Bokelskere.no

Leste boka på ny nå. Dette må være en av Solstads aller beste bøker. I alle fall om det å bli berørt, rysta, få vondt inni seg er et kjennetegn på hva som skjer med deg når du leser gode bøker. Singer er nesten som meg, som mange jeg kjenner, han har en sterk skamfølelse, han lider under det å se seg selv utenfra, og ikke leve opp til sin egen forventning. Men så tar Solstad det bare litt lenger enn det vi andre opplever det som, og vi får en mann som målbevist skaper sin egen ensomhet, som ikke evner å være den han vil være, og dermed velger å ville være ingen, og til slutt klarer det. Han er i slekt med alle Solstads nittitallskarakterer, ELias Rukla, Bjørn Hansen, professor Andersen. Kanskje aller mest med Bjørn Hansen. I nabobyene Notodenne og Kongsberg bor det to menn som har det til felles at de ikke evner å snakke, ikke å kommunisere med sin omverden. Den ene er skuffet, eller oppgitt over verden, den andre over seg selv. Men sette ord på det, kommunisere det med andre kan de ikke. Istedet lar de seg lure av sin indre dialog til et punkt hvor de tror at verden ser dem slik de ser seg sjøl.

Singer opplever til slutt glede over at han kan bli sukka over av sin stedatter, gjennom å være årsak til dette sukket hun gjør framfor sine jevnaldrende venninere føler han at han har en funksjon for henne, og det gir ham et øyeblikks glede. Tristere blir det ikke, men heller ikke mye bedre.

Hadde ikke lest lyrikk før jeg leste Ulven for første gang.

Skrekken når du kjenner ujevnhetene i hodebunnen og det kulete fremspringet bak øret og du innser at dette er deg selv at du er stengt inne der fluktsikkert og på livstid

mørkets hjerte finner vi i oss selv

If you are sad, ask yourself why you are sad. Then pick up the phone and call someone and tell him or her the answer to the question, Why are you sad? If you don't know anyone, call the operator and tell him or her. Most people don't know that the operator has to listen, it is a law. Also, the postman is not allowed to go inside your house, but you can talk to him on public property for up to four minutes or until he wants to go, whichever comes first

Så bra at jeg nesten ikke orket å innse at den skulle ta slutt

Liker denne. Noveller som henger sammen i en helhet. Twists and turns. Kynisme og kjærlighet og verdens undergang og ... gærne barnehjemsbarn og gærne backpackere og ja, sa jeg verdens undergang? en karakteristisk verden. anbefales!

N y d e l i g bok! Den formidler så genuint hvordan de tunge dagene tar over hele livet ditt!

Oppfølgeren til Deamon, boka som er oppkalt etter en programtype (og etter Maxwells demon). Myndighetene vil kontrollere demokratiet (som egentlig er et plutokrati) og i en verden der kaos overtar, kan menneskenes frihet rettferdiggjøres? Kan et dataprogram velte en verden? Drivende god, spennende og... engasjerende.

Den første av de to bøkene til Daniel Suarez om DEAMON (Disk and Execution Monitor). Boka er engasjerende og vanvittig spennende, og DEAMON er et dataprogram. Høres dét geeky ut eller? Ja, det er nok det, men er du på nett og leser dette, er du kompetent nok til å forstå det som skjer i boka. Et dataprogram som endrer både samfunnsstruktur og verden, en haug med folk som dør og noen som ikke gjør det, og oppi det hele er gåten: Hva er DEAMON og hvorfor? Les og fryd dere, og pass på å få med oppfølgeren Freedom (TM)!

de gamle grekerne var ikke finere i språket enn your average nordlending, lzm.

det finnes mange morsomme gamle greske og romerske dikt om ting du kanskje ikke ville forventet :P folk er folk.

og Lysistrata er rasende festlig!

enig! jeg hadde rimelig høye forventninger, men syns språket var kjipt og plottet ... vel, jeg syns det var litt schizofrent, eller uavklart kanskje. vekslingen i tid og sted og synsvinkel funka heller ikke helt for meg. jeg sleit også med å tro på karakterene. de ble mer karakterer enn personer. hele greia med kidnappingen og "etterforskninga" sleit jeg SKIKKELIG med å tro på. en tenåring kidnappes og politiet reagerer ca ikke? politimannen er inne på noe, gutten har vært borte i nesten en uke, og han drar på julebord? jeg vet ikke helt jeg. kanskje jeg bare har urelaistiske bilder av politietterforskning fra tv og usa.

Ser ut til at ingen har nevnt Bret Easton Ellis ennå, en mester på innledende setninger:

"People are afraid to merge on freeways in Los Angeles." (Less Than Zero, 1985)

"You do an awfully good impression of yourself." (Lunar Park, 2005) Også bra på norsk i Kagges oversettelse: "Du er jævlig troverdig som deg selv."

"They had made a movie about us. The movie was based on a book written by someone we knew." (Imperial Bedrooms, 2010, en oppfølger til Less Than Zero som også er filmet i mellomtiden)

Jeg synes hun skriver plaprete og brautende, nesten som hun snakker. Man blir overøst med handling og ferdigtygde oppfatninger så man knapt får puste, langt mindre tenke mellom slagene. Karakterene er karikerte stereotypier og selv et så enkelt forvarsel som at Erlend mister en glassenhjørning i gulvet så hornet faller av får ikke leseren fordøye selv, man blir påtvunget at det var "et varsel, definitivt et varsel". Jeg la også merke til og irriterte meg over eliteforakten uttrykt ved bl.a. "Den eldste datteren studerte noe ubrukelig [akademisk] vissvass i Trondheim, den yngste gikk heldigvis på [landbrukshøyskolen i] Ås." Underforstått: Og fikk et ordentlig yrke, skitt under neglene. Jeg måtte lese denne i skolesammenheng, men hadde lagt den fra meg langt tidligere hvis jeg hadde lest frivillig og kommer neppe til å røre Anne B. Ragdes bøker igjen.

At den i tillegg ble belønnet med Bragepris for beste ungdomsbok gjør det ekstra uforståelig, mener jeg.

Vi må huske på at boka var et bestillingsverk skrevet for 9. klassinger i Stavanger i 2008, med tidspresset det medfører. Men selv med det i tankene synes jeg den er et eksempel på typisk forhastet bestillingsverklitteratur, klisjéfylt, hakkete i fremdrift og spenningsoppbygging og enkle plottvendinger. Det er mulig den stimulerer til leselyst ved å vise glimt av god ungdomsbok om frustrerte ungdommer, grøsser, sci-fi, en slutt som river underlaget bort under leserens føtter o.l., men som helhetlig verk er den altfor ujevn og sprikende for min smak. Mia er som nevnt for usympatisk fremstilt til å fungere som hovedperson, og alle ungdommene er stereotypier fra den norske emo-jenta til den svermete franske gutten. De såkalte ekspertene mister altfor fort grepet når ting drar seg til i romskipet til å være troverdige som rompiloter og bihistoriene mens hverdagen utspiller seg i starten bidrar (bortsett fra pensjonisten på aldershjem) til å gjøre historien virkelighetsfjern, særlig uteliggeren i New York. Det er også tydelig nesten fra starten av at historiene om ungdommenes hverdag bare skal illustrere hvor mye de ønsker seg bort og litt erfarne lesere får dermed testet tålmodigheten grundig før de omsider kommer opp i romskipet. Anbefales bare til helt ferske lesere.

jeg er et stykke uti del 2 nå. som jeg forøvrig innleda med å begynne å grine. ganske lenge.

det er lenge sia jeg har kjent så sterk sympati for personene i ei bok. de føles som ekte mennesker. jeg har lyst til å klemme dem.

jeg tror muligens dette er boka som kan vekke min tro på litteraturen igjen, etter utrolig mange halvhjerta og uengasjerende forsøk (på/av andre bøker).

det føles bra.