Bokelskere.no

Neeei, viktig er det vel ikke? Men jeg er trygg på at jeg skal få det veldig, veldig gøy! Særlig vampyrkvelden på lørdag tror jeg blir skikkelig stas, og jeg gleder meg mye til banknatta og diverse opplesninger også.

Dette er en foreldet vinkling. En overvekt av barne- og særlig ungdomsbøker i dag er skrevet for gutter. Det har i femten år vært et politisk mål å få gutter til å lese mer, og det har vært kasta penger etter alle som har villet skrive ting man inbiller seg at gutter vil lese. Og det er forsket en god del på det allerede - som et av veldig få temaer innen barne- og ungdomslitteratur.

Jeg skulle gjerne sett forskning på politikk i barnelitteraturen - kanskje i sammenligning med 70-tallets plumphet, men i alle fall med fokus på hvordan forfattere som Grytten og Loe lager politisk litteratur for unger som først og fremst er hylende morsom.

Dessuten skulle jeg gjerne sett forskning på eventyrenes plass i moderne barnelitteratur. Det er riktignok mest fordi jeg driver og syssler med eventyr selv, men jeg lurer på hvor det har blitt av eventyret, den fantastiske fortellingen som er knytta til de unikt norske naturmaktene, i moderne barnebøker. Vi har hekser og trollmenn og skammare og lakenspøkelser, men har de norske eventyrene noen plass?

Jeg syns rett og slett nynorsk er penere enn bokmål. Men så legger jeg også bedre merke til språket i en bok skrevet på nynorsk, så hvis det bare er halvgodt, plager det meg mye mer enn halvgodt bokmål.

Det skrives desverre ikke veldig mange bøker på nynorsk, i alle fall ikke sånne bøker som jeg liker - sånne med ytre handling og framdrift. Men når det skjer blir jeg fryktelig glad, og nynorsken er nok en av grunnene til at jeg elsker Avils Song for Eirabu.

Nei, noen bruksanvisning får du ikke av meg. Romanskurken Helena har en løsning jeg tror vil kunne fungere, men det får være grenser for å kunse egg for å lage omelett, syns jeg, så jeg håper ingen kopierer henne i virkeligheten!

Det kan du selvsagt velge å tro. Når jeg ser på menneskeheten finner jeg det lettere å tro at vi er resultatet av en lang rekke ikke nødvendigvis heldige tilfeldigheter. Det spiller uansett ingen rolle, gjør det vel? Poenget er vel å gjøre det beste ut av det så lenge det varer :)

Interessant teori. Tror du virkelig at verden er skapt for vår skyld? At universet dreier seg rundt oss og våre behov? Imponerende geosentrisk holdning så godt inn på 2000-tallet.

Dessuten innebærer ikke nødvendigvis undergangen at jorden eksploderer eller noe, bare at menneskene, eller i alle fall vår sivilisasjon, gjør det. Menneskene vil i så fall ikke være den første arten som forsvinner - tror du virkelig at dinosaurene og sabeltanntigrene døde ut forde di hadde blitt så perfekte at de ikke hadde mer å lære? Og sivilisasjoner går jo under med jevne mellomrom - til tross for at ingen sivilisasjon har vært i nærheten av å være så sårbar som vår.

Kanskje er det nettopp derfor vi alltid venter på dommedag? Vi vetat den vil komme, den har kommet så mange ganger før ...

I alle fall gjør vi vårt beste for å skape dommedagsstemning på Litteraturhuset i Oslo. Torgrim Eggen, Mattis Øybø, Bjørn Gabrielsen og jeg skal gjøre vårt for å lage en apokalyptisk underholdende debatt om undergangen. Kom, da vel!

Man er seg selv nærmest. Jeg er i alle fall det. Uansett hva jeg lytter til eller ser eller leser, finner jeg knagger i meg selv og mine egne historier å feste det til. ”Du er god til å trekke linjer og se sammenhenger,” sa sensor etter at jeg hadde snakka om katolisismen i tjue minutter uten å egentlig si et ord om katolisismen.

Jeg skjønner at denne boka er ment å skulle handle om streng gudstro, og om konsekvensene av en slik tro for en selv og ikke minst for ens nærmeste. Men for meg som er vokst opp med en far som hadde rukket å intenst engasjere seg i og så like intenst forkaste både kristendommen og kommunismen og en mor som med nesten religiøs iver tar avstand fra alt som minner om fanatisme, handler boka mest om helt andre ting.

Den handler om barndomslandet, det man aldri kan besøke fordi det ikke finnes mer. Om minnene man ikke vet om er til å stole på, om fortellingene man må stille spørsmål ved når man skal fortelle dem til andre. Det handler om bitterhet og sorg over en barndom som kunne vært så mye lettere, og om takknemlighet for en barndom som kunne vært så mye, mye verre. Det er en bok om å stå utenfor, være annerledes, ikke som følge av eget valg, men fordi man kommer fra et hjem som kan stå vegg i vegg med naboens men som likevel er lysår unna dem. Den handler om kampen for å forstå sine foreldre, for å kunne respektere og akseptere de valg de tok. For fred, ikke med Gud, men med de menneskene som står deg nærmest.

Det handler om kampen for å ikke selv gjøre de samme feilene. Det er mye mer en bok om Margarets kamp for å rydde sin mors tro ut at sitt hjerte, enn om hennes mors kamp for å rydde all tvil ut av sitt. Jeg har hørt noen mene at hun utleverer sin mor, og jeg er ikke et øyeblikk enig. Hun utleverer seg selv, og hun gjør det slik at jeg også føler meg utlevert.

Dermed går jeg ut ifra at det er en god bok. Ikke medrivende, ikke underholdende, ikke lett, men med mulighet for å tenke noen nye tanker, tenke nøyere over noen gamle, og kanskje bli en smule klokere enn man var før man begynte. Det er ikke lite utrettet, det, for noen sider tekst.

Tja, jeg fikk se en Ipad her i forrige uke, og for meg blir det mye som iPhone, det er inmari gøy å spille fløyte på mobiltelefonen, men det er jo temmelig teit og barnslig også, og gleden varer ikke lenge nok til at jeg er villig til å betale for den.

Plata var rålekker, men den veide omtrent like mye som pcen min og var omtrent like stor. Hva skal jeg med den da? For meg kan leseplate erstatte pocketbok, men da bør den jo være lettere enn en pocketbok å dra med seg rundt, også. Når jeg skal nye en god, tung bok hjemme i sofaen vil jeg uansett foretrekke papir. iPaden fyller dermed ikke noe annet behov enn det noen har for å være kule ...

Jeg blogger egentlig på forfattersida mi på facebook: sibekos ordatorium

Her skriver jeg mye om bøker, lesing og skriving, men også om andre ting som måtte oppta meg, arrangementer i forbindelse med forfatterliv og sånt noe.Men jeg har skjønt at jeg må ha en side å presentere meg sånn seriøst og kjedelig utenfor facebook, så jeg har laga meg en blogg her :

http://ordatoriet.blogspot.com/

Dette blir en ren litteraturblogg.

Kaster meg på anbefalingen av doktor Proktor. Og min førsteklassing synsg Georgs magiske medisin er verdens morsomste bok. Dessuten elsker han Grytten og Hallagers billedbok "Hull og Sønn". Jeg syns billedbøkene om Johannes Jensen er nydelige. Bøkene om Tzatziki er gode og populære og bøkene om Rampete Robin alå allltid an, selv om jeg syns de er grusomt teite. Jeg skjønte at du lette etter nyere ting, men vi må jo ikke glemme Lindgren, heller. Rasmus på Loffen var skjellsettende her i gården, og Emil er jo alltid morsom.

Holder han på å lære å lese selv? I så fall kan det være en god ide å introdusere ham for de letteset leseløvene, særlig bøkene om Stian. De er morsomme, enkle og gir veldig god lesetrening hvis han etterhvert skulle få lyst til å forsøke seg på dem mer på egenhånd.

Visst har de lært om himmelfarten! Som de har lært om kinesiske pinnetall og artiklene i barnekonvensjonen og de fem søyler og de åtte eiker og hvordan vind oppstår og instrumentene i et symfoniorkester. Det de har interesse eller noen form for bruk for, sitter. Det som ikke oppleves som annet en kuriøse fakta, bidrar til å bygge et helhetsinntrykk av ting det har sammenheng med - i dette tilfellet kristendom, før det forsvinner. Jeg vil tro svært mange voksne uten tilknytning til noen kristen menighet opplever himmelfarten som like kuriøs som som paukene.

Jeg skjems over at jeg først nå har lest denne boka og oppfordrer alle til å skaffe og lese den nuh. Den er fantastisk godt skrevet og skildrer liv som ble levd for ufattelig kort tid siden i en virkelighet som var lysår fra vår egen. Den er spennende, morsom, rørende og minner om hva vi mennesker faktisk kan både utholde og finne glede i hvis det kniper. Det beste av alt er at forfatteren har skrevet masse bøker. De skal jeg lese!

Berte-bøkene er jempefine for de minste. Og Lisa Aisato er en fantastisk tegner, så jeg gjetter på at serien om trollet Tambar er veldig bra.

Det er samma for meg hva forfattere skriver om - bare de skriver om noe. Jeg opplever ikke at det er et problem at forfattere bare skriver om seg selv, for man kan si mye om mange ting i en oppvekstroman. Men jeg syns det er problematisk at en del forfattere ikke egentlig skriver om noe som helst. Vedig mange pene ord, gjerne fem hundre sider av dem, med innhold nok til en liten novelle spredd utover kapitlene. Sånt finner ikke jeg noen mening i ...

En av mine absolutte favoritter :-) Strålende bøker!

Nå skal jeg legge all blygsel til side og anbefale meg selv. Eller altså min egen bok. Den tilbakemeldingen jeg har satt mest pris på fra folk som har lest "Vingespenn" er nemlig at ganske mange som ikke eller knapt har lest bøker før har lest den i ett jafs. Det er ikke krim, men spenning, og jeg er selvsagt helt inhabil og har vel nettopp brutt all etikette, men det får så være.

Jeg er nok en ganske ufokusert blogger. Jeg skriver om bøker, og musikk, og politikk, og om å skrive og om å gi ut, og alle sånne ting som jeg har lyst til å skrive om og som jeg opplever at andre vil lese. Funksjon? Det er kjempegøy. Er ikke det nok, da?

Merkelig at man kan tenke så forskjellig om bøker, altså. Jeg tror ikke jeg pusta en gang, jeg mellom første og siste side. Den var over på et blunk og det var grusomt trist. At det var over, altså. Mens jeg leste tror jeg jeg lo mer enn jeg grein, enda så mye tragedie det var.