Bokelskere.no

Søndag 7. mars 2021

Ny tråd:
Felleslesing av Musikk fra en blå brønn

Lykke til! :-))

Velkommen til felleslesing av
Musikk fra en blå brønn av Torborg Nedreaas.

Leseperiode:
Mandag 8. mars - søndag 28. mars
(uke 10, 11 og 12).

Unngå spoilere:
Når dere skriver innlegg, er det en fordel om dere angir i begynnelsen av innlegget
hvor langt dere er kommet i boka.

Lenke til hovedtråden

394 sider er ikke mange sider, men det føles tungt når boka ikke byr på annet enn kjedsomhet.

Å komme seg gjennom denne flisa, var et slit. For det første var det fortellerstemmen som var knusktørr, og det andre hvor stemningsløs den er, med tanke på at det er en "horror".

Viktig å utfordre seg selv
Ofte bestiller jeg bøker jeg ikke vet så mye om. Bestiller dem litt på måfå, og det gjorde jeg med denne. Hadde ikke hørt om den før, heller, så det var både ukjent bok og forfatter. Noen ganger er det spennende å bare ta litt tilfeldige valg. Noen ganger blir man positivt overrasket, og noen ganger ønsker man at man bestilte en annen bok. Men samtidig er det som sagt morsomt å bare prøve seg frem med bøker og ikke bare lese de kjente. Det er litt monotont i lengden. Jeg liker også å lese både gammelt og nytt, men liker de gamle horrorbøkene noe bedre, fordi de er ikke så redigerte. De var ikke så finpolerte som de er i dag. Horrorforfatterne hadde friere tøyler før i tiden.

Denne boka er på en måte "delt" i to. Den ene delen er om Emma som arver et gammelt hus, og den andre delen er om gutten Frank og "vennene" hans som utfordrer hverandre når det gjelder et gammelt hus i nabolaget, hvor det bor en gammel mann som ikke har noe å gjøre med andre. Han er en gammel mann med mange sorger, som blir plaget av disse ungene, som utfordrer hverandre som involverer huset hans.

Veldig tam hovedkarakter og handling
Selve hoveddelen i boka er om Emma som er godt voksen. Hun har fast bosted og fast jobb, men ingen å dele hverdagen med og ingen barn. Så dagene kan fort bli ensomme. Hun får et uventet brev av en ukjent slektning (typisk). Brevet handler om å arve et hus hun aldri har hørt om. Huset blir kalt Mire huset. Eieren av huset har et voksent barnebarn, men han vil ikke at han skal arve det, for han mener han ikke er rett mann. Derfor sender han brevet og spør henne om hun ikke ville være interessert. Hun bestemmer seg for i det minste å ta en kikk. Huset ligger veldig øde til og i området er det en gammel kirke. Huset er gammelt, romslig og forlokkende. Selv om Emma har sine tvil, er det noe med huset som føler at hun allerede er en del av det. Hun bestemmer seg eventuelt for å bli husets nye eier. Hun får også tilfeldigvis møte eierens barnebarn som kommer innom, som er en hyggelig, ung mann. Men kan hun stole på ham? Emma rekker ikke å være lenge i huset før hun merker rare ting. Blant annet skikkelser som plutselig er til stede, og ting hun prøver å bli kvitt, men som dukker opp igjen. Er det noen som kødder med henne? Har hun tatt et feil valg?

Samtidig som jeg leste denne, leste jeg The Ghost Hunters av Neil Spring, og må si det var litt av en kontrast. The Ghost Hunters er en bok jeg virkelig satt pris på og som hadde sine spooky øyeblikk, mens The Unquiet House var langsom og bød på lite handling. Det er enten eller når det gjelder bøker med hjemsøkt hus i fokus. Selv om det er oppbrukt i horrorsjangeren, blir det gjort på mange forskjellige måter. Det er et konsept jeg aldri blir lei av. Det er fremdeles gjort på en god måte med riktig fortellerstemme. Men denne fortellerstemmen ble temmelig platt, monoton og energien på en måte dør ut underveis. Man kommer til et punkt der man ikke lenger bryr seg om hva som skjer videre.

Jeg likte best å lese om Frank og de såkalte vennene hans som utfordrer hverandre angående huset, men delen om Emma engasjerte ikke noe særlig, og hun var virkelig en tam karakter å lese om. Relasjonen mellom henne og barnebarnets tidligere huseier, ble også noe typisk og lite troverdig.

Å bli ferdig med The Unquiet House var en stor lettelse. Det er den seigeste horrorboka jeg har lest på lenge.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hjemsøkte hus. Det kan være et noe oppbrukt tema i horrorsjangeren, men hva gjør vel det? Hjemsøkte hus fascinerer!

Jeg liker heller ikke alle bøker om hjemsøkte hus, bare for å understreke det, men noen og denne er en av de bedre bøkene om det jeg har lest i det siste. Den har mye atmosfære, interessante samtaler og sære karaktakter. Boka er også om så mye annet enn om et hjemsøkt hus.

The Ghost Hunters av Neil Spring, ble utgitt i 2013, og den har ikke vært så veldig synlig. Noe som er synd, for den fortjener flere lesere. Boka ble filmatisert i 2015, som Tv-film. Det finnes også mange andre filmer om Borley Rectory. De er ikke basert på denne boka, men basert på huset og de forskjellige mytene knyttet til huset. Denne boka er ikke bare om hjemsøking, men også hva man eventuelt tror på eller ikke tror på og familie.

Boka er basert på en virkelig person som levde fra (1881 - 1948). Det var Harry Price. Han var ghost hunter og ble lagt merke til av den grunn, siden det ikke var et vanlig yrke på den tiden. Han ville ikke overbevise andre om at spøkelser eksisterte, men heller finne realistiske løsninger. Han var en skepiker. The Ghost Hunters er løselig basert på Harry Price og Borley Rectory. Som snadder bak i boka er det med faktaopplysninger om hva han egentlig opplevde i huset. Borley Rectory var Englands mest hjemsøkte hus, helt til det ble revet ned i 1944 etter en brann noen år tidligere. Folk i området skal fremdeles merke underlige ting. Neil Spring tok seg friheten til å skrive til alle i landsbyen hvor huset befant seg, og spurte om de kunne fortelle ham om det rare de opplever/har opplevd i området, men han fikk ikke svar av noen. Det kan bare være en myte, eller folk er redde for å stå frem om det, i frykt for hva andre kommer til å tenke om det. Ikke godt å si.

Mystisk hus og relasjoner
Som tiligere nevnt, selv om boka er basert på et hus som faktisk fantes en tid tilbake, er boka skrevet som fiksjon, men Spring bruker noen av de kjente elementene, som blant annet en nonne som dukker opp. I boka blir vi kjent med Sarah Grey som er på et event med moren sin som Harry Price arrangerer. Etter et tilfeldig møte, spør han henne om hun vil være hans assistent. Selv om han er kjent for å være kontrovrsiell i måten han prøver å avsløre det overnaturlige på, takker hun ja til jobben. De er ganske forskjellige og går stort sett overens, men de kan også ha sine sterke meninger og småkrangle. Jeg synes de er sjarmerende og morsomme. Han er gift og Sarah Grey er ikke enig med seg selv hva hun egentlig synes om ham. I boka er den berømte forfatteren Sir Arthur Conan Doyle med i en smårolle. Han og Harry Price krangler ofte om det de tror på. Harry Price er en skeptiker, mens Sir Arthur Conan Doyle mener at sjelen lever videre etter at noen dør. De har ofte diskusjoner om slike ting som fort kan gå over styr. Sarah Grey er ofte den som forteller Price hva hun mener senere. Hun er en kvinne med tæl som forsøker å få Price til å bli mer jordnær, men han virker ikke å være typen til å ta i mot slike råd. Han har sin måte å jobbe på og være på. Likevel går de overens, selv om han kan være nokså hard i væremåten. Det virker som om Sarah er på søken etter noe og at det er noe hun holder tilbake, men hva?

Hun blir begeistret en dag hun oppdager at de har fått brev fra Borley Rectory som inviterer dem til å gjøre noen undersøkelser i huset, som begynner å bli berømt for sine overnaturlige hendelser. Klarer hun å overtale Price til å dra dit, som den skeptikeren han er? Samtidig er det flere ting som skjer og andre aspekter i boka, som ikke blir nevnt her for vil ikke si for mye.

En god horrorbok uten overdrivelser
Boka er kanskje stor, men svært engasjerende og den har noen spooky øyeblikk. Liker fortellerstemmen til Neil Spring veldig godt, som er utrolig nøktern og stemningsfull uten overdramatiseringer. Det gjør boka mer troverdig. Mange av karakterene er nesten like mystiske som hendelsene, og at forfatteren bruker god og lang tid før noe skjer, er bare et pluss. Det øker spenningen i det hele. Det var også interessant å lese en handling som foregår i 1920-30 årene.

Ikke en bok med mye skremmerier, men stemningsfull som kommer med noen gufne scener.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg har bare to innvendinger mot denne boka, så jeg kan like godt få dem unna med en gang: Boka skulle hatt kart. Jeg er ikke helt stø i Middelhavets geografi, og det hadde vært gøy å se steder som Korint, Kolossai, Efesos og Galatia plottet inn. Og omslaget er håpløst. Gullbokstaver på lys bakgrunn er så lavkontrast som det kan bli.

Resten: Kanon! Jeg har vært i en del gudstjenester i mitt liv, men mitt forhold til Paulus er like overfladisk som de fleste andres. Jeg forbinder Paulus med "kjærlighetens høysang" (tro, håp og kjærlighet) og at han har blitt brukt som argument mot kvinnelige prester.

Denne boka nyanserer dette. Mye takket være Jorunn Øklands essays til hvert av brevene, og ikke minst det lange innledende essayet. Hun lærte meg mer om Paulus enn mine 44,5 år til sammen.

I alle kirkebryllup leses Paulus' ord om "tro, håp og kjærlighet". Det er en av de vakreste delene av Paulus' brev, men også merkelig å lese i sin sammenheng, for de er så utypisk for resten av det han skriver. Paulus levde i årene rett etter Jesu død. Brevene hans er mest oppmuntringer til menighetene rundt Middelhavet, med forsiktige formaninger om hvordan de burde leve fram til Jesu tilbakekomst. (Paulus trodde, som de andre første kristne, at den var nært forestående.) Den delen av 1. Korinterbrev som leses i alle bryllup har mest av alt blitt en kirkelig evergreen fordi "det er skralt med mer positive ekteskapstekster å ta av i Det nye testamentet", som Økland skriver i forordet. Om bare kristendomstimene på skolen var like velformulerte som henne.

Og dette med kvinner og deres plass i forsamlingen? Jeg finner få spor av Paulus som kvinneundertrykker i brevene, han har et påfallende moderne syn på forholdet mellom kjønnene. (Han er derimot ikke spesielt opptatt av at slaver har krav på frihet.) Dessuten er det vanskelig å vite hvilke brev som er ekte Paulus-brev, og hvilke som er imitasjoner eller tillagt ham uten at han hadde noe med dem å gjøre.

Sterkt anbefalt!

Søndag 28. februar 2021, kl. 18.02

Valgomgangen er avsluttet og Musikk fra en blå brønn (av Torborg Nedreaas)
ble valgt til neste felleslesing. Boka fikk sju stemmer.

Gratulerer!

De tre andre bøkene plasserte seg slik (antall stemmer i parentes):

Lasso rundt fru Luna (5)
Allis sønn (5)
Av måneskinn gror det ingenting (3)

Jeg lager diskusjonstråd for Musikk fra en blå brønn innen en uke.

Damen med det kuleste navnet, har skrevet nok en engasjerende thriller. Det morsomme er at navnet Karin Slaughter er hennes ekte navn. Det er nesten skreddersydd til bøkene hun skriver.

En stødig forfatter
Bruddstykker er ikke hennes nyeste bok. Originaltittelen ble utgitt i 2018 og på norsk ble den utgitt i 2020. Dette er en av hennes enkeltstående thrillere. Noe hun er svært god på. Har lest Pretty Girls og The Good Daughter av henne tidligere, og bøkene hennes er ofte svært engasjerende og har mye fart.

Det har også denne. Boka er kanskje noe stor, men den føles ikke stor mens man leser, fordi innholdet føles ikke tungt. Det er som om lesingen nesten går av seg selv, og hva er vel bedre enn det?

Kjenner du din egen mor?
Denne thrilleren er om et komplisert mor og datter forhold som blir enda mer komplisert. De er på restaurant som befinner seg i et kjøpesenter for å feire Andreas bursdag. Hun fyller 31 år og moren vil ikke at datteren skal tilbringe dagen alene. Andrea, også kalt Andy, bodde en periode i New York, men flyttet tibake til sin mo,r for hun føler seg mislykket og vet ikke helt hva hun vil. Mens de drikker kaffe oppstår det skyting, og Andrea får se en side av moren hennes hun aldri før har sett. Handlekraftig og veldig rolig i en slik type situasjon. Senere oppstår det en ny hendelse som gjør til at moren ber Andrea om å flykte i en bestemt rute, og ikke ta kontakt før moren hennes ber henne om det. Hva er det som egentlig skjer, og hvem er det Andrea må flykte fra? Boka er både om nåtiden og fortiden. Nåtiden er om Andrea på flukt og på leting etter svar om hvem moren hennes er, og hva hun har skjult for henne. Den andre er om en gruppe mennesker, en type sekt som planlegger diverse attentat. Deler av handlingen foregår i Oslo.

Personlig likte jeg best å lese om nåtiden fremfor fortiden, for syntes fortiden ble for forutsigbart og nåtiden var mer åpen. Man ble hekta på reisen til Andrea og hva som ville skje videre. Hun er heller ikke en typisk karakter som skal leke helt. Hun prøver bare å gjøre det hun får beskjed om, og håpe at alt vil gå bra med henne og moren hennes til slutt. Man blir lett lei av disse heltene som tror de vet best. Så det var forfriskende å lese om noen som er litt klønete, og som ikke alltid har tillit til seg selv. Likte også godt å lese om mor og datter forholdet. Man tror man kjenner det viktigste mennesket i livet sitt, men så gjør man ikke det likevel. Kommer Andrea til å se denne personen på samme måte som før, eller må man lære å kjenne hverandre helt på nytt? Man blir også spent på om moren hennes vil klare seg med tanke på alt som foregår.

Slaughter er svært god til å holde på interessen hele veien, utvikle en handling med mye action, og skape et bånd til karakterene, enten man liker dem eller ikke. Jeg kjeder meg ikke med denne forfatteren. Boka er også i ferd med å bli til en Tv-serie. Nesten alle bøker blir til enten film eller Tv-serie for tiden.

Fra min blogg: I Bokhylla

Av diverse grunnar har eg ikkje fått lest så mykje hittil i dag, men håper å få til meir i morgon...Eg har begynt på ein av mine romar skaffa på mammut: Bursdagsgaven av Sue Monk Kidd. Det vesle eg har lest til no verkar lovande. Ei historie om sterke kvinner i Sør-statane i USA - og skal vere basert på verkelege hendingar.

Så har eg leita fram Dødevaskeren av Sara Omar.
Det er repetisjon av ei vond historie sidan den skal diskuterast i ein lesesirkel som prøver å få til eit møte. Det er ikkje lett i desse tidene med så mykje omsyn til smitte...
Boka er vond, vond - men viktig!

God helg til deg og alle andre som kosar seg med ei god bok!

Oh yes! Dette er bra greier. Kjærlighet, svik, sjalusi, mytologi, død og ambisjoner plassert i nær norsk historie, og mikset sammen med Lars Myttings stødige hånd, og med hans lett gjenkjennelige bildespråk.

Eg set også pris på å vere med på ein lesesirkel på nett...spesielt no i desse koronatider når det ikkje er så lett å få til den lesesirkelen eg er medlem av her i lokalmiljøet.
Er glad for at du Torill vil overta etter Kjell!

Eg synest det har fungert greit med inndelt litteratur- då får vi lese både nytt og gammalt. Det er mange godbitar vi kan få kjennskap i på den måten. Men, kanskje andre vil ha endringar? Eg er open for det meste.
Hadde elles vore kjekt å få med endå fleire....

Lars Myttings debutbok ga meg lyst til å vaske bilen og sjekke oljenivået, og det skjer aldri ellers. Herlig om sterke følelser, biler og prinsippfaste menn i Gudbrandsdalen.

Og lest 15 år etter utgivelsen opplevde jeg den som et frampek mot verden som skulle komme: By mot land, stordrift mot enkeltforhandlere.

Den svakeste delen av boka er når bensinstasjon-eier Erik drar fra dalen til Oslo for å være med på seminar, og hører på mye reklamesvada. Men en ting fra Eriks møte med ledelsen treffer som ei kule, når han blåser ut om språkets forflating og alt som skifter navn til noe meningsløst: "Hva blir det neste? At Kripos blir Indisia? At NSB blir NORAIL?"

13 år senere skiftet NSB navn. Ikke til NORAIL, men til Vy.

Ofte lønner det seg å ikke ha forventninger i det hele tatt, og det hjalp med denne!

Mye av det samme i det siste
I det siste har jeg vært lei av å lese psykologiske thrillere som har lignet mistenkelig mye på hverandre, spesielt etter at Gone Girl (Flink Pike) kom ut i 2012. En bok jeg syntes var oppsrytt. Men etter den tid, er det mange som har prøvd å etterligne den oppskriften, fordi de vet at det selger, istedet for å finne sin egen fortellerstemme. Noe som er dumt.

Romy Hausmanns debutthriller er ikke original eller sjokkerende, men hun har sin egen fortellerstemme. Handlingen i Elskede barn har en interessante vinklinger, spennende overlappinger, og skiftende perspektiv. Det er også en bok som er vrien å forklare uten å være redd for å avsløre noe, fordi den tar så mange vendinger.

En uvanlig familie
Mange husker vel leken; mor, far og barn fra barndommen? Boka er litt av det samme, bare for vokne. Mer kan jeg nesten ikke si, annet enn at en kvinne flykter fra en hytte. Etter seg har hun med en jente. Hun er Hannah og er tretten år, men hun ser yngre ut siden hun er så liten og spinkel. Kvinnen blir påkjørt under flukten. Hannah blir med til sykehuset, men hun slipper å vente alene. Mens moren hennes får behandling, blir Hannah tatt hånd om av en kvinnelig sykepleier. Mens Hannah tegner, prøver sykepleierenå fiske om situasjonen hjemme, og hvordan de kan kontakte faren hennes, eller andre pårørende. Det hun ikke vet, er at hun er i nærheten av en svært dyster sak, og Hannah forstår det ikke helt selv, hun heller.

Skjønner at dette kan virke diffust, men det bør man også være når det gjelder denne boka, for man vil jo ikke ødelegge spenningen for andre. Selv visste jeg ikke så mye om boka før jeg leste den selv. Hadde bare sett den overalt for den var svært synlig på kort tid. Ofte liker jeg ikke bestselgere, for synes ofte de har for mange overdrivelser. Så det er svært sjeldent jeg liker populære bøker, så det er overraskende at jeg likte denne.

Syntes ikke at overrasekelsene og vendingene var sjokkerende. Synes heller ikke det er det viktigste i en psykologisk thriller lenger. Det viktigste er at sjangeren kommer med handlinger som faktisk er spennenede og som øker leselysten. Det syntes jeg at denne gjorde fint. Leste ofte lenger enn det jeg hadde tenkt, fordi boka hadde så fin og jevn tempo hele veien. Det var også godt å lese en psykologisk thriller med spennende personligheter og karakterer som man faktisk brydde seg om. I det siste har jeg lest psykologiske thrillere der jeg har brydd meg nada om en person overlever eller dør. Denne thrilleren var mer menneskelig. Man blir engasjert fordi man bryr seg.

Romy Hausmann har skrevet en mørk, dyster og svært engasjerende thriller. Hun har også sin egen fortellerevne. Håper hun ikke gir seg som forfatter etter denne boka.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eg vil også takke deg for den innsatsen du har gjort gjennom å organisere lesesirkelen på ein svært god måte! Det har vore kjekt å få lov ril å delta saman med fleire andre som er glade i litteratur.
Håper at du vil delta vidare i Bokelskere i debattar som vil dukke opp ....
Håper også at nokon andre vil ta over jobben?
Det er som Lillevi påpeikar - gjennom lesesirkelen les vi bøker vi kanskje aldri hadde starta på.

Igjen: Hjarteleg takk for innsatsen!

Hei,
En11 blir den 44. felleslesingen i lesesirkelen.
Vi har da lest 11 bøker i hver av de fire kategoriene.

Jeg har bestemt meg for å slutte som administrator for denne lesesirkelen etter En11.
Hyggelig om noen vil overta ledelsen, eller kanskje lage ny lesesirkel.

Takk for mange trivelige og lærerike diskusjoner underveis.

Mulegutten har hittil for meg vært en ukjent tegneserie. Grunnen er at jeg har ikke utforsket tegneserieverdenen noe særlig i det siste.

Denne gang er Mulegutten redd for å miste jobben sin. Han sliter med å få folk til å komme innom museet. Han trenger noe fresht og spennende.

En god, felles løsning?
Mens Mulegutten strever med å få tak i et vellykket prosjekt, sliter presidenten med å få tak i bensin for å komme seg videre på turné. For å få tak i mer bensin, får han høre fra noen andre, at han må finne den siste gjenlevende dinosaur for å produsere mer bensin. Den siste gjenlevende dinosauren befinner seg visstnok i jungelen.

Mulegutten får uventet besøk av presidenten på jobb. Han kommer med en plan som innebærer en ekspedisjon. Hvis de to legger ut på tur til jungelen sammen, lover presidenten Mulegutten en uforglemmelig attraksjon, og presidenten får skaffet bensin til ham selv og folket. Men, først må de fange dinosauren. Vil hele turen være forgjeves, og er den siste gjenlevende dinosaur bare oppspinn?

Underlig kjemi
Øyvind Torseter er en av de få som både skriver og lager illustrasjonene selv. Han er både illustratør og billedskaper. En kreativ sjel. Historien er kanskje mer spennende for unge lesere, men inneholder noe politisk humor for voksne. Illustrasjonene er både fine, merkelige og fascinerende. Synes at historien er småoriginal og har sine interessante øyeblikk. Man føler mer sympati for Mulegutten enn presidenten. Man vil at Mulegutten skal lykkes, men presidenten virker noe streng, og er kanskje en liten unnasluntrer? Kjemien deres er underlig, men også underholdende. Underveis i ekspedisjonen møter de all slags farer og skapninger.

Denne boka og tegneserien er kanskje ikke noe for alle, fordi den kan være noe sær, og det spørs jo litt hva slags humor man har. Syntes den hadde en fin og aktuell humor, hadde noen spennende høydepunkt, og det en lett bok å komme seg gjennom, både for store og unge lesere.

Mulanosaurus Rex byr i hvert fall på en uvanlig ekspedisjon.

Fra min blogg: I Bokhylla

Søndag 21. februar 2021

Ny tråd: Valg av En11

DENNE TRÅDEN SKAL BRUKES KUN TIL STEMMEGIVNING.
Unntak: Innlegg for å løfte tråden.

Frist for å avgi stemme:
SØNDAG 28. FEBRUAR, kl. 18.00

Du stemmer ved å klikke på "Godt sagt".
Du må stemme på minst to bøker.
Stemmer kan trekkes tilbake underveis, men ved fristens utløp må du ha stemt på
to bøker eller flere.

Bare de som er registrert (jfr. hovedtråden) kan avgi stemmer.

Se ellers Forslag til En11.

Dersom to eller flere bøker deler førsteplassen, må vi ha ny(e) valgomgang(er).

Nedenfor følger en alfabetisk liste (etter tittel) over de nominerte bøkene.

Godt valg!

Søndag 21. februar, kl. 18.03

Hei,
forslagsrunden er avsluttet.

Fire bøker er nominert.
Jeg lager ny tråd for valg av En11 om litt.

Hornbys klart svakeste bok til da i forfatterskapet. Fire mennesker som har tenkt å ta livet sitt på nyttårsaften ved å kaste seg ut fra et høyhus i London, gjør ikke det. De begynner i stedet å omgås de neste ukene.

Livet er verdt å leve, selv om det kan være drit store deler av tiden. Det er dette Nick Hornby bruker 300 sider å fortelle med denne romanen. Historien fortelles fra hver av de fire hovedpersonene. Ingen av dem er særlig likandes, og det er noe med tonen i denne boka som jeg ikke ble klok på. Åpningsscenen, med de fire på taket, må ha vært et kick å komme på for forfatteren. Men etter det mangler det en engasjerende historie her.

High fidelity, About a boy, How to be good og nå denne boka sier alle at selv om vi sliter, så hjelper det å ha folk rundt seg. I denne boka blir det overtydelig, og historien er for dårlig skrudd sammen.