Bokelskere.no

Takk for fyldig omtale - denne boka skal jeg lese :)

Boken handler om ekteparet Coelho og Chris som reiser ut i Mojave-ørkenen for å finne englene sine. Det vil si; Chris er ikke like sikker på dette med engler - hun er opptatt av andre verdier enn ektemannen som har en meget spesiell og frigjort tilnærming til livet.

Han har en sterk tro på at engler finnes, og i et forsøk på å bevise dette, holder han på å ta livet av dem begge i den brennhete ørkenen. Heldigvis dukker det opp en "engel" som oppdager dem og får gitt dem nok å drikke til at den fulle og hele bevisstheten deres vender tilbake.

Et stykke uti boken møter de Valkyriene - sterke kvinner som kjører motorsykler. Den ene av dem tar med seg ekteparet for å vise dem englene deres, men det er til Coelhos overraskelse Chris som oppnår det han selv så sterkt ønsker. Chris er overrasket selv også, hun faller inn i en merkelig sinnsstemning og man får merke avstanden mellom dem enda bedre.

Coelho fortsetter å streve, samtidig som han undrer seg over konens opplysthet og hvordan hun forandres. Han oppdager også at han er forelsket i valkyrien som har hjulpet dem, noe som Chris til en viss grad leser seg til.

Dette er det første jeg har lest av Paulo Coelho og jeg merket med en gang dybden i fortellingen. Valkyriene er en tung bok som krever oppmerksomhet om man vil ha med seg innholdet. Jeg lyttet til boken i bilen, noe jeg ikke vil anbefale.

Jeg er interessert i temaet engler og det var i første omgang dette som tiltrakk meg. Nå, når jeg er ferdig med boken, må jeg innrømme at den ikke stilte helt til forventningene. Boken er velskrevet og jeg blir paralysert av forfatterens måte å tenke på, men det mangler likevel det fengslende og lokkende som får en til å ønske at boken aldri skal ta slutt, eller man lever seg så sterkt inn i handlingen at man får en følelse av å være der.

Coelhos sitater lever i beste velgående, jeg elsker dem, men jeg vil nok ikke på samme måte huske denne boken. Jeg kan heller ikke se at Valkyriene har fått særlig omtale på nettet, noe som taler for seg.

Da jeg var ferdig med boken, satt jeg igjen med en del spørsmål. Kanskje jeg finner svarene i de andre bøkene Coelho har skrevet? Jeg har i hvert fall satt meg et mål om å få lest alle sammen, og jeg fikk biografien hans fra forlaget, som jeg også har tenkt å kose meg med når tiden bli moden for det.

Jeg har lyst til å gi en svak firer for innholdet, men det språklige fortjener mer, så en sterk firer er på sin plass.

Banevokteren har mistet hustruen sin i spanskesyken, og Marie, som fremdeles er å regne som et barn, har vært nødt til å ta over morens ansvar. Marie er pliktoppfyllende og flittig, tar seg godt av lillesøsteren Karen, men savner å kunne være sammen med jevnaldrende og leke. Hun går i stadig frykt for at faren skal sette bort henne og lillesøsteren, slik han gjorde med lillebroren Torbjørn. Derfor anstrenger hun seg til det ytterste for å være flink.

Da moren levde, spilte faren fiolin på kafeen hver lørdag, mens hun og søsteren sang, men nå påstår han at musikken forsvant med moren.
Da bestemmer Marie seg for at hun og Karen skal gå til kafeen alene.

På kafeen treffer de en kvinne som skal få en stor betydning for videre handling.

Banevokterens døtre er en litt trist bok, men også festlig. Jeg koste meg under dialogene mellom de to søstrene, hvor det så tydelig kom frem hvem som er yngst og hvem som er eldst, og konfliktene som oppstår på grunn av dette. Marie og Karen har et godt forhold til hverandre, de finner på både morsomme og alvorlige ting sammen, men det blir alltid gjort i god mening.
Marie har gode samtaler med faren, som sørger, men er glad i døtrene sine.

Jeg likte boka godt, det er så mye bedre å høre på en lydbok når det er hørespill enn når det er en stemme. Boken var kort, noe som var greit, siden jeg hørte korte intervaller av den, på fly, hotell osv.

Dette var i det fulle og hele en gripende fortelling, som jeg ikke er redd for å anbefale, og gir den en sterk femmer.

Alvar Eide er ensom. Han har rutiner på alt han foretar seg. En kveld oppsøker han forfatteren, ber om å bli hovedperson i boken hun skriver på. Hadde han visst hvilke følger det ville få, hadde han nok tenkt seg nøyere om før han kom med en slik bønn. Brått dukker en kvinnelig narkoman opp i livet hans, og tryggheten han har hatt omkring seg begynner å rakne. Hun er som en igle, og han greier ikke å si nei.

Måten forfatteren vinklet boken på ved å la en av sine "personer" dukke opp en kveld etter at hun hadde lagt seg, var en genial måte å introdusere Alvar Eide på. Den forsiktige, snille, litt kjedelige mannen grep meg med en gang. Boken kunne like gjerne vært om meg, eller en annen som har vanskelig for å si nei. Da kan det jo gjerne bli slik at en styres i retninger en egentlig ikke ønsker, fordi en ikke evner å si klart ifra når nok er nok, selv når en forstår at en blir utnyttet.
Boken var på mange måter lærerik, flere ganger måtte jeg smile, noen ganger le. Da Alvar Eide skaffet seg katten han så lenge hadde ønsket seg, fikk jeg tårer i øynene. Dette er den første boken jeg har lest av Karin Fossum, det blir garantert ikke den siste. Jeg gir lydboken en sterke femmer, og legger ved mine varmeste anbefalinger.

Jeg begynte å høre på denne lydboken tidlig i vår, og har brukt en god stund på den, ikke bare fordi jeg ønsket å få med meg Arne Næss' refleksjoner når det gjelder følelser og fornuft, men fordi jeg virkelig ønsket å forstå dem. Da jeg begynte, tenkte jeg at det sikkert var tungt "lesestoff", men ble overrasket over hvor lett det var å henge med. Det er mye å lære i denne lydboken, og i blant tok jeg meg selv i å smile: Her var det nemlig mye å kjenne seg igjen i, og nye tanker ble skapt om livet og om hvor viktig det er å leve i nuet. Arne Næss satte ord på og ryddet opp i tanker jeg har hatt om viktigheten av følelser. Fornuften kan ikke eksistere uten følelser, sier han. Det tror jeg på. En og annen av oss vil nok bli fristet til å revurdere valgene vi har gjort her i livet etter å ha lyttet til denne boken. I så fall har Arne Næss oppnådd det han ønsket.

En kvinne dør under en fødsel på fattighuset. Bestyrerne gir sønnen hennes navnet Oliver Twist. Deretter blir han overlevert til en kvinne som tar til seg babyer mot betaling.

Når Oliver blir eldre, blir han ført tilbake til fattighuset, hvor han sulter og lider. En dag blir det trukket lodd blant guttene om hvem som skal spørre om en porsjon ekstra havresuppe, og selvfølgelig faller dette på Oliver, som straks blir straffet med å bli stengt inne i et rom i kjelleren.

Det blir hengt opp en plakat hvor fattighuset tilbyr den nette sum av fem pund til den som vil ta Oliver i lære, og med sitt sørgmodige oppsyn, får han jobben å følge barnebegravelser. Den andre læregutten blir sjalu og erter ham ang. moren. Da eksploderer Oliver i raseri og den stakkars hovedrolleinnehaveren får juling.

Da bestemmer Oliver seg for å rømme til London, hvor han blir fisket opp og ansatt av tyven Fagin. Oliver blir opplært i å stjele, og idet Luringen og Charley Bates napper et lommetørkle fra en eldre herre, blir Oliver tatt. Etter at vitner forteller at det ikke var han som tok lommetørkleet, blir han frikjent og den eldre herren tar ham med seg hjem.

Hos Brownow blir Oliver bahandlet pent, men dette varer bare noen uker, før han blir funnet av Fagin og guttene hans.Under trusler om å bli drept, tvinges Oliver med på et innbrudd hvor tragedien slår inn med en voldsom kraft.

Jeg leste Oliver Twist da jeg var tenåring, men husket ikke hele historien og hadde jeg lyst til å lese den igjen. Det er fint å kunne "se" bøkene med voksne øyne, og som jeg tenkte ga boken meg en annen og større opplevelse denne gangen.
Sist jeg "leste" den var det spenningen jeg var opptatt av. Nå var det nesten så jeg gråt i enkelte avsnitt, og jeg syntes forferdelig synd på fattiggutten som ikke møter stort annet enn motgang gjennom hele fortellingen.

Oliver har et herlig vesen som man bare er nødt til å bli glad i. Slik er det også for noen få av barna og ungdommene han hadde omgang med, og en av dem mister livet under grusomme omstendigheter på grunn av sin lojalitet mot den triste, men godhjertede gutten.
Boken er breddfull av sterke personligheter som kryper langt inn i hodet ditt. Grådighet, misunnelse og voldeligheter - den stakkars Oliver opplever alt.

Mye av historien er bygget opp på misforståelser, men man aner at det er en bakenforliggende årsak til at Oliver stadig blir urettferdig behandlet. Han blir straffet og brukt, det er ikke måte på hva han må gjennomgå. Enkelte av aktørene han omgås, er villige til å gå over lik for å få det som de ønsker.

Charles Dickens har en måte å formidle på som går en rett i hjertet. Personlighetene er fargerike og det samme er handlingen. Han beskriver godt hvordan det var i London på 1800-tallet, man kan se for seg smugene og menneskene, som er vevet inn i en handling som er både spennende og rørende.

Det er ikke det minste rart at mange av Charles Dickens bøker er blitt klassikere, og jeg gir boken en sterk femmer.

Boken leses i jeg-form, av forfatteren. Akkurat derfor ble den veldig spesiell å høre på.
Hanne Ørstavik har en meget behagelig, litt syngende måte å lese på. Stemmen passet til innholdet, som handlet om en forfatter som hadde mye annet å tenke på enn akkurat det å skrive.

Her var det mange tanker, refleksjoner om barndom og oppvekst, ekteskap og forhold til medmennesker. Vi hører mye om jeg-personens forhold til foreldrene, særlig faren. Hovedpersonen er forfatter. Hun planlegger å skrive om farmoren sin som reiste som misjonær til Kina. Under researchen oppdager hun at det nesten ikke finnes opplysninger om henne.

Jeg følte med forfatteren, som har vanskelig for å motivere seg i et liv som var preget av skillsmisse, først foreldrenes, så hennes egen. Lydboken var god å lytte til. Jeg velger å gi den en sterk treer.

Tove Nilsen ga meg en annerledes og spennende opplevelse i "Sommer 2005". Ikke minst fordi dette var min første lydbok. Her fikk jeg høre om en hovedperson som er oppofrende overfor en mor på 85 og to tenåringsdøtre, samtidig som hun prøver å skape sitt eget liv etter en traumatisk skillsmisse. Den som står henne nærmest, føler jeg, er moren, som tross sin alder og skrantende helse, er skarpsynt og humoristisk. Jeg lo flere ganger av kommentarene hun gir datteren sin. Andre ganger skjelver vemodet mellom dem, og jeg ble nødt til å tørke en tåre.
Når hovedpersonen møter en mann hun hadde et forholdt til for 37 år siden, oppstår søt musikk, i hvert fall hos henne. Spenningen dirrer når hun sender sin første sms, og når hun får svar. De er begge 53, men her er både lidenskap, blyghet, iver, vågemot og sterke lengsler.
Dette var interessant bok, som du garantert vil kjenne deg igjen i, på en eller annen måte - uansett alder og kjønn. Dessuten er det morsomt at forfatteren leser selv, og Tove Nilsens stemme er god å lytte til.

Etter å ha blitt misbrukt og bedratt av sin ektemann, dreper Mary ham med hans eget gevær. Han dør ikke med en gang, men hun venter tålmodig.

Flukten fra familiemedlemmene hans som ønsker blodhevn, blir strabasiøs og hard. Hun er kledd i sorg, og har ingen planer eller vet hvor hun ender opp.

På ferden møter hun mange mennesker, flere er snille, men hun er skeptisk og redd som et jaget dyr. Hun stjeler og svikter selv dem som viser omsorg for henne. Alt blir gjort for at hun skal kunne fortsette å flykte.

Hun møter en mann i fjellet, Fjellfanten, en einstøing som selv er på flukt, og det oppstår et dypt og nært forhold mellom dem. De lever lenge sammen, men en dag blir hun nok en gang overlatt til seg selv. Mary forstår at hun ikke kan overleve alene i det golde, ugjestmilde landskapet og dermed er hun nok en gang på flukt.

Da hun etter langt om lenge blir ført til en gruveby av en indianer, blir hun tatt godt imot av presten og arbeiderne, og hun trives som husholdningshjelp hos den geistlige mannen. På samme tid er hun alltid på vakt.

En dag skjer noe dramatisk i gruvebyen og livet blir nok en gang snudd på hodet for den unge kvinnen.

Vi får med jevne mellomrom et innblikk i hvor forfølgerne er i historien. Dette gjør det ikke mindre spennende, og overraskelsene står i kø.

Det var forsiden som i første omgang tiltrakk meg. Så var det tittelen. Enken - det oser av drama, og jeg elsker drama, noe som kan ses under filmanmeldelsene mine også, hvor jeg sluker dramafilmer rått.

Jeg skulle gjerne sett Enken på film, for her var det mye spenning. I utgangspunktet liker jeg ikke å lese om konstant flukt, men forfatteren klarer å roe ned innimellom, slik at man får puste ut og kose seg med handlingen, før spenningen nok en gang bryter løs.

Mary er reflektert til å være så ung, men hun opplever mye og har godt tid til å tenke, noe som gjør denne delen av handlingen realistisk. Hun er god, men bærer preg av å ha måttet klare seg selv, for her snakker vi overlevelses- og stå-på-vilje deluxe. Oppførselen hennes står godt i takt med tiden hun lever i, men jeg reagerte negativt på enkelte ord som ble brukt. Ord som helt klart er kommet til i nyere tid og som virker malplassert.

Forfatteren har skapt mange flotte personligheter og typer i denne boken, og jeg ble ordentlig glad i enkelte av dem. Her møter man en kjempe álá Ringeren i Notre Dame. Her er en dverg, en prest og menn så rå at de må "stekes" før man kan ta en skikkelig prat med dem. Spesielt gjelder dette gruvearbeiderne, som lever fra hånd til munn og drives av en drøm som falt i grus for mange på den tiden. Forfatterens mørke og vare beskrivelse er skrevet i western- stil, samtidig kan historien sammenlignes med et gotisk eventyr.

Personene og landskapet er beskrevet på en flott måte. Det gjør at det er lett å leve seg inn i handlingen, og innimellom var det vanskelig å legge fra seg boka. I flotte ordelag fører hun deg inn i en verden som du kjenner litt fra før, men som vi så absolutt kan lese mer om. Det er lenge siden jeg har lest en bok som har fenget meg like mye som Enken.

Enken fortjener virkelig en femmer.

Så morsomt at du skriver bøker, enda du er SÅ ung. For seksten år ER ungt. Du må for Guds skyld ikke kaste de refuserte manusene, men ta dem frem om noen år igjen. Da vil du se på dem med nye øyne, og kanskje er det bare noen små justeringer som skal til :) Nåløyet er trangt - tror det er slik at 11 av 1000 blir antatt, men det betyr ikke at du ikke blir det. Mange forfattere må jobbe veldig for å få det til, kanskje i årevis! Men du har begynt så tidlig, er ung og har tiden foran deg :) Tålmodighet er en dyd :) Min vei var lett - du kan lese om det på hjemmesiden min www.jane-mysen.no, men for å ta det kortfattet. Akkurat som deg, hadde jeg en drøm om å kunne skrive bøker, og i en alder av 39 begynte jeg å skrive på en bok som skulle handle om vikinger. Den ble kjempetykk! Og da jeg sendte den til Cappelen, hadde de akkurat åpnet en avdeling for underholdningslitteratur. De fant ut at min "Utvalgt av gudene" kunne brukes, og så begynte ballen å rulle. Det var mye slit underveis, men jeg var heldig tross alt, som fikk antatt med en gang. Jeg ønsker deg lykke til - jeg håper at du en gang får oppfylt drømmen din :)

Jeg ga bort bøkene til datteren min, men etter at hun fikk en datter, ba jeg om å få dem tilbake. Har nemlig tenkt å lese dem for barnebarnet mitt også :)

Så bra at du liker bøkene mine :) Takk for at du holder ut :)Klem

Serien om Hjortefot og vennene hans leste jeg tre ganger før jeg fylte femten. En gang for meg selv, en gang for søsteren min, og siste gang for broren min. Dette er en utrolig spennende serie om man liker å lese om indianere, jeg var fullstendig oppslukt. I den tiden løp jeg rundt med kniv på baklomma og la øret til bakken for å høre om det var noen i nærheten :) Anbefaler bøkene på det varmeste. Jeg skal lese dem igjen for barnebarnet mitt, bare hun blir gammel nok!

Kroppen er som et eget univers, sies det, og jeg forstår mer og mer betydningen av dette utsagnet. Man skulle tro at det var enkelt å styre egne tanker og følelsesliv, så er det kanskje noe av det vanskeligste. Det er interessant å lese om hvordan tankene påvirker oss, hvordan de kan ødelegge eller hele våre liv. Angst, depresjoner, spiseforstyrrelser, sjalusi og andre lidelser kan bli følger av destruktive tanker vi har om oss selv. Forfatteren mener at kognitiv terapi er en behandlingsform som kan hjelpe en ut av slike kriser. Også i denne boken har forfatteren blandet faglig kunnskap med pasienthistorier, noe jeg liker veldig godt. Det er interessant å lære om menneskesinnet, og det er absolutt ingen bakdel å få et innblikk i hvordan tankene påvirker oss. Det finnes god dokumentasjon på at Kognitiv Terapi er en behandlingsform som nytter. Jeg synes boka var god å lese, og jeg lærte enda mer om et tema som jeg finner umåtelig interessant.

Denne boken ønsket jeg meg til jul, og fikk den :) Jeg hadde lest baksideteksten - den fenget, og bokomslaget virket som en magnet på meg, vet ikke hvor mange ganger jeg har betraktet dette ansiktet, fullstendig betatt.

Eva er en meget spesiell ung kvinne, det er det ingen tvil om. Fra sitt vindu betrakter hun livet på perrongen utenfor stasjonsbygningen. Stasjonsmesteren er streng, en stund skjønner jeg ikke om han stenger henne inne fordi han beskytter henne, eller om det er av forfengelighet. Etter hvert går det opp for meg at han faktisk elsker datteren sin. Noe jeg derimot IKKE lurer på, er om Eva er intelligent. Det er interessant å lese om hennes betraktninger, spennende å følge henne når hun begynner på skolen, særlig møtene med mobben, og hvordan hun fikser tilværelsen sin. Evas seksuelle oppvåkning og forholdet hennes til Arvid synes jeg var fint å lese om, selv om jeg tydelig leser at Evas tanker er gjennom en mannlig forfatter. Samtidig er det på et vis ærlig, og Eva er en ærlig person, for de som lytter, selv om hun har mange hemmeligheter. Jeg likte boken utrolig godt. Evas annerledeshet fascinerte meg, like mye som det fascinerte statistene i boken. Jeg fikk lyst til å legge armene om henne og holde henne inntil meg, beskytte henne mot alt vondt. For Eva gjennomgår mye leit, fordi hun ikke ser ut som alle andre. Romanen sier mye om oss mennesker, hvor nådeløse vi kan være. Slutten virket sterk på meg - den fikk meg til å ønske at det skal komme en oppfølger. Jeg vil så gjerne lese mer om Eva. All ære til Erik Fosnes Hansen og hans "Løvekvinnen".

I denne boken lærer man om affirmasjon - om å leve i nuet og tenke positive tanker. Jeg ble overrasket over at jeg i alle år har affirmert, ubevisst. Det virker slett ikke usansynlig at du kan "ønske" deg frisk fra en sykdom, "ønske" deg en ny jobb (og FÅ det) eller skaffe deg gode venner. Vi har alle skjulte krefter og muligheter til å endre våre liv - det er bare å være "våken" på det som skjer omkring oss. Å leve i nuet er ingen enkel sak, skjønte jeg, da jeg kom til dette temaet. Og det er viktigere å meditere, prøve å få kontroll over tankene våre, enn vi tror. Anna Stina Vrethammar har på en lettfattelig måte, gitt oss oppskriften på hvordan vi kan affirmere (ønske og få) et bedre liv, både mentalt og materielt. Jeg anbefaler boken til deg som vil ha mer ut av livet, og som tror, ønsker å tro, eller vil vite mer om tankenes kraft.

Nok en spennende bok av Brian L. Weiss. Her får vi lese om menneskers vanskeligheter i dette livet, og hvordan problemene løses, etter at han, under hypnose, fører dem tilbake til tidligere liv. En fascinerende bok som nører opp under sterke følelser og forundring. En pasient forteller at han kom til jorden fra en annen planet for tusener av år siden! En annen har opplevd Atlantis! I denne boken fører han også mennesker til fremtidige liv. En blir skremt, men også lettet, for om det disse menneskene opplever er tilfelle, finnes det håp for oss alle. Boken har fått meg til å bestemme meg for å prøve regresjon, og jeg anbefaler dere å lese den, om dere vil vite mer om livet og døden. Weiss mener selv at folk kan bli kvitt dødsangst ved å lese bøkene hans.

Brian L. Weiss har i denne boken lykkes å formidle sine egne og Catherines opplevelser på en lettfattelig og gripende måte. Jeg hadde vanskelig for å legge fra meg boken, men det var mye informasjon, iblant var jeg nødt til å la lesestoffet synke. Mange slags tanker dukket opp underveis. Å slippe Weiss' oppdagelser etter at boken var ferdig, var umulig. Frykt, nysgjerrighet, vantro, hele spekteret av følelser levde underveis, mens jeg forsøkte å fatte at det kan være mulig.

Skeptikeren i meg er der alltid, men jeg er nysgjerrig. Om Weiss' oppdagelser stemmer, er det fantastisk. Mennesket er udødelig - i hvert fall sjelen!

Jeg anbefaler boken på det varmeste. I "Mange liv, mange mestre" er det skrevet mye som du garantert ikke visste fra før.

Min drøm om å bli forfatter gikk i oppfyllelse for elleve år siden. Jeg hadde planer om en triologi fra vikingtiden, men Cappelen (dette var før de fusjonerte med Damm)hadde akkurat åpnet en avdeling for serielitteratur, og så potensialet. Deretter gikk det veldig fort, og i dag har jeg utgitt 83 bøker. Når jeg tenker tilbake, føles det uvirkelig. Årene har gått så fort, og jeg har skrevet så energisk, både for å overleve og fordi jeg har lidd av skrivekløe siden jeg lærte å "føre pennen". Jeg har et lite budskap til hver enkelt av dere, som skriver, og som sitter med en drøm om å bli forfatter. Ikke la manuset ligge i en skuff, men få et forlag til å lese"skribleriene" deres!