Bokelskere.no

Vurderte om jeg skulle skrive om boka eller ikke, for vil jo helst ikke være negativ, men det er viktig å ta med det negative, også.

Det er ikke meningen å være hard og brutal mot debutanter, men driver heller ikke med særbehandling. En mening er en mening, og noen bøker kommer man ikke overens med. Det skjedde med En nasjon i sjakk av Johan Høst, eller Johan Høstmælingen som han egentlig heter, og mange kjenner nok ham fra NRK.

Sjakkthriller på papir
Jeg var interessert i denne boka nettopp fordi den bar preg av sjakk og jeg har fulgt med på sjakk på Tv siden 2013. Det er veldig fascinerende og man lærer litt hver gang man ser på. Det samme kan jeg ikke si om boka. Foretrekker nok sjakk på skjerm fremfor bokformat. Likte tankgegangen angående konseptet, men ikke selve utførelsen. Det ble for mye komedie for meg.

Men hva er En nasjon i sjakk egentlig om? Handlingen begynner med påska 2022. Statsministeren og en av hans livvakter forsvinner. PST og regjering må samarbeide for å spille et sjakkparti mot terroristen. Det spilles ikke bare om brikker, men om menneskeliv, og ikke mange av dem er dyktige i sjakk. De må samtidig prøve å finne ut hvem neste offer er før enda et liv går tapt. Ikke nok med det, statsministeren og livvakten hans blir "fraktet tilbake", med en bombe på seg. Det er mye som står på spill ...

Siden ingen av dem som skal spille mot terroristen er noen sjakkgenier, blir de enige om å hente inn en sjakkproff. Men er det verdt det?

En ufrivillig komedie
Boka er en lett blanding av thriller og krim, alt ettersom hvordan man ser på det, men dette blir for mye komedie. Karakterene er ganske standardaktige. Karakterer man har lest om før, mange ganger, og handlingen er ganske trøttende i lengden. Likte at kapitlene var korte og at det var ofte perspektivskifte, men syntes det var lite utvikling i det hele.

Likte hvordan hvert trekk ble forklart og livestreamingen over den spesielle situasjonen, men ellers var det skuffende vårlesing. Det var en bok jeg ikke klarte å ta spesielt seriøst, og sjakk er ikke like spennende på papir som på skjerm. Atle Grønn, som er kjent for oss som følger med sjakksendingene på NRK, har skrevet etterordet. Han nevner blant annet at sjakkpartiert er delvis basert på et sjakkparti i Romania melom Magnus Carlsen og Wang Yue i 2010.

En noe kortere anmeldelse enn til vanlig dette, men har egentlig ikke mer å tilføye. En artig idé, kunne ha vært en bok med mye action, men i stedet blir det for stivt og påtatt. Syntes også slutten var unødvendig lang. Det ble for mye komedie i stedet for spenning.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

Det er åtte år siden sist gang jeg leste noe av Alexander Løken. Da leste jeg Trollskallen, og Blüchers hemmelighet var boka av ham som fristet mest etter den tid.

Grøssende helg på hytta
I Blüchers hemmelighet er det krigstiden som møter nåtiden. Kit, Gustav og Finn er med moren sin en helg på hytta, mens faren blir igjen hjemme. Kit liker seg ikke på hytta fordi hun ofte opplever merkelige ting der, og det viser seg at det gjør moren hennes, også. I vannet ved hytta ligger det et skipsvrak, og naboen virker noe snål. Det sies at han skal ha jobbet for CIA, men hvorfor ble han værende i Norge?

Dette er barnegrøss i sommerlige omgivelser, noe som passer bra for dem som liker denne årstiden. Liker søskenforholdet til de tre barna, til tross for at de er svært forskjellige, og at Gustav oppfører seg mye eldre enn det han er. Men liker at de både krangler og stiller opp for hverandre, er typiske søsken. Er det noen grunn til at moren deres tok dem med til hytta akkurat denne helga, og hvorfor opplever Kit mange merkelige ting i motsetning til brødrene sine? Etter hvert kommer hun i kontakt med naboen og han mener at det er skipet under vannet, som skaper de rare tingene som Kit opplever, men hvordan? Hvorfor tror Kit at hun kan stoppe det hele?

Blüchers hemmelighet er en svært kort bok, men som likevel rekker mye. Løken er god på å være kortfattet og effektiv i kapitlene som består av bare noen få sider. Karakterene er både realistiske og en smule stive, men det er jo umulig å bli kjent med karakterer på en ordentlig måte på bare få sider, men man rekker å skaffe et inntrykk av dem.

Savnet flere grøsserelementer
Kunne ha tenkt meg flere grøsserlementer, for det var det litt for få av, men likte handlingen, samholdet i familien, og den sære naboen deres. Til tross for at boka blir noe åpenbar for oss voksne, var det likevel underholdende og det var alltid slike bøker jeg var på utikk etter som liten, før jeg begynte å lese Stephen King i ganske ung alder.

Blüchers hemmelighet minnet meg litt om Døde menn går i land av André Bjerke og Håndtering av udøde av John Ajvide Lindqvist. Ikke at denne boka er på samme nivå som de nevnte bøkene, men de har litt av de samme elementene. En fin grøsserbok å få med seg på en lat sommerdag.

Blücher ble fredet i 2016.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Heia!
Eg har endeleg fått sett meg ned i lesestolen, med Og bakom synger skogene.
Det er jammen ei bok som er verdt å bruke tid på- ikkje minst språkleg. Ganske mange gongar har eg sitert- eller lest- avsnitt for gemalen her.
Har lest godt og vel halvparten av romanen, og om eg er like fornøgd med siste delen, så vurderer eg å kjøpe boka- til ei overfylt bokhylle!

Ei god helg vidare, både til deg og til dei andre brukarane her!

Tremblay er en mystisk horror forfatter. Han er ikke så veldig kjent, men han har likevel klart på en stille måte å smyge seg inn som et populært navn for horrorkjennere.

I 2020 leste jeg The Cabin at the End of the World, som var meget kryptisk og fengende. Det samme kan jeg dessverre ikke si om A Head Full of Ghosts. A Head Full of Ghosts ble utgitt i 2015, og kan virke som en helt vanlig bok om eksorsisme, men det er det ikke. Boka gir en noe annen vinkling på det hele ved hjelp av forskjellig bruk av media.

En familie med mange utfordringer
I A Head Full of Ghosts er om en familie på fire. Familien Barrett består av engstelige foreldre og to jenter på fjorten og åtte år. Den eldste på fjorten heter Marjorie og er den som får mest oppmerksomhet i familien, siden hun gjennomgår noe de andre ikke forstår. Hun sier og gjør ting som skremmer dem. De vet ikke helt hvor man har henne. Søsteren Merry blir noe utenfor på grunn av dette, og det er gjennom hennes perspektiv man blir kjent med både henne og resten av familien. Marjorie får allerede behandling, men det ser ikke ut til å virke, og familien sliter allerede økonomisk. Gjennom farens prest, som han går til jevnlig, gir dem en hjelpende hånd ved å kontakte et produksjonsteam. De blir berømte på godt og vondt gjennom Tv-programmet The Possession, men er det verdt det? Er det en demon som styrer Marjorie, eller er det en diagnose legene ikke har funnet ut av ennå? Kommer familien til å holde sammen etter alle prøvelsene? Hvem er det som egentlig er den syke?

Slitsom fortellerstemme fra et barneperspektiv
Dette var en bok jeg gjerne ville like, men fikk det ikke helt til. Den ble noe tam og manglet en del uhygge. Ville ha likt A Head Full of Ghosts bedre, hvis det ble brukt et annet perspektiv, for å lese fra Merrys perspektiv, jenta på åtte år, ble noe slitsom i lengden. Hun var heller ikke helt troverdig som åtteåring. Men samtidig skjønner jeg at hensikten med historien ikke ville ha vært det samme, hvis det ble brukt et annet perspektiv. Morsomt at forfatteren har hentet inspirasjon til navn for karakterene sine fra forskjellige horror bøker/filmer og historiske hendelser. Kjente igjen navnet Navidson, den ene presten i boka. Det heter familien i House of Leaves av Mark Z. Danielewski.

Likte også dynamikken i familien. Man blir et hjelpeløst vitne til hvordan de sliter, både med samhold og økonomi, og de var svært fascinerende å lese om.

Men som sagt, A Head Full of Ghosts ble en tålmodighetstest. Syntes at blogginnleggene var noe unødvendig. Om en jente som beskriver episodene fra The Posession på en horrorblogg. Det tok vekk en del av uhyggen som kunne ha vært der, og syntes ikke det bidro med noe.

Hvis boka hadde hatt samme tempo, og intensitet som de femti siste sidene, ville jeg ha likt den mye bedre. Det er synd at jeg ikke ble så begeistret over det andre i boka, for A Head Full of Ghosts har en av de beste avslutningene jeg har lest på en god stund. Den har en slutt som får en til å gruble i flere dager etter at boka er ferdiglest, fordi den er skrevet på en veldig interessant måte.

En bok som setter i gang diskusjoner
Jeg liker også at boka har klart å skape mange diskusjoner og konspirasjonsteorier på Reddit. Tar ikke konspirasjonsteorier seriøst, men det er morsomt å lese av og til. Det er helt utrolig hva som blir disket opp. Så selv om jeg ikke likte begynnelsen av boka og opplevde den som noe langdryg, hadde den interessant tematikk, sære karakterer og var noe fiffig. Bare synd at Tremblay rotet det til med unøvendige blogginnlegg og at han beskrev en utroverdig åtteåring. Hun ble noe slitsom i lengden, for skjønner jo hun blir lei av at søsteren får mye oppmerksomhet, og at hun føler seg noe tilsidesatt. Klarte likevel ikke å gå overens med fortellerstemmen denne gang.

Selv om A Head Full of Ghosts ikke ble noen favoritt, har jeg lyst til å lese mer av Tremblay, for vet fra før av at han kan bedre, og det er andre bøker av ham som frister. Denne ble dessverre for stemningsløs og treg, men vel verdt å få med seg på grunn av slutten. Den alene er nesten genial.

Fra min blogg: I Bokhylla

Var noe lunken til denne tredje boka om Martin Juncker, siden jeg ikke likte den forrige boka, Satans sommer så godt, men ble positivt overrasket over Kveleren.

Leste ikke den første boka Vinterland, men hoppet rett til Satans sommer og Kveleren. Synes disse bøkene kan fint leses som frittstående, men det spørs jo hvor nøye man er på det selv. Når det gjelder krimserier, er jeg ikke spesielt nøye på kronologisk rekkefølge. Man blir jo godt kjent med hovedkarakterene og deres bakgrunn likevel.

Mange private og jobbrelaterte bekymringer
Martin Juncker har det travelt for tiden og mye å tenke på. Han er nylig operert på grunn av prostatakreft, men han orker ikke å sitte hjemme. Han er også for tiden midt i en skilsmisseprosess med ekskona Charlotte. I mellomtiden leier han en leilighet av en kollega. Han har også mye som skjer på jobbfronten. En nynazist er blitt knivdrept, og ikke mange dager senere, blir en kvinne funnet drept og voldtatt i et buskas, i nærheten hvor turgåere og syklister ferdes. Det tar ikke lang tid før ny kvinnelig offer dukker opp. Voldtektsseriemorderen etterlater seg spesielle spor. Klarer de å stoppe ham før han får tak i flere uskylidge ofre?

Spennende saker begge to, men nynazistdrapet forsvant noe i den andre saken. Det er jo ikke rart, men ville gjerne lese mer om nynazistdrapet, også. Det ble på en måte glemt i det andre kaoset. Om det var med vilje eller ikke, er jeg høyst usikker på. Uansett var det også spennende å lese om voldtektsseriemorderen og jakten etter den skyldige. Martin Juncker og hans team merker også det er noen forandringer med deres kollega Signe Kristiansen. Hun er ikke lik seg selv, og de lurer på om hun noen gang kommer til å åpne seg for dem om hva det er, eller ikke. Kommer det til å påvirke jobben?

Interessant etterforskningsteam
Kveleren starter noe rolig, mne det er et gledelig gjensyn med Martin Juncker og teamet som består av svært forskjellige personligheter, kan man si, men det gjør det hele mer interessant. Syntes Kveleren hadde bedre handling og sak enn i Satans sommer. Lesingen var mer engasjerende og jeg liker Juncker bare bedre og bedre. Han har sine indre demoner som mange andre etterforskere i krimverdenen, men likevel blir han ikke typisk av den grunn. Det er forfriskende.

Selv om jeg ikke er helt superfan av serien, er jeg fremdeles interenssert i å følge Juncker videre med på reisen, for liker fortellerstemmen(e), og bøkene er gjerne dystre med litt svart humor. Er nysgjerrig på neste sak med denne gjengen.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Takk. Godt vi er enige. Syntes ikke det var en typisk og ren feelgood bok, for det er jeg ikke så glad i, men likte at det var litt blandet med krim. =)

Eg har hatt nokre dagar med ufrivillig lesepause- men har brukt litt tid no i ettermiddag. Rett så fornøyelig har det vore å lese om juleførebuingar og gamle tradisjonar på garden Bjørndal. Nyankomne Therese har fått litt av kvart å «bryne seg» på - ikkje minst det stålgrå blikket til Ane Hammarrbø som held seg til det som gir makt på garden.

Å lese denne gir god trivsel i vår moderne heim, trass i at regnet silar ned ute!

Har aldri lest noe av John Grisham før, men han er ikke ukjent for meg av den grunn. Har selvfølgelig sett mange filmer som er basert på bøkene hans, men det var på tide å lese noe av ham, også.

Fascinerende hovedkarakter og handling
Grunnen til at jeg ville begynne med denne, var fordi den virket veldig dyster og coveret minner meg på om verdens undergang. Man bare forventer det verste. Noen ganger er det akkurat slike bøker man vil ha. Den siste dagen er om en veldig spesiell karakterer som heter Pete Banning. Han har overlevd det verste, og på grunn av det er han en høyt respektert krigsveteran og bonde. De fleste vet hvem han er, og sammen med kona har han barna: Joel og Stella. En dag bestemmer han seg for å gjøre noe uten å fortelle det til noen andre. Det han gjør fører ham i fengsel og han står i fare for å bli henrettet. Selv gir han blaffen og nekter å fortelle noen hvorfor han gjorde det han gjorde. Han er ikke interessert i å redde sitt eget skinn, og forblir hemmelighetsfull.

Boka er oppdelt i tre deler: I del en er da Banning begår denne forbrytelsen, rettssak følger og andres reaksjoner på det hele. Den andre delen er om alt han opplevde under andre verdenskrig, og hans samhold med andre soldater. Den tredje delen er mer om barna hans som unge voksne, og hvordan de takler den mørke familiehistorien deres.

Personlig like jeg å lese den andre delen best, om hvordan han overlevde dødsmarsjen og diverse. Syntes den delen var mer intenst og man lærer da å kjenne Pete Banning på ordentlig. Han er også en av de mest interessante karakterene jeg har lest om på en stund. Fåmælt og viljesterk.

Grisham har tidligere vært advokat og politiker, noe som vises godt i boka, spesielt advokatbiten for store deler av boka er det mye rettssalprat, noe jeg synes er veldig interessant. Det var også spennende at store deler foregikk i etterkrigstiden. Det er alltid spennende å lese om en annen tid.

Vel verdt "strevet"
Selv om boka tok meg en halv måned å lese ferdig, var det vel verdt det. Den tok litt tid siden den er noe stor, men det var en bok jeg alltid gledet meg til å vende tilbake til. Grisham skriver realistsisk, man lærer mye historie og han tar opp mange alvorlige temaer i en og samme bok; blant annet mental helse, overlevelse, og tap. Man var også hele tiden nysgjerrig på om han noen gang ville avlsøre hvorfor han gjorde sin kriminelle handling. Så likte den kryptiske fremtoningen i boka veldig godt. Det blir ikke min siste bok av Grisham.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

En stund siden jeg leste noe av Peter James, og det var på tide, for han klarer fremdeles å holde spenningen oppe.

Kan fint leses som frittstående
Død hvis du ikke... er bok nummer fjorten i Roy Grace serien, og som vanlig har jeg ikke lest alle bøkene i serien. Jeg har lest den litt av og på. Men likevel kan de fint leses som frittstående, da man blir godt kjent med bakgrunnen til hovedkarakterene.

Roy Grace liker seg der han er i livet sitt. Han har kone, barn og stødig jobb. Han har fridag og er på en viktig fotballkamp sammen med sin ti år gamle sønn, Bruno. Men det hele setter en demper, da han oppdager en mann noen sitter noen seter foran ham, som virker urolig og mistenkelig. Da mannen reiser seg fra setet og forlater stadion, legger han fra seg et kamera på setet, og Roy Grace klarer ikke nyte fridagen. Han mistenker at det godt mulig er en bombe inne i kameraet, i så fall, hva bør han gjøre?

På samme stadion er det en annen far og sønn forhold til stede. Faren er kjent forretningsmann, og før han vet ordet av det, forsvinner tenåringssønnen. Han må dra hjem uten ham, og ting blir verre da det blir beskjed om løsepenger. Problemet er at Kipp ikke er så rik som han kanskje virker som. Han er dessverre spilleavhengig og har for vane å tape store summer. Samtidig blir man kjent med mafiamiljøet, men er det egentlig de som står bak det hele, og hva skjer hvis Kipp blander inn politiet i dette?

Bøkene har ikke blitt kjedeligere
Med tanke på at dette er bok nummer fjorten i en serie, er det godt gjort av Peter James å holde liv i karakterene, og gjøre det hele intenst uten å miste gnisten. Bokserier som varer lenge, blir ofte monotone i lengden, men Peter James skriver på en måte som fremdeles engasjerer og man blir fort knyttet til karakterene man leser om. Likte også å lese fra tenåringsguttens perspektiv, som gjorde saken enda mer realistisk, og man lurer på hva man ville ha gjort selv i en slik situasjon.

Ekstra spennende var det å lese om det mafiamiljøet. Hvordan de kjemper om å bli trodd av politiet, gli inn i samfunnet, og likevel mistenkeliggjøres. Kan de noen gang leve rene liv?

Peter James tar opp gode samfunnstemaer, beskriver det britiske været og landskapet godt og beskriver godt hvordan politiet ikke har tillit hos alle. Bare synd at slutten ble noe for "lett" og hastverksaktig i forhold til resten av boka. Min favoritt av Peter James er fremdeles Levende begravet, og jeg leser gjerne mer av ham.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

Eg har nettopp fått boka i hus. Den ser ut til å ha vore lese i av mange før meg- og det er vel eit godt teikn?
Reknar med at eg får starta ein av dei første dagane neste veke!
Ser fram til god litteratur og god diskusjon!

Fotball er noe jeg ikke bruker tid på. Det er en av grunnene til at jeg ser lite Tv. Når det er fotball, ski og håndball, må andre programmer vike unna. Selv har jeg aldri sett en hel fotballkamp, og det kommer aldri til å skje, heller.

Grunnen til at jeg ville lese Rødt kort er at jeg alltid har vært nysgjerrig på krimbøkene av Aust, og coveret var noe horroraktig med den hånda. Heldigvis ble ikke innholdet så tørt som jeg hadde fryktet. For boka inneholder mye humor.

Mange baller i lufta
Rødt kort er om fotballspilleren Zac Utheim som drar fra Italia til England. Han er en skogens mann. Han foretrekker, trær, stillhet og rennende vann fremfor kjendislivet. Han er også veldig opptatt av filmreplikker og lage ordtak relatert til fotball. Han får et oppdrag av sportdirektøren Matt Reed som Zac lover å gjøre noe med. Samtidig er han der av personlige grunner. God venn og fotballspiller Luca druknet for to år siden, og Zac er usikker på om det var en ulykke. Vil han finne svar?

Kviet meg en smule til å lese denne for jeg fryktet lange fotballkamper for å hale ut handlingen, men heldgvis var det bare få partier om det og ganske korte. Her er det mest om relasjonene mellom fotballspillerne, mellom fotballspillere og supportere og båndet mellom fotballspillere og journalister. Det morsomme med boka, er at det er på en måte slik man forestiller seg at fotballspillere er.

Jordnær fotballspiller
Likte godt at Zac var mer jordnær i motsetning til sine fotballmakkere. Han er litt nerdete med filmreplikkene sine og foretrekker naturen fremfor nattklubbene.Kapitlene er stort sett svært korte, og man blir godt kjent med karakterene. Selv om man ikke er interessert i fotball, var det spennende med en thriller om et tema man ikke har helt forhold til. Jeg leser heller bøker som inneholder fotball fremfor å se en hel fotballkamp, hvis jeg måtte velge. Aust har også et snerten språk, og skriver med innlevelse.

Jeg er fremdeles nysgjerrig på krimbøkene til Aust, og synes at Rødt kort var en sprek, underholdende og småmorsom thriller. Jeg er glad jeg ga boka en sjanse til tross for at temaet var noe avskrekkende. Hilsen en fotballhater.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Den vanskeligste delen med å dele interesse for litteratur med andre, er å skrive om en bok man ikke liker. Det er noe jeg aldri blir vant til, uansett hvor mange ganger jeg gjør det.

Paradis er en krimdebut som ble utgitt i fjor, og ser den har fått mye skryt. Jeg ville lese den fordi jeg synes at det er interessant å bli kjent med nye forfatterskap og det var aspekter av boka som virket spennende. Men dessverre gikk jeg ikke helt overens med fortellerstemmen, og dermed ble det en noe tungtrødd leseopplevelse.

En heslig sak
Krimdebuten er om en noe spesiell sak. To eldre menn er funnet døde, og det ser ut som noen har stappet i dem hundeavføring. Førstebetjent Jonas Bø, vil ha med Petra Hassel i denne saken siden hun er psykolog og profilerer. Petra sliter en del privat. Hun og mannen prøver å finne tonen, men hun har fremdeles sine utroskapsmistenksomheter rettet mot ham. Samtidig som hun samarbeider med politiet, opplever hun en del creepy ting. Er det noen som holder øye med henne, og har det noe med saken hun jobber med å gjøre? Burde hun trekke seg fra jobben med politiet?

Denne boka er veldig mye om Petra. På en måte er det relevant, men likevel savnet jeg mer jobbprat og etterforskning, fordi det blir vel mye om Petra og hennes familie. Det blir for mye om familiedrama og følelser, i stedet for spenning. Syntes også at saken ble for lett å gjette seg frem til. Derfor ble boka noe tungtrødd i stedet for spennende og engasjerende. Hadde nok likt handlingen bedre hvis den var formulert annerledes.

Kanskje ikke en krim for alle
Med dette påstår jeg ikke at det er en dårlig bok. Jeg foretrekker mer hardbarket krim, så det var nok ikke min type krim dette. En noe kort anmeldelse denne gang, men har ikke mer å tilføye. Ikke annet enn at Paradis var litt for tam til å være krim.

Det siste jeg vil si er at forfatteren er rammet av ME, og at hun har klart å skrive en bok, er imponerende.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Liv Forlag, mot en ærlig anmeldelse)

Denne ser freistande ut, men vart litt skeptisk då eg såg at boka er nærmare 900 sider….eller er det det samansett av fleire bøker ?

Ofte leser jeg ungdomsbøker for å oppdatere meg hva som blir utgitt av bøker i forksjellige målgrupper. Har et noe anstrengt forhold til ungdomsbøker da de ofte har en tendens til å inneholde typiske romanseoppskrift. Det gjelder også denne, men heldigvis er det ikke en altfor stor dose av det.

Det er ikke det at jeg har noe i mot romanse i bøker, men synes ofte at den delen, blir gjentatt mange ganger, spesielt i ungdomsbøker. Det typiske er jo instalove. Når to mennesker så vidt har truffet hverandre, og det oppstår følelser med en gang. Den andre varianten er om man skal innrømme til personen det gjelder om man er forelsket eller ikke. Det er litt trøttende å lese om. Det er en liten dose instalove i Dødens spill, men heldigvis er det andre ting som tar mest plass i boka.

Dystert lesestoff
Dødens spill er alt annet enn oppmuntrende lesestoff. Den er noe dyster med tanke på målgruppa. Den er om død, sorg og hvordan leve videre med sorgen. Noe som kan være tungt, spesielt for en tenåring. Rebekka får en tung sommer. Hun er nettopp ferdig med ungdomsskolen, og sommeren er knapt i gang da faren hennes dør i en grusom ulykke. Etter den tid går det ikke bra med mor og datter forholdet, siden de takler sorg på hver sin måte. De vet heller ikke hva de skal gjøre med Låven. Et verksted for vanskeligstilte ungdommer som har falt utenfor skolesystemet. Faren hennes var en type som ville redde alle ved å gi dem en sjanse.

Inne på kontoret til faren finner Rebekka et Ouijabrett, også kalt åndebrett. Et brett folk bruker i håp om å få kontakt med de døde. Man skal aldri bruke det alene og man kan risikere å åpne dør til onde krefter. Hvorfor hadde faren hennes et slikt brett, og var farens død en ulykke i det hele tatt? Sammen med to andre prøver hun brettet, kanskje i håp om å få kontakt med faren sin, men burde de ha gjort det? For etter bruk av dette brettet, opplever Rebekka fullstendig kaos rundt seg hele tiden, og hun blir ikke fanget i bare et mysterie, men flere. Selv er hun besatt over å vite om farens død var en ulykke eller ikke. Vil hun komme til fornuft?

Dødens spill er første bok i en trilogi. Den siste boka Mørkets tjener ble utgitt tidligere i år. Jeg har ikke lest de to andre bøkene, men de skal jeg selvfølgelig få med meg, for dette falt i smak. Spesielt Elvedals fortellerstemme som er både tøff og komisk. Jeg liker at hun fletter inn litt komiske ting i alt det mørke som skjer. Kapitlene er korte og fengslende, og det er spennende å lese om Rebekkas forhold til moren sin og forholdet til søskenbarnet Iselin. De to sistnevnte er svært forskjellige og underholdende å lese om.

Det morsomme er at handlingen er lagt til i Hommelvik. Det er befriende å lese en ungdomsbok som ikke er lagt til i Oslo. For har ikke lest altfor mange bøker, hverken for ungdom eller voksne som foregår i Trøndelag. Hadde aldri forventet paranormal grøss på trøndersk jord, men bedre sent enn aldri. Det varmer mitt horror hjerte, hvis jeg har et hjerte, da. Vent litt, jeg må nesten sjekke ...

Forutsigbart, men underholdene også for oss voksne
Det meste av handlingen, både grøsserdelen og den romantiske delen blir noe forutsigbart for oss voksne, men denne gangen gjorde det ikke noe, da boka er full av sarkasme, og Rebekkas bortforklaringer når hun skal gjøre noe, er veldig gode. Synes at Elvedal beskriver ungdom veldig bra.

Personlig savnet jeg mer grøss, for det var ikke voldsomt mye av det, men de få grøsserscenene som dukket opp, var gode og bidro med sitt uten at det føltes malplassert, og det var lett å leve seg inn i handlingen.

En gøyal og morbid paranormal grøsser, med et modent språk og underholdende øyeblikk. Fin balanse av humor og mørkets krefter.Produksjonsselskapet Monster har kjøpt rettighetene til trilogien, og vedder hodet mitt på at Tv-serien blir spilt inn i Oslo, for det hadde jo vært typisk ...

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Swanson er et stille forfatterskap som ofte blir overskygget av andre forfatterskap. Bøkene hans er så vidt synlige blant jungelen av bøker. Men jeg synes bøkene hans alltid har noe som interesserer. Det hadde også denne.

Jeg blir alltid nysgjerrig på bøkene hans, fordi de minner meg om gammeldags krim som jeg liker, men som jeg har lest altfor sjeldent de siste årene. Tidligere av Swanson har jeg lest Her Every Fear og Dødelig bekjentskap. Jeg likte Åtte perfekte mord litt bedre enn Dødelig bekjentskap, men ikke bedre enn Her Every Fear. Jeg har også lyst til å lese mer av ham.

Denne er om Malckolm Kershaw, også kjent som Mal, som driver en bokhandel sammen med få andre. Han lever kanskje et stusselig liv med bare katt og bøker som selskap. Han har vært enkemann i i fem år etter hans kone døde i en bilulykke. Ofte leser han ut en bok i løpet av en kveld eller en natt.

Litteratur i litteratur
Men så blir han hjemsøkt av et gammelt blogginnlegg han skrev for mange år siden gjennom bokhandelens blogg. Han skev en liste over åtte bøker som inneholder de mest utspekulerte mord. Han blir opsøkt av FBI Agent Gwen som har en mistanke om at en morder dreper som inspirasjon fra blogginnlegget Kershaw skrev. Hvem blir neste offer? Er det noen som er ute etter Malcolm personlig, eller er det bare noen som leker seg med å gjøre lista til virkelighet? Sammen bestemmer de seg for å lese bøkene. Malcolm leser dem på nytt, mens Gwen leser de fleste for første gang, i håp om at det kan lede dem til noe, men hvor lang tid har de egentlig til å løse saken?

Åtte perfekte mord inneholder spoilere når det gjelder bøker som Malcolm har ramset opp i dette blogginnlegget sitt. Så jeg nevner bøkene som blir nevnt i denne boka, hvis du vil lese dem før du kommer over avsløringene gjennom Åtte perfekte mord. Noen mordscener blir avslørt fra bøkene de leser, siden de kopieres i virkeligheten. Derfor jeg advarer om spoilere.

Bøkene som blir nevnt er:

*Mysteriet i Det røde hus* av A.A. Milne
*Med overlegg* av Anthony Berkeley Cox
*Mord etter alfabetet* - Agatha Christie
*Dobbelt erstatning* - James M. Cain
*Billett til helvete* - Patricia Highsmith
*The Drowner* av John D. MacDonald
*Dødsfellen* av Ira Levin
*Den hemmelige historien* av Donna Tartt

Selv hadde jeg lest to av dem tidligere, og det er: Den hemmelige historien av Donna Tartt, Billett til helvete av Patricia Highsmith.

Fin måte å gjenoppdage eldre bøker
For meg gjorde det ikke noe at de andre bøkene var avslørt selv om jeg ikke hadde lest dem. For vet ikke jeg kommer til å lese dem senere eller ikke. Men syntes dette var en morsom måte å leke seg med krimsjangeren på og samtidig dra frem gamle perler frem i lyset igjen. Kanskje inspirere noen til å lese litt eldre litteratur i stedet for bare det moderne.

Det som skuffet meg litt var slutten og det ble for lett å gjette seg frem til hvem den skyldige var. Det fant jeg ut gjennom en diskusjon Malckolm har med noen. Hvem han snakker med og hva det ble snakket om da jeg skjønte det, skal jeg selvfølgelig ikke avsløre. Syntes grunnen til at den som gjorde det han eller hun gjorde, var noe dum, spesielt med tanke på at resten av handlingen var stilig og elegant utført. Avslutningen og hvorfor personen gjorde det han eller hun gjorde, ble for meg noe komisk. Det tok bort noe av alvoret som boka ellers bar preget av.

Swanson klarer igjen å engasjere, og det var svært interessant å lese om litteraturglade mennesker.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Eg greier ikkje å kome på noke nytt, så eg berre kopierer eit framlegg eg har hatt før - for eit par år sidan, nemlig Allis sønn av Magnhild Haalke.

Det er ei god bok som fortener å kome «frem fra glemselen» - mykje positivt har kome fram om boka, og som iallfall eg gjerne les ein gong til.

Battle royale (1999) er en dystopi hvor en japansk skoleklasse blir trukket ut til å drepe hverandre til bare én står igjen. Dette skjer på ei øy hvor de får utdelt ulike våpen, og boka følger (den stadig krympende) klassen de neste to døgnene.

Det er vanskelig å beskrive forfatter Koushun Takamis stil. Han er nøktern, men prøver ikke å skrive som Hemingway. Han skildrer vold grafisk, men likevel ganske nøkternt. Han skriver om relasjoner mellom 15-åringer på en realistisk måte, og han klarer å lage 42 små personportretter oppi all drepinga. Boka går inn i en tradisjon som begynte før denne og som fortsatt pågår (Dødslekene er en åpenbar parallell), hvor samhold og motstand mot en umenneskelig stat etter hvert blir det viktigste temaet.

Boka slutter med en cliffhanger, men Koushun Takami har ikke skrevet flere bøker enn denne. Jeg håper det kommer.

Dette er den andre boka jeg har lest av Stacey Halls i år, og må si jeg likte hennes forrige bok Heksejakten bedre.

Lite mystikk og hendelser denne gang
Jeg vil gjerne få med meg bøkene hennes, fordi hun skriver om mange interessante temaer. Det gjorde hun også i Heksejakten. Men i Mrs. England mangler det noe av Halls skaperkraft. Ikke bare driv, men også mystikk. Derfor opplevdes denne noe tung å komme gjennom. Til over fire hundre sider å være, var det overraskende lite hendelser. Med det mener jeg ikke at det skal være spenning og action på hver eneste side, men kunne tenkt meg mer mystikk og mer utvikling.

I Mrs. England leser man om en annen tid. Man havner i 1904, hvor man blir kjent Ruby May som er utdannet barnepleierske. Hun må bytte familie å jobbe for, da hun får vite at familien hun jobber for skal flytte hele veien til Chicago. De vil gjerne ha henne med dit, men selv ønsker hun ikke å flytte til et annet land. Derfor slutter hun, og drar tilbake til instituttet hvor hun fikk sin utdanning, for å få litt drahjelp til å finne en annen familie å være hos. Hun ender opp i Yorkshire hos en familie med fire barn. Hun blir kjent med nye personligheter og rutiner. Det er heller ikke alle som jobber for familien som liker henne.

Spesielle personlighetskontraster
Mr. England er en oppegående fyr som virker hyggelig og omgjengelig. Han svarer på det Ruby må vite for å kunne utføre sine plikter. Mrs. England er mer unnvikende, virker noen hakk fjern og holder mest for seg selv. Hun er sjelden å se sammen med barna, og om natta blir hun innelåst på soverommet. Det virker heller ikke som om familien får mye besøk. Ruby May virker også temmelig mystisk på sitt vis. Har hun eventuelt noe å skjule selv?

En spenennde tid og familie å lese om, og Stacey Halls finner alltid noen interessante teamer som jeg liker å lese om, men utførelsen var dessverre noe slapp denne gang. Det ble for langsomt og gjentakende. Men leser gjerne mer av Halls selv om denne ikke helt falt i smak, for hun skriver om temaer som er av interesse.

Fra min blogg: I Bokhylla

Har omsider manna meg opp til å lese ferdig Skyggedanseren av Sara Omar. Ei skrekkelig historie som eg har lese ein gong før- men sidan den skal diskuterast i lesesirkel måtte eg lese den igjen. Har brukt lang tid sidan den gjorde så vondt at eg måtte legge den bort nokre perioder.

No har eg leita fram ei «vanleg» krim bok som så mange andre i påska: Skjebnesteinen av Svein Peter Næss. Håper å få ei bra stund saman med den.
Har elles ein haug med gode, ulesne bøker som ventar på meg i bokhylla.
Håper leselysta mi kjem tilbake!

Ei god påske vidare til dokke alle! 🐣