Bokelskere.no

Det er nedstengning i Lagos på grunn av pandemi. Høres det kjent ut?

En turbulent tid
En mann med det rare navnet Bambi blir kastet ut. Liker ikke å gjøre narr av navn, men man kan vel det når det gjelder karakterer i en bok? Dama hans har funnet noe på telefonen hans som hun ikke liker, og viser ingen nåde. Hun er snill med å hjelpe ham ut av døra. Han ender opp hos tanten sin som bor i en bungalow. Hun bor der med et nyfødt barn. Bambis onkel døde for litt siden, men hans elsker bor der sammen med tanten av en eller annen grunn. Bambi vet ikke hvor ellers han skal gjøre av seg, og selv om han kommer innom litt brått på, får han bli. Han kjenner onkelens elsker fra før, men later som ingenting til tanten. Hvordan kjenner han onkelens elsker tidligere? Etter noen få dager i bungalowen, blir stemningen svært så anspent av mange grunner. Ting blir ikke bedre da begge kvinnene hevder at de er moren til nyfødte gutten. Hvem skal han stole på?

Begrenset tid og lengde
Boka er svært kort på 123 sider og kan også beregnes som en novelle i grunn. I horrorsjangeren har bøker på størrelsen med en novelle blitt svært så populære, og det virker som om flere sjangere satser på det også. Selv foretrekker jeg store bøker, for de er lettere å lese og leve seg inn i. Med korte bøker som fint kan leses på få timer eller dager, opplever jeg ofte som seige, og som aldri kommer ordentlig i gang, før man blir kastet ut av boka igjen. Slik opplevde jeg også med Han er min. Baksideteksten virket fiffig og deler av handlingen er også det, og jeg likte dysterheten i bungalowen, som blir forsterket i takt med dagene.

Bambi føler en beskyttelsestrang på vegne av den lille gutten, for hver dag han tilbringer tid med de to kvinnene, føler han tvil om mye, og vet ikke hvor mye ansvar de egentlig bør få, uansett hvem som er moren til gutten. Han føler et slags bånd til gutten og blir svært ansvarsfull på få dager, mens han prøver å motstå savnet etter kjæresten som foreløpig har kastet ham ut. Og er det trygt å bo der sammen med tanten og den andre kvinnen, eller blir tilstanden verre for hver dag som går?

Mer kan jeg egentlig ikke si så mye om boka med tanke på at den ikke er så stor, og det blir da begrenset hva man kan fortelle. Har sett en god del like boka, men selv er jeg ikke helt der, selv om jeg ville like den. Spesielt siden jeg likte Min søster er seriemorder som jeg leste i fjor. Fikk sansen for både humoren og galskapen. Han er min har et lite snev av begge deler i seg, men manglet den lille snerten. Syntes Han er min ble mye tammere enn hennes forrige bok. Forventer jo ikke at en forfatter skal skrive en lignende bok hele tiden, men savnet mer av særheten i Han er min. Syntes både karakterene og handling ble noe tamme og fraværende. Jeg ble ikke helt engasjert. Syntes heller ikke at slutten var helt troverdig. En fin bok å få med seg hvis man vil lese noe kjapt og med stor font, men rakk ikke helt å leve meg inn i handlingen før det hele var over. Noe som er synd.

Er ikke meningen å virke kald. Likte dysterheten i bungalowen og utviklingen til hovedkarakteren, men brydde meg ikke særlig mye om historien. Det ble litt for slapt og lettvint.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dag Solstad er mest av alt en presis forfatter, enten han skriver om fotball eller folk. I denne tidlige Solstad -boka er presisjonen kombinert med en brennende politisk vilje. Arild Asnes 1970 følger hovedpersonen som utover 1970 gradvis sklir inn i kommunismen.

Det skjer ikke uten stor tvil hos Arild Asnes, en figur som minner mye om forfatteren. Fortellerstemmen ligger enda lenger til venstre enn hovedpersonen. Når Arild strever med ideologien, glir resonnementene over til en mer klarsynt forteller, og det er ikke alltid lett å se hvor den ene slutter og den andre begynner.

Arild Asnes 1970 er rett og slett en slags ideologisk thriller, hvor Arild omfavner en kommunisme som han på mange måter synes er latterlig. Boka må lese for alle som har tenkt å gå videre til Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vår land og Roman 1987, som handler om hvordan det gikk videre med Arild Asnes' likesinnede.

Ja, den filmen er fin!

Hei!
Eg greidde ikkje å stanse meg, viljestyrken er svak når det gjeld bøker.
Så eg skaffa meg Becks siste sommer av Benedict Wells.
Las at den skulle ha litt humor, og akkurat det hadde eg behov for no.
Har ikkje lest mange sidene, men trur kanskje eg kan få litt moro.
Ha ei god helg!

Jeg liker å lese bøker som tar for seg saker fra virkeligheten, nonfiction, men har ikke lest så mye av det med hendelser fra Norge, for det blir litt for nære. Men tenkte at det var på høy tid å gjøre noe med det, med tanke på at det er ti år siden terrortragedien i Norge skjedde. Har ikke lest noen bøker av Utøya ofre tidligere med vilje, men tenkte å lese minst en bok i år.

En sårbar historie fortalt av en tøff jente
Cathrine Trønnes Lie forteller sin historie til Mariangela Di Fiore. Trønnes Lie skriver kun etterordet selv. Skjønner jo at ikke alle som har opplevd en tragedie ikke vil skrive selv, fordi det blir en for stor påkjenning, men det er viktig at hennes og de andre som opplvede denne mørke dagen blir fortalt.

Hun opplevde ikke bare det utenkelige den dagen, men hun mistet også sin søster, Elisabeth. I boka beskriver hun tiden med søsteren før reisen, deres dager på Utøya og tiden etterpå. Hun forteller om hvordan hun overtalte søsteren sin til å bli med. Cathrine har vært på Utøya før og hun ville gjerne ha med seg søsteren sin for å vise hvor gøy de har det, og mye overtalelse skal til før hun endelig ble med. Utøya er et sted for AUF ungdommene for å ha det gøy og også drøfte en god del alvor sammen. Bli kjent med hverandre og folk fra hele landet samles. Men idyllen blir noe dempet da de først hører om hva som har hendt i Oslo og undersøker så om det er sant. Ting blir enda mer surrealistisk da de hører skyting. Er det bare en spøk? Er det bare en person som skyter eller er det flere? Trønnes Lie forklarer godt skillet mellom kaos og vantro som herjer i henne mens de prøver å skjønne hva som egentlig skjer. Utøya skal jo være et trygt sted.

Ikke så glad i fortellerstemmen
Kommer ikke til å skrive en lang anmeldelse om boka siden den er på 150 sider. Jeg synes at Trønnes Lie beskriver godt både tiden før og etter hendelsen, spesielt tiden etterpå, for oss utenfor skjønner jo ikke helheten av det disse ungdommene har gjennomgått, og hvordan det har påvirket dem lenge etterpå. Synes hun forklarer det på en god og ekte måte. Det eneste jeg ikke likte spesielt godt i boka var selve fortellerstemmen. De fleste sidene består av en halv side med tekst og noen sider med lengre tekst, men det blir veldig ujevnt og opphakket. Skjønner jo at det er kanskje for å illustrere kaos, sorg og tankegang, men foretrekker en jevnere og mer flytende tekst.

Likevel er jeg glad for å ha lest boka, for Cathrine Trønnes Lie beskriver tanker og følelser på en god måte, og det er lett å få medfølelse for henne og de andre overlevende. Hun har opplevd noe sterkt og mistet sin søster i det hele, men likevel prøver hun å finne en egen sti videre etter tragedien. Det er beundringsverdig, og det er også sterkt av henne å ha en slags galgenhumor i alt det triste sammen med faren sin. Liker også at hun skriver noe selv, altså etterordet. Det beviser også at hun er en god skribent.

En fin og sårbar liten bok med sterk handling. Synes den fint kan leses av både ungdom og voksne. For vi har fortsatt mye å lære av den dagen.

Fra min blogg: I Bokhylla

The Queen of The Cicadas, også kjent som La Reina de Las Chicharras terroriserer dem som fortjener det, for å ta igjen for noe de har gjort galt.

Det høres kanskje ut som en historie å himle med øynene til, men det er det ikke. Dette er en av de bedre bøkene om vandrehistorier jeg har lest i det siste, og er veldig fascinerende. Det er også sjeldent at jeg liker begge tidslinjene, de gangen det er med forskjellige tidslinjer. Ofte liker jeg bare den ene eller ingen av dem. Men syntes det var svært interessant å bli kjent med både Milagros og Belinda.

Utrygg arbeidsplass
Den ene tidslinjen er fra 1952 og er om Milagros fra Mexico. Hun drar til Alice, Texas for å jobbe på en farm. Pengene hun tjener inn sender hun til sine nærmeste hjemme. Hun har lyst til å dra fra dette stedet til California, fordi hun mistrives av flere grunner. Det er folk der som er glad i henne og hun trives med, men det er noen menn som er direkte ekle, og en del kvinner fryser henne ut, mobber henne. Vil få henne til å tro at hun er ute etter mennene deres. Hun planlegger å reise sammen med noen andre, og ikke lenge før hun skal forlate stedet hvor hun mistrives, blir hun myrdet på en svært brutal måte som blir husket lenge etterpå. Det er da legenden om The Queen of the Cicadas oppstår.

I 2019 blir Belinda invitert på samme sted som Milagros ble drept. Hun er der for at en av hennes nærmeste venninner skal gifte seg. Hun er ikke i humør for hun har gjort mange dårlige valg i livet, blant annet tatt mange dårlig valg av menn, hater å være alene, og møter likevl opp alene. Hun har en sønn, men opplever en slags avstand mellom dem. Hun møter likevel opp for å være der for venninnen. Hun har også en fantastisk form for selvironi. Hun møter Hector, som er farmens nye eier og som leier ut lokalet til bryllupet. Hun tilbringer mer tid med ham enn å være gjest i bryllupet, fordi hun blir så fascinert av å høre ham fortelle om Milagros - The Queen of the Cicadas. Hun synes synd på kvinnen. Det urettferdige hun ble utsatt for på grunn av klasseskille og rase. Siden det som skjedde henne ble stort sett hysjet ned, vil Belinda gjøre sine egne undersøkelser om henne. Det blir mer spennende enn det hun først har tenkt.

En uhyggelig skikkelse
Tenkte først at dette ble en standardaktig horrorbok om en vandrehistorie, men det ble det heldigvis ikke. Den er heller ikke nyskapende, og heller ikke skremmende, men bød på en god historie med mye atmosfære og mørke vendinger. Karakterene var også karakterer som man likte, i hvert fall de fleste og som man fikk medfølelse for. Det er ikke ofte det skjer i horrorsjangeren. Må også skryte av Castros fortellerstemme som er både tøff, rett på sak og nesten poetisk. Noen scener er både grufulle og uhyggelige. Milagros død er kanskje et av de fæleste drapene jeg har lest på en stund. At hun blir drep, er ingen avsløring fra min side for det står på baksiden. Likte også at en horrorbok tar for seg viktige saker som rase, klasseskille og mobbing. Castro beskriver dette på en troverdig måte.

Vil også gi Castro skryt for at hun skriver på en svært levende måte. Det var nesten som å bli sugd inn i boka, men bare nesten. Når jeg leser, føler jeg ofte at jeg leser istedet for å føle at man er inne i boka mens man leser. Så det var ikke langt unna fra å føle at man nesten var med i handlingen selv.

The Queen of the Cicadas var ikke skremmende og det er heller ikke derfor jeg leser horror. Når jeg ser en horrorfilm eller leser horror, har jeg gitt opp håpet om å bli skremt. Sånn er det når man er oppvokst med sjangeren fra man er liten. Nå er jeg mer ute etter en god historie og kanskje glimt av uhyggelige hendelser, og det fikk jeg i denne. Det eneste jeg ikke likte med denne var at skriften var svært liten, og ble ikke helt begeistret over slutten. Men avslutninger er ofte vanskelige.

Det er fremdeles håp for horrorsjangeren, heldigvis og denne boka endte opp som min anbefaling i juli.

Fra min blogg: I Bokhylla

Ser ut som om det er ein praksis eg ikkje har vore obs på før…eg sjekka ei av mine bøker hos Norli, og der var det linka til min omtale på Bokelskere…ikkje berre min forresten, det var fleire som hadde omtalt same boka. Spørs om Norli har fått ein avtale med Bokelskere…alt er kommersielt no for tida …(red)

Red igjen: Under stjernene som er gitt på Norli står Bokelskere oppgitt som kilde: Sitat:
Kilde: bokelskere.no. Terningkast 5 og 6 er slått sammen til 5 stjerner. Se lesernes omtaler av denne boka.

Det er godt mulig at Austen ironiserer over livet hun beskriver. Men ironien er i så fall så finstemt at den går over hodet på meg. Jeg tror det kan ha med kontekst å gjøre. Lesere for 200 år siden ser sikkert mange nyanser som jeg går glipp av.

Det er en viss distanse og kritisk blikk i Austens bøker, samtidig som alle ender med at kvinnene endelig finner en passende mann å gifte seg med.

Cara Hunter er et navn jeg har lagt merke til, men ikke brydd meg noe særlig om, inntil nå.

Bedre sent enn aldri
Grunnen vet jeg ikke. Jeg har to andre bøker av henne ulest i hylla og de virker som realistiske og spennende krimbøker, men andre bøker har kommet i veien. Det var noe med denne boka, som gjorde at jeg ikke ventet lenge med å lese den. Syntes både tittelen og baksideteksten virket dystert, og det var akkurat det jeg ville ha. En dyster krimbok. Jeg leser ofte krimbøker og jeg tar ofte en pause fra dem også, når de begynner å bli monotone og like. Det er ikke noe spesielt med denne heller, men snarere fascinerende.

Spesielt temaet er fascinerende som man ikke kan si noe om siden det avslører en del av saken Adam Fawley og hans team skal etterforske. Det er om blant annet hat og hvorfor kan hat føre til drap. Dette er den fjerde boka om Adam Fawley og jeg er sløv på å lese bøker i kronologisk rekkefølge. Det spørs litt hvem som har skrevet bøkene og hvilken sjanger en bokserie tilhører, men når det gjelder krimbøker, synes jeg ikke det blir rotete hvis man ikke har lest fra starten av. Særlig ikke hvis forfatter gir hovedkarakterene god bakgrunnstoff. Da henger man i hvert fall med og det gjorde man i denne, og i hver bok er det som regel en ny sak. Denne gang er det om en drosjesåfør som finner en jente gående alene og virker veldig medtatt. Hun gråter, sjangler og det ser ut til at hun er utsatt for noe. Han vil kjøre henne til politi eller sykhus, men jenta nekter og vil at sjåføren skal kjøre henne hjem hvor hun bor med mor og søster. Når politiet oppsøker henne, nekter hun å snakke. Hvorfor vil hun ikke samarbeide og kommer hun til å samarbeide når en jente i nærheten forsvinner?

En krimsak med mange aspekter
Dette høres kanskje ut som en helt vanlig krimbok, men det er det ikke. Boka er mer enn som så. Selv om det var enkelt å se sammenhengen i det hele før etterforskerne, så gjorde det ikke noe, for boka er såpass realistisk og medrivende. Det er en stor bok på over fire hundre sider, men besto av få dødpunkter, noe som er sjeldent, for ofte kjeder jeg meg i midtpartiet i en krimbok, men det skjedde ikke med denne. Fortellerstemmen til Hunter er svært nøktern og engasjerende. Man må lese litt til og kanskje enda mer for å se om man har rett, og det er litt artig når man har rett. Sånn er det vel når man har lest og sett en del krim. Men syntes ikke det ødela selve spenningen fordi karakterene, både Fawley og teamet hans og diverse mistenkte som oppstår, var interessante å bli kjent med.

Hadde også sansen for ofte skifting av perspektiv som gjør en krimbok mer realistisk, og likte hvordan teksten forandrer seg på når det gjøres opptak av avhør, rettsdokumenter og diverse. Teksten blir da ikke så monoton. Boka består også av et persongalleri som man får medfølelse for og bryr seg om, noe som ikke skjer så ofte i krimbøker.

Det jeg ikke likte så godt å lese om var om Fawleys kone og hennes tid som gravid. Graviditet i bøker har jeg alltid hatt lite interesse for å lese om uansett sjanger, og det dreper på en måte resten av spenningen i boka. Ødelegger litt av flyten. Men heldigvis var det ikke for mye om det, og for min del var det for lett å finne ut sammenheng og diverse i saken Fawley og teamet hans stresser over. Likevel ødela det ikke resten av boka som er godt skrevet og tar opp et tema eller to som det skrives altfor lite om. Håper å få sjansen til å lese de to uleste bøkene jeg har av Hunter før året er omme, for dette ga mersmak! En av de mer realistiske krimbøkene jeg har lest på en stund.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eg skaffa meg romanen fordi eg hadde fått i gåve hennar neste bok; «Elskeren» - og tenkte det kunne vere greit å lese denne først..men, det har sikkert ikkje noko å bety.
Eg likte deler av boka, Flood skildrar godt tilstanden til Sara, men den store spenninga gav den ikkje meg. Måtte lese alt, likevel.
Kanskje romanen skildrar einsemd meir enn granskinga av ei mordsak. Ikkje akkurat kjedelig, men delvis stilleståande?

Som deg vurderte eg å gi terningkast tre, men enda på 4.

Slike bøker som skal være skumle for barn og unge, leser jeg ikke fordi jeg håper de skal være skremmende, men synes de er underholdende. Jeg liker å holde meg oppdatert om horror i alle målgrupper, og det er ikke noe galt i å være nostalgisk en gang i blant.

Nostalgiske bøker
For vet at som yngre leser, ville jeg ha elsket denne bokserien, og merkelig nok gjør jeg det i voksen alder også. Ford skriver på en måte at selv om det er rettet mot unge lesere, er heldigvis ikke språket overbarnslig eller barnslig i det hele tatt. Det er rett frem, med en del atmosfære, rare karakterer og en liten blanding av alt. Så synes disse bøkene er herlige på en enkel og humoristisk måte.

Så langt i serien er det fire bøker, også på originalspråket. På engelsk heter serien Frightville og synes det er mer snerten enn Skrekk og Gru. Har sjekket forskjellige amerikanske nettsider for å se om det hadde kommet ut noen flere, men i skrivende stund er det blitt utgitt bare fire bøker. På Goodreads kalles boka Keep the Lights On, men det er feil, for originaltittelen er: Night of the Mask, bare for å understreke det.

I bok nummer fire møter man Tucker som blir invitert til bursdagsfest til en jente. Jenta er kjent for å bo i et hus som de fleste i nærområdet vet om siden det er godt synlig og har et spesielt design. Moren hans synes han er heldig som får se innsiden av huset siden hun er grøsserforfatter, men selv har han aldri lest bøkene. På bursdagsfesten må man ha kostyme eller maske, være utkledd som noe. Derfor drar Tucker innom en butikk som heter Skrekk og Gru, som er en fast greie i hver bok. Butikken som har alt mulig stæsj. Tingene som selges har ofte rare evner. Tucker velger seg en maske til festen, men etter hert merker han noe rart med denne masken. Han ser skygger og av og til innbiller seg for å se noe, som kanskje ikke er der, når han har på seg masken. Og når han ankommer bursdagsfesten, forsvinner gaven han har tatt med seg til bursdagsjenta. Hvorfor skjer det så mange rare ting?

Dette høres på en måte ut som en typisk skrekkhistorie. Det er det også, men samtidig tilføyer Ford andre ting i historien som ikke nevnes i min oppsummering, slik at ikke noe blir avslørt. Så boka består av mer enn det som står forklart i avsnittet ovenfor.

Butikken med rare ting som har magiske evner
Det som er fint med denne serien, er at hvis man går glipp av en bok, gjør det ikke noe da ikke handlingen foregår i kronolgisk rekkefølge. Hver bok består av nye karakterer og nye sprøe ting som skjer. Det er bare butikken Skrekk og Gru, som har fast rolle i bøkene. De tidligere bøkene i serien som er utgitt, er: Pass deg for dukken, Ønskespiserens forbannelse, Heksenøkkelen. Har ikke lest bok to for den fristet ikke like mye som de andre bøkene i serien. Synes temaet virket noe kjedelig i forhold til de andre bøkene som virket mørkere.

Maskekvelden er som de andre bøkene svært kort og lettlest. Passer for de som nettopp har lært seg å lese eller som ønsker å utforske bøker som er litt skumlere. Selv om jeg ikke er i den rette målgruppa, tror jeg ikke denne eller de andre bøkene er for skumle for unge lesere. For bøkene inneholder også en god del humor. Denne boka og eventuelt hele serien passer godt hvis man vil ha noe lett å lese en lat sommerdag, som samtidig gir god underholdning.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det er ikke ofte jeg leser novellesamlinger for personlig foretrekker jeg "hele" bøker. Jo tykkere bøker, jo bedre. De få gangene jeg leser novellesamlinger, er hvis det er av forfattere jeg leser mye av og liker, eller favorittsjanger. Om å elske tilhører ikke en favorittsjanger, men synes også det er viktig å utvide horisonten som leser. Å lese noe man ikke er vant til eller sjeldent av.

Mange kjente navn
Grunnen til at jeg ville lese denne var ikke sjangeren, men på grunn av enkelte forfattere som var vel kjente. Noen har jeg lest mye av, andre mindre. Forfattere jeg hadde hørt om fra denne samlingen er Unni Lindell, Ingvar Ambjørnsen, Toril Brekke, og Levi Henriksen. Jeg har lest noe av disse forfatterne bortsett fra Henriksen. De andre navnene var ukjente.

Denne samlingen består av både veteraner og nybegynnere. Synes det er en fin måte å kombinere erfarne og nye stemmer på. Boka har lekre farger, og formatet er liten og nett. Hvis man ikke liker lange tekster, er dette en fin bok å få med seg da det er ulike lenger i denne samlingen, men de fleste er korte og veldig lettleste.

En liten og nett bok om et stort tema
Som tittelen sier, er denne boka om å elske og det er forskjellig måter å elske og hedre kjærligheten på. Novellesamlingene består av mange slags kjærlighet. I noen fortellinger fortelles det om avstandforhold, gammel kjærlighet, demens og mye annet. Mange av fortellingene er diffuse og mystiske, på grensen til tankevekkende. Noen er også morsomme.

Grunnen til at jeg ikke ble så begeistret for boka er nok selve sjangeren. Jeg liker romaner og leser av og til romantikk, også, men det er ikke altfor ofte. Romantikk/romanse er nok en sjanger jeg har noe anstrengt forhold til siden det ikke interesserer så mye og synes det er mye av det samme. Sånn er det nok med fleste sjangre, men for min del er det andre sjangre som frister mer. I hvert fall i skrivende stund.

Kanskje ikke for alle
Med dette sier jeg ikke at boka er dårlig. Ikke på noen måte. Men det var nok ikke boka helt for meg. Den ga meg noen fine lesestunder siden det var noen noveller jeg likte, men foretrekker nok litt mørkere lesestoff. Tror nok noen andre vil sette større pris på denne novellesamlingen. For min del ble det litt tørt i lengden, til tross for at det er en kort bok på bare 191 sider.

Men vil understreke gode noveller som jeg likte og som ble favoritter ut i fra denne lille samlingen. Det er:

    Det haster - Ingvar Ambjørnsen
   Nekrologene - Stig Aasvik
   Ruby Red - Baard Enoksen

Ruby Red var nesten en hysterisk morsom novelle fordi forfatteren kom med så mange rare sammenligninger.

Selv om novellesamlingen ikke ble noen favoritt, hadde den noen høydepunkt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Noen bøker bør oppleves istedet for å lese om dem. Vokterne av Gudbrandsen, er en slik bok ...

Å lese en debutbok er alltid en skrekkblandet fryd. Føler at det er enten eller. Men de to siste årene har jeg lest mange gode, og noen av dem skriver svært engasjerende. Det har Gudbrandsen i hvert fall gjort. Det er også et pluss at deler av handlingen foregår i Trondheim, som er min nærmeste by, fordi det er ikke ofte Trondheim blir nevnt i krimbøker, dessverre. Det var også morsomt å reise tilbake i tid og prøve å forestille seg hvordan det var på den tiden, mens man leste. Hvordan førsteinspektør Frank Larsen blir forklart av hans journalistvenn Amanda om autmobiler, er nesten komisk.

Som å reise i en tidsmaskin
I boka hopper handlingen godt tilbake i tid. Fra 1905, til 1918, og litt i 1919. Det er juletider og førsteinspektør Frank Larsen føler seg noe deppa og ensom siden hans kone er død på grunn av sykdom. Han har en tendens til å drikke litt når han føler seg litt nedfor. Han har jobben jobben sin og kollegaene sine, men likevel kan man føle seg ensom og utenfor. Midt i juletiden blir han oppsøkt av en noe underlig mann som kaller seg inspektør Sahlin som hevder han er fra svensk politi, og forteller ham om døde gutter på svenskegrensa. Døde gutter som alle har lyst hår. Er det noen som leter etter en bestemt gutt eller er det tilfeldig? Vil at Larsen skal dra til Storlien, for Sahlin frykter det samme kan skje over grensa. Men er denne Sahlin den han utgir seg for å være, en kar å stole på? Ting blir ikke bedre da prostituerte jenter blir funnet døde i Nidelva. Hans gode venn, Amanda er som nevnt journalist og mens hun gjør sine undersøkelser, er det noen som følger med på det hun gjør. Hvem er det og hvorfor?

Oppsummeringen er som nevnt, noe vag, og det gjør jeg også med vilje, for boka består av flere aspekter og tar alle slags mulige retninger, og man vil jo ikke ødelegge for andre som vil og har tenkt å lese boka. Dermed passer det denne gang å være litt diffus. Advarer om at starten kan være noe tung og saktegående, men så fort man blir vant til språket, tiden og handling, går lesingen nesten av seg selv. Det blir lettere etter hvert, og når man først er i gang, går sidene kjapt unna da de fleste kapitlene er korte og kjappe. Liker også bøker som denne at det ofte skifter perspektiv, for synes det er med å gjøre en handling mer ekte.

Personlig brydde jeg meg ikke særlig om båndet mellom Frank Larsen og Amanda. Det ble mer som forventet og uinteressant, men jeg likte å lese om dem hver for seg. Personligheten deres, mener jeg, siden begge to har temmelig sterke personligheter. Man blir også kjent med Larsens kollegaer. Det er også noen som irriterer, som den ene politimannen som prøver å gå egne veier, og som prøver å utmerke seg på en negativ måte. Det er et persongalleri bestående av litt av alt. De gode, de onde, og de som man kanskje ikke burde stole helt på.

En handling som tar flere vendinger
Likte at boka besto av flere aspekter, men likte best å lese om Trondheimsdelen. Ikke fordi jeg bor i nærheten og kjenner byen godt, men fordi det var den delen som engasjerte mest og som jeg brydde meg om. Det var også medrivende å lese om Larsens døde kone. Han får vite ting om henne som gjør til at han får sine tvil i om han noen gang kjente henne. Det ble bare mer engasjerende da både Frank og Amanda føler at ting blir personlig jo mer de undersøker og graver i ting.

Gudbrandsen er ikke bare god på å få frem de historiske elementene, men også litt om likestilling og bakgrunnstemningen. Hvordan været er med små detaljer som kulde, månen og diverse. Det løfter stemningen noen hakk og får en til å savne mørketiden.

En godkjent debutbok med atmosfære, karakterer med dybde og effektiv fortellerstemme. Ikke gi opp selv om den første biten i boka kan være en smule småtung. En mulig romanse som oppstår som føltes noe påtvungen, dro ned litt for min del, men det ødela ikke resten av boka. Av og til lønner det seg å være tålmodig. Til gjengjeld ble jeg sittende igjen med en god krimbok som jeg er glad for at jeg tok sjansen på å lese.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det er sikkert greit for dei fleste, og kan kanskje også vere aktuelt ei veke før?
Eg innrettar meg etter det som blir bestemt. Du er flink å legge til rette!
…og forresten, er det nyare verdslitteratur som er neste bokgruppe?

Ha ein god sommar!

Dette er tredje bok i Skrekk og Gru serien av Mike Ford. Selv har jeg bare lest den første som heter Pass deg for dukken. Jeg fikk ikke tak i Ønskespiserens forbannelse, fordi den interesserte meg ikke så mye som de andre bøkene i serien. Skrekk og Gru kan fint leses som frittstående. Det er om en butikk som heter Skrekk og Gru, men det er nye kunder og karakterer i hver bok med nye hendelser.

Hva skjuler kisten?
Denne gang møter man Sofia. Hun og faren hennes har flyttet inn i et hus som skal gjøres om til et pensjonat. I nærområdet finnes det en butikk som kalles Skrekk og Gru. Den har all slags sære ting for mennesker med sære interesser. Sofia og faren hennes stikker innom egentlig for å spørre etter en bokhandel i nærheten. Men istedet blir Sofia interessert i et sett med nøkler, og hun velger en av dem, og den kalles for skjelettnøkkel. Den oppfører seg som en universalnøkkel som låser opp alle slags dører, også gammeldagse dører. En kiste etterlatt på loftet deres har vært umulig å få opp. Kan det løses med denne nøkkel og burde enkelte ting være låst? Etter at hun har kjøpt nøkkelen og fiklet med kisten, opplever hun rare ting i huset, og en kvinne dukker opp i livet deres som hevder hun er interiørdesigner. Men er hun egentlig det? Og hva har huset vært før i tiden?

Er temmelig klar over at jeg er for gammel for en slik bok, men jeg leser horror uansett målgruppe og er ikke nøye med det, og vet at jeg ville ha likt en slik serie som ung, også som voksen. Liker at Ford skriver en serie for unge lesere uten at det virker for barnslig. Han skriver også med stemning, humor og han gjør karakterene svært levende på den korte tiden. Alle bøkene i serien virker å være svært korte. Denne er på bare 112 sider, derfor ble oppsummeringen av boka noe vag, for man vil ikke si for mye. Ting blir begrenset når det gjelder korte bøker.

Fin serie for unge lesere
Men jeg har sansen for Fords fortellerstemme. Den er leken og man blir nostalgisk av å lese bøkene hans. Man husker som ung da man var helt oppslukt av horror, og fremdeles er det i voksen alder. Ikke alt forandrer seg ...Boka/serien passer fint for de som nettopp har lært seg å lese, for familielesing eller unge lesere som er nysgjerrig på en småskummel sjanger.

Likte nok Pass deg for dukken et hakk bedre enn denne, fordi den hadde mer snert og var litt mer underholdende, men Heksenøkkelen er et verdig bidrag i denne underlige serien.

Godt at jeg har den neste boka i serien klar som heter Maskekvelden.

Fra min blogg: I Bokhylla

Husker også det skjedde med Fem dager i mai for en stund tilbake og Blyantskissen av Tone Skillebæk Moe for noen dager siden.

Eg reagerte også på innlegga- og kom på at for nokre veker sidan var det noko liknande som vart gjort om ein roman som heiter Dr. Stravinsky. Alle gav terningkast seks!

Opplever desse omtalane svært negativt, og veit med meg sjølv at desse bøkene skal eg iallfall ikkje kjøpe/lese!

Det har dessverre skjedd før. :/

Romanen Der skogen møter stjernene av Glendy Vanderah, har vært småsynlig i det siste. Er den så fantasisk som så mange sier at den er?

Egentlig ikke. Den har et fascinerende konsept som det er lett å bli dratt inn i, men språket er kanskje litt barnslig? Det er den oppfatningen jeg sitter igjen med. Men er det en dårlig bok? Slett ikke.

Hovedkarakterer med store utfordringer
Denne romanen er om Joanne Teale, som har vært gjennom mye i det siste. Hun har selv slitt med alvorlig sykdom og mistet kjæresten på grunn av det. Han har ikke innrømmet det, selvfølgelig, men hun er veldig sikker på at det er grunnen til at hun ble dumpet, og moren hennes døde for ikke lenge siden. Nå for tiden leier hun et hus for å gjøre feltarbeid. Hun undersøker forskjellige fuglereir, og det meste av dagene går med til det. Dagene hennes blir ikke helt det samme da en jente dukker opp i området som nekter å gå hjem. Hun sier at hun kommer fra en annen planet. Hun besøker jorden for å studere mennesker og drar ikke derfra før hun har opplevd fem mirakler. Jo tror selvfølgelig at det hele er en spøk og ønsker at jenta skal dra hjem. Men hvordan skal hun få henne hjem da hun nekter å si hvor det er, og hva skal hun gjøre med henne imellomtiden? Hun kan jo for all del ikke ta over noens barn. Hun tilbringer tiden på Internett og søker etter savnede barn i området, men jenta dukker ikke opp der heller. Ved en tilfeldighet kommer hun i kontakt med naboen Gabe Nash. Han har sine utfordringer han, også. Vil de finne ut sammen hva de skal gjøre med jenta, og vil de tørre å åpne seg for andre igjen med tanke på hvilke utfordringer begge to har?

Dette kan kanksje virke som en fluffy roman. Delvis er den det, men den har også en del tyngde, spesielt når det gjelder alvorlige temaer som sykdom, både fysisk og psykisk sykdom, å miste noen nære, og hvordan komme seg videre når man strever med noe, og blant annet omsorgsvikt. Det er en liten blanding av alt.

Noen irritasjonsmomenter
Det som småirriterte meg gjennom romanen, var jenta og språket. Jeg irriterte meg ikke over jenta fordi hun var sta, men for hun kunne være svært gjentagende og visstnok unik, noe som ikke er helt troverdig gjennom teksten. Greit at hun er veslevosken og intelligent, men ble ikke så kjent med henne som person. Språket kunne også ha vært bedre. Den er noe svak og nybegynneraktig. Det er også Vanderahs første bok, så det er forståelig at det har tar tid å finne sin egen fortellerstemme. Men har opplevd debutanter ha mye bedre språk enn dette. Det blir vel enkel og noe pompøs. Likte heller ikke alle retningene boka tar, for en del av det blir for åpenbart og syntes boka kunne ha vært bedre uten i hvert fall en av retningene boka tar. Hva det gjelder kan jeg ikke si da jeg ikke vil avsløre noe.

Likte dog at boka inneholdt både et snev realisme, mystikk og man undrer seg over hvem denne jenta er, og hva hun eventuelt skjuler. Så det er et konsept som det er lett å bli fascinert av, og man vil lese litt mer og litt mer for å se om man har rett eller ikke. Det var også spennende å bli kjent med familien til Gabe som visstnok har mye å skjule.

Selv om boka har sine svakheter og ikke ble noen favoritt, er den for all del verdt å lese. Den hadde som nevnt, et interessant konsept.

Fra min blogg: I Bokhylla