Bokelskere.no

Jeg hørte denne boken på Storytel på svensk, men så kom et forehåndseksemplar av den norske utgaven også ramlende inn i postkassen. Jeg likte denne lydboken, selv om jeg tror jeg gikk glipp av noen små poeng. Jeg har litt konsentrasjonsproblem og detter av og til ut litt. Da var det greit å ha den fysiske boken å gå til.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Dette var min første Jørgen Jæger bok, men jeg ser at jeg absolutt må lese flere av dem. Jeg likte denne. (Link til bloggen min, Betraktninger)

Disse bøkene er ikke raske actionfylte krimbøker, selv om de jammen er spennende nok. De er litt mer stillegående. Sakene blir løst med nitidig politiarbeid. De intervjuer, avhører, leter etter spor og diskuterer. Og så til slutt, finner de morderen.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Horst skriver stødig krim uten de blodigste detaljer, og med erfaring fra politiet. Bøkene hans føles som de kunne vært virkelige historier. Både denne og de ni andre han har skrevet.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Disse bøkene er ikke raske actionfylte krimbøker, selv om de jammen er spennende nok. De er litt mer stillegående. Sakene blir løst med nitidig politiarbeid. De intervjuer, avhører, leter etter spor og diskuterer. Og så til slutt, finner de morderen.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Dette er en bok som havner i kosekrim kategorien. Eller pudding-krim som Tine kalte det i en kommentar til mitt første innlegg. Uansett er det krim jeg liker, men som ikke rager så høyt på lista over favoritter. Det er avslappende tidsfordriv, samtidig som jakten på morderen selvfølgelig engasjerer.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

I Korn og klunger står det to dikt som gikk rett til hjertet på meg. Det første heter “Voggevise (frå havkanten)” og handler om en far som går ned med båten på havet. Akkurat det skjedde med min far. Det andre heter “Kvardagsheltar” og handler om krigsseilere, som min farfar.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

I Sirius står det et dikt som Sande har skrevet om seg selv; “Slik vart min lodd”. Til slutt drakk han seg i hel, om vi kan si det slik, og han har skrevet om kampen med flasken.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Disse bøkene er intense, spennende, kompliserte og fantastiske. Fra Glasstronen til Queen of Shadows har jeg vært trollbundet av historien. Cealena er råtøff, men møter virkelig tøffe utfordringer. I fantasy er det ikke alltid det fører til en utvikling av karakteren, men det gjør det virkelig her. Hun forandrer seg fra bok til bok, vokser og blir mer moden, samtidig som hun må tåle mer og mer sorg og motstand. Sarah J. Maas skriver virkelig bra. I tillegg til Cealena er det flere karakterer man heier på. En av dem er egentlig ond, så jeg er veldig spent på om hun kommer til å hjelpe Cealena etterhvert.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Disse bøkene er intense, spennende, kompliserte og fantastiske. Fra Glasstronen til Queen of Shadows har jeg vært trollbundet av historien. Cealena er råtøff, men møter virkelig tøffe utfordringer. I fantasy er det ikke alltid det fører til en utvikling av karakteren, men det gjør det virkelig her. Hun forandrer seg fra bok til bok, vokser og blir mer moden, samtidig som hun må tåle mer og mer sorg og motstand. Sarah J. Maas skriver virkelig bra. I tillegg til Cealena er det flere karakterer man heier på. En av dem er egentlig ond, så jeg er veldig spent på om hun kommer til å hjelpe Cealena etterhvert.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Disse bøkene er intense, spennende, kompliserte og fantastiske. Fra Glasstronen til Queen of Shadows har jeg vært trollbundet av historien. Cealena er råtøff, men møter virkelig tøffe utfordringer. I fantasy er det ikke alltid det fører til en utvikling av karakteren, men det gjør det virkelig her. Hun forandrer seg fra bok til bok, vokser og blir mer moden, samtidig som hun må tåle mer og mer sorg og motstand. Sarah J. Maas skriver virkelig bra. I tillegg til Cealena er det flere karakterer man heier på. En av dem er egentlig ond, så jeg er veldig spent på om hun kommer til å hjelpe Cealena etterhvert.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Glasstronen er så god at jeg fortsatte med å lese de neste bøkene på engelsk. Og hele serien er fantastisk. Den blir stadig mer innviklet. På en måte minner den meg om Game of Thrones idet at du ikke kan være sikker på hvem som overlever og at fæle ting skjer med de beste karakterene.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Jeg har kalt den første boken, Bian Shen, en blanding av fantasy og thriller, og det er Kelestriel og. Den er intenst spennende til tider, og meget god. Anbefales!
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Novellene er like gode som bøkene og er spesielt fantastiske fordi de er korte fortellinger som utfyller historien.

«Last Look» samler de tre bindene som utgjør tegneserietrilogioen «X’ed Out», «The Hive» og «Sugar Skull» i ett bind. De som leser denne nå er heldigere enn meg, jeg ble totalt hektet på det første bindet som kom i 2010, og måtte vente to år på neste «episode» og så to år til på episoden tre for å få konklusjonen på fortellingen. Men her er altså fortellingen samlet i det vi for enkelhets skyld kan kalle en tegneseriebok.
«Last Look» er skrevet og tegnet av Charles Burns, en av vårt tids fremste amerikanske undergrunns-tegneserieskapere. Han har blant annet laget ungdomsfortellingen «Black Hole» som er oversatt og gitt ut på norsk under tittelen «Sort hull». Den tar for seg ungdom og pubertet, annerledeshet og den generelle angsten man opplever når man vokser til. Fortellingene hans er ofte underlige, drømmeaktige og tegnet med en mye skygge og skraveringer.
Fortellingen begynner idet vi møter en ung mann som våkner opp i kjellerleiligheten sin, der han ligger for å komme seg etter en hodeskade. Den unge mannen heter Doug og vi møter han i en drømmeaktig tilværelse der han sørger over tapet av sin far og fraværet av sin tidligere kjæreste Sarah. Han reflekterer over fortiden, og i en blanding av realistiske episoder og symbolske drømmesekvenser får vi gradvis innsyn i hans fortelling om svik, sorg og savn.
Vi møter Doug som aspirerende kunstner, men uten noe egentlig å formidle. Hans romanse med den mer drevne kunstnerspiren Sarah fortelles gjennom hans drømmer og hans minner om hva som skjedde og hvorfor. Men er disse minnene egentlig sanne? Hva er sant og hva foregår bare i hodet hans. Alt vispes sammen og vi føres gjennom fortellingen med Dougs blikk, metaforiske og hans banle forståelse av hvem han er.
Det er en krevende fortelling å lese, også fordi den benytter seg av såpass mye symbolikk. Svært mye er bygget på referanser til de klassiske TinTin-tegneseriene, og ellers såkalt sjangerlitteratur som romantikk, evnetyr og skrekk. Men alt dette er egentlig bare virkemidler for å fortelle en historie om hvem Doug var i sin ungdom, hvem han ble og hvorfor han ble slik. Det hele kulminerer i en svært rørende men samtidig kompakt konfrontasjon, som jeg ikke skal avsløre nærmere her.
Hvis du vil utfordre deg selv, bør du ta fatt på «Last Look» av Charles Burns. Du får det som både er en visuelt fullendt tegneseriefortelling som tar deg med på en ekspedisjon inn i underbevisstheten, som bruker symbolikk og referanser så hyppig at du må akseptere at noe vil gå over hodet på deg – da bør du gripe til «Last Look». Det er en kjærlighetshistorie, i seg selv, men også til selve tegneseriemediet.

Kan man skrive humoristisk om Syriakrigen? De fleste vil si nei, og jeg ville selv vært skeptisk, men den italienske tegneserietegneren og journalisten Zerocalcare, som er et pseudonym for Michele Rech, bruker mye humor når han skildrer sitt møte med krigens meningsløshet og barbari – og det lykkes han med, litt mer om dette senere.
I 2015 brøt han ut av sin trygge middelklassetilværelse i Roma, og dro til grensetraktene mellom Irak, Tyrkia og Syria for å dekke kurdernes situasjon i et område der de har fotfeste, midt mellom tre ustabile stater.
KOBANE CALLING er et selvbiografisk verk der den unge italienske tegneserieskaperen, skribenten og tegneren drar sammen med den Dublinbaserte kurdiske organisasjonen Rojava Calling med kurs for Midtøsten. Hans mål er å observere den kurdiske motstanden mot Den islamske staten, først på tyrkisk side, senere innenfor grensene av den syriske staten. Han ender opp i den lille byen Mesher, nær den tyrkisk-syriske grensen som journalist og hjelpearbeider, og derfra reiser han til Ayn al-Arab, en kurdisk by i Rojava-regionen i Syria.
Derfra skildrer han krigens ofre og soldater, for det meste sett fra det kurdiske perspektivet, og han bruker tegneseriemediet med de virkemidlene for humor, brå tidshopp og effektive form for visualisering til å belyse kurderens situasjon og krigen i seg selv. Han møter damene som kjemper i den kvinnelige kurdiske frivillige hæren. Han skildrer skvisen mellom å kjempe mot IS og for kurdisk uavhengighet og også mye av kjønnskampen innen det tradisjonelle patriarkalske kurdiske samfunnet.
Alt dette gjør han med seg selv som en slags gummiaktig antihelt, en karikatur der han bruker seg selv som visuelt symbol på vestlig ubekymret middelklasseliv. Disse lettbeinte episodene der han bruker vestlig populærkultur som Star Wars og der han tegner sine foreldre som hønsefugler, står i grell kontrast til de alvorstunge skildringene av krigen selv og den lidelsen som skapes der hvor bestialske mord og meningsløse massakrer er dagligdags.
Dette er en journalistisk tegneserie som bruker tegneseriemediet på glimrende vis. Det er pedagogisk og lettfattelig, men ikke forenklet og fordummet. Det er helt klart et subjektivt uttrykk for en reise med et spesielt formål og med intervjuer med folk med bestemte meninger og bakgrunner. Den er som all journalistikk ikke sannere enn det som er etterprøvbart, men den er definitivt interessant og skal kunne leses både som et glimrende eksempel på en subjektiv dokumentarisk tegneserie, men også som et svært interessant innlegg i den evige debatten om menneskets råskap.

Det er kanskje å påpeke at dystopienes verden til dels har blitt flyttet over fra ungdomslitteraturen til voksenlitteraturen de siste årene. Det er ikke basert på noe annet enn en flyktig tanke, et uutforsket inntrykk, jeg hadde i lesningen av Bjørn Vatnes Nullingen av Paul Abel. Jeg vet altså ikke om det er sant eller ikke, og jeg skal i alle fall ikke være den som skal rakke ned på ungdomslitteraturen som b-litteratur, for det er det ikke. Men jeg lurer litt likevel, for jeg aner at vi nå ser flere såkalte voksenforfattere som tar tak i fremtiden på en måte som den litt typisk introverte og psykologiserende norske litteraturen ikke er spesielt kjent for.
«Nullingen av Paul Abel» tar uansett handling i en ikke fjern fremtid der klima- og miljøproblemene - med tilhørende politisk kollaps over hele linja - har funnet sted. Vi møter den konservative Marinbiologen Paul Abel, som egentlig er ganske tilfreds med tilværelsen, og som er lykkelig med sin kone Astrid. Men i samfunnet ellers koker det heftig, og mens temperaturen stiger i naturen, så blir også de politiske motsetningene tilsvarende heftigere.
Det ekstreme miljøpartiet Pan-etisk forbund utnytter situasjonen og begår statskupp, og de gjør det ikke først og fremst militært, men via den rådende teknologien. Via et norskutviklet nettverk kalt Sjalken, der man via innsprøytning av et tynt lag med stoffet grafén over hjernebarken, har klart å sammenholde en kollektiv bevissthet som samtidig opphever privatlivet og gjør samfunnet som helhet svært gjennomsiktig. Paul Abel er skeptisk, og sverger til en håndholdt Sjalk, og når statskuppet kommer - via hjernevask av en hel befolkning, så slipper Abel unna, og han blir omplassert i bunnen av det nye samfunnshierarkiet. Samtidig ser han kona, karrierekvinnen, bite seg fast i det motsatte sjiktet – det som den ene dagen var kjærlig idyll blir raskt og ubønnhørlig noe skremmende og fremmed – avstanden både i status og i følelseslivet er med ett forskjøvet til det ekstreme.
Dette danner kjernen i denne velskrevne thrilleren, som tar opp noen av de mest presserende temaene i samfunnet i dag. Miljø- og klimaproblemene, de politiske spenningene og de teknologiske utfordringene som nettet gir oss. Det er en velskrevet bok med mye dialog, en roman som fører handlingen raskt fremover og som kan leses på et par kvelder om man bare gir seg tid. Den befinner seg i slekt med andre klassiske bøker innen dystopiens verden, som «Vidunderlige Nye Verden» av Aldous Huxley, og «Kallocain» av Karin Boye - bøker som begge også kan anbefales på det varmeste i samme slengen.

Sommeren 2016 forsøkte en gruppe innen det militære i Tyrkia å begå statskupp, rettet mot regjeringen og president Erdogan. Over 300 mennesker mistet livet og mer enn 2000 ble skadet, men til ingen nytte for kuppmakerne - kuppet feilet og Erdogans styre sto fast.
I tiden som fulgte ble det gjennomført massearrestasjoner i Tyrkia, engelsk Wikipedia anslår at så mange som 77,000 mennesker ble arrestert og internert som en direkte følge av kuppforsøket. Samtidig strammet man grepet kraftig på den frie pressen og ytringsfriheten i Tyrkia generelt. Et paranoid regime slo tilbake for fullt.
Blant disse som ble arrestert i ukene og månedene etter kuppet, var journalist og forfatter Ahmet Altan. Det er hans enkeltskjebne denne boken handler om, ført i pennen av ham selv via kommunikasjon fra hans fengselscelle der sitter i dag, idømt livstidsstraff.
Hvorfor ble han dømt? Den offisielle historien var at han visste om kuppet og med bevis i intervju i et tv-program han gjorde på tyrkisk tv dagen før kuppet. Utover det kan man bare spekulere, men at den nå snart 70 år gamle aktive samfunnsdebattanten Altan bare er POPULÆR blant Tyrkias lederskap, det er ingen underdrivelse.
Altan har blant annet gått i bresjen for kvinner, for kurdere og en tettere tilnærming til det øvrige Europa - og han har også til dels vært en kritiker av dagens styre i Tyrkia. Samtidig skal man som alltid ikke se helt naivt på ting, det kom blant annet innvendinger mot ham i Bergens Tidene da Bergen internasjonale litteraturfestival gjennomførte et arrangement om ham i februar i år. Den debatten skal jeg ikke si mer om her, men så er det nevnt.
Det som skal ha fokus her nå er boka Altan har skrevet og som er utgitt på norsk på Samlaget i år. Tittelen er dramatisk i seg selv, «Eg skal aldri få sjå verda igjen», og den er ment helt bokstavelig. Altan er dømt til å sitte inne resten av livet, og hvis ting ikke endrer seg dramatisk de neste årene, så er det meget sannsynlig at det også blir hans skjebne.
Det er likevel ikke en flammende politisk tekst han har skrevet, til det er omstendighetene ikke til stede. Tvert imot er den sobert skrevet, til tider direkte poetisk - og beskrivelsene av arrestasjonen, refleksjoner rundt hans nye tilværelse og de konkrete forholdene på cella er det som preger teksten. Hvilke strategier må man velge når man er i en slik situasjon, hvordan klarer man å fokusere og leve, finne mening i en tilværelse der all frihet er tatt fra deg og du befinner deg i et varmt, klamt, mørkt og overfylt tyrkisk fengsel?
Et godt eksempel på språket i boka skal jeg gi her, som er de knappe skildringene av selve dommen og hvordan han mottar denne: Side 131
Det går en løpende debatt om hva som er sakprosa og hva som er skjønnlitteratur, hvor går skillet. «Eg får aldri sjå verda igjen» er definitivt sakprosa, men det brukes klare litterære elementer her. Det er en svært vakker bok som i stor grad må leses på bakgrunn av historiske fakta og Altans poltiske og journalistiske liv forøvrig.
For meg handler den også om hvordan mennesket tross en i utgangspunktet håpløs situasjon lar seg tilpasse selv ekstreme forhold, og er i stand til å finne mening i det lille. Den er også dypt opprørende å lese, spesielt i en verden der krigen om sannheten er noe som blir mer og mer aktuelt for hver dag som går.

I november 1923 gjør en før dette relativt ukjent herremann ved navn Adolf Hitler entre på verdensscenen. Inspirert av Mussolini som med sine svartskjorter hadde marsjert rett inn i Roma og tatt regjeringsmakten året før, planlegger Adolf Hitler å ta makten i et Tyskland som står på vaklende demokratiske føtter etter nederlaget i 1. verdenskrig. Hitler fremstår som den maktkåte anføreren for en ekstrem og voldelig bevegelse som tar kontroll over et politisk møte med 3000 mennesker i en ølkjeller i Munchen. Sammen Med sine voldelige kumpaner gjør han og partiet NSDAP et regelrett kuppforsøk med 600 SA-medlemmer i ryggen og dødelige maskingevær oppstilt, er brennpunktet en sliten ølhall.

Det hele mislykkes dog spektakulært, og endte i et blodbad på Marienplatz sentralt i Munchen seint på formiddagen dagen etter. 16 Nasjonalsosialister og 4 politimenn måtte bøte med livet, og et ukjent antall mennesker ble såret i tumultene som oppsto. Hitler rømte og gikk i dekning, men ble raskt sporet opp, visstnok i følge boken bare en time før han skulle ha få skyss inn til en eksiltilværelse i Østerrike.

Denne boken tar for seg ølkjellerkuppet i detalj, og den tar videre for seg etterspillet og ikke minst rettssaken mot Hitler. Det er da med andre ord ikke en Hitlerbiografi som er ment å skulle leses som det alene, men derimot en detaljert framstilling av kuppet og den parodiske rettsaken som fulgte, og som endte med at Hitler ble dømt til fem års fengsel, men der han slapp ut etter ni måneder med boken «Mein Kamppf» så å si ferdig skrevet i kofferten.

Det sies at bøker om andre verdenskrig generelt, og om lederne i nazityskland spesielt utgjør en slags form for blodig kosebamse for menn i en viss alder. Jeg må innrømme at jeg kjenenr meg litt igjen i den framstillingen, og jeg hadde det litt i bakhodet i lesningen av denne boken. Jeg må innrømme at jeg lar meg fascinere av hendelsene og persongalleriet som utgjør nazityskland – både fordi skikkelsene er så ekstreme, så lite menneskelige og så egnet til å skape kaos, død og elendighet blant sine artsfeller, at de fremstår som monstre i menneskeham.

Det er jo fascinerende å se det slik. Men jeg tror det er et farlig perspektiv, og jeg må innrømme at jeg tenkte mye på 22. julirettssaken, såkalte alternative medier, visse presientdvalg, jus generelt og ekstreme holdninger blant voksne mennesker blant oss i dag da jeg leste denne boken.

Historiker David King er en mesterlig forteller, og han skriver i den nøkterne og leservennlige stilen som utgjør god allmenn historieformidling. Det er mange navn som nevnes, men man behøver ikke å lese slike historiske bøker så grundig at alt sitter, man vil likevel ikke gå glipp av kjernen i historien.

De hendelsene det fortelles om her er av en slik historisk betydning at de fortjener å bli belyst for det de var – en enorm kriminell handling som ikke ble slått ned på da, og som ga grobunn til en bevegelse som la kontinenter i ruiner og myrdet millioner av mennesker. Det store spørsmålet King stiller med denne ordrike og grundige teksten er: kunne Hitler ha blitt stoppet en gang for alle i en juridisk prosesss som faktisk hadde vært rettferdig? Svaret er åpenbart ja, og i den grad det er noe å lære av historiens feil, så bør vi lære av denne.

Arr er en roman jeg virkelig anbefaler. Den er god og velskrevet. Samtidig er den veldig godt oversatt. En får et forhold til hovedpersonen også i oversettelsen. Det samme forhold som jeg ser for meg Ólafsdottir er ute etter. Romanen henger igjen hos meg. Den er en bok det vil gå lenge før jeg glemmer.