Bokelskere.no

jeg begynte på denne, leste noen sider og tenkte "orker jeg egentlig enda en magisk-realistisk latinskspråklig bok om sterke, fantastiske kvinner?". etter ei lita stund kom jeg fram til "mnjei". tenkte også på det du sier om språket, for meg det hele litt for poetisk, som du sier. litt for mye allusjoner og symbolikk. mye fint, bare FOR mye. kanskje jeg bare forleste meg på Isabel Allende og Amy Tan.

Yes! Det samme kjente jeg, og jeg skal like å møte den leseren som ikke blir mo i knærne av Melvilles mesterskap her, så opplyst og så dunkelt det er, på en og samme tid! Og se på karakterene, å, Turkey og Nippers, for en herlig humor, og ikke minst vår forvirrede forteller. Hvis jeg skal få meg en tatovering noen gang, så skal jeg ha den i pannen, og der skal det ikke stå "Kug", det skal stå: Ah Humanity!

Perfekt litteratur. Jeg heier på denne fortellingen.

Samler ikke og har få, men synes det er moro å få signert gode bøker av forfattere som betyr noe for meg, særlig hvis det er litt fine utgaver også.Benytter ofte sjansen på forfattermøter eller boksigneringer, da får man jo hilst på forfatteren også. Har:

Ambulanse av Johan Harstad
Lunar Park av Bret Easton Ellis
Genanse og verdighet, Århundrets bibliotek-utgaven, av Dag Solstad

Merkelige navn har sin egen plass i litteraturen, uten tvil. Det mest vidgjetne navnet er nok J. Alfred Prufrock.

Les Kafka og Borges. For eksempel er "Foran Loven" av Kafka muligens den mest analyserte teksten noensinne, men allikevel fullstendig enigmatisk. Den regnes vel heller som en anekdote enn en novelle, men det er ikke en svakhet. Du bør sjekke ut anekdote- og parabellitteratur, det vil nok berike lesningen din hvis du er glad i noveller.

Om du ønsker å lese en lengre tekst vil jeg anbefale "Ingen skriver til obersten" av Gabirel García Márquez. Vet ikke helt hvilke sjangerbestemmelser den oppfyller, men ikke mindre.

Av norske forfattere er Kjell Askildsen, Hans Herbjørnsrud og Bjarte Breiteig favorittene.

Selv har jeg senest i dag blitt anbefalt Alice Munro.

Kjærlighet i Koleraens Tid.

Mitt poeng igjen er at hva du kaller sosiolekt er en dialekt som alle andre. Det er en hovedstadsforståelse at man ikke snakker dialekt, noe som gjør alle andre himmelfalne. Hovedstadsmentalitet, veldig utbredt. Språkforvirringen du omtaler er like dominerende på Sotra og mi lille bygd med syv innbyggere som i Oslo. Selv lider jeg av den moderne skolegangen, og benytter konstant engelske låneord i dagligtalen.

Så kan man diskutere dialekt, og i hvilken grad den er gjeldene, men det har ikke plass her. Jeg kan allikevel stille meg bak din intensjon om mangfold, bare ikke presentasjonen.

Gotcha! Hundre Års Ensomhet er mer enn bare et tips, den er hva du spør om. Den er svaret.

Jeg skjønner hva du mener, men det heter ikke episke bøker. Da ville du spurt om episke verker, som f.eks. Odysseen, Aeneiden eller Don Quijote. Epikk er en av de tre store sjangrene, sammen med lyrikk og drama. Romanen er en slags videreføring av det episke formatet. Tidligere i tråden har noen kalt det fortellende tekst.

Disse bøkene oppfyller absolutt det du kaller "episk". Allikevel tror jeg du er mer på utkikk etter bøker som nevnte Hundre Års Ensomhet og Kaptein Corellis Mandolin. Ellers kunne du prøve deg på Papillon av Henri Charrière.

Word.

De passer ikke inn i et velferdssamfunn.

Shieeeeeeeeet...

Dere som snakker dialekt.

Jan Fongen

Jeg tror dette var ment ganske uskyldig, og det er en mulighet for at jeg antar for mye her, men er du fra Osloområdet? I så fall tar du grundig feil i å distansere deg fra oss med dialekt. Med mindre du er fra indre Finnmark, selvfølgelig, da beklager jeg for å anta for mye.

Bruk dette språket for alt det er verdt, hvis dere skriver skjønnlitteratur, uansett hvor i landet dere kommer fra.

Jan Fongen

Sjæl ass

Jeg mener det er mer til det lakoniske enn det som har kommet frem til her. Det lakoniske har en særstilling i litteraturen og annen kunstform, selv om det hovedsaklig er en verbal kvalitet. I replikkform kan det lakoniske være en kort og konsis bemerkning, gjerne treffende og presis. Lik eksempelet om spartanernes "Hvis." I mine studier av antikken har jeg fanget opp at spartanerne, eller lakonerne, var kjente for å oppdra sine barn til å svare kort og fyndig. Denne sosiolekten, sammen med deres doriske dialekt, styrte den spartanske talemåten. Dette sammenfaller med vår tidsånd, som mange mener er dominert av ironien (les: post-modernismen), men det lakoniske er enda viktigere vil jeg påstå i hva man kan kalle "punchline-kulturen". Dette kan man gjerne se i at mange av våre idealer er nærmest rent lakoniske i hele sin talemåte, f.eks. Clint Eastwood. Også en av våre mest populære typekarakterer er delvis definert av deres lakoniske fremtoning, nemlig de mørkkledde, depressive og lakoniske unge menn.

For å summere vil jeg si at det lakoniske kommer til uttrykk gjennom tale, men kan også fremstilles gjennom holdning, positur og væremåte. Jeg mener den som skrev det lå noe resignert implisert i begrepet lakonisk, og dette er det nærmeste vi har kommet en avdekking av det lakoniske hittil, men jeg kan ikke si meg helt enig. Med vekt i eksemplene jeg har vist til vil jeg påstå at det det konnoterer noe tilbakelent og selvsikkert. Å fremstå lakonisk vitner om potensiell energi, en tilbakeholden og tildekket styrke.

• Jorge Luis Borges
• Gabriel García Márquez
• Augusto Roa Bastos
• Mario Vargas Llosa

Disse fire mener jeg enhver kunne hatt noe igjen for å lese, jeg simpelthen elsker disse forfatterskapene. I tillegg kan jeg anbefale Carlos Fuentes, Julio Cortázar og tidlig Jose Donoso. Med unntak av Borges faller vel alle inn under "latin boom"-parolen, en samlebetegnelse som er blant de svakeste i litteraturen. Allikevel vil jeg anbefale å lese disse før du tar fatt på "etterfølgerne", som f.eks. Isabel Allende, Luisa Valenzuela og Cristina Peri Rossi, med mindre du er besatt av å lese noe med kvinnelig opphav.

Jeg er så glad for at dette spørsmålet stilles, og så skuffet over at du ikke har fått flere svar.

Akkurat Kristi Himmelfart har da ganske lite å gjøre med hvordan dagens hundre forskjellige kristendommer forholder seg til hverandre og alt annet. Det virker i grunnen som om du stort sett irriterer deg over at de gjevne kristendomskunnskapene har gått kraftig nedover for den gjevne nordmann siden din egen ungdom. Dette har kanskje en viss sammenheng med at grunnskolepensum nå fordeler de gamle kristendomstimene mellom opptil flere av de store verdensreligionene (og fokuserer for øvrig gjerne på den sentrale filosofien og etikken heller enn alle de forskjellige hellidagene og detaljene rundt religionsstifterens liv), men stort sett kommer det vel av den gjevne nedgangen av den andel av befolkningen som går gjevnlig i kirken eller leser bibelen noe særlig. Det vil på den annen side sikkert glede deg å få vite at det gjennomsnittlige utdanningsnivået i Norge bare stiger og stiger, som det i grunnen alltid har gjort, og enhver klage på den moderne ungdommens kunnskapsløshet derfor er relativt ugjennomtenkt.