Forstår godt forfatterens ambivalente forhold til tro etter å ha lest hennes sterke historie om barndom og oppvekst i en kristen familie hvor det meste dreide seg om synd og helvete og angst for å aldri være bra nok for Gud. Om å føle seg annerledes og utenfor i venneflokken. Om gudslengsel og gudsfrykt som ødelegger gleden over livet. Samtidig gir forfatteren også et kjærlig portrett av sine foreldre, midt i all deres nidkjærhet og strenghet, opplevde hun dem som snille og varme mennesker som var inderlig glad i barna sine. Det var da enda godt. Uten den opplevelsen ville denne historien bare vært uendelig sørgelig og vond. Det gudsbildet som Margaret Skjelbred ble presentert av sine foreldre viste en streng, nådeløs og brutal gud. Langt fra den kjærlige og nådefulle Gud som jeg tror Bibelen viser oss gjennom Jesus Kristus. Ingen trosstyrker akkurat, denne boken. Tvert i mot, Margaret S. skriver godt og engasjert, og ikke uten sårhet og oppriktighet. Sitter med en tristhet i meg etter å ha lest denne historien, særlig historien om moren, som ofret så mye for sin gud mens hun levde. Hun stolte fullt og fast på ham, og så opplever hun ham som fjern og kanskje til og med helt borte fra livet når hun trenger ham i sin siste stund. Hun følte han var borte. Akkurat det samme følte vel Jesus da han ble korsfestet. Han hadde gitt alt, og så følte han seg forlatt på slutten. Selv Jesus følte det. Men var han forlatt? Var moren til Margaret forlatt? Tror ikke det.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Viser 3 svar.

Man er seg selv nærmest. Jeg er i alle fall det. Uansett hva jeg lytter til eller ser eller leser, finner jeg knagger i meg selv og mine egne historier å feste det til. ”Du er god til å trekke linjer og se sammenhenger,” sa sensor etter at jeg hadde snakka om katolisismen i tjue minutter uten å egentlig si et ord om katolisismen.

Jeg skjønner at denne boka er ment å skulle handle om streng gudstro, og om konsekvensene av en slik tro for en selv og ikke minst for ens nærmeste. Men for meg som er vokst opp med en far som hadde rukket å intenst engasjere seg i og så like intenst forkaste både kristendommen og kommunismen og en mor som med nesten religiøs iver tar avstand fra alt som minner om fanatisme, handler boka mest om helt andre ting.

Den handler om barndomslandet, det man aldri kan besøke fordi det ikke finnes mer. Om minnene man ikke vet om er til å stole på, om fortellingene man må stille spørsmål ved når man skal fortelle dem til andre. Det handler om bitterhet og sorg over en barndom som kunne vært så mye lettere, og om takknemlighet for en barndom som kunne vært så mye, mye verre. Det er en bok om å stå utenfor, være annerledes, ikke som følge av eget valg, men fordi man kommer fra et hjem som kan stå vegg i vegg med naboens men som likevel er lysår unna dem. Den handler om kampen for å forstå sine foreldre, for å kunne respektere og akseptere de valg de tok. For fred, ikke med Gud, men med de menneskene som står deg nærmest.

Det handler om kampen for å ikke selv gjøre de samme feilene. Det er mye mer en bok om Margarets kamp for å rydde sin mors tro ut at sitt hjerte, enn om hennes mors kamp for å rydde all tvil ut av sitt. Jeg har hørt noen mene at hun utleverer sin mor, og jeg er ikke et øyeblikk enig. Hun utleverer seg selv, og hun gjør det slik at jeg også føler meg utlevert.

Dermed går jeg ut ifra at det er en god bok. Ikke medrivende, ikke underholdende, ikke lett, men med mulighet for å tenke noen nye tanker, tenke nøyere over noen gamle, og kanskje bli en smule klokere enn man var før man begynte. Det er ikke lite utrettet, det, for noen sider tekst.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Enig med dere sånn innholdsmessig. Selv sitter jeg igjen med det moralske aspektet i boka. Var det riktig å utlevere morens bok på den måten? Var det rett å utgi den boka på den måten? Hun tillegger moren meninger og konkluderer og verken moren eller faren kan jo bestride. Derfor synes jeg hun vakler. jeg hadde nok oppelvd boken annerledes dersom hun helt og holdent lot den beskrive HENNES opplevelse, og ikke blande inn hva hun trodde moren og faren mente. Faktisk så konkluderer hun ting hun ikke har belegg for å konkludere. Det liker jeg ikke.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Skjelbred er en ordkunstner etter min mening, - og når man skriver så selvbiografisk som i denne boka så treffer det leseren "rett i magen". Jeg skal ikke begi inn på en diskusjon om Bibelen og tolkning av denne, - men det er nok en kjensgjerning at mange barn har lidd og fått en vond barndom p g a foreldre som setter Gud høyere enn alt annet, - også sine egne barn (jmf misjonærbarna).

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

kntschjrldRisRosOgKlagingJan Erik  OlsenIngeborg GStine SevilhaugDiddiJan-Olav SelforsAnjaØyvind BjørnerudHilde SSyntaksfeilMartinenWencheBjørn BakkenAkima MontgomeryvaskeklutRune SNorahAnettesveinErikLibraritas vLinnRandiAtove NessRufsetufsaHarald KLiljaTherese HolmFru GranKay Nilseningar hKenn HeitmannLeselindamoiraAleksanderAud Kristine JohnsenErlend Haugen  VikhagenCaroline Ekornes JohannessenSimen "Boktimmy" Ingemundsen