The trouble with San Fransisco was that I could never have a future in that city, only a past.
When I was little I saw a cover of an old magazine that showed the robes and feet of people who had drunk the Kool-Aid Jim Jones handed out in Guyana. My entire childhood I would think of that image and feel bad. I once told Jimmy Darling and he said it wasn't actually Kool-Aid. It was Hi-C.
What kind of person would want to clarify such a thing?
Ingen av Grimes-søstrene skulle få et lykkelig liv …
Fra Påskeparaden av Richard Yates
For tiden har den uvane at æde fortiden. Det har du endnu ikke mærket så meget til, men jeg kan love dig at det kommer til at ske. Jeg vil ikke sige: Mærk mine ord, for også dem kommer du til at glemme.
Hvad jeg opfatter som godt, opfatter andre som ondt. Derfor er det ondt av benævne noget ondt. Og ikke godt at omtale noget som godt. Nu gjorde jeg det igen.
Tiltredes!
Jeg er gammel, der er ingen stråler, der bider på mig længere, og ellers er det da heller ikke verdens undergang.
Dette er den stillferdige historien om den eldre russiske kvinnen Baba (bestemor) Dunja, et usedvanlig sterkt kvinneportrett av et levd liv.
Hun har vendt hjem til landsbyen i dødssonen i nærheten av Tsjernobyl, der hun bodde i sovjettiden, for å tilbringe de siste årene i kjente omgivelser. Hun orker ikke alt ståket og stresset i storbyen lenger. Det bor bare en håndfull mennesker i landsbyen, der jorden fortsatt er giftig etter kjernekraftulykken.
Romanen handler om det å bli gammel, men også om familien og savnet av barn og barnebarn man aldri ser. Særlig synes jeg forholdet til datteren, som bor i Tyskland, er skildret på en sterk måte. Gjennom tilbakeblikk og kloke betraktninger får leseren også mange glimt inn i Baba Dunjas lange og harde liv.
Det er en tynn, men gripende og handlingsmettet liten bok full av vidd, varme og humor, tross de kummerlige kårene Baba Dunja og naboene lever under. Ikke minst gjorde humoren og de levende karakterene sterkt inntrykk.
Alina Bronsky, som så vidt jeg skjønner er et psevdonym, ble født i Russland i 1978, og flyttet til Tyskland som ung. Absolutt en forfatter jeg håper å få lest mer av etter hvert. En usedvanlig sterk femmer på terningen fra meg.
Denne er jeg nysgjerrig på også, Lillevi, så jeg blir gjerne med å lese og diskutere hvis den skulle bli neste bok ut i lesesirkelen, selv om jeg ikke er medlem. Bare en liten ting: Handlingen utspiller seg på Sardinia, og ikke som forlaget Pax skriver Sicilia …
Foruten mange gode forfattere andre allerede har trukket fram, som Joyce Carol Oates, novellemesteren Alice Munro og Margaret Atwood (særlig MaddAddam-trilogien – Oryx and Crake, The Year of the Flood og MaddAddam - Alle tre er også utgitt på norsk), vil jeg anbefale:
Rachel Kushner, USA. Min favoritt er The Flamethrowers (norsk tittel Flammekasterne)
Bonnie Jo Campbell, USA. Særlig novellesamlingene American Salvage og Mothers, Tell Your Daughters, men også romanen En elv en gang (engelsk tittel: Once Upon a River)
Jenny Erpenbeck, Tyskland. Alle de tre romanene jeg har lest av henne: The End of Days
(norsk tittel Alle dagers ende), Visitation og Går, gik, gået (norsk tittel: Går, gikk, har gått)
Eimear McBride, Irland. Begge romanene hennes, A Girl Is a Half-formed Thing og The Lesser Bohemians (særlig den første)
A. L. Kennedy, Skottland. Særlig novellesamlingen Night Geometry and the Garscadden Trains
Mette Karlsvik, Norge. Bli Björk
Kom over denne denne strålende anmeldelsen av Lincoln i Bardo, som er den norske tittelen, i BOK365 i dag, og kom til å tenke på deg, annelingua. Fant du lydboken? Eller fikk du lest papirboken? Spent på hva du synes i så fall :-)
I have come here to disappear, in this desolate and abandoned village where I’m the sole inhabitant.
Fra Distant Light av Antonio Moresco
I motsetning til i amerikanske og engelske avantgarde-rock – nå tenker jeg på figurer som for eksempel Velvet Underground og Brian Eno – besto den tyske avantgarden for det meste av musikere som var gode til å spille.
[Om Kraftwerk]
Måske har Gud skabt utallige verdener der eksisterer side om side? En verden hvor mennesker har tre hoveder og fødder stikkende ud af ryggen, så de kan ligge ned mens de går.
Nu er det ikke så mange tilbage, kun en håndfuld og en finger. Det hedder seks.
Er der gode kristne og dårlige kristne?
Ja, det er der bestemt. Mange af kolonifolkene er dårlige kristne.
Måske ville vi grønlændere også blive dårlige kristne. Det er nok bedre at vi er gode grønlændere end dårlige kristne, tror du ikke det, præst?
Jeg oppdagede at hun lugtede ut af munden, en mærkelig vammel lugt, som om hun havde lungetæring. Det kan man nemlig godt lugte. Jeg har flere ganger stillet diagnosen ved at stikke næsen ind i gapet på en patient.
Rød mand/Sort mand inngår i det Leine selv har sagt skal bli en trilogi om grønlendernes frihetskamp. Romanen er på sett og vis forhistorien til Profetene i Evighetsfjorden, som kom ut i 2012.
Der handlingen i den første boka i trilogien utspiller seg på Grønland på slutten av 1700-tallet, er denne lagt til begynnelsen av det samme århundre. Det er en storslått historisk roman med et stort persongalleri, men med to tydelige hovedpersoner, nemlig «Grønlands apostel» Hans Egede og åndemaneren Aappaluttoq – henholdsvis Sort mand og Rød mand. Sentrale i handlingen er også en mildt sagt brokete gruppe dansker som seiler til Grønland for å kolonisere denne verdens største øy.
Jeg ga Profeterne i Evighedsfjorden en sterk femmer da jeg leste den i 2014, og hadde således store forventninger til denne. Og Leine innfrir absolutt denne gangen også. Han skriver med en innlevelse som gjorde at jeg formelig så for meg den mektige naturen så vel som menneskene og de kummerlige forholdene i kolonien og nærmest kjent de mange luktene – de fleste av dem dessverre stinkende og fæle. Etter min mening er Rød mand/Sort mand er en enda bedre og sterkere roman, og jeg triller en sekser på terningen. Ny favoritt!
Jeg har lest den på dansk, men ser at den ventes utgitt på norsk i slutten av april.
Det var mørkt i det hvite rommet da far drepte farmor.
Fra Harpiks, av Ane Riel
Distance can create longing. It can open up the gap into which all must fall.