Bokelskere.no

Hei!
Eg er heilt enig i at bok 1 både har litt treige passasjer, og ein del andre svakheter.
Eg håper likevel du vil lese bok 2 i serien. Ein lærer mykje av å skrive ei bok. Andreboka er strammare, råare, og er rett og slett ei mykje betre bok enn den første.
Kjærleik og leseglede - frå forfattaren. <3

Den boka!

Hvorfor drikker Jeppe? Og hvorfor drakk flere av storhetene innen amerikansk litteratur seg halvt, og noen ganger helt, i hjel? Det er et vidtfavnende og komplekst spørsmål Olivia Laing prøver å finne svar på i «The trip to Echo Spring. On writers and drinking», men måten hun behandler det på, gjør boka til en stor leseropplevelse.

John Cheever. Tennessee Williams. John Berryman. Raymond Carver. F. Scott Fitzgerald. Ernest Hemingway. Stopp opp og les navnene om igjen noen ganger, og tenk på alle de fantastiske romanene, diktene, skuespillene og novellene disse seks forfatterne har etterlatt seg i litteraturhistorien. Men faen som det kostet. Ingen av dem hadde orden på noe som helst bortsett fra forholdet til skrivemaskinen. Alt gikk i dass, både familieliv, ekteskap, vanlige jobber, hus og eiendom og ikke minst deres egen fysiske og mentale helse. Og den på overflaten innlysende hovedgrunnen til det, var alkohol. Alkohol. Gin, whiskey, vermouth, brandy, øl, sjampanje, rom; hva som helst.

Britiske Olivia Laing fordypet seg i et enormt kildemateriale før hun skrev denne boka. Selv om dét alene er imponerende, er det andre ting som gjør den så særegen, så… human og varm. Det er måten hun nærmer seg temaet på, hvor hun er ytterst følsom men samtidig helt uredd. Laing bestemmer seg for å reise i forfatternes fotspor, og drar på tvers av USA for å besøke noen av byene, miljøene og husene de levde – og drakk seg til grunne – i. Turen går med tog, fly og bil fra Seattle til Port Angeles, New Orleans og New York. I bagasjen har hun ikke bare «Falconer», «Tender is the night», «A streetcar named desire» og «Dream songs», men også en egen historie om en oppvekst preget av alkoholmisbruk.

Så hva er det som får voksne mennesker til å bli slaver av alkohol? Og kanskje kunstnere og forfattere spesielt, er det noe som gjør dem, mer enn andre, disponert for misbruk? På veien gjennom USA snakker Laing med både fagfolk og AA-medlemmer, hun trekker inn personlige opplevelser med misbruk og leser (om igjen) de seks forfatternes egne opplevelser med alkoholen. Måten hun fletter det sammen på, mens hun hele tiden klarer å bevare en tråd og en sammenheng, gjør «The trip to Echo Spring» både tankevekkende, morsom og grotesk.

Når Berryman etter uker med hard avvenning går rett ut klinikkdøra og inn på en bar, er det grotesk. Når Cheever og Carver lager bremsespor på parkeringsplassen utenfor ei spritsjappe i tjukkeste Iowa klokka 08.58 om morra’n (den åpner klokka 09.00), er det morsomt. Og når man leser gang etter gang hvordan forfatterne selv reflekterer over hvor destruktivt viktig alkoholen er i livene deres, er det tankevekkende. Williams døde alene; deprimert og full av piller og alkohol i New York. Berryman og Hemingway, akkurat som fedrene sine, begikk selvmord. Cheever levde de siste årene som rusfri, mens Carver døde som femtiåring. Fitzgerald ble bare 44 år. Som Cheever selv sa; om det var drikkingen som var opphavet til problemene hans, eller problemene som var opphavet til drikkingen, ble han og legene aldri enige om.

Det er fort gjort å romantisere kunstnere som lever tilsynelatende frie, «utsvevende bohemliv», og som nekter å ha andre forpliktelser enn virket sitt. Men det er forferdelig naivt, for det er snakk om vanlige folk av kjøtt og blod som må skaffe mat på bordet, betale regninger og ta klesvasken, i likhet med oss andre. Er det greit å drikke seg snydens og sanseløs ti dager i strekk fordi de svetter over skrivemaskinen med å klemme ut ei ny linje i sin neste briljante roman eller novelle? Det beste med «The trip to Echo Spring», er at Laing beskriver mange og vanskelige sider ved denne måten å leve på. Når man vet at en sørpe full og sjalu Carver dengte hodet til kona mot fortauet om og om igjen, eller at en dritings Berryman trynet på gulvet og slo livstruende sprekker i skallen, gir svaret seg selv: nei, det er ikke greit.

Jeg ser at det er blitt spurt etter Bokelskere-app i et par år her. Er det VIRKELIG ingen som ser potensialet? Jeg ville GLADELIG betalt for en slik. Ser for meg en med samme grensesnitt som Flixster (for film). Så i mellomtiden - finnes det andre som har laget en slik app - gjerne utenlandsk?

Håkon Mella har skrevet en god bok om det å dyrke sin egen kjøkkenhage. Med få midler og enkle grep kan du få til god dyrking i vinduskarmen, på balkongen eller i hagen. Her får du tips om å komme i gang. Du får også gode tips om å hvordan ta vare på fruktene, plantene og frøene fra årets sesong. Ved siden av sitt arbeid med økologisk dyrking, jobber Håkon Mella som kokk. Han har flere gode tips om hvordan utnytte din kjøkkenhage på kjøkkenbenken. Boken er skrevet for norske forhold.

Tar man turen ut av kjøkkenkroken, ut av kjøkkenhagen og ut i den ville naturen, vil man oppdage vekster i naturens egen spiskammer. Med 50 ville og velsmakende vekster og med over 100 oppskrifter, har Ellen Beate Wollen samlet ideer og tips til hva man kan bruke det man finner i utmark og skog. Kortreist mat kan ikke bli mer kortreist enn det å plukke spiselige planter på stien når man går på tur.

Det beste av alt er at det du har plukket med deg er gratis. Selv om allemannsretten innebærer at man kan ferdes fritt, oppholde seg, raste og høste i utmark og på stier gjennom hele året, er det flere hensyn man skal ta. Man skal vise respekt overfor naturen og ta hensyn til den.

Gjennom kapitler om blomster, urter, tang og tare, sopp, busker og trær, bær og blader, tar hun oss med på en rundtur i fjellet, i skogen og langs strandkanten. Boken er kunnskapsrik. Den er rik på fristelser på hva du kanskje går glipp av hvis du haster forbi en slåpetorn, groblad, bjørk, nesler og villbringebær.

Tonje Bergh har sin utdannelse innen plantevitenskap og grøntanlegg. Hun har flere gode tips om å plante i krukker og potter. Fordelen med å plante i krukker og potter er at du kan flytte dem rundt på terrassen eller i hagen.

Ved å blande flere planter i den samme krukken får man en maksimal utnyttelse av plassen. Hun har flere tips om sammenplanting. Alt i alt er det 20 sammenplantinger med presentasjon av over 50 planter. Med å ha grønnsaker, urter og blomster i samme krukke vil du en få en frodig, fargerik og velduftene blanding.

I en krukke har hun plantet tulipan og stevia. De tidlige blomstrende tulipanene kombineres med stevia som med sitt grønne bladverk holder gjennom hele sommeren. Bladene til stevia er 300 mer søte en vanlig hvitt sukker. I en annen krukke har hun blandet roser, lavendel, oregano, gressløk og basilikum. I blomsterspråket er basilikum forbundet med både ondskap og godhet. Den kan symbolisere både hat og gode ønsker. Symbolverdien er motsetningsfylt.

Alle plantetipsene i boken kan spises. Boken er fin som oppslagsverk. Boken er et ypperlig gavetips til den som ønsker seg en bok om blomster til dyrking og servering.

Jeg visste ikke at jeg var interessert i landbrukspolitikk engang, før jeg fant denne boka. Men så begynte jeg å lese, og den var en pageturner! Har slukt hele boka på to ettermiddager, og nå er jeg både oppbrakt, frustrert, engasjert og vil bli diktator for å forandre all matproduksjon.

Helt enig – dessuten greier han jo stadig å drepe de eneste kvinnelige karakterene han skaper som har litt personlighet, på verste bestialske vis. Mens de gørr kjedelige vakkerkvinnene og de beregnende femme fatale-horene får boltre seg fritt. Hvis han ikke skrev så spennende hadde jeg gitt opp Nesbø for lenge siden, hver eneste gang blir jeg sittende og ergre meg grønn over kvinnekarakterene og forbanner meg på at jeg aldri skal lese ei Nesbø-bok igjen.

I følge Los Angeles Times ble "A single shot " av Matthew F. Jones vurdert til å være en av de beste beskrivelsene av temaet skyldfølelse siden Forbrytelse og Straff. Jeg har ikke lest sistnevnte, så jeg lar sammenligningen ligge. Men som stor fan av amerikansk krim noir vil jeg gjerne anbefale boken. Boken begynner med en jakt som går galt, en kvinne blir skutt av hovedpersonen, John Moon. Han er en relativt ressurssvak person i lys av modernitetens krav, men som naturens mann er han både handlekraftig og sterk. Eneste minus med boken er i mine øyne er beskrivelsene av et par av karakterene i boken, som fremstår som litt vage. Mulig dette er meningen, men det irriterer litt når man ikke helt "får tak i" personene i en bok.

Å pisse piggtråd. Å tråkke barbeint på glasskår. Å skjære seg i fingertuppen med en sløv kjøkkenkniv. Å stikke hull på en svulmende vannblemme. Slik føles det å lese Yahya Hassan, den unge mannen og debutanten som har sprengt seg gjennom den tjukke mursteinveggen av vedtatte regler innen litteraturverdenen med sin diktsamling; stappfull av mentalt sprengstoff, frustrasjon og sinne fra oppveksten som statsløs palestiner i velfødde og striglede Skandinavia.

Yahya Hassans foreldre kom til Danmark på slutten av 1980-tallet som palestinske flyktninger fra Libanon. Selv vokste Hassan opp i Århus, i det som etter hvert ble mer og mer som en ghetto, og han levde ut rollen som en kriminell, sint og frustrert ung gutt som ble arrestert første gang som 13-åring, og deretter fulgte opp med flere institusjonsopphold før en lærer oppdaget at han kunne skrive. Nå er Hassan student ved forfatterskolen i København, og har med debuten satt ord på oppveksten sin og det han kaller den foreldreløse generasjon.

For å i stedet for å gå den åpenbare og forutsigbare veien med å rakke ned på det danske velferdssystemet, i stedet for å tråkke på enhver dansk sosialarbeider og påberope seg å være misforstått og misbrukt, er Hassans diktsamling aller mest et knallhardt ballespark – ordbruken føles helt på sin plass – til sitt eget folk, til sin egen familie og til alle innvandrere som lever opp til høyrevridde stereotypier á lá Frp om snylting, latskap og utnyttelse av det demokratiske velferdssystemet.

Hassan nøler tilsynelatende ikke ett sekund med å beskrive nære familiemedlemmer i mildt sagt lite ærefulle vendinger, og han snur flomlyset rett mot det han ser på som mange konservative muslimers hyklerske livsstil. Likestilling, tvangsekteskap, kriminalitet, trygdesnylting, narkotikamisbruk, flerkoneri og Israels overgrep i Palestina er bare noen av temaene han berører i tekstene, men aller mest er han forbannet på sine egne foreldre som han føler forlot ham og søsknene. Faren er voldelig, brutal og hyklersk, og forteller barna at moren deres er et ludder og at han skulle ønske de aldri var født. Samtidig snur moren troskyldigst ryggen til, før hun forlater familien og blir erstattet av ei ny kone. Alt kan vel rettferdiggjøres ved å gå i moskeen og be, Insha’Allah?

Yahya Hassan er ingen språklig virtuos, men det er nettopp det nakne, ujålete språket som skaper nærvær, som hogger tak og gjør diktene så sterke. Som i «En radius af 100 meter», som åpner med linjen «For nylig slog far mine søstre ned på åben gade» og i «Februaruforudsigelighed» med linjene «Jeg er det svævende det bevidstløse, kønsløs i nøgen luft«. Det er ikke lenge igjen av 2013, så det er lett å våge påstanden om at dette er et av årets aller beste og viktigste litterære utgivelser.

Den boka!