes måte, derfor kan skille mellom roman og krim gli litt over hverandre. Likte godt at persongalleriet besto av litt rare personligheter, og samholdet mellom dem på godt og vondt. Men ellers var historien i seg selv veldig tungtrødd og til tider svært uengasjerende. Jeg foretrekker alvorlig og mørk krim (jo mørkere, desto bedre) fremfor humor. Denne boka kommer nok til å treffe og gå overens med andre, men den traff ikke meg. Jeg liker sære ting, men dette ble vel tørt og sært. Beklager.

Fra min blogg: I Bokhylla

Smånteressant innblikk i døden, også for oss som ikke tror på liv etter døden.

Michael Winger er kjent som en av de nyeste av de klarsynte i Tv-programmet Åndenes Makt. Før det var han med og vant et Tv-program som het Jakten på den 6.sans, hvor Tom Strønnæss også var programleder. Winger er ung, men har opplevd mye med sine evner. Han har blant annet bidratt til å hjelpe politiet med forskjellige forsvinningssaker. Han kan peke ut et område på et kart hvor den savnede eventuelt kan være. Hans samarbeid med politiet minner meg litt om Tv-serien Medium som gikk på Tv for noen år siden. Han har også vært healer for selveste Lars Monsen.

Noen har flere eller sterkere sanser enn oss andre?
I Døden er bare begynnelsen beskriver han hvordan han kommuniserer med de døde, hvordan de ser ut når han kommuniserer med dem og hvordan han selv opplevde en døden nær opplevelse da han var en liten gutt. Han beskriver tryggheten og bekymringene som forsvinner når man er i ferd med å dø. Han beskriver hvordan energien lever videre og inntar i en ny kropp, når det forrige skallet dør. Å lese om dette er hinsides, spesielt når man selv ikke er religiøs og ikke har noen form for tro på livet etter døden. Selv om jeg ikke er religiøs synes jeg temaet om det overnaturlige, hjemsøking og slikt er uansett interessant, så det spiller ingen rolle om man tror på det eller ikke. Det skader ikke å lese om ting som er interessant, heller. Slik er det med selvhjelpsbøker også. Jeg leser dem av og til, ikke fordi jeg er naiv og tror de vil hjelpe på noen måte, men jeg liker å lese om temaer som interesserer meg. Det er ikke noe galt i det. Dessuten har jeg sett på Tv-programmet Åndenes Makt helt siden begynnelsen, så det ga meg enda en grunn til å lese boka.

Ung mann med mye erfaring
Winger er ingen gammel mann, men han har allerede opplevd mye. Opplevd mye som vi andre ikke er i stand til å forklare eller å forstå. Selv om jeg ikke er en person som tror på alt, er noen temaer interessante likevel. Jeg er for eksempel veldig fascinert over og interessert i det overnaturlige og hjemsøking. Synes det er utrolig spennende å lese om og har også sett på mange dokumentarer om det. Dessuten liker jeg å undre meg over ting. Man trenger heller ikke alltid å forstå alt og man trenger mysterier av og til. Det er lov å være nysgjerrig på ting man ikke tror på, og også når man ikke forventer svar på alt. Dette er heller ingen bok som skal tvinge folk til å tro på noe de ikke vil, men det er om Wingers personlige opplevelser når det gjelder livet etter døden, hans kommunikasjon med de døde, og hvordan han sanser og ser ting vi andre ikke legger merke til.

Til tross for spennende tematikk var ikke Michael Wingers skrivestil spesielt originalt eller tankevekkende for min del. For jeg opplevde oppbybbingen av boka som veldig monotont i lengden. Skrivestilen er veldig rett frem og kan til tider oppleves som veldig uengasjerende og kanskje også noe gjentagende. Fin bok, men ikke spesielt tankevekkende eller en bok som setter spor etter seg, dessverre.

Fra min blogg: I Bokhylla

Denne helgen leser jeg Jaget av Eystein Hanssen. Dette er den sjette boka om politietterforsker Elli. Norsk krim med handling fra Oslo, men flyktningsstrømmen til Europa er også et tema i denne boka. Spennende og underholdende krim hvor det er lett å la seg rive med.

Interessant villmarkseventyr fra en forfatter som også er hundekjører.

Foreldrene til unggutten Brian er nyskilte og han er på vei til faren sin. Han får også for første gang reise dit med fly. Det er bare han og piloten på reisen. Gutten på tretten år synes det er både skummelt og spennende. Før avreisen gir moren hans en liten øks å ha med seg på turen som en reisegave og han henger det fast i beltet. Flyturen går fint helt til piloten oppfører seg rart og det går opp for gutten at han er syk. Piloten får et massivt hjerteinnfarkt og det er ikke noe gutten kan gjøre for ham siden han er såpass ung. Flyet styrter og gutten overlever. Kald av elven og med overivrige mygg, prøver han å overleve den nye tilværelsen. Det hjelper heller ikke at en bjørn lusker rundt i nærheten. Kommer han til å overleve villmarken i Canada og bli gjenforent med foreldrene sine noen gang igjen eller er alt håp ute, til tross for at han overlevde en flystyrt?

Godt med en bok om villmarkseventyr til en forandring
Jeg leste en del Jack London før i tiden, og siden det er såpass lenge siden sist jeg hadde lest villmarkseventyr, følte jeg at det var på tide å gjøre noe med det, og jeg angrer ikke. Dette er ikke en bok full av action selv om konseptet kan virke sånn. Dette er en bok som er fortalt på en stilleferdig og nøytral måte, uten overdrivelser. Forfatteren Gary Paulsen tar seg tid til å beskrive omgivelsene til punkt og prikke. Han beskriver kulden, den innpåslitne myggsvermen, mørket, stillheten, håpløstheten og farene på en troverdig og stemningsfull måte. Av og til er det som å være der selv. Det er også umulig å ikke forestille seg selv hvordan man ville ha håndtert en slik situasjon i en så ung alder. Det er vanskelig å se for seg.

Rolig og fin tempo
For noen vil nok Hatchet bli for stillegående til et villmarkseventyr å være. For min del var det et passende tempo. Forfatteren vinner på beskrivelser. Man føler både på ensomheten, frykten og kulden gutten føler. Det er også lett å se for seg omgivelsene, og kjenne på det å føle seg forlatt.Tenk å befinne seg på et ukjent sted, helt alene. Ikke et menneske eller hus i sikte, bare natur så langt øyet kan se. Hvem ville ikke ha mistet motet, da? Spesielt når man er på et fremmed sted og med bare en øks som hjelperedskap. Man kan komme langt med øks, men likevel ikke nok. Gutten må skaffe ly, mat, stelle i stand varme for å overleve kalde netter og unngå å bli spist opp av innpåslitne mygg, også om hjemlengsel som kommer snikende. Gradvis legger han også til hvordan sansene skjerpes på et slikt sted.

Gary Paulsen får fortalt en historie med detaljer, stemning og utfordringer på bare få sider. Dette er bare en liten flis på 154 sider, og likevel oppleves det som "nok". Man rekker ikke å bli lei og ting blir heller ikke overdret på noen måte. Dette er en historie der mye skjer, men som blir fortalt på en nøktern måte. Det er imponerende. Han krydrer ikke fortellingen bare for å sprite den opp slik kanskje andre forfattere ville ha gjort. Det gjør det mer realistisk og man får da også større sympati for denne gutten da historien ikke blir overdrevet. Når bøker blir overdrevet blir det vanskeligere å føle sympati for hovedrollene. Dessuten er det første bok i en serie på fem bøker. Serien heter Brian's Saga. De andre bøkene i serien heter; The River, Brian's Winter, Brian's Return og Brian's Hunt. Hatchet kan fint leses som enkeltstående fordi den oppleves ikke som om den tilhører en serie.

Dette er en fin og sårbar villmarkseventyrbok som passer til både ungdom og voksne. Den er lettlest, den er stemningsfull og tankevekkende. Mens man leser er det vanskelig å ikke la være å tenke på hva man ville ha gjort selv i en slik situasjon og om man ville ha tatt samme valg som Brian eller ikke. Samtidig får man lyst på et lite villmarkseventyr selv. Oppleve naturen på et ukjent sted, og bare leve av det man finner rundt seg. Av og til holder det med tanken og bare la seg rive med i en slik bok. Hatchet er ikke den mest actionfylte villmarkseventyret å lese, men vel verdt å få med seg. Den fortjente virkelig en 30 års jubileumsutgave.

Fra min blogg: I Bokhylla