Bokelskere.no

Kjekt at du vil få i gang helgetråden- hyggelig å sjå kva andre kosar seg med i fritida!
Eg les ein murstein: Det åttende livet av Haratischwili- ei bok som er god på mange måtar- både innholdsmessig og språklig! Det er bra at innhaldet er oppdelt i bøker som har fått namn etter den personen som spelar hovudrolla.
Det er mange personar å halde styr på, så for meg er det nyttig å ta pauser mellom kvart «liv».

Er også i gang med Ekko av en venn av Ambjørnsen. Hyggelig å møte Elling igjen. Han er fornøyelig som alltid med sine gleder og sorger

God helg- det vesle som er att!

Enda en bok som jeg leste i 2020, og som jeg ikke rakk å skrive om samme året som jeg leste den, men har ikke mange bøker fra 2020 igjen, som jeg har lyst til å skrive om.

Er klar over at Bare rør ikke er for min målgruppe. Oss i slutten av 30-åra, men jeg liker å lese barnebøker for å følge med på utviklingen av dem oppgjennom årene, og sammenligne hvordan dagens barnebøker, er i forhold til hvordan de var da man selv var liten.

En frittstående trilogi
Bare rør er siste bok i Muldvarptrilogien. Selv har jeg ikke lest de to andre, og synes denne kan fint leses frittstående. Man blir kjent med brødrene Ellefsen og Tollef-sen. Sammen driver de et transportfirma. Denne gang får de en noe uvanlig flyttelass, og på grunn av tyngdekraft, skjer det et uhell, som gjør at flere fuglehjem blir ødelagte. Arbeidsulykke kan skje den beste, men klarer de å gjøre det godt igjen?

Dette er en svært kort bok på 50 sider, men det skjer mye på disse få sidene, mest gjennom illustrasjoner, for teksten består av få linjer og det er heller ikke tekst på hver side. Den passer godt som høytlesning før sovetid, eller for de som nettopp har lært seg å lese.

Denne gjengen består av både alvor og humor. Er Ellefsen og Tollefsen løsningsorienterte? Blir de venner med fuglene igjen?

Ingen stor fan av illustrasjonene
Ofte foretrekker jeg forfattere skriver og illustrerer selv, i stedet for at noen andre illustrerer historien deres, men denne gang, ville jeg nok likte det bedre hvis noen andre tok illustrasjonsbiten. Det blir litt stivt for meg, både linjene og fargebruken. Man blir ikke helt engasjert og stemningen er noe fraværende. Det finnes noen gode illustrastratører nå for tiden som bidrar i barnebøker, men må si at jeg foretrekker illustrasjonene i bøker fra da jeg var liten, for de føltes på en måte mer ekte.

Er som nevnt klar over at dette er en barnebok, men det bør være lov å være litt streng da, også. Personlig er jeg ikke interessert i å lese de to andre bøkene. Men er glad for å ha fått med meg denne for selv om jeg ikke ble begeistret, er det interessant å få med seg ulike stilarter når det gjelder illustrasjon og uttrykk.

Fra min blogg: I Bokhylla

Har lest noen stødige debutbøker allerede i år, og Knokkelstøv av Anders Moe, er en av dem.

Knokkelstøv var en bok jeg skulle lese i mai, men så langt rakk jeg ikke siden jeg leser i vanlig tempo, og noen ganger kommer andre bøker i veien. Å velge en bok å lese er omtrent umulig, når man har lyst til å lese alle bøker man kommer over. Men nå i juni fikk jeg soset meg til å lese Knokkelstøv etter å hatt den den ulest i noen måneder.

En spesiell, liten bok
Denne boka har vært litt synlig, men ikke nok, og fortjener mer oppmerksomhet enn det den har fått, spesielt hvis man vil ha lettlest krim. Boka er på bare 207 sider, men på de få sidene, rekker Moe å skape et helvete. Den er om en far som omtrent har vært fraværende i Tinas liv, som er tenåringsdatteren hans. Han store kjærlighet, Lise, og Tinas mor, dør i en ulykke, og sammen må de klare seg alene. Han har ikke vært mye til far eller sammen med familien, for han har hatt sine oppdrag. Tina vet ikke helt hva han er eller hva jobben hans går ut på, men hun vet at det er noe han ikke burde gjøre, og noe som er risikabelt. Begge to er forbanna og reagerer på sorg på forskjellig måte. Hun liker å teste ham, mens han knasker piller for å dempe angsten. Han vil ut av miljøet han har vært i de siste årene, for å være der for Tina og tenke på hennes sikkerhet. Han vil ut av alt for å skape et vanlig liv før det er for sent. Men å slutte i hans jobb, er ikke det samme som å slutte i et vanlig yrke. Må han gjøre opp for seg, eller kan han bare valse ut og gjemme seg? Kommer det alltid til å være et siste oppdrag?

Har sett mange filmer om karakterer som er i torpedomiljøet, men ikke lest så mange bøker om det. Det var kjekt til en forandring. Likte også at Moe ga Tommy noen svakheter til tross for hans truende ytre. Tommy sliter som nevnt med angst og vurderer å gå til psykolog for å endre på livet som mer ansvarsfull far, men kommer han til å gå så langt, og kommer han til å holde svakhetene hans usynlig for andre? Til tross for brutalitet og tungsinn gjennom boka, er også handlingen en god del underholdende for Tommy og også datteren, kan være morsomme på sin måte. Så det er ingen gravalvorlig bok. Torpedo er jo som kjent et feigt yrke. Personer som blir sendt for å oppsøke noen for å true og eller banke noen helseløse, så den som sender dem, slipper å gjøre det møkkajobben selv. Men samtidig er det et "yrke" som er fascinerende å lese om.

Noe amerikanskaktig handling, men klager ikke
Deler av boka føltes noe amerikansk. Spesielt tapet av den store kjærligheten og det å ofre alt for datteren. Men heldigvis var ikke dette en krim om en politimann som har en gravid kjæreste/kone som dør, og han er ute etter hevn. Det hadde i hvert fall vært typisk. Det var bare få scener og noe av stemningen som fikk meg til å tenke på denne boka mer som en amerikansk handling enn norsk. Selv om Norge ikke alltid er fredelig. Skurker er jo overalt, og Tommy er en god skurk som prøver å gjøre opp for seg og komme seg ut av det hele.

Knokkelstøv fikk meg av en eller annen grunn til å tenke på boka: Korrektur av et sorgens kapittel av Eivind Riise Hauge. Bøkene er på ingen måte like, men de hadde litt av den samme stemningen og inneholder rastløs hovedkarakter som har en god del utfordringer.

Knokkelstøv er en brutal og leken liten krimbok om forandring og det å ofre seg selv for de man er glad i.

Fra min blogg: I Bokhylla

Sofie Sarenbrant var inntil i år en ukjent forfatter for meg, noe som er rart, siden jeg har lest en del svensk krim oppgjennom årene, men det navnet har gått meg hus forbi.

Kan fint leses som frittstående bok
Men etter å ha lest denne boka, syntes jeg at det ikke gjorde noe. Syndebukken er bok nummer seks i serien om Emma Sköld. Selv om jeg ikke hadde lest de andre bøkene i serien, gjorde det ikke noe, for man får bakgrunnshistorie og man faller ikke av handlingen. Denne kan fint leses som frittstående, men det spørs jo hvor kresen man er som leser, selvfølgelig. Når det gjelder krimserier, er jeg ikke så nøye på rekkefølgen, for det er enkelt å henge med uansett.

Denne gang føler Emma Sköld at noen er ute etter henne personlig, eller er det bare innbilning? I strøket hun befinner seg i, skjer det et innbrudd og en tenåringsgutt blir funnet død. Familien til den døde gutten, hyrer noen til å vaske huset jevnlig, og det er rengjøringsdamen som finner ham. Flere ting skjer som gjør at Emma Sköld føler seg truet, men velger ikke å si så mye om det til foreldrene hennes. Både jobblivet og privatlivet hennes er noe vanskelig for tiden. Hun og en av dem hun jobber med, går gjennom en vanskelig periode, og det skaper litt samarbeidsproblemer. Det bor også en liten MacGyver i henne. Hun vil gjerne løse ting alene og gjøre ting på sin egen måte. Følge instinktene sine. Og hvem er kvinnen som blir funnet i vannet helt tilfeldig?

Et oppbrukt elment i krimsjangeren
Dette høres kanskje ut som en hverdagskrim, og det er det også. Det er ikke for oss som liker mer hardbarket krim. Handlingen går rolig for seg, det er en del drama og intriger som blandes mellom jobb og privatliv, noe man har lest mange ganger om før, og de kriminelle sakene var heller ikke spesielt engasjerende å lese om.

Det som derimot var småspennende og bedre å lese om, var om Sebastian og hans forhold til sin egen legning. Kunne ha tenkt meg at det fikk en større rolle i boka. En annen ting var også dagbokinnleggene. Ofte liker jeg ikke dagbokinnlegg, men syntes de innleggene spritet opp boka litt. Det var lett å finne ut hvem som sto bak de innleggene, men det var måten de var skrevet på, som var fascinerende.

Sarenbrant gjør også en moderne vri med å bruke nettforum i handlingen. Om brukere som oppdaterer og diskuterer om det som skjer i lokalsamfunnet. Noe som sikkert er vanlig for noen i dagens samfunn, men måten det er gjort på i boka, er ikke helt troverdig, og føles noe malplassert. Det dreper på en måte spenningen som kunne ha vært der.

Syndebukken var en bok jeg gjerne ville like, for den har et kult cover, det er alltid kjekt å bli kjent med forskjellige krimforfattere og svensk krim er ofte lovende, men dette ble for tamt i lengden, og for opplagt. Siden jeg har fått de to første bøkene om Emma Sköld som sommergave fra Cappelen Damm, skal jeg gi både Emma Sköld og Sofie Sarenbrant en sjanse til. Synes det blir for dumt og for tynt grunnlag å gi opp en forfatter kun etter en bok. Forfattere har sine oppturer og nedturer de også.

Fra min blogg: I Bokhylla

Da Lillehammer-OL åpnet i 1994, så jeg åpningsseremonien på et kjøpesenter i Lillehammer. Vi var fem 17-18-åringer på OL-tut, og bare et par av oss hadde fått billetter til åpningsseremonien. Jeg var ikke blant dem, så vi var en gjeng samlet rundt et lite TV.

Underveis i sin tale ba OL-sjef Samaranch om et minutts stillhet til ære for innbyggerne i Sarajevo, og ba alle reise seg for byen som hadde vinter-OL i 1984. Jeg fikk det med meg, men ble sittende som en idiot på stolen, i en miks av 17-årig idioti og skvalpende OL-mani: Vi var jo her for å digge oss selv og innkassere gull, ikke for å få en forlengelse av Dagsrevyen! Da OL på Lillehammer åpnet, var Sarajevo midt i det som skulle bli en fire år lang beleiring.

Steven Galloways bok er en tydelig, lettlest skildring av hvordan disse fire årene kan opplevdes. Boka er inspirert av enkeltskjebner fra Sarajevo, uten at den utgir seg for å være dokumentarisk. Perspektivet veksler mellom tre ulike personer, og sentralt står en cellist (som vi ikke kommer på innsiden av). Han spiller for forbipasserende, midt i en krigsherjet by, hvor snikskyttere og bombardement fra åssidene dreper daglig.

Isolasjon, fantasi, galgenhumor, hevnlyst, nestekjærlighet og klassekamp. Denne boka handler om alt dette, på en måte som alle kan forstå. Jeg vil spesielt anbefale denne for ungdommer, og som lettlestbok.

Denne hadde stått og støva ned i fleire år- hadde ingen forventningar - skulle berre fungere som «tidtrøyte» som me seier i vår del av landet. Men- den engasjerte- fekk meir og meir sympati for den dømte Agnes.
Og det at den er basert på verkelege hendingar gjer den endå meir engasjerande.
Interessant, ja..

Det er på Tåsen det skjer. I hvert fall i Elskeren av Helene Flood.
Etter en lunken leseopplevese når det gjelder Terapeuten i fjor av Helene Flood, hadde jeg likevel lyst til å lese hennes nyeste bok, Elskeren. Det var noe med konseptet som interesserte.

Hvorfor risikere å miste det man har?
Rikke Prytz har et liv som de fleste misunner. Hun har mann, barn og fint bosted. Hun har ikke eget hus, men bor i et rolig firemannsbolig i et pent strøk. Naboene går overens selv om de er svært forskjellige. Åsmund og Rikke, har vært sammen helt siden de var tenåringer og de har to barn sammen. Men hvorfor risikerer hun da å miste alt sammen med å være utro? Hun ligger med en av naboene, og da et mord skal ha skjedd i firemannsboligen, er Rikke redd for å bli avslørt for å ha vært utro, og redd for å bli innblandet i saken. Er det en av naboene som står bak mordet, eller er det noen utenfra?

Når det gjelder Elskeren så var det ikke mordsaken eller utroskap som var fengslende å lese om, men Rikke, familien hennes og naboene. Relasjonene og dynamikken i det hele. Veldig fascinerende lesing. De fleste av karakterene hadde sine egne særheter og var fengslende å lese om. Derfor var denne lettere å lese enn Terapeuten, og syntes også at hennes nyeste bok hadde mer innhold og aspekter. Det var mer å følge med på, og noen av partiene av boka var nesten som å se en Tv-serie. Man må lese noen sider til. Synes heller ikke at bøkene hennes er så nyskapende innen psykologisk thriller, eller er så nyskapende i det hele tatt som mange skal ha det til, men det er godt å se at flere norske forfattere kommer med mer fra den sjangeren, ikke bare oversatt litteratur hele tiden.

Småirriterende hovedkarakter
Det som irriterte mest med boka, var Rikke. Det er ikke alltid jeg liker hovedkarakterer i en bok, og jeg fikk ikke helt sansen for henne for ofte virker hun selvgod, og hun leker med det hun ikke burde bare fordi hun kan, og det er vanskelig å få medfølelse for henne. Hun blir litt mye av alt. Det virker ofte som om hun ikke enser det som skjer rundt henne.

Dette var artig og mørk lesing i motsetning til Terapeuten som jeg ikke brydde meg stort om. Lesingen gikk stort sett av seg selv, og man ble nesten like stresset som hovedkarakteren av å lese den.

Fra min blogg: I Bokhylla

Bøker som er ekstra tjukke- over 650 sider…med mykje godt lesestoff!

Det er en ærlig sak og tror kanskje det var meningen at den skulle være litt diffust. Jeg har lest mange lignende bøker, men likte denne for i denne fikk jeg connection til karakterene og brydde meg om dem. Syntes heller ikke det var altfor mange overdrivelser.En av de bedre thrillerne jeg har lest i det siste. Noe som var godt for har lest mange dårlige oppgjennom årene. =)

En bok som jeg leste i fjor, men som jeg ikke rakk å skrive om. Egentlig gjør det ikke noe, da det ikke er en bok det er så mye å skrive om ...

Dette er en av bøkene jeg har kommet over i en dagligvarebutikk, og noen ganger vil man ha lett underholdning uten å kreve noe mer. Avslappende lesing, som jeg kaller det. Ikke noe galt i det, bare man leser.

Navnforvirring
Der hun lå, er om Molly Anderson. På baksideteksten står det at hun heter Molly Anderson, men i innholdet heter hun Sanderson. Har sjekket noen amerikanske pressesider og blogger om bøker. I noen omtales hun som Sanderson, men de fleste som Anderson, så jeg satser på at hun heter Molly Anderson. Hun er journalist for lokalavisen, hvor hun skriver om små saker, og hun har mann og barn. Etter å ha slitt med tung depresjon etter å ha mistet et barn, kommer Molly sakte, men sikkert tilbake inn i vanlig hverdag og rutiner igjen. Mannen blir bekymret for henne da en rystene sak skjer i det lille stedet de har flyttet til Ridgedale, New Jersey, og Molly får ta for seg nyhetssaken. En nyfødt er blitt funnet død ved universitetsområdet. Har universitetet noe med saken å gjøre, og er Molly i stand til å jobbe med en slik sak, med tanke på at hun har mistet et barn selv?

En familie med mye motgang
Dette er en psykologisk thriller blandet med noe familiedrama. Det har ikke alltid vært lett for Molly og familien hennes, med tanke på barnet hun mistet. Men de har en datter og forsøker å være en vanlig familie til tross for den tunge perioden de har vært gjennom. I lengden var denne boka noe slitsom for det virket som om Molly tar all plassen og man får så vidt bli kjent med de andre karakterene. Skjønner jo at Molly har vært gjennom en tung tid, og at det tar tid å bli vanlig igjen når noe traumatisk har skjedd, men det blir vel mye Molly. Synes at de andre i familien hennes og andre karakterer kunne ha fått litt mer tid og plass, de også. Dermed ble denne boka noe ensformig for min del.

McCreight skal ha ros for å beskrive sorg og tap på en troverdig måte, men denne boka kunne ha trengt mer utvikling og flere avsporinger for å bli mer interessant. Dette ble for ensporet til thriller å være.

Fra min blogg: I Bokhylla

Spennande...og så håper eg at det kjem inn fleire gode forslag. Det er utrulig mykje godt å velje mellom.:)

Her vart det litt elle/melle- men trur eg landar på ei bok som eg nyleg har lese; Tabita av Iben Mondrup.
Boka gjorde djupt inntrykk på meg, så sterkt at eg kjøpte den på den lokale bokhandelen etter å ha lånt den på biblioteket.

Innhaldet er frå Grønland og Danmark og handlar om små born som vert tvangsadopterte til danske adoptivforeldre. Dei vart nekta å snakke morsmålet, og fekk ikkje uttrykke at dei lengta etter si grønlandske mamma...
Forfattaren har budd på Grønland, og sjølv om dette er ein roman har liknande hendt: I 1951 vart 22 grønlandske born sendt til Danmark for å bli danna menneske...
Ei bok eg kjem til å lese igjen sjølv om den ikkje blir utvald...

Boka har lagt klar til å lese ganske lenge...men, dessverre så var det andre bøker som lokka meir...Trur årsaka må vere at eg las denne i dystopisk lesesirkel for 5 år sidan.(Ps...eg las første kap, men det tel ikkje...)

Boka er god, ein klassikar som har vore viktig i verdslitteraturen.
Håper at resten av gruppa har fått ei positiv oppleving- trass i eit innhald som ikkje er av det mest positive!

Godt å høre at du også likte den. Syntes ikke den var spesielt original, men likte karakterene, man fikk faktisk connection med dem, og den var heller ikke full av overdrivelser. Vil gjerne ha mer krim og thrillere i samme stil som denne, mer nøktern. =)

Akkurat denne boka hadde tjent på å bli komprimert, ja. Mulig at det oppleves annerledes hvis man leser den som to bøker, men etter min mening er bok 2 betydelig dårligere.

Jeg tror kanskje ærbødigheten for tjukke bøker er mindre i dag enn før. At verden spinner raskt i dag, må gjøre noe med tålmodigheten vår for å lese lange bøker.

Det er litt for langt mellom drammene i Elsa Morantes to bøker om andre verdenskrig. Jeg forlanger ikke at en bok på 605 sider (Historien I og II er slått sammen til én i den norske versjonen jeg leste) skal holde tempoet oppe på hver side. Men boka forsvarer ikke lengden.

Min interesse for Historien varierte sterkt. Noen deler av den er opprivende å lese, som scenen hvor togvognene med jøder er klar til avgang i Roma i retning utrydningsleirene. Eller når en gruppe italienske partisaner overfaller en tysk patrulje. Eller når en tysk patrulje mishandler og dreper en mor og en datter.

Jeg tror denne boka er en god skildring av hvordan krig oppleves. Mye av tiden er venting, usikkerhet, sult, rykter og tanken på overlevelse. Volden er der, men oppleves ikke tett på livet hele tiden av en sivilbefolkning.

Når det er sagt, synes jeg disse skildringene av hverdagslivet var ganske kjedelig beskrevet. (Etter denne boka har jeg ikke behov for å lese om hunder på en god stund. Dyr er kjedelige!) Jeg fikk en viss godhet for hovedpersonen Ida og hvordan hun ble dratt inn i begivenhetene uten å be om det. Sønnene hennes er de to andre sentrale personene, og krigen preger dem alle.

Når freden kommer, blir den ikke feiret, men oppleves som et mildt skifte i en hard hverdag. Min favorittsekvens kommer mot slutten av boka, hvor en av de traumatiserte overlevende partisanene holder en lang tale på en bar, om historiens gang, konsentrasjonsleirer, moral, ideologi og mye mer. Folkene som sitter der vil heller spille kort og drikke øl.

Jeg leser den scenen som forfatterens avsluttende ord til oss lesere. Krig har bare tapere og de underliggende samfunnsstrukturene ligger fast. Resten av boka er fortellerstemmen (et "jeg" som viser seg ganske ofte) mer pratsomt til stede enn jeg hadde behov for.

Takk. Fint å høre. =) Har ikke sett så mange lese den ennå, og den fortjener mange lesere, så det blir spennende å se hva du mener om den til slutt. Jeg venter i spenning. =) Oates har en veldig behagelig fortellerstemme og gleder meg til å lese enda mer av henne.

Når det gjelder familiedrama, foretrekker jeg å se det som Tv-serie, fremfor å lese om det. Men siden denne boka er skrevet av Oates, måtte jeg slå til.

Har ikke alltid hatt lyst til å lese noe av Oates. Jeg begynte ikke å lese noe av henne før i 2019 og da leste jeg med Svart vann, og senere leste jeg Mitt liv som rotte. Hun har en behagelig og nøktern fortellersetemme som jeg fikk sansen for, og dermed måtte jeg lese denne også: Natten. Søvnen. Døden. Stjernene. Tittelen høres kanskje ut som en dødsprosess, men så handler boka mye om døden, også.

Familiemedlemmer i sjokk og vantro
Døden inviterer seg selv hjemme hos familien McClaren. En storfamilie med fem barn. John Earle McClaren, også kalt Whitey, og tidligere borgermester, dør bare 67 år gammel. Han er på sykehus for å opereres etter et slag mens han kjørte, men dør noen dager senere. Familien tror at han døde av helsemessige årsaker, men eldstesønnen Thom, får vite at faren hans stoppet da han så en indisk-amerikansk mann bli bøllet med av to politimenn,. Han stopper for å undersøke situasjonen. Politiet oppfatter McClaren som "truende", og ser seg "nødt" til å ta i bruk en Taser, som er en elpistol, og dermed havner Whitey på sykehus. Som baksideteksten sier, dør han, og familien sitter igjen med et stort tap og sorg. Skal Thom fortelle sannheten til resten av familien, om at deres kjære far og mann ble utsatt for politivold, og skal han gå til sak? Whitey var alltid "kompis" med poltiet mens han var borgermester. Dermed er det et vanskelig valg for Thom.

Man blir godt kjent med familien McClaren, enken Jessalyn og barna Thom, Beverly, Lorene, Virgil og Sophia. Man blir kjent med dem mens Whitey levde, og tiden etterpå. Jessalyn som sitter alene igjen i det store huset, for barna deres er voksne og har flyttet ut for lenge siden. Men de er bekymret for henne for hun forvandles omtrent til et spøkelse på grunn av sorgen. De reagerer også på dødsfallet på forskjellige måter som også er godt beskrevet.

Lettlest til tross for størrelsen
Dette kan godt mulig høres ut som hele boka, men denne romanen er på nesten 800 sider, og består av flere aspekter og karakterer enn det som er nevnt. Det jeg har nevnt er bare hoveddelen. Jeg foretrekker store bøker fremfor de små, men hvis noen kvier seg til å lese denne mursteinen, så er det ikke noe å grue seg til. De fleste kapitlene er korte og kjappe. Historien har et godt driv og det skjer alltid noe. Man blir godt kjent med familien og andre karakterer, og det er lett å bli dratt inn i handlingen. Oates byr på mystikk, relasjoner og romanen er heller ikke bare om sorg og tap, men også om håp, og det å prøve å gi livet en sjanse til.

Ikke helt fornøyd med slutten da den føltes noe malplassert i forhold til resten av boka, både når det gjaldt fortellerstemme og stemning, men det ødela ikke resten av boka. Har fremdeles sansen for Oates fortellerstemme. Hun er ikke den som overdriver.

Fra min blogg: I Bokhylla