Bokelskere.no

Den som hadde vært en astronaut, tenker du, pakket inn i en enorm klumpete drakt som skjuler alt, svevende i vektløs tilstand til et sted i det ytre rom, skutt ut som en prosjektil, på vei mot det ukjente, lenger og lenger vekk fra Jorden, alt forlatt som trekker deg ned, fri fra hele elendigheten, den som ville ha ligget igjen som en klump med dritt på en grønn klinkekule, en liten stein, en sandpartikkel, et støvkorn bare, til slutt mindre enn et støvkorn, til slutt ingenting.

Glemme alt, tenker du. Vende det ryggen, legge det bak seg, flykte vekk fra det, fyke avgårde hodestups. Hukommelsen er en lenke. Å huske er å lenke seg fast. Å glemme er å sette seg selv fri.

Javel, du er sjalu! Men hva annet går det an å være? Den som aldri har vært sjalu, har vel aldri elsket. Den som aldri har vært utsatt for sjalusiens galskap, har vel aldri vært elsket. Sjalusi er det samme som kjærlighet. Sjalusi er overdreven kjærlighet. Men hva er den kjærligheten verdt, som ikke er overdreven? Hva føler man, hvis man aldri føler sjalusi? Hvis man ikke er sjalu, hva i all verden er man da?

Og du skjønner at det du kjenner ved henne, det er bare en tynn, tynn drakt, trukket utenpå en deilig hemmelig struttende kropp som i virkeligheten aldri har tilhørt deg, som aldri kommer til å tilhøre deg, for alltid reservert enhver annen som måtte komme hennes vei. Du skulle ønske den virkelige verden ikke fantes.

Men sett at noen kommer inn nettopp nå, tenkte jeg, der jeg lå med foldede hender, og spilte sten død

Jeg hadde alltid trodd at galskap ville være en mørk, bitter følelse, men den er berusende og herlig, dersom du virkelig velter deg i den

Når du er liten, får du bare to spørsmål, hva heter du og hvor gammel er du, så det er best å svare riktig.

Jeg har ikke noe imot øyesminke og leppestift. Men vi befinner oss faktisk på en planet i verdensrommet. Jeg synes det er vanvittig å tenke på. Det er sprøtt å tenke på at det eksisterer et verdensrom i det hele tatt. Men det finnes jenter som ikke er i stand til å se dette universet for bare øyesverte. Så finnes det kanskje gutter som ikke er i stand til å kaste et blikk over horisonten for bare fotballen heller. Det kan iallfall være et stykke å gå fra et lite sminkespeil til et skikkelig speilteleskop! Jeg tror det er det som kalles en “perspektivforskyvning”. Kanskje kan det kalles en “aha-opplevelse” også. Det er aldri for sent å få en aha-opplevelse. Men mange mennesker lever hele livet uten å innse at de svever i det tomme rom. Det er for mye som skrubber her nede. Det er nok å tenke på hvordan man tar seg ut.

Vi hører til på denne kloden. Jeg mener ikke å rokke ved det. Vi er en del av naturens liv på denne planeten. Her har vi lært av apekatter og krypdyr hvordan vi formerer oss, og jeg har ingen innvendinger mot det. I en annen natur ville alt sammen kanskje ha vært svært annerledes, men her er vi. Og jeg gjentar: Jeg benekter ikke det. Jeg mener bare at dette ikke behøver å forhindre oss fra å strekke oss etter å se litt lenger enn vår egen nesetipp.

Din forbrytelse, den du nå må sone for, var at du forvekslet drømmen med virkelighet, at du trodde denne vidunderlige nye verdenen tilhørte deg, at alt var kommet for å bli, at det var slik det skulle være fra nå av. Du trodde at det som på et så fantastisk vis var blitt ditt, skulle fortsette å være det. Du snek deg til et liv på solsiden, men ble tatt på fersk gjerning og satt på første tog hjem, hjem til skyggenes dal.

Jeg forsvinner. Det er ingenting å være lei seg for. Hele tiden fødes mennesker man kan elske, hele tiden.

Alle skal vi glemmes og alle skal vi huskes, og barna våre og barna til naboene skal huske oss og navnene våre, men ikke alt vi gjorde, men litt av hvem vi var, og vi skal også glemmes for dem vi var, men navnene består, og vi finnes et sted der nede, fingeravtrykk på trærne.

Om man hadde lagt alle ensomme mennesker etter hverandre, ville de ha rukket flere runder rundt jorden. Men vi går ikke ut. Vi møtes ikke, vi legger oss ikke ned sammen. Vi er inne bak vinduene.

Jeg har forsøkt å tenke på om alt går i sirkler eller om det heller er snakk om en linje som blir stadig svakere, jo lenger den forsvinner fra meg.

Å hate seg selv i speilet. Å vite at du trenger noen mer enn du trengs.

Det er vanskelig å si når det startet. At jeg begynte å skli bort. At jeg begynte å forsvinne for henne. Det kan ha vært så mange anledninger. Det kan ha startet når som helst. Begynte å smuldre foran henne, gå i oppløsning foran kaffekoppen hennes. Hele tiden med hender knuget under bordet. Tenner sammenbitt. Lukkede øyne.

Det er tirsdag og lenge til helgen kommer, tirsdag, en dag i ukens ingenmannsland.