For å ta det en siste gang, og jeg svarer her på spørsmål fra flere av de mange, temmelig liktlydende innleggene dine:
Jeg har ikke diskutert boka, men stilt deg konkrete spørsmål om påstandene og innholdet i noen av innleggene dine – som du etter gjentatte oppfordringer ikke har evnet å underbygge og dokumentere.
Jeg har besvart dette spørsmålet som du nå har stilt meg tre (!) ganger, riktignok ikke her, men indirekte i andre av mine innlegg. Jeg foreslår at du leser dem.
Når det gjelder det å svare, kan du jo begynne med å feie for egen dør. Det har kommet veldig mange interessante motinnlegg her og i den andre, før nevnte tråden, som du har unnlatt å besvare eller kommentere.
Og som det burde framgå av mine tidligere innlegg: Jeg ville sette pris på om du kan slutte å gjenta til det kjedsommelige det ene argumentet ditt om at jeg bør lese Storhaugs bok. For min del er det ikke snakk om ikke å «gidde» eller «ta meg bryet med» å lese en bok der Storhaug mistenkeliggjør og stigmatiserer en hel gruppe og som attpåtil er full av faktafeil og udokumenterte påstander. Jeg har lest mer enn nok om og av Storhaug til å vite at dette er en bok jeg overhodet ikke har noen interesse av å lese.
Jeg setter med dette uansett punktum for deltagelse i denne tråden, som etter hvert er så full av gjentagelser at en videre ordveksling etter min mening er både ufruktbar og uinteressant.
For meg handler det, for å gjenta det nok en gang, om at du på Bokelskere fremmer en rekke udokumenterte påstander og synspunkter uavhengig av boka, og som jeg mener ikke har noe på et nettforum som dette å gjøre.
Unnskyld, men leste du innlegget mitt før du svarte på det? Jeg diskuterer ikke og har ikke diskutert boka, jeg stiller og har stilt spørsmål ved påstander du stadig framsetter. Du gjentar jo bare deg selv nok en gang …
Jeg kan bare gjenta det jeg skrev i innlegget du svarer på her:
Du skriver at «Shariaområdene» er sånn og slik. En ny, bombastisk påstand. Jeg kan ikke se at du, tross mange oppfordringer, har evnet å dokumentere hvor eller at disse såkalte sharia-områdene finnes.
Og nå bør du vel snart slutte å skrive at
Det jeg gjorde var å skrive en liten bokomtale, samt å skrive en del sitater fra boka
For uttalelsene i dette innlegget er ikke hentet fra Storhaugs bok, men føyer seg for så vidt inn i rekken av for en stor del udokumenterte uttalelser fra «folk», enkeltpersoner og anonyme politifolk.
Nå er det verken noen hemmelighet eller noe nytt i at det er til dels mye kriminalitet og store integreringsproblemer mange steder, men det gir fortsatt ikke belegg for det du med skråsikkerhet stadig påstår er «shariaområder».
Vel, det finnes dessverre fanatikere og ekstremister, både religiøse og politiske, og det finnes kriminelle av ymse slag de fleste steder og blant de fleste grupper og folkeslag, men det du gjør her er å bidra til å spre Storhaugs tankegods, spre fremmedfrykt og stigmatisere en hel gruppe på en særs lite konstruktiv måte.
Jeg synes ærlig talt ikke den slags har noe i forumet Bokelskere å gjøre. Dessuten blir det en temmelig merkelig meningsutveksling, ettersom jeg ser at du har valgt å la være å kommentere eller besvare noen av de mest interessante innleggene i denne og denne tråden, men bare fortsetter å gjenta disse ubegrunnede påstandene igjen og igjen.
Apropos Storhaugs bok (som angivelig skal være en fagbok …) og troverdigheten i påstandene og dokumentasjonen i den – da hun i Aftenposten ble konfrontert med at hun presenterer et klipp fra en spillefilm (!) som dokumentasjon, svarte hun «javel» og la til at hun har mer enn 600 fotnoter i boka og at «leserne kan sjekke selv». Så mye for det faglige innholdet! Følgende er sakset fra nevnte intervju med Storhaug i Aftenposten 22.12.2015:
Flere anmeldere har ment at Hege Storhaugs bok har både sterke og svake sider. Noen har også påpekt det de mener er grove faktafeil.
— Å presentere en spillefilm om et gjengmiljø som dokumentasjon, er en tvilsom form for realitetsorientering, skrev Petter Kjørstad på nettstedet radikalportal.no mandag.
Kjørstad er oversetter og teknisk forfatter bosatt i Trondheim og publiserte en lang, kritisk gjennomgang av faktainnholdet i boken. Han påviser blant annet at Storhaug har brukt et videoklipp laget av en samfunnskritisk kunstgruppe som bevis på at politiet ikke har kontroll i de mest innvandrertette bydelene i Marseille.
Hege Storhaug svarer javel når vi spør henne om Kjørstads påpekning.
— Jeg har over 600 fotnoter i boken, så leserne kan sjekke selv, sier Storhaug. Hun mener at om denne videoen ikke dokumenterer fakta, er det likevel riktig at politiet ikke har kontroll over slike bydeler i Marseille.
Enig. Jeg er også med.
Og så trekker forslaget om å ta med Ursula le Guins bøker: Jeg har sjekket igjen, denne gangen på Wikipedia, og ser at Jordsjø-bøkene (Earthsea fantasy series, til sammen seks bøker) ikke er det samme som bøkene Jenny Dahl Bakken nevnte i sitt innlegg, nemlig The Lathe of Heaven og The Disposessed, og at de to sistnevnte nok ikke er oversatt til norsk. Har ikke lest noe av denne forfatteren, men det ser ut til at hun har skrevet både dystopier og fantasy, og at Jordsjø-bøkene er i fantasy-sjangeren.
Jeg har det med lydbøker som med bøker f eks på svensk. Hvis det er lenge siden jeg har lest en svenskspråklig bok, tar det litt tid å omstille seg. Engasjerer boka, tar det ikke mange minuttene å komme inn i historien. Men hvis boka ikke fenger, får jeg problemer med å konsentrere meg. Sånn har jeg det med lydbøker også. En annen viktig forutsetning når det gjelder lydbok: Oppleseren må være dyktig! Hvis ikke nytter det ikke. Da blir jeg bare irritert og må gi opp.
Nå prøvde jeg denne framgangsmåten, men uten hell. Det gjelder fortsatt Planen av Morten Pape, en bok jeg tror det bare er jeg som har på Bokelskere.
Jeg lettet den fra samlingen min, søkte og fant den hos Bokelskere, klikket på «Legg inn en ny utgave» og la inn oppdaterte opplysninger. Med det gikk ikke å registrere den, jeg fikk bare opp følgende melding:
• Du har allerede lagt til en bok med dette navnet. Vennligst fyll ut kodefeltet under for å bekrefte at du virkelig vil dette.
Jeg fant ikke noe kodefelt å fylle ut, så jeg er altså like langt.
Enig i at det ikke er en stor sak, men litt ergerlig synes jeg likevel det er.
Strålende!
Lesestart 13. januar passer bra for meg.
Hvis vi skal lage en liste, kan jeg godt tenke meg også å ta med et av de andre forslagene til Jenny Dahl Bakken, nemlig Trollmannen fra Jordsjø / A wizard of Earthsea av Ursula le Guin.
Hva sier dere andre?
Hvis vi skal stemme, går jeg i første omgang for Menneskebarnet / The girl with all the gifts av M.R. Carey.
Leste nemlig Veien for andre gang våren 2013. Oryx and Crake leste jeg om igjen høsten 2013, før jeg begynte på de to siste bøkene i MaddAdam-trilogien. Begge fantastiske bøker som etter min mening godt kan leses flere ganger, men det blir litt for tett for min del, og jeg kan godt tenke meg å vente litt med begge to. Men hvis en av dem går av med seieren, blir jeg i alle fall med på diskusjonen.
Jeg har samme spørsmål som Tor Skjørdal i innlegget nedenfor, sitat:
Jeg syns det er en vesentlig mangel at det ikke går an å endre på en bok man selv har lagt inn. Det skjer lett at man kommer i skade for å skrive noe feil eller lagre før man er ferdig.
Kan jeg forvente at en slik funksjon vil komme?
Jeg ser nemlig nå at jeg har skrevet feil da jeg la inn den danske boka Planen, der jeg har skrevet forfatterens navn som Moren Pape i stedet for Morten Pape. Skrekkelig irriterende.
For meg var 2015 et veldig godt leseår med mange givende og interessante bøker.
Er allerede godt i gang med leseåret 2016, og begynner med mange og ganske ulike bøker. På e-bok har jeg Thomas Manns Trolldomsfjellet, som jeg omsider har kommet i gang med, og som jeg foreløpig liker veldig godt. I tillegg leser jeg Bedringens vei av Aksel Selmer, en novellesamling jeg ble nysgjerrig på da Lisbeth Kingsrud Kvisten skrev en omtale av den her på bokelskere. Jeg har også så vidt begynt på Essays – første bok av Michel de Montaigne. Håper jeg liker den, for jeg kjøpte alle tre bøkene samlet for en stund tilbake og de er til sammen på nesten 1650 sider ...
På øret har jeg én roman, Wallace Stegners Angle of Repose, og to novellesamlinger, O. Henrys Complete Short Stories Collection og American Salvage av Bonnie Jo Campbell. Liker begge to, og har allerede lastet ned gratis fra Amazon førstnevntes Cabbages and Kings og kjøpt og lastet ned sistnevnes roman En elv en gang.
God helg og godt nytt år!
”Vi finder nok ud af det,” siger mor. ”Det skal nok gå. Om ikke andet så ad helvete til.”
Vi siger ikke meget, og det siger ikke så lidt.
Alt andet sejler, jeg ved det, alt andet skubber jeg langsomt væk, med undersiden af foden triller jeg tilværelsen ned ad en skrænt, jeg ser den svinde i størrelse og tumle nedad og nyder egentlig synet af endu et forlis.
Nå som julen og nyttårsfeiring er overstått, skal vi prøve å velge en ny bok å lese sammen? Hva sier dere andre?
Jeg har ingen forslag, men hiver meg gjerne med på et av Jenny Dahl Bakkens lenger nede i trådene. Har lest flere av dem, men bortsett fra The Road / Veien av Cormac McCarthy er det lenge siden, så jeg leser gjerne en av dem på nytt.
Dette er en bok jeg er nysgjerrig på og nok kommer til å lese etter hvert!
[...] the old man, our stoker and watchman, whom no one among us called by his name because no one among us knew that name, since it made no sense to learn and remember this name because our stoker would not be able to hear and respond to this name as he was deaf and mute [...]
I oil the oarlocks with thick dark river water— I’m going beyond the second river bend, to the Land of the Lonely Goatsucker, the bird of good summer. The trip is neither short nor long; I’ll compare it to the movement of the barely shining needle sewing up a cloud shredded into pieces by the wind.
For en ellevill roman! For en sprelsk lek med ord, uttrykk, rim og rytmer!
Sasha (norsk skrivemåte Sasja) Sokolov levde da også en temmelig turbulent tilværelse, ut fra det som står å lese om hans liv først i boka. Han ble født i Canada i 1943 og var sønn av en høytstående sovjetisk diplomat som ble utvist for spionasje i 1946. Sokolov vokste opp i Sovjetunionen og studerte journalistikk. Han forsøkte flere ganger å flykte fra SSSR, noe som førte til et kort fengselsopphold, før han etter internasjonale protester fikk tillatelse til å forlate landet i 1975. Samme år ble manuskriptet til A School for Fools, hans første roman, smuglet ut av Sovjetunionen og utgitt i Vesten til svært gode omtaler. Han skrev senere ytterligere to romaner og en essaysamling. A School for Fools ble ikke offentlig utgitt i Sovjetunionen før i 1989, under Gorbatsjovs glasnost.
Romanen kan leses på flere måter: Som historien om en schizofren ung gutt som går på spesialskole og som med sine to fortellerstemmer byr på to vidt forskjellige versjoner av virkeligheten, eller som en kritisk beskrivelse av det sovjetiske samfunnet. Ifølge Wikipedia klassifiseres den som fantasmagorisk modernisme, så lærte jeg et nytt begrep også!
Ifølge forordet sendte Sokolovs amerikanske forlegger Carl Proffer, som var med på å starte forlaget Ardis, romanen til Vladimir Nabokov. Nabokov likte den tydeligvis, for han skal ha svart: «an enchanting, tragic, and touching book».
Jeg har et eller annet sted lest følgende treffende sitat: « If Joyce had written the last chapter of Ulysses in Russian it would have sounded like this.»
Denne nyutgitte utgaven (oversatt av Alexander Boguslawski) er utstyrt med mange og nyttige fotnoter.
En fryd å lese og en solid femmer på terningen.
For en ellevill roman! For en sprelsk lek med ord, uttrykk, rim og rytmer!
Sasha (norsk skrivemåte Sasja) Sokolov levde da også en temmelig turbulent tilværelse, ut fra det som står å lese om hans liv først i boka. Han ble født i Canada i 1943 og var sønn av en høytstående sovjetisk diplomat som ble utvist for spionasje i 1946. Sokolov vokste opp i Sovjetunionen og studerte journalistikk. Han forsøkte flere ganger å flykte fra SSSR, noe som førte til et kort fengselsopphold, før han etter internasjonale protester fikk tillatelse til å forlate landet i 1975. Samme år ble manuskriptet til A School for Fools, hans første roman, smuglet ut av Sovjetunionen og utgitt i Vesten til svært gode omtaler. Han skrev senere ytterligere to romaner og en essaysamling. A School for Fools ble ikke offentlig utgitt i Sovjetunionen før i 1989, under Gorbatsjovs glasnost.
Romanen kan leses på flere måter: Som historien om en schizofren ung gutt som går på spesialskole og som med sine to fortellerstemmer byr på to vidt forskjellige versjoner av virkeligheten, eller som en kritisk beskrivelse av det sovjetiske samfunnet. Ifølge Wikipedia klassifiseres den som fantasmagorisk modernisme, så lærte jeg et nytt begrep også!
Ifølge forordet sendte Sokolovs amerikanske forlegger Carl Proffer, som var med på å starte forlaget Ardis, romanen til Vladimir Nabokov. Nabokov likte den tydeligvis, for han skal ha svart: «an enchanting, tragic, and touching book».
Jeg har et eller annet sted lest følgende treffende sitat: « If Joyce had written the last chapter of Ulysses in Russian it would have sounded like this.»
Denne nyutgitte utgaven (oversatt av Alexander Boguslawski) er utstyrt med mange og nyttige fotnoter.
En fryd å lese og en solid femmer på terningen.
Bare for ordens skyld, så det ikke blir rot hvis vi bestemmer oss for å lese Ursula le Guin.
Ifølge biblioteket er det fire bøker om Jordsjø (men ingen av dem med originaltittelen The Lathe of Heaven eller The Disposessed) - bare så vi evt. leser den samme boka:
Trollmannen fra Jordsjø : første bok om Jordsjø (originaltittel: A wizard of Earthsea )
Atuans gravkamre : andre bok om Jordsjø (originaltittel: The tombs of Atuan )
Den fjerneste kyst : tredje bok om Jordsjø (originaltittel: The farthest shore )
Tehanu : fjerde bok om Jordsjø (originaltittel: Tehanu )
Disse fire er alle oversatt av Jon Bing, noe som lover godt.