Bokelskere.no

Bli i hvert fall ikke lektor, hadde han sagt, ikke steng deg inne i skolen. Hvis du absolutt vil bli det, så må det utelukkende være fordi du ikke gidder å bli noe annet. Dette mener jeg i fullt alvor, hadde han sagt til sin svigerdatter, før hun flyttet hjemmefra. Han kjente seg overvunnet. Alt han stod for, var blitt fjernet fra samfunnets dagligtale. Han gikk rundt i leiligheten i Jacob Aalls gate og tenkte over dette, kveld etter kveld, etter at Eva hadde gått og lagt seg. Tok seg noen akevitter, som han skylte ned med øl, passet nøye på at han ikke tok for mye, for han ønsket ikke å stille på skolen i bakrus, men nå og da hendte det likevel at det ble for mye. Akk ja, tenkte han, når han skulle legge seg, og forstod at det likevel var blitt for mye. Han kunne bli nokså opprørt av å sitte slik og tenke. Det verste var at han syntes han ikke hadde noe å si lenger. Bare til seg selv. En epoke hadde gått under, og han satt her og snakket med seg selv. En epoke hadde gått under, og med den Elias Rukla qua samfunnsmenneske, fordi han jo hadde stilt seg til rådighet for nettopp denne epoken, som offentlig oppdrager. Noen ny generasjon hadde han liten lyst til å bli oppdrager for, det hadde han for øvrig heller ingen forutsetninger for, for å si det mildt. Så enkelt er det, utbrøt han. Det er faen meg sånn det ligger an. Forfall på alle kanter.

Hans tendenser til for mye drikk hadde nok akselerert etter som årene gikk. Nå pleide han å sitte oppe om kveldene, etter at Eva hadde gått og lagt seg. Det hadde blitt en vane som virket beroligende på ham, han trengte den stunden helt for seg selv, men sine akevitter og øl. For det hadde skjedd noe med ham som han hadde vanskelig for både å forstå og forsone seg med. Og det var en gradvis tiltagende følelse av å være samfunnsmessig satt ut av spill. Det plaget ham sterkt, og han syntes også det var oppsiktsvekkende at det skulle forholde seg slik. Men det var liksom lite av det som ble budt ham som samfunnsmenneske som interesserte ham tilstrekkelig lenger. Verken TV eller aviser forsmådde å stimulere ham lenger.

A few decades back, Icelandic authorities felt that a good way to keep the Icelanders from killing themselves with the sauce would be to ban beer.
To ban beer.
The logic went something like this: The Icelanders are hopeless alcoholics. They will drink themselves into a stupor on any given evening. Come morning, they will naturally want the hair of the dog, ergo beer. If we give the Icelanders beer, they will drink it like soda pop, and will be locked forever in a vicious cycle of alcoholism. So we'd better just let them drink hard liquor, to save them from themselves.
Er ... yeah. It doesn't take a rocket scientist to spot the holes in that argument. To exacerbate the problem, in the early 1980s a new fad gripped Iceland: that of English beer pubs, the kind that offer draught. Beer pubs sprouted like mushrooms. The only problem was there was no beer to put on the taps.
But the Icelanders don't die without a plan, as on of the more succinct Icelandic idioms puts it. They came up with the idea of mixing light beer (what the Icelanders calls pilsner and which is around 2 % alcohol) with hard liquor (the wicked Brennivin, or just plain old vodka) and putting it in kegs to be served in tap.

Resisting change leads to illness. Accepting change brings about peace.
Embrace the changes in your life. Release what you no longer need, and welcome the seeds of new experience.

Det fine ved å være fire og femti, er at man snart skal være like død som den norske novellen, det er bare snakk om å slå ihjel noen korte år, jeg kan til og med selge ett eller flere av hjemmene mine dersom det skulle knipe. Mett og glad av denne litt frigjørende tanken, flår jeg av meg den svette dressen, og går i dusjen.

Jeg setter meg i den flettede stolen igjen, jeg drikker store slurker av vinen, jeg har allerede bestemt meg for å åpne en flaske til etter at denne er tømt, for er det ikke slik, da, at jeg i tillegg til den rene nytelsen dette gir meg, også har noe å feire? Jo. En skilsmisse. Farvel til romanen.

For en leser med en gjennomsnittlig døgnrytme og et moderat alkoholkonsum kan det til og med kanskje virke helt absurd at jeg skulle sette meg såpass kraftig til motverge mot noe så fornuftig som en grundig kontroll av husets gassledninger og komfyrer, men for det første hadde jeg altså ikke så mye som en millimeter gassrør innenfor mine dører, og følgelig heller ingen gasskomfyr, snarere en gammel el-drevet slubbert som jeg hadde arvet etter den forrige eieren. For det andre var denne kvinnen av en type og et slag som jeg i hele mitt liv har vært i klammeri med, ja faktisk helt siden jeg stabbet rundt på Nanset barnehage med grønn plastspade og bæsj i buksene, jeg husker stemmen hennes fra den gang, og opp gjennom alle skoleårene var det også en som skulle spille denne rollen, den lett hysteriske kvinnen med bitte lite makt som hun på en eller annen måte hadde fått karret til seg, det var hun som ansatte meg da jeg begynte å jobbe på Lier sykehus, det var henne jeg møtte på sosialkontoret på Grünerløkka, da jeg noen år senere vendte blakk tilbake fra Spania, og nå hadde jeg henne altså i røret i tysk versjon, og det i mitt eget hjem, som jeg attpåtil hadde kjøpt og betalt, jeg fant meg faen ikke i det. Og likevel var det slik at min største motvilje når det gjaldt denne gasskontrollen, hadde sitt opphav i mitt forhold til alkoholen. Jeg måtte finne en helt ny drikkemodell for det aktuelle døgnet. Og det på kort varsel.

Uansett hvor din vei måtte føre deg, vil jeg være ved din side og beskytte deg. Gjennom natten og inn i dagen.

Det er en utbredt oppfatning om at sjømenn har en kjæreste i hver havn, men det er en overdrivelse. Vi har slett ikke en kjæreste i hver havn, men gjerne i et par, og noen ganger i tre eller fire. Det sier seg selv at det er forskjell på hvor godt dette fungerer, selv om viljen alltid er den aller beste; det kommer an på landet og de innfødtes skikker hvor villige kvinnene er til å slå seg sammen med tilreisende. Selv om sjømenn som regel går i land og skaffer seg et kvinnfolk, kan det hende de mislykkes i enkelte havner. Verst er det når en del av besetningen må seile videre uten å ha oppnådd en hyrdestund i armene på en underdanig skjønnhetsgudinne. Da skal det gjerne ikke mye til før det oppstår misnøye mellom dem som fikk og de andre som ingenting fikk. Og den slags uoverenstemmelse blant besetningen er det ingen kaptein som ønsker seg.

Han kunne komme hjem fra jobben med en a priori plan om å ta seg til rette slik han hadde gjort de siste fem årene, i sitt eget hjem, en garcon - på ungkarsvis - men oppdage at omkring på stuegulvet valset Janne, eller ... det var kanskje ikke vals hun danset, men hun danset, og denne dansen var ikke bare en intuitiv måte å skeie ut på, eller noen dukkehjemsk tarantella for utmaning av dødelig gift, men hennes hjemmelekser, for hun "studerte" nemlig på Bårdar Danseinstitutt.

Han satte seg på toget til Kongens by, Norges hovedstad, for å bli komponist, med hensikt å bli der, noe han også ble. Oslo by. Eller ... By og by. Kanskje var denne byen kun en "sosio-materiell fortetting. En disiplinærsak, borgerlig, funskjonalistisk og mazdaistisk sedimentert sosio-materiell forterning," slik Ole-Kristian på toget til Oslo leste i en sosiologibok om Oslo. Men det var denne firesedimenterte fortetting Ole-Kristian Oksrød ønsket å anlegge som scene for sin framtid. Han ankom Oslo med notepapir i sekken via østbanehallen; han strenet mot dassen, betalte sju kroner, og der satte han seg ned med ryggen til døren og merket i hop en joint han hadde til hensikt å røyke i friluft.

En 30-årig kvinnelig sivilingeniør som kontaktet Sissel Gran, beskrev livet sitt sånn:
Vi ble indoktrinert til å tro at vi var klin like og advart mot lavlønnsjobber og kjedelige kvinneyrker. Vi med gode karakterer fra videregående fikk ekstrapoeng og gratisturer til Trondheim for å se hvor spennende NTH var. Men ingen fortalte at vi etter eksamen skulle ut i et arbeidsliv som ikke er tilpasset vår måte å tenke på, vår måte å prioritere på. Vi tvinges inn i karrierekaruseller og tidsklemmer som ingen forberedte oss på. Jeg skulle ønske jeg hadde valgt annerledes, at jeg kunne realisert meg selv gjennom noe annet enn jobben. Nå sitter jeg hver kveld foran PC-en for å holde tritt med de andre. Jeg fatter ikke hvordan jenter med barn klarer det. Min jobb kan i hvert fall ikke kombineres med familie og unger.

For meg er tidsklemme mer i slektskap med sorg og lengsel. Denne følelsen av å komme til kort alle steder, selv når man har lagt vekk alt som er av egne behov. Denne tilstanden man er i når man ikke har annet i livet sitt enn en grei, normal jobb, kort avstand til barnehagen, et friskt barn, en partner å dele barn og ansvar med, men likevel føle at man aldri er nok sammen med barnet, at man aldri presterer godt nok på jobben, selv når man jobber de avtalte 7,5 og mer til. Og denne gnagende følelsen av at åtte timer vekk fra barnet hver dag er så altfor mye, særlig når de er veldig små.

Mange bruker fakta og statistikk for å forsøke å tegne opp gamle kart som viser at menn er menn og kvinner er kvinner. Og fakta er fakta, det kan man jo ikke argumentere mot. Men hva oppnår du egentlig ved å komme trekkende med tallene hele tiden? Jo, ved å insistere på å dele kulturlivet inn i "kvinnesmak" og "mannssmak", eller snakke om typiske "kvinneegenskaper" og "mannsegenskaper", vil store grupper av befolkningen til enhver tid føle at de er urettmessig plassert i en bås de ikke hører hjemme i. Jeg vil for eksempel anta at mange menn synes det er ubehagelig når folk terper på statistikker der de faller uheldig ut: "Menn står for 90 prosent av alle voldtekter, 90 prosent av alle drap" og så videre. Og uten at jeg sammenlikner alvorlighetsgrader: På samme måte som en mann ikke vil bli assosiert med en voldtektsmann, vil jeg absolutt ikke ha det på meg at jeg liker Skal vi danse. For det gjør jeg faen meg ikke!

Akkurat idet han hadde innsett at det var slutt på å leke kunstner, at kunsten i Danmark og den vestlige verden ikke var stort annet enn et medium for selviscenesettelse og identitetsproduksjon, at kunsten utenfor det lille, velfødde, ja, selvgode og selvfortærende kulturlivet var fullstendig maktesløs og uten betydning, at ideen om en form for “politisk kunst” ikke var annet enn nettopp en ide i hodet på en flokk bortskjemt velferdsyngel, at han, Thomas Skade-Rasmussen Strøbech, med andre ord måtte slutte å leke “Rasmussen”, kaste digitalkameraet og de fjollete pressemeldingene og slipset og kassen med “The Democracy” med dens innhold av dårlig skjult selvopptatt kulturporno i dass og begynne på ny frisk som eksemplarisk verdensborger, akkurat da innså det danske utenriksdepartementet at deres amerikanske drøm om å innføre Frihet og Demokrati over hele verden i en fei, en kort militæraksjon fulgt av en hær av diplomater og multinasjonale selskaper, bombefly fulle av dollar og en kjekk liten midlertidig irakisk marionettregjering bestående av maktbegjærlige menn som i årevis hadde levd gode dager langt fra Irak, at denne drømmen i praksis hadde spilt fallitt og at den eneste mulige farbare veien for å redde Amerikas og dermed den vestlige sivilisasjonens og Demokratiets ære, og against all odds likevel spre Demokratiet og Friheten til resten av verden, det var Kunsten.