Bokelskere.no

Han husket noe moren alltid pleide å si, at han måtte passe seg for trekken, særlig gjennomtrekken, den var skyld i det meste, den kunne være dødelig. Nå trakk det fra alle kanter. Nå var det alvor

Likevel lå han her, i sine egne tanker. De var også et slags selskap, men ensomt i lengden

For å kunne gå rettens vei måtte jeg hatt fire vitner som kunne bekrefte at det var et overgrep. Noe jeg naturlig nok ville manglet. Man finner sjelden fire vitner til en voldtekt

Norge, verdas rikaste land, tenkte eg, å gå til grunne her er som å drukne i ein søledam. Eg prøvde å le, men eg fekk det ikkje til. Det var for sant, det var akkurat slik eg følte det, som om eg drukna i ein søledam.

For biologisk sett er vi omtrent det same dyret vi var for hundre tusen år sidan, den gongen vi levde i små flokkar på den afrikanske savannen. Hjernane våre er strukturerte og fungerer slik dei gjorde den gongen, vi forheld oss til og handlar i verda som om vi var ein flokk jegerar og samlarar på evig leiting etter mat og tryggleik til oss sjølve og våre nærmaste, og sjølv om det ikkje går ein dag utan at vi hører og les om klimakrisa og alt ho fører med seg, er vi ikkje i stand til å ta krisa innover oss, ikkje før det er for seint, tenkte eg.

Selv om det i prinsippet ikke skulle være noe nivåforskjell på de tre G 12-lagene, kjente alle barna til vestkantidrettens uskrevne grunnlov om skillet mellom reglementer og realiteter

Lars forsøker å bruke bestikket så pent han kan mens han tenker over hvordan det må være for Hauk å spise middag hver dag med A-magasinet klemt innunder overarmene slik at han skal lære seg å holde dem korrekt inntil kroppen

Planeten vår i atmosfæren, i universet, der vi alle bare er tilfeldigheter, små atomer i konstant bevegelse og noen av disse atomene tror på en Gud som antageligvis ikke finnes, og de finner en veldig trøst i løftet om et etterliv, mens andre ofrer seg for det de tror på, og andre igjen lever hver dag uten å tro på noe, ikke engang seg selv

Ingenting er enkelt når man har prolaps

Lyset der var bedre enn noe annet sted, det kom fra himmelen, havet, isbreen, det var som om hun var badet i lys året rundt, og når lyset var i øynene og sjelen hennes, kunne ingen skygger nå henne.

Det er også en bevegelse i meg. En liten glød, som venter på å komme til live. Det er ikke de store begivenhetene som forandrer verden, men hverdagslige ting og usagte ord.

Og ingen mister verdigheten av å bli syk, med mindre noen tar den fra deg

Jeg lo til jeg var tretten år. Så stanset jeg.

Men ingenting kan forsvinne helt. Man kan fylle koffertene, tømme hyllene, vaske seg ut av huset, la nøkkelen stå i døren og synke stille inn i natten. Men vil det ikke alltid være noe som blir igjen? Et avtrykk, om aldri så lett, ordene du har sagt, plassen kroppen din har opptatt, bildet du har vært i en annens øyne. Ingen blir helt borte, med mindre minnene om dem er blitt fordrevet av dem som ble igjen

Eg kjenner ingen nostalgi for barndommen vår, den var full av vald

Å være fitte
krever ingen kompetanse

Å være redd
noe annet